2 Mīrzā al-Qādiyānīs påstander – en gradvis plan

Dette kapittelet i boken diskuterer hvordan uenighetens rot pågikk. Mīrzā al-Qādiyānī ble født i en by der folk flest var muslimer. Historikere har kritisert Mīrzā al-Qādiyānīs far for å ikke være religiøs, men i denne byen fulgte folk den tradisjonelle islamske troen. Det vil si at Mīrzā al-Qādiyānīs tro var den samme som folkets tro i byen. Men så påstod Mīrzā al-Qādiyānī å være profet, og det er der den store uenigheten mellom ham og muslimene oppstår.

De kontroversielle påstandene kom ikke alle på én gang, og de var heller ikke alltid av en bestemt form. De var som teorier som forsøkes gjennom forskjellige stadier. Aḥmadiyyah-gruppens litteratur og Mīrzā al-Qādiyānīs velkjente metodikk som var å si ting og så trekke seg, beviser det.

Mīrzā al-Qādiyānī påstod mange forskjellige ting. I denne boken skal vi fokusere på disse påstandene og deres gradvise utvikling for å forstå uenigheten mellom muslimene og Aḥmadiyyah-gruppen bedre.

Historisk sett finnes det ikke en eneste profet av Guds profeter som først nekter å være en profet, men så står fram som en profet. Det har heller ikke vært slik at en profet først ikke hadde behov for å opplyse om sitt profetskap, men så etter hvert så behovet for det, og så opplyste at jeg er en profet. Profetene har aldri vært slike at de forandret sin trosoverbevisning vedrørende sitt eget profetskap underveis. De var ikke slike som sa ting som var selvmotsigende og så framsatte de metaforiske betydninger for å bortforklare det de hadde ytret, eller for å trekke seg når man hadde gått for langt i sin uttalelse. Slike ting er ikke mulig for en profet å gjøre, for å offentliggjøre profetskapet er begynnelsen på den profetiske misjonen og ikke det å motta profetskapet. Fordi profetene ble utvalgt som profeter av Gud i sjelenes verden, når profetiske misjonen begynner, leder Gud dem gjennom denne misjonen ved åpenbaringer. Det er ikke en prosess av å forsøke seg fram ved å gjentakende ganger påstå forskjellige ting og trekke seg fra dem, men så igjen fortsette å påstå å ha del i profetskapet. {{ref:1}}

Denne gradvise og skiftende utviklingen i Mīrzā al-Qādiyānīs påstander gjør oss nødt til å reflektere over om en sann profet kan formidle sitt budskap uklart, med selvmotsigelser, og trekke tilbake sine ytringer. Når profetskapet i islamsk tradisjon bygger på tydelighet, konsistens og guddommelig innsikt fra første stund, framstår Mīrzā al-Qādiyānīs måte ikke bare som uortodoks, men som et alvorlig avvik fra det profetiske mønsteret Gud har fastlagt.

2.1 Troen på sendebudskapet (رسالة – risālah)

Den andre søylen i islam er troen på sendebudskapet. Denne troen er et krav som er definert i Koranen:

Profeten Moḥammad s bekreftet også dette kravet i troen:

Når profeten Moḥammad s stod opp for å forrette nattebønnen (تهجد – tahajjod), pleide profeten s å framsi:

اللَّهُمَّ لَكَ الْحَمْدُ أَنْتَ نُورُ السَّمَوَاتِ وَالأَرْضِ، وَلَكَ الْحَمْدُ أَنْتَ قَيِّمُ السَّمَوَاتِ وَالْأَرْضِ، وَلَكَ الْحَمْدُ أَنْتَ رَبُّ السَّمَوَاتِ وَالْأَرْضِ وَمَنْ فِيهِنَّ، أَنْتَ الْحَقُّ، وَوَعْدُكَ الْحَقُّ، وَقَوْلُكَ الْحَقُّ، وَلِقَاؤُكَ الْحَقُّ، وَالْجَنَّةُ حَقٌّ، وَالنَّارُ حَقٌّ، وَالنَّبِيُّونَ حَقٌّ، وَالسَّاعَةُ حَقٌّ، اللَّهُمَّ لَكَ أَسْلَمْتُ، وَبِكَ آمَنْتُ، وَعَلَيْكَ تَوَكَّلْتُ، وَإِلَيْكَ أَنَبْتُ، وَبِكَ خَاصَمْتُ، وَإِلَيْكَ حَاكَمْتُ، فَاغْفِرْ لِي مَا قَدَّمْتُ وَمَا أَخَّرْتُ، وَمَا أَسْرَرْتُ وَمَا أَعْلَنْتُ، أَنْتَ إِلَهِي لَا إِلَهَ إِلَّا أَنْتَ.

Gud, for Deg er all lovprisning. Du er himlenes og jordens lys [lyser dem opp]. All lovprisning er for Deg. Du opprettholder himlene og jorden. All lovprisning er for Deg. Du er Herren over himlene og jorden og alt som er i dem. Du er sannheten, Ditt løfte er sannhet, Ditt ord er sannhet, møtet med Deg er sannhet, paradiset er sannhet, ilden er sannhet, profetene er sannhet og timen er sannhet. Gud, jeg overgir meg til Deg, jeg tror på Deg, jeg stoler på Deg, til Deg vender jeg om i anger, ved Din hjelp kjemper jeg, jeg bringer min sak til deg for å dømme, tilgi meg alle mine tidligere og kommende og alle mine skjulte og åpenlyse synder. Du er min Gud, det er ikke noen annen Gud enn Deg!» {{ref:2}}

De troende skal tro likt på profetene, for det er Gud som sendte dem alle:

Sendebudene som ble sendt til folk, ble sendt for å veilede dem til å adlyde Gud og ikke følge Satan:

Rettledningen og troen er knyttet til profeten Moḥammad s, de som ikke tror på profeten s, kan ikke være på rett vei:

Betydningen av befalingen om å tro på Gud og profeten Moḥammad s, har blitt tolket som:

Det er ikke tilstrekkelig å bare tro på Gud, for det å fornekte hans profeter og sendebud, er å vise vantro. Troen på profetene er forklart som:

For å være troende har det alltid vært et krav at de troende skal tro på profeten Moḥammad s:

Profeten Jesus e opplyste om bare ett sendebud som skulle komme etter ham. Trosoverbevisningen basert på dette koranverset blir bekreftet gjennom følgende gudsord:

Det finnes svært mange beretninger etter profeten Moḥammad s, der det ble opplyst om at det ikke skulle komme noen profet etter profeten Moḥammad s. Vi ser på et eksempel:

Vi oppsummerer det ovennevnte:

1. Den andre søylen i troen: Troen på sendebudene er et grunnleggende krav i islam.
2. Koranens vers: Troen på Gud, englene, skriftene og profetene er definert i Koranen.
3. Profeten Moḥammad s: Profeten s bekreftet selv troen på Gud, englene, skriftene, gjenoppstandelsen og profetene.
4. Troen på profetene: Alle profetene er sendt av Gud for å rettlede menneskene, og å tro på dem er obligatorisk. Å fornekte en profet, er å fornekte Gud. Å adlyde profetene, er å adlyde Gud.
5. Troens pakt med profetene: Alle profetene ble bundet til en pakt om å tro på den siste profeten.
6. Profeten Jesus e: Han profeterte om at ett sendebud skulle komme etter ham. Det sendebudet er profeten Moḥammad s.
7. Profeten Moḥammad s er den siste profeten: Tekstuelle bevis fra Koranen og profetiske tradisjoner understreker at profeten Moḥammad s er den siste profeten, og alle de troende må tro på dette for å være troende.

Basert på disse ovennevnte punktene forstår vi at troen på sendebudskapet innebærer at man tror på alle profetene og at deres rekke tok slutt ved profeten Moḥammad s. De muslimske skriftlærde har framhevet at Mīrzā al-Qādiyānīs tro forandret seg stadig vekk. Den byttet retning når det var behov for å gjøre det. Vi undersøker hvordan hans tro forandret seg.

2.2 Profetskapet ble tildelt i sjelenes verden

Det er ikke ifølge islams lære å påstå at man kan oppnå profetskapet. Profetskapet ble tildelt profetene i sjelenes verden: {{ref:3}}

Koranverset er et bevis på at profetskapet ble profetene tildelt før de kom til denne verden. Profetenes skjebne var å motta en tid for å offentliggjøre profetskapet. Det er ikke slik at en profet i den første delen av livet ikke er profet, men så får han profetskapet og blir profet etter det. Profetene ble utvalgt som det før de ble født. I Koranen står det om deres komme før de ble født, og at profetskapet ble lagt i avkommet til enkelte profeter, slik at når de utvalgte kom, var de profeter fra før: {{ref:4}}

De ovennevnte koranversene beviser at profeter kom som profeter til verden. Når det gjelder da deres profetskap ble offentliggjort, innledet det deres profetiske misjon.

2.3 Mīrzā al-Qādiyānīs tidligere tro

Før Mīrzā al-Qādiyānī begynte å framsette store påstander om seg selv, trodde han på samme måte som alle muslimene på profetskapets avslutning. Allerede i 1880 var Mīrzā al-Qādiyānī i gang med å trekke en del paralleller mellom seg og profeten Jesus e, men han presenterte muslimenes tro på profeten Jesu e gjenkomst:

Juli 1891 var han uenig med seg selv om profeten Jesu e gjenkomst:

Parallellene han trakk var en del av hans plan om å komme med en større påstand etter hvert. I 1893 fortsatte han å være uenig med seg selv, men var bestemt på at profetskapet hadde tatt slutt:

مَا كَانَ اللّٰهُ أَنْ يُرْسِلَ نَبِيًّا بَعْدَ نَبِيِّنَا خَاتَمِ النَّبِيِّينَ. وَمَا كَانَ أَنْ يُحْدِثَ سِلْسِلَةَ النُّبُوَّةِ ثَانِيًا بَعْدَ اِنْقِطَاعِهَا، وَيَنْسَخَ بَعْضَ أَحْكَامِ القُرْآنِ وَيَزِيدَ عَلَيْهَا، وَيُخْلِفَ وَعْدَهُ، وَيَنْسِيَ إِكْمَالَهُ الفُرْقَانَ، وَيُحْدِثَ الفِتَنَ فِي الدِّينِ الْمَتِينِ. أَلَا تَقْرَؤُونَ فِي أَحَادِيثِ الْمُصْطَفَى سَلَّمَ اللّٰهُ عَلَيْهِ وَصَلَّى. أَنَّ الْمَسِيحَ عَلَيْهِ السَّلَامُ يَكُونُ أَحَدًا مِنْ أُمَّتِهِ وَيَتَّبِعُ جَمِيعَ أَحْكَامِ مِلَّتِهِ، وَيُصَلِّي مَعَ الْمُصَلِّينَ. وَقَدْ مُلِئَ الْقُرْآنُ مِنْ آيَاتٍ تَشْهَدُ كُلُّهَا عَلَى أَنَّ الْمَسِيحَ ابْنَ مَرْيَمَ قَدْ تُوُفِّيَ وَلَحِقَ بِإِخْوَانِهِ إِبْرَاهِيمَ وَمُوسَى، وَأَخْبَرَ بِوَفَاتِهِ رَسُولُ اللّٰهِ.

Det er ikke lik Guds ære å sende en profet etter vår profet, den siste av alle profeter. Profetskapets rekke kan ikke begynne for andre gang etter at den har blitt brutt, eller at noen av Koranens bud skulle bli avskaffet, eller at det skulle bli lagt til noe til dem, eller at Gud skulle bryte Sitt løfte, eller at Han skulle glemme at Han gjorde Kriteriet [Koranen] fullkomment, eller at det skulle oppstå uorden i den faste religionen. Leser de ikke i beretningene etter den utvalgte [profeten Moḥammad] s at Messias [profeten Jesus e] vil være en av profetens muslimske samfunn [følgere] og følge alle profetens s religions bud og forrette tidebønnen sammen med de som forretter den. Koranen er full av vers som alle vitner om at Messias, sønn av Maria, døde og ble forenet med sine brødre Abraham og Moses. Guds sendebud s opplyste om hans død. {{ref:5}}

I januar/februar 1894 var Mīrzā al-Qādiyānī opptatt med å overbevise at profeten Jesus e og den rettledede imamen (Mahdī) var den samme, og at han var dem begge. Men han uttalte seg om profetskapets slutt:

أَلَا تَعْلَمُ أَنَّ الرَّبَّ الرَّحِيمَ الْمُتَفَضِّلَ سَمَّى نَبِيَّنَا صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ خَاتَمَ الْأَنْبِيَاءِ بِغَيْرِ اسْتِثْنَاءٍ، وَفَسَّرَهُ نَبِيُّنَا فِي قَوْلِهِ: لَا نَبِيَّ بَعْدِي بِبَيَانٍ وَاضِحٍ لِلطَّالِبِينَ؟ وَلَوْ جَوَّزْنَا ظُهُورَ نَبِيٍّ بَعْدَ نَبِيِّنَا لَجَوَّزْنَا انْفِتَاحَ بَابِ وَحْيِ النُّبُوَّةِ بَعْدَ تَغْلِيقِهَا، وَهَذَا خُلْفٌ كَمَا لَا يَخْفَى عَلَى الْمُسْلِمِينَ. وَكَيْفَ يَجِيءُ نَبِيٌّ بَعْدَ رَسُولِنَا صَلْعَمَ وَقَدِ انْقَطَعَ الوَحْيُ بَعْدَ وَفَاتِهِ وَخَتَمَ اللهُ بِهِ النَّبِيِّينَ.

Vet du ikke at den Allbarmhjertige, Allnådige og Allvelvillige Herren kalte vår profet s «den siste av alle profetene» uten unntak. Vår profet s forklarte dette ved å si: «Det vil ikke komme noen profet etter meg!» Det er et klart budskap til de som søker kunnskap om dette? Hvis vi skulle tillate at en profet kan komme etter vår profet, tillater vi å åpne profetskapets åpenbaringers port etter at den ble stengt. Dette er et brudd som ikke er skjult for muslimer. Hvordan kan en profet komme etter vårt sendebud s når åpenbaringene ble brutt etter hans bortgang, og Gud avsluttet profetene med ham?» {{ref:6}}

24.01.1898 var han fortsatt tilhenger av at profetskapet hadde tatt slutt, men han var samtidig engasjert i å gjøre det umulig for profeten Jesus e å vende tilbake. Det gjorde han for å kunne overta hans status som Messias. Han var også opptatt med å gi ordet «profetskap» forskjellige betydninger:

... ہرگز اس پیشگوئی میں نبی اسرائیلی کا دوبارہ دنیا میں آنا مراد نہیں ہے اور آنحضرت صلی اللہ علیہ وسلم نے بار بار فرما دیا تھا کہ میرے بعد کوئی نبی نہیں آئے گا اور حدیث لَا نَبِیَّ بَعْدِیْ ایسی مشہور تھی کہ کسی کو اس کی صحت میں کلام نہ تھا اور قرآن شریف جس کا لفظ لفظ قطعی ہے اپنی آیت کریمہ ولكن رسول الله وخاتم النبيين سے بھی اس بات کی تصدیق کرتا تھا کہ فی ا لحقیقت ہمارے نبی صلی اللہ علیہ وسلم پر نبوت ختم ہو چکی ہے. پھر کیونکر ممکن تھا کہ کوئی نبی نبوت کے حقیقی معنوں کے رو سے آنحضرت صلی اللہ علیہ وسلم کے بعد تشریف لاوے.

[…] det kan aldri bety at i denne profetien menes det at den israelske profeten skal vende tilbake til denne verden. Profeten Moḥammad s sa gjentatte ganger at det ikke vil komme noen profet etter meg. Beretningen «Det vil ikke komme noen profet etter meg» {{ref:7}} var så kjent at ingen tvilte på dens autentisitet. Den ærerike Koranen, hvis ord er ubestridelige ord, bekrefter også dette i koranverset «derimot er han Guds senddebud og den siste av alle profetene»; {{ref:8}} profetskapet har i sannhet tatt slutt med vår profet s. Hvordan kunne det være mulig at en profet, i den sanne betydningen av profetskapet, skulle komme etter vår profet s? {{ref:9}}

I omtrent 30 år framsatte Mīrzā al-Qādiyānī tvetydige påstander og forskjellige uttalelser som forvirret mange troende. Han begynte å gi profetskapet tolkninger som ikke fantes før, men han støttet seg til hva enn han fant i islamsk litteratur.

2.4 En ukjent person

Til å begynne med var Mīrzā al-Qādiyānī en religiøs taler og skribent. På denne tiden var de kristne prestene i spissen, for India var kolonisert av britene, og deres religion var kristendommen. Det gjorde at de kristne lett kunne forkynne sin tro med regjeringens støtte. Hinduene var også ganske aktive på den tiden. Å debattere mot hverandre, var blitt veldig vanlig for de forskjellige religionene i India. Det var fire store religioner i India: Hinduismen, islam, kristendommen og sikhismen. Mīrzā al-Qādiyānī valgte å entre debattens slagmark, og det ble grunnlaget for hans første og store verk Barāhīn-e Aḥmadiyyah som først bestod av fire bind. Arbeidet ble innledet i 1879. Verket ble publisert i løpet av fire år, 1880–1884. Mīrzā al-Qādiyānī ba muslimske skriftlærde rundt om i India om hjelp til å sende ham tekster om enkelte temaer, hvis de kunne det. Noen skriftlærde sendte ham tekster, da motivet hans ikke var kjent for dem. Dette var en tid da han var en ukjent person: {{ref:10}}

Fra å være ukjent, ble han kjent ved sine påstander. Det første store verket hans, Barāhīn-e Aḥmadiyyah, beviser at hans mål var å overbevise folk om at den guddommelige kommunikasjonen fortsatte i form av guddommelige inspirasjoner (ilhām), og det var ved sine guddommelige inspirasjoner han hevdet å være sann. Han mente at det bare var de rettskafne som fulgte Koranen fullt og helt, som mottok slike inspirasjoner som handlet om det usette. {{ref:11}} Til å begynne med var det noen muslimske skriftlærde som også priset ham for å ha skrevet verket Barāhīn-e Aḥmadiyyah, men motivene hans var ikke helt kjent for dem.

En gang var han i Hoshiarpur, der ble han utfordret av en av lederne til arierne, Morlī Dhār. Mīrzā al-Qādiyānī godtok og debattdatoene ble satt til 11. og 14. mars, 1886. Debatten ble ikke fullført, da Mīrzā al-Qādiyānī mente at Morlī Dhār ikke forholdt seg til debattens krav. Etter at han dro fra Hoshiarpur, skrev han et verk Sorma-e chashm-e Āriyah i september 1886. Det var for å opplyse folk, som kunne lese, om det han og opponenten skulle debattere om. Denne boken ga ham selvtilliten han trengte for å kunne starte sin egen sekt og misjon. Han var både blitt populær og upopulær blant de forskjellige religionene i India. Hans opprinnelige mål var å debattere mot hinduene og de kristne, men nå ble muslimene hans meningsmotstandere, og han la mye vekt på å utfordre og forbanne dem. {{ref:12}}

2.5 Mīrzā al-Qādiyānī om løgnere

Før vi ser på de forskjellige fasene som Mīrzā al-Qādiyānī utnevnte for seg selv for å nå sitt mål, er det viktig å forstå hva han sa om løgnere:

Mīrzā al-Qādiyānī mente at en sannferdig person ikke motsier seg selv, og at selvmotsigelser er kjennetegn på en løgner, men så framstår hans egne uttalelser som preget av nettopp slike motsigelser. Denne uoverensstemmelsen mellom det han sier og selv gjør, bidrar til å forklare hvorfor hans påstander har blitt grundig gransket og kritisert av muslimske skriftlærde.

2.6 De forskjellige fasene

Påstandene var ikke bare noen påstander, men en godt planlagt og gjennomført plan. De kom gradvis og ble testet gjennom flere forsøk på å kapre en ny grad hver gang det ble påstått noe nytt. Under ser vi en tabell som gir oss en oversikt over Mīrzā al-Qādiyānīs gradvise påstander som gikk fram og tilbake:

De gradvise og stadig mer dristige påstandene avslører et tydelig mønster av statusjag, der Mīrzā al-Qādiyānī ikke bare søkte å etablere religiøs autoritet, men også å overgå alle profeter i rang. Denne utviklingen tyder på en bevisst og målrettet strategi for å bygge opp en unik og uerstattelig posisjon for seg selv i troens sentrum.

2.6.1 En som gjenoppliver religionen (mojaddid)

Mojaddid er en muslimsk skriftlærd som gjenoppliver religionen for det muslimske samfunnet for å igjen føre folk nærmere Gud. En mojaddids oppgave er ikke å være et sendebud eller en profet, men derimot å være en følger av profeten Moḥammad s. Den normale normen i islams historie har vært at skriftlærde overgår andre skriftlærde i kunnskap, ved å både selv beherske den bedre enn andre og å lære den bort til andre. Det er da andre skriftlærde erklærer den personen som en mojaddid. Mīrzā al-Qādiyānī er en av de svært få i islams historie, som selv satt og erklærte seg som sin tids mojaddid.

Bashārat Aḥmad (1876–1943) er en av grunnleggerne til Lahore-gruppen av Aḥmadiyyah. Han var også svigerfaren til Moḥammad ʿAlī al-Lāhōrī (1874–1951) som er ansett som Lahore-gruppens hovedgrunnlegger. Bashārat Aḥmad skrev om det og verifiserte det faktum at det hele startet som en som gjenoppliver religionen:

Aḥmadiyyah-gruppen trykket 20 000 kopier av denne kunngjøringen på urdu og engelsk. Det ovennevnte skal ha blitt påstått i 1882. Aḥmadiyyah-gruppen mener selv det ovennevnte, mens muslimske skriftlærde kritiserer dem for det og mener at denne påstanden må i så fall bevises tekstuelt. I desember 1890 utga Mīrzā al-Qādiyānī boken Fatḥ-e islām {{ref:13}}. På dens tittelside står det mojaddid-e daurān (مجدد دوران – denne tidens gjenoppliver av religionen. Etter det ble det hevdet med tydelige ord 01.06.1892:

Det ovennevnte refererer til 11 år før 1892, det vil si at hans verk viste til at han hevdet å være en mojaddid i 1881, men han hevdet ikke det med spesifikke ord i Barāhīn-e Aḥmadiyyah.

Påstanden om å være en mojaddid fortsatte i 1893, for kritikken mot ham hadde begynt. Da skrev Mīrzā al-Qādiyānī at kritikeren mener at Gud sier i Koranen at levemåten islam har blitt fullkommengjort og velsignelsen har blitt fullbyrdet; {{ref:14}} derfor er det ikke behov for noen mojaddid eller profet. Han mente at ifølge Koranen skulle det komme folk som skulle bli mojaddid-er under harde og vanskelige tider. Videre hevdet han at hvis ikke noe kunne skje etter at levemåten var blitt gjort fullkommen, gjorde det til at også kalifatet i 30 år etter profeten Moḥammads s bortgang var noe usant. Ifølge ham var ikke hans påstand den at en mojaddid eller en moḥaddath forandrer på islam ved å trekke fra eller legge til noe. De kommer bare for å korrigere folk og påpeke det som er galt blant deres handlinger og avskaffe det som er galt. De kommer for å gjøre levemåten skinnende på nytt. {{ref:15}} For å forstå Koranen, trenger man en slik lærer som Gud har renset ved Sin hånd. Hvis ikke det var behov for en lærer for å lære Koranen, ville det heller ikke ha vært det under den første tiden. Hvis man sier at det var behov for en lærer da for å oppklare det som var i Koranen, men nå som det er oppklart, er det derfor ikke behov for en lærer. Det forklarte han som at oppklarte ting blir etter en tid uoppklarte ting, og i tillegg til det støter det muslimske samfunnet på noe nytt etter hver tidsperiode. Koranen inneholder alle former for kunnskap, men det betyr ikke at alle dens kunnskaper viser seg i én og samme tidsperiode. Koranens kunnskaper åpner seg når man støter på de forskjellige problemstillingene. For å løse disse problemene, blir det sendt åndelige lærere som er arvtagerne til profetene, og de oppnår profetenes fullkommenheter i kraft av deres skygge. Den mojaddid, hvis verk ligner veldig verkene til en profet og hans oppgave, i Guds øyne blir den mojaddid kalt ved den profetens navn. {{ref:16}} Romerne hersket over jødene, og de hadde også mistet den opprinnelige troen og religionen; derfor ble profeten Jesus e sendt til dem for å rettlede dem. Han sammenlignet muslimenes tilstand med jødenes, og seg selv med profeten Jesus e. Så påstod han:

Mīrzā al-Qādiyānī refererte til koranverset 24:55 og mente at i dette var det et tegn på det han hevdet. Ved det dannet han grunnlaget for at det måtte komme en stedfortreder som var lik profeten Jesus e i den siste tiden. Den stedfortrederen skulle bevise sannheten ved åndelig lære og velsignelser, og ikke ved sverdet. Siden profeten Jesus e kom 1400 år etter profeten Moses e, var man nødt til å innse at Mīrzā al-Qādiyānīs tid var den lovede Messias' tid. {{ref:17}}

Vi ser at mojaddid ikke var hans mål med å påstå det han påstod. Han siktet til noe høyere. Han var ute etter å bli den lovede Messias som alle muslimer tror og mener er profeten Jesus e. Men hadde Mīrzā al-Qādiyānī oppnådd denne statusen, ville muslimene ha vært bundet til å adlyde ham.

En gang da han ble kritisert for å ha gått for langt, forsvarte han seg ved å trekke seg fra det å ha del i profetskapet, 24.01.1897:

... ان پر واضح رہے کہ ہم بھی نبوت کے مدعى پر لعنت بھیجتے ہیں اور لا الہ الا اللہ محمد رسول اللہ کے قائل ہیں اور آنحضرت صلی اللہ علیہ وسلم علم کے ختم نبوت پر ایمان رکھتے ہیں. اور وحی نبوت نہیں بلکہ وحی ولایت جو زیر سایہ نبوت محمديہ اور باتباع آنجناب صلی اللہ علیہ وسلم اولیاء اللہ کو ملتی ہے اس کے ہم قائل ہیں اور اس سے زیادہ جو شخص ہم پر الزام لگا وے وہ تقوی اور دیانت کو چھوڑتا ہے. اور اگر قرآنی الہامات سے کوئی کافر ہو جاتا ہے تو پہلے یہ فتوى کفر سید عبد القادر رضی اللہ عنہ پر لگانا چاہیے کہ انہوں نے بھی قرآنى الہامات کا دعوی کیا ہے. غرض جبکہ نبوت كا دعوى اس طرف بھی نہیں صرف ولایت اور مجددیت کا دعوی ہے ...

Det bør være klart for dem at vi også forbanner den som påstår å være en profet, og vi sier også «Det er ingen guddom unntatt Gud, og Moḥammad er Guds sendebud» og vi tror på khatm an-Nobowwah ved profeten Moḥammad s. Vi mener ikke profetskapets åpenbaringer, men helgenskapets åpenbaringer som Guds hjertevenner oppnår i kraft av skyggen til profeten Moḥammads s profetskap og ved å være profeten s lydig. Den som beskylder oss for noe mer enn det, holder seg ikke til gudfryktighet og sannferdighet. Hvis noen blir vantro ved koranske guddommelige avsløringer, da bør først denne fatwá-en om vantro rettes mot ʿAbd al-Qādir al-Jīlānī g, for han påstod også å ha mottatt koranske guddommelige inspirasjoner. Når det ikke påstås profetskap fra denne siden, og det bare er helgenskap, og det å være mojaddid som påstås […]. {{ref:18}}

I den ovennevnte ytringen, frasa Mīrzā al-Qādiyānī seg ansvaret for å ha påstått om å ha del i profetskap, og han påstod bare å være helgen og mojaddid.

Var det noe som kunne gi ham tilgang til de andre statusene som han ønsket, var det statusen mojaddid. I 1898 fortsatte han med påstanden:

Mīrzā al-Qādiyānīs påstand forteller at det var 1299/1300 etter hijrah (1882 e.Kr). Han stod fast ved denne påstanden livet ut, selv et år før han døde, ytret han:

Dagen før han døde, ble han spurt av en mann om hvilke mangler det var i religionen som han kom for å fullføre. Mīrzā al-Qādiyānī mente at det ikke var noen mangler ved det pålagte i religionen, men etter en tid sniker forsømmelse inn i folks indre og gjør dem likegyldige overfor sine plikter. Det fører til at folk blir uvitende om Gud, og det er da Han sender en tjener som rettleder folk tilbake til å følge Guds lov. Etter 100 år kommer en slik tjener. Han mente at omtrent 100 000 muslimer hadde blitt frafalne, så det var tydelig nok på at det var behov for en mojaddid. Hvis ikke det var behov for en mojaddid på hans tid, da var denne profetien om en mojaddid etter hvert 100 år usann. {{ref:19}}

Aḥmadiyyah-gruppen legger vekt på at Mīrzā al-Qādiyānī mente han bare var en mojaddid, dette er spesielt det Lahore-gruppen av Aḥmadiyyah mener, men faktum er at han skilte aldri mellom det å være mojaddid og den lovede Messias. Muslimene ville ikke ha kritisert ham til de grader hvis han hadde forholdt seg til å erklære seg selv som mojaddid, men det å påstå å være den lovede Messias uten noen form for bevis, gjorde muslimene nødt til å gjendrive hans påstander.

Det interessante er at han ga avkall på sitt selverklærte profetskap flere ganger, men holdt samtidig indirekte fast ved det og ventet på en rett anledning. 1901 er et bevis på det:

Gjennomgangen av Mīrzā al-Qādiyānīs påstand om å være mojaddid viser tydelig et forsøk på å løfte sin status. Forsøket er preget av gradvis økning, motstridende uttalelser og retorisk strategi som søker å forankre religiøs autoritet uten å kunne bevise påstandene med klare, tekstlige kilder. Det mest iøynefallende er hvordan han til tider benekter profetskap og erklærer seg som en ydmyk følger av profeten Moḥammad s, mens han andre ganger tillegger seg en rolle og tittel som er spesifikk for en profet: «den lovede Messias». Denne dobbeltkommunikasjonen – der han på den ene siden fornekter, og på den andre siden bekrefter – viser til en bevisst retorisk strategi: Å tone ned kontroversielle aspekter når kritikken tilspisser seg, men samtidig holde fast på en selvoppnevnt åndelig overlegenhet. Ved å starte med det relativt aksepterte konseptet mojaddid, skapte han et grunnlag som tillot ham å bygge videre på sin autoritet. Men i stedet for å holde seg til denne rollen, brukte han den som et springbrett til høyere og mer absolutte påstander som krevde ubetinget lydighet fra sine tilhengere. Likevel uteble de konkrete bevisene: Koranvers ble tolket løsrevet fra tradisjonell forståelse, og analogier til profeten Jesus e ble brukt for å gi påstandene tyngde, uten at det ble gitt noen objektiv dokumentasjon eller støtte i islams klassiske kilder. Vi observerer et tydelig mønster i Mīrzā al-Qādiyānīs framgangsmåte: Å manipulere forventningene til det religiøse miljøet ved å veksle mellom det å virke beskjeden og å gi inntrykk av å være mye større eller viktigere enn det man egentlig kan bevise, noe som i sin konsekvens førte til massiv motstand, teologisk usikkerhet og splittelse blant muslimer. Men det aller verste var at det åpnet en dør for hvem som helst til å kunne påstå hva som helst.

2.6.2 Guddommelig inspirasjon (ilhām)

Ifølge Aḥmadiyyah-gruppen mottok Mīrzā al-Qādiyānī sin første guddommelige inspirasjon i 1865. Han hadde ifølge seg selv sett drømmer og lignende om profeten Moḥammad s og noen former for budskap før den tid, men følgende anses som hans første guddommelige inspirasjon av Aḥmadiyyah-gruppen:

Det ovennevnte hevdet han 15.12.1900. Han sa at det skjedde for omtrent 35 år siden. {{ref:20}} Men 01.09.1902 hevdet han å motta det ovennevnte for omtrent 35 år siden. {{ref:21}}

Han sa også at enten i 1868 eller 1869 mottok han en guddommelig inspirasjon da han dro til moskeen der al-Batālawī var for å undersøke om en mening han hadde om en sak, for en person han kjente, mente at han skulle gjøre det. Da han kom fram til moskeen, lot han være å diskutere med ham, da det ikke var noe feil å se i det al-Batālawī sa. Dette mente han at han bare gjorde for Guds skyld. I 1884 hevdet han at etter at han valgte å ikke diskutere og bare dra derfra, mottok han følgende ord:

Vi oppdager at han ifølge seg selv var en molham – en som mottar guddommelige inspirasjoner – i allerede 1865 eller 1867. Et annet interessant funn er at han 20.04.1907 skrev:

Regner man ifølge denne uttalelsen, blir årstallet for den første guddommelige inspirasjonen 1872. Han holdt seg fast til antall år som hadde passert, 35 år, men når tiden går, bør jo antall år som har passert også øke.

De muslimske skriftlærde kritiserte Mīrzā al-Qādiyānī for hans påstander, særlig påstander om å ha del i profetskapet. Da han var opptatt med å debattere mot en kristen misjonær, skrev han 26.05.1893:

For å kunne holde fast til sine guddommelige inspirasjoner, ga han avkall på sitt selverklærte profetskap. Han var klar over at hvis han fikk beholde graden molham, ville han kunne komme seg dit han ønsket.

2.6.2.1 Åpenbaringer og guddommelige inspirasjoner

Åpenbaring er waḥy (وَحْي) og åpenbaringer woḥiyy (وُحِيّ) på arabisk. Ifølge islamsk terminologi betyr det Guds åpenbaringer for Hans profeter, det vil si Hans tale som blir sendt til en av Hans profeter. Det er også viktig at den opplysningen som deles, er fra det skjulte om det er noe folk vet om eller ikke. For opplysningens oppgave er å enten bekrefte noe som gjelder fortiden/nåtiden/framtiden, eller å gi ny opplysning om disse tidsperiodene.

Ordet waḥy omfatter to betydninger: spesifikk og generell:

1. Spesifikk åpenbaring (الوحي الخاص)

Koranen har definert denne formen ved å erklære at det bare er profeter som mottar åpenbaringer, og at det er Gud som bestemmer hvem som mottar åpenbaringer:

2. Generell åpenbaring (الوحي العام)

Det vil si tegn, hint eller at Gud inngir i hjertet (inspirason) til en person om det gode og onde. Om dette har de skriftlærde diskutert om guddommelig inspirasjon (إلهام – ilhām) for ikke-profeter. Noen eksempler fra Koranen:

• Al-Qorṭobī (1214–1273) kommenterte at de muslimske skriftlærde var uenige om denne talen som kom til henne. Uenigheten var om at det var i hennes drøm, ble inngitt i hennes hjerte, eller om en engel kom til henne. Men alle muslimske skriftlærde var enige om at hun ikke var en profet. Engler kan tale til folk, og den talen gjør ikke nødvendigvis folk til profeter. {{ref:22}}

• Aṭ-Ṭabarī (838–923) forklarte at de muslimske skriftlærde har definert dette med to betydninger: (1) det ble inngitt i disiplenes hjerte og (2) Gud inspirerte dem. Selv om ordet auḥay-to (أَوْحَيْتُ) har blitt tolket på to måter, er de muslimske skriftlærde enig om betydningen. {{ref:23}} Det vil si at disiplene ikke var profeter, og at dette ikke var spesifikk form for åpenbaring som profeter mottar. Med andre ord hadde ikke de noen del i profetskapet, selv om de mottok noe fra Gud.

• Ibn Kathīr ad-Dimashqī (1301–1373) tydeliggjorde at auḥá (أَوْحَى) betyr å inngi noe i biens hjerte og veilede den. {{ref:24}} Hvis man skal tolke all form for Guds kontakt med Hans skapninger som åpenbaring og profetskap, vil den filosofien føre til at insekter og dyr også blir til profeter.

• Her har de muslimske skriftlærde både oversatt som «åpenbarte» og «inspirerte», men til tross for det er de enige om at engler ikke er profeter og har ikke noen del i profetskapet. Det er kun Guds ord sendt til englene.

• Ar-Rāzī (1150–1210) klargjorde at auḥá (أَوْحَى) betyr «å gjøre tegn» i dette koranverset. {{ref:25}} Tolker man ordet auḥá utenfor vitenskapens rammer, blir betydningen katastrofal med hensyn til troen, for det vil gjøre profeten Sakarias e til en som åpenbarer (guddommelig), og folket til mottakere av åpenbaringer (profeter).

• Djevelske grupper fyller hverandres indre for å bedra og forville. Handlingen har blitt kalt for waḥy, fordi de gjør det i hemmelighet. {{ref:26}}

Det ovennevnte gjør det klart at muslimske skriftlærde har diskutert fenomenet ilhām (guddommelig inspirasjon), men ilhām er ikke ansett som en del av profetskapet. Et kjent eksempel er den gang en følgesvenn helbredet en person som hadde blitt bitt av en slange, og profeten Moḥammad s spurte ham om hvordan han visste at han kunne helbrede ved å resitere Koranens ord. Følgesvennen svarte at Gud innga det i hans hjerte. {{ref:27}} Men det er ikke kjent etter noen følgesvenn at de skal ha erklært seg som en ikke-lovgivende profet eller å ha del i profetskapet. Utenom det ser vi også at ordet waḥy har flere betydninger og har blitt brukt på forskjellige måter i Koranen og av muslimske skriftlærde. Men det har blitt tolket innenfor vitenskapens rammer; det er ikke tillatt å tolke åpenbaringer og dens former fritt.

2.6.2.2 Sanne og usanne ord

For at noe skulle være sant ifølge Mīrzā al-Qādiyānī og ikke djevelske ord, hadde det et krav – 25.08.1909 (utgitt, men under skriveprosess i juli/august 1902):

Ifølge Mīrzā al-Qādiyānī er det ulogisk at språk som ikke gir mening til sendebudet, blir åpenbart for ham. Ting som ikke forstås eller har en grad av «fullstendig overbevist» og klar kunnskap, er djevelsk og ikke guddommelig tale.

Det er verdt å vite at Mīrzā al-Qādiyānī satte selv et krav på det å være sann, men oppfylte ikke det kravet. For hovedproblemet med hans åpenbaringer er at han selv ikke vet hva de handler om eller hva meningen er. Det finnes mange andre eksempler på åpenbaringer som han ikke forstod, men vi presenterer dette kortfattet her:

Disse ordene og deres sammenheng var ukjente for Mīrzā al-Qādiyānī. Han påpekte at han trengte å spørre om hva de betydde.

Ordet ʿāj (عاج) betyr å oppholde seg et sted, bo, stanse midlertidig et sted, overnatte. Det kan også bety elfenben, det elefantens støttenner består av. Men Mīrzā al-Qādiyānī definerte ikke noen betydning, for han visste ikke hva som ble sagt til ham.

Vi ser at det er et mønster i Mīrzā al-Qādiyānīs åpenbaringer, det er at han ofte uttalte seg og påstod ting uten å vite hva han sa.

2.6.2.3 Saʿdī ash-Shīrāzī (1209–1291)

En av Mīrzā al-Qādiyānīs persiske åpenbaringer var en velkjent diktstrofe av ash-Shīrāzī:

26.04.1908 – en måned før Mīrzā al-Qādiyānī døde, påstod han at det ble åpenbart følgende for ham:

Mīrzā al-Qādiyānī skrev diktstrofen med en stilistisk variasjon, men opplyste ikke om at dette opprinnelig er ash-Shīrāzīs ord. Spørsmålet blir om Gud har behov for å ta menneskers verk for å framføre Sitt guddommelige budskap?

En annen gang i 1882 brukte han et persisk ordtak og mente at det var en guddommelig inspirasjon han mottok:

Dette uttrykker en følelse av sorg over at et dyptfølt ønske endte uten å bli oppfylt.

2.6.2.4 En sekretær

En hindu person var ansatt for å skrive ned Mīrzā al-Qādiyānīs guddommelige inspirasjoner. 28.10.1902:

De muslimske skriftlærde har stilt seg kritisk til at Mīrzā al-Qādiyānī hadde en hindu person som sekretær, og at han skrev ned ting for ham som kom fra Gud. Bakgrunnen for at de kritiserer det, er for at det var to forskjellige religioner de tilhørte, og det var ikke vanskelig for den hindu personen å skrive feilaktige ting, fordi Mīrzā al-Qādiyānī hadde tross alt ved flere anledninger uttalt seg krenkende mot hinduene om deres tro.

2.6.2.5 Refleksjon og vurderinger

Det vi presenterte i denne delen av boken, peker på flere viktige sider ved fenomenet åpenbaring (waḥy) og hvordan det har blitt forstått og praktisert, særlig med hensyn til Mīrzā al-Qādiyānī. I islamsk teologi skilles det mellom to hovedformer av åpenbaring: den spesifikke og den generelle. Den spesifikke formen er forbeholdt profetene og innebærer klar og ufeilbarlig kommunikasjon fra Gud. Den generelle formen, derimot, kan gis til vanlige mennesker i form av inspirasjon (ilḥām), drømmer eller veiledning, og den krever ikke profetskap. Koranen bruker også begrepet waḥy i den generelle betydningen.

I lys av dette blir det problematisk, for Mīrzā al-Qādiyānī påstod at hans åpenbaringer var av guddommelig karakter, samtidig som han ofte selv innrømmet at han ikke forstod meningen bak dem. Ifølge hans egne uttalelser var uforståelig og tvetydig tale en indikasjon på at det ikke kunne være guddommelig, men tvert imot djevelsk. Dette svekker troverdigheten i hans påstand om guddommelig inspirasjon og gjør at han, ifølge egne kriterier, trer fram som en selvmotsigende og upålitelig person.

Det blir også kritisk når Mīrzā al-Qādiyānī presenterte en kjent persisk diktstrofe av ash-Shīrāzī som en åpenbaring, uten å opplyse om kilden. Det får oss til å spørre om hvor ekte det han kalte guddommelige inspirasjoner og åpenbaringer, egentlig var. Det at Gud skal gjengi menneskelige dikt og ordtak som en del av Sin åpenbaring uten klar kontekst eller formål, utfordrer den islamske forståelsen av Guds tale som høyverdig, unik og makeløs.

I tillegg kommer det fram at han hadde ansatt en hindu person som sekretær til å skrive ned åpenbaringene. Dette ble kritisert av samtidige muslimske skriftlærde på grunnlag av religiøs tilhørighet og tilliten til at åpenbaringens innhold ble korrekt og respektfullt behandlet. I kombinasjon med de tidligere nevnte uklarhetene og de uforståelige uttalelsene forsterker dette inntrykket av en praksis som mangler den guddommelige klarhet og autoritet som kreves for å kunne kalles en sann åpenbaring i islamsk tradisjon.

2.6.3 En som blir inspirert av guddommelig inspirasjon (moḥaddath)

Fenomenet moḥaddath er mer eller mindre det samme som å være molham. Etter å ha erklært seg mojaddid og molham i noen år, kom påstanden om å være moḥaddath 22.01.1891:

ماسوا اس کے اس میں کچھ شک نہیں کہ یہ عاجز خدا ئے تعالیٰ کی طرف سے اس امت کے لئے محدث ہو کر آیا ہے اور محدث بھی ایک معنے سے نبی ہی ہوتا ہے گو اس کے لئے نبوت تامّہ نہیں مگر تاہم جزوی طور پر وہ ایک نبی ہی ہے کیونکہ وہ خدا تعالیٰ سے ہم کلام ہونے کا ایک شرف رکھتا ہے. امور غیبیہ اس پر ظاہر کئے جاتے ہیں اور رسولوں اور نبیوں کی وحی کی طرح اس کی وحی کو بھی دخل شیطان سے منزّہ کیا جاتا ہے اور مغز شریعت اس پر کھولا جاتا ہے اور بعینہ انبیا کی طرح مامور ہوکر آتا ہے اور انبیا کی طرح اس پر فرض ہوتا ہے کہ اپنے تئیں بآواز بلند ظاہر کرے اور اس سے انکار کرنے والا ایک حد تک مستوجب سزا ٹھہرتا ہے اور نبوت کے معنے بجز اس کے اور کچھ نہیں کہ امور متذکرہ بالا اس میں پائے جائیں.

Utenom dette er det ikke noe tvil om at denne ydmyke [Mīrzā al-Qādiyānī] har kommet som moḥaddath fra Gud den Allopphøyde til dette muslimske samfunnet. Moḥaddath er en form for profet, og han har ikke fullstendig profetskap, men likevel er han en profet på den måten at han har en del i det fordi han har utmerkelsen av å samtale med Gud den Allopphøyde. Det usettes saker blir åpenbart for ham, og åpenbaringene for ham blir også holdt rene for innblanding av Satan, slik som det er med åpenbaringene for sendebudene og profetene. Den guddommelige lovens essens blir klargjort for ham. På eksakt samme måte som profetene, kommer også han som befalt [autorisert for å være Guds forvalter], og det er pålagt ham, som profetene, å invitere offentlig. Den som fornekter ham, gjør seg til en viss grad fortjent til straff. Betydningen av profetskap er ikke noe annet enn dette, altså finner man de ovennevnte tingene i det. {{ref:28}}

Mīrzā al-Qādiyānī kaller ikke det for fullstendig profetskap, men åpenbaringene har samme form som profeters. I hans øyne er også moḥaddath-ene autorisert for å være Guds forvaltere på samme måte som profeter. Selv om det ikke er en profet i hans øyne, har man samme åpenbaringer og status som dem. 03.09.1891 fortsatte Mīrzā al-Qādiyānī:

نبوت کا دعویٰ نہیں بلکہ محدثیت کا دعویٰ ہے جو خد اؔ ئے تعالیٰ کے حکم سے کیا گیا ہے. اور اس میں کیا شک ہے کہ محدثیت بھی ایک شعبہ قویہ نبوت کا اپنے اندر رکھتی ہے. جس حالت میں رویائے صالحہ نبوت کے چھیالیس حصوں میں سے ایک حصّہ ہے تو محدثیت جوقرآن شریف میں نبوت کے ساتھ اور رسالت کے ہم پہلو بیان کی گئی ہے جس کے لئے صحیح بخاری میں حدیث بھی موجود ہے اس کو اگر ایک مجازی نبوت قرار دیا جائے یا ایک شعبہ قویہ نبوت کا ٹھہرایا جائے تو کیا اس سے نبوت کا دعویٰ لازم آگیا؟

Det påstås ikke å ha del i profetskapet, men det å være moḥaddath. Den påstanden er gjort ved Gud den Allopphøydes befaling. Det er ikke noen tvil om at moḥaddath-skapet også inneholder en sterk gren [del] av profetskapet. Slik som rettskaffent syn er en førtisjettedel av profetskapet. Moḥaddath-skapet har blitt klargjort som likestilt med profetskapet og sendebudskapet i den noble Koranen, og det finnes også en beretning i Ṣaḥīḥ al-Bokhārī om det. Hvis man anser det som metaforisk profetskap eller en sterk gren av profetskapet, er man da nødt til å kalle det som å påstå å være en profet? {{ref:29}}

Her kommer det fram hvorfor det var viktig for ham å holde seg til graden molham, fordi nå kunne han kreve en status ved å si at det var Gud som hadde befalt det, for Herren samtalte med ham. Selv om det å se et rettskaffent syn i drømmen, og den drømmen viser seg å være sann, betyr ikke det at man skal tro på at man har blitt utvalgt til å være en profet. Mīrzā al-Qādiyānī kaller seg for moḥaddath, men anser seg som en profet, og så spør han om når han har påstått å være en profet.

03.09.1891:

محدّث جو مرسلین میں سے ہے اُمّتی بھی ہوتا ہے اور ناقص طور پر نبی بھی. اُمتی وہ اس وجہ سے کہ وہ بکلّی تابع شریعت رسول اللہ اور مشکٰوۃ رسالت سے فیض پانے والا ہوتا ہے اور نبی اس وجہ سے کہ خدائے تعالیٰ نبیوں سا معاملہ اس سے کرتا ہے اور محدّث کا وجود انبیاء اور اُمم میں بطور برزخ کے اللہ تعالیٰ نے پیدا کیا ہے وہ اگرچہ کامل طور پر اُمتی ہے مگر ایک وجہ سے نبی بھی ہوتا ہے اور محدث کے لئے ضرور ہے کہ وہ کسی نبی کا مثیل ہو اور خدائے تعالیٰ کے نزدیک وہی نام پاوے جو اس نبی کا نام ہے.

Moḥaddath, som er av sendebudene, er en person fra samfunnet til en profet, og han er en profet med mangel {{ref:30}}. Han er en av samfunnet fordi han er en fullstendig følger av Guds sendebuds s lov, og han oppnår gunst ved sendebudskapets lampe. Profet er han fordi Gud den Allopphøyde behandler ham som profetene. Eksistensen av en moḥaddath har Gud den Allopphøyde skapt blant profeter og deres følgere som et ledd mellom livet og dommens dag. Selv om han på en fullkommen måte er en følger, men av en grunn er han også en profet. Det er nødvendig at en moḥaddath er helt lik en profet, og hos Gud den Allopphøyde får han det navnet som er den profetens navn. {{ref:31}}

Først var en moḥaddath avhengig av den profeten han ble født i samfunnet til, fordi han oppnådde profetskap gjennom ham. Etter det tar den moḥaddath over oppgaven til en profet og er helt lik en profet og blir kalt ved den profetens navn. Denne uttalelsen oppklarer at han ville være det han ville være, og kalle seg for den han ville kalle seg for. Alt dette var gudgitt til ham; derfor kunne ikke det fornektes heller.

03.09.1891:

01.06.1892:

... آنحضرت ﷺ کے خاتم النبین ہونے کا قائل اور یقین کامل سے جانتا ہوں اور اس بات پر محکم ایمان رکھتا ہوں کہ ہمارے نبی ﷺ خاتم الانبیاء ہیں اور آنجناب کے بعد اس امت کے لیے کوئی نبی نہیں آئے گا نيا ہو يا پرانا ہو اور قرآن كريم كا ايک شعشہ يا نقطہ منسوخ نہيں ہوگا. ہاں محدث ضرور آئیں گے جو اللہ جلّ شانہ سے ہمکلام ہوتے ہیں اور نبوت تامہ کے بعض صفات ظلی طور پر اپنے اندر رکھتے ہیں اور بلحاظ بعض وجوہ شانِ نبوت کے رنگ سے رنگین کیے جاتے ہیں اور ان میں سے میں ایک ہوں.

Jeg mener at profeten Moḥammad s er khātam an-Nabiyyīn, og jeg vet det fullt forvisset. Jeg tror ubestridelig på at vår profet s er khātam al-Anbiyā’, og at det ikke skal komme noen som helst profet – verken ny eller gammel – etter profeten Moḥammad s i dette muslimske samfunnet. Den ærefulle Koranens en eneste lysstråle eller prikk vil ikke bli avskaffet. Ja, moḥaddath-er vil komme, de samtaler med Gud, allmajestetisk er Hans ære, og de har i seg noen kvaliteter av det fullstendige profetskapet som refleksjon av profeten s. Ved noen aspekter er de i form av profeter, og jeg er en av moḥaddath-ene. {{ref:32}}

Det ovennevnte ble skrevet den gang han hadde blitt kritisert av al-Batālawī for å ytre tvetydige påstander. Han hadde påpekt at i disse mystiske påstandene skjulte det seg en hemmelig agenda. Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte å bortforklare det han ble beskyldt for: å ikke tro på profetskapets avslutning. Han sa at han trodde på den, men mente at moḥaddath-ene hadde en grad som gjorde dem til en del av det. Hovedmålet med denne påstanden var å gi seg selv en del i det fullstendige profetskapet, slik at han kunne klatre videre.

Moḥaddath er som en profet – 1892 (utgitt februar 1893):

26.02.1893:

1894:

... أَنِّي مَا ادَّعَيْتُ النُّبُوَّةَ وَمَا قُلْتُ لَهُمْ إِنِّي نَبِيٌّ، وَلَكِنَّهُمْ تَعَجَّلُوا وَأَخْطَؤُوا فِي فَهْمِ قَوْلِي، ... وَمَا قُلْتُ لِلنَّاسِ إِلَّا مَا كَتَبْتُ فِي كُتُبِي مِنْ أَنَّنِي مُحَدَّثٌ وَيُكَلِّمُنِي اللّٰهُ كَمَا يُكَلِّمُ الْمُحَدَّثِينَ. وَاللّٰهُ يَعْلَمُ أَنَّهُ أَعْطَانِي هَذِهِ الْمَرْتَبَةَ، فَكَيْفَ أَرُدُّ مَا أَعْطَانِي اللّٰهُ وَرَزَقَنِي مِنْ رِزْقٍ؟ أَأَعْرِضُ عَنْ فَيْضِ رَبِّ الْعَالَمِينَ؟ وَمَا كَانَ لِي أَنْ أَدَّعِيَ النُّبُوَّةَ وَأَخْرُجَ مِنَ الْإِسْلَامِ وَأَلْحَقَ بِقَوْمٍ كَافِرِينَ.

[…] jeg har ikke påstått å ha del i profetskapet, og jeg har heller ikke sagt til dem at jeg er en profet, men de har forhastet seg og tatt feil i å forstå mitt utsagn, […]. Jeg har ikke sagt noe annet til folk enn det jeg har skrevet i mine bøker om at jeg er en moḥaddath, og at Gud taler til meg slik som Han taler til moḥaddath-ene. Gud vet at Han ga meg denne graden, hvordan kan jeg vise bort det Gud har gitt meg og forsynt meg med av Sitt forsyn. Skal jeg vende bort fra all verdens Herres gunst. Hvordan kan jeg påstå å ha del i profetskapet og bli utvist av islam, og bli en av det vantro folk?! {{ref:33}}

Moḥammad ibn Aḥmad fra Arabia hadde tilbrakt tid i Qadian og avlagt troskapsed til Mīrzā al-Qādiyānī. Da han reiste hjem, skrev han et brev til Mīrzā al-Qādiyānī og ba ham skrive en arabisk bok om sin tro og invitasjon, slik at Aḥmad kunne invitere folk i Arabia til denne invitasjonen. Vi ser at det var viktig for Mīrzā al-Qādiyānī å framstå som en som ikke var en profet, for da ville han med det samme ha blitt avvist. Han kalte seg moḥaddath, noe han mente var mer eller mindre det samme som en profet. Denne graden hadde han fått fra Gud, så denne påstanden kunne ikke bli avvist. I disse forvirrende og uklare uttalelsene mente han fortsatt at han ikke var en profet, for at folk skulle tro på ham. Mīrzā al-Qādiyānī forklarte også sin tro i januar 1903:

وَنُؤْمِنُ بِأَنَّهُ خَاتَمُ الْأَنْبِيَاءِ لَا نَبِيَّ بَعْدَهُ، إِلَّا الَّذِي رُبِّيَ مِنْ فَيْضِهِ وَأَظْهَرَ وَعْدَهُ. وَلِلَّهِ مُكَالَمَاتٌ وَمُخَاطَبَاتٌ مَعَ أَوْلِيَائِهِ فِي هذِهِ الْأُمَّةِ، وَإِنَّهُمْ يُعْطَوْنَ صِبْغَةَ الْأَنْبِيَاءِ وَلَيْسُوا نَبِيِّينَ فِي الْحَقِيقَةِ، فَإِنَّ القُرْآنَ أَكْمَلَ وَطَرَ الشَّرِيعَةِ، وَلَا يُعْطَوْنَ إِلَّا فَهْمَ الْقُرْآنِ، وَلَا يَزِيدُونَ عَلَيْهِ وَلَا يَنْقُصُونَ مِنْهُ، وَمَنْ زَادَ أَوْ نَقَصَ فَأُولَئِكَ مِنَ الشَّيَاطِينِ الفَجَرَةِ.

Vi tror på at profeten Moḥammad s er khātam al-Anbiyā’ og at det skal ikke være noen profet etter profeten s, men utenom den som vokser opp ved profetens gunst og kommer til syne ifølge profetens s profeti. Gud samtaler med og taler til helgenene i dette muslimske samfunnet. De får profetenes form, men de er i virkeligheten ikke profeter, for Koranen fullførte lovens mål. Det er bare Koranens forståelse de blir gitt, de verken legger til eller trekker noe fra den. Den som legger til eller trekker fra, er av de umoralske djevlene! {{ref:34}}

Refleksjonen over Mīrzā al-Qādiyānīs egne uttalelser og konsepter avslører at etablerte islamske begreper tøyes og omdefineres for å skape rom for en ny religiøs autoritet. Ved å introdusere ideen om et «ufullstendig profetskap», en ukjent og ikke-dokumentert kategori i islamsk teologi, forsøkte han å skape en ny vei inn i profetskapet ved et skjult forsøk som tilsynelatende ikke direkte brøt med det etablerte dogmet om profetskapets avslutning. Likevel skapte han samtidig en ny doktrine – der en moḥaddath, ifølge ham, får feilfri åpenbaring, kunnskap om det usette, og kommer med guddommelig befaling. Dermed bygges det et parallelt profetskap som i realiteten ikke skiller seg i funksjon eller status fra et fullverdig profetskap, til tross for at Mīrzā al-Qādiyānī hevdet det motsatte. Denne selvmotsigende retorikken, som forsøkte å forene profetskapets avslutning med et påstått nytt profetisk vesen – moḥaddath – skapte forvirring. Mīrzā al-Qādiyānīs påstander presenteres først som metaforiske, men fikk etter hvert konkrete og teologiske implikasjoner. Han sa at en moḥaddath er som en profet, mottar ren åpenbaring og kan komme med befalinger, noe som tilsvarer rollen til en profet. Dermed svekket han selv sin påstand om ikke å være profet, og etterlot folk i tvil: Er dette en profet som forsøker å skjule sin påstand, eller en som forsøker å redefinere profetskapet?

I denne sammenhengen gikk Mīrzā al-Qādiyānī enda lenger og introduserte ideen om en «profet med mangel», noe som er fullstendig fremmed i islam. Han hevdet at følgere av profeten Moḥammad s kan bli profeter, men med en redusert rang. Ved å gjøre dette tilskriver han profeten Moḥammad s en rolle som formidler av et nytt, begrenset profetskap – et konsept uten grunnlag i Koranen eller autentisk sonnah.

Mīrzā al-Qādiyānīs retorikk er så kompleks og selvmotsigende at det krever dyptgående undersøkelse for å avdekke hans egentlige budskap. Ved å manipulere begreper, gå fram og tilbake i sine uttalelser og bruke profeten Moḥammads s navn og status som legitimering for egne påstander, forsøkte han å skape en ny vei til profetskapet.

2.6.4 Den lovede Messias og Mahdī

Det er ingen hemmelighet at Mīrzā al-Qādiyānī forandret sitt standpunkt om profeten Jesu e gjenkomst. I 1884 mente han at han var veldig lik profeten Jesus e, men selve påstanden om å være helt lik med spesifikke ord ble ytret senere:

Mange påstander ble påstått i 1891. Samtidig som han var engasjert i å hevde at han var en moḥaddath som hadde del i profetskapet, men som allikevel ikke hadde del i profetskapet, hevdet han også at han var den Messias e og Mahdī som muslimene ventet på. Dette steget tok han ved å erklære dem til å være én og samme person og ved å påstå at profeten Jesus e var død.

I desember 1890 utga Mīrzā al-Qādiyānī verket Fatḥ-e islām. På dens tittelside står det Masīḥ az-Zamān (مسيح الزمان – denne tidens Messias). Selv om uttrykket ikke er «den lovede Messias», er i hvert fall ordet «Messias» der. Det vil si at han var i gang med å bygge opp en status som han skulle jobbe videre med.

Det var egentlig i 1884 Mīrzā al-Qādiyānī innledet påstanden om å være Mahdī ved å først påstå noe annet. Bakgrunnen for at det var viktig for ham å erklære seg som profetens s avkom, var for at det var blitt profetert s at Mahdī skulle stamme fra profetens s avkom. En påstand som hadde stor betydning for hans kommende påstander, var synet hans om å ha sett profeten s og familien til profeten s, og at vår frue Fāṭimah j viste ham at han stammet fra henne og var av profetens s avkom. {{ref:35}}

Verket Fatḥ-e islām fra desember 1890 var starten på en drakamp mellom hans påstander og status. I det kommende året ville folk oppdage hans metode på å si mer enn det som er godtatt, og så selv trekke seg ved å mene at han aldri hevdet å være det som folk forstod av hans ord. I desember 1890 sa han til Indias muslimer at hvis de var troende, burde de takke Gud, fordi de var i ferd med å oppleve den tiden som deres forfedre hadde lengtet etter, og til og med dødd mens de ventet på den tiden. Det var nå opp til dem selv å enten verdsette den tiden, eller ikke. Han kunne ikke stanse seg selv fra å kunngjøre at han var den som var blitt sendt av Gud for å rettlede alle skapningene på denne bestemte tiden, for å gjøre religionen frisk i folks hjerte. Profeten Moḥammad s ble lovet en Messias-lignende skikkelse, og den personen skulle stige ned fra himmelen i det 14. århundret etter hijrah med Messias', sønn av Marias, kraft, natur og utmerkelse. Det å stige ned var i åndelig forstand, slik som fullkomne folk når de har klatret opp i Guds øyne, så stiger de ned for å forbedre folks tilstand. Mīrzā al-Qādiyānī skal ha steget ned på den tiden som lignet mest på tiden da Messias, sønn av Maria, skulle stige ned, slik at det kunne være et tegn for de som forstod. {{ref:36}} Han fortsatte med å si at han var sendt ved navnet til Messias på grunn av at han var så lik ham, sånn at han kunne slette den kristne ideologien (treenigheten). Så tok han de velkjente ordene fra en beretning og knyttet dem til sin person ved å si at han var kommet for å ødelegge korset og drepe svinet, og at han hadde steget ned fra himmelen med engler som var til høyre og venstre for ham. {{ref:37}}

Ifølge ham selv hadde han forklart i verkene Fatḥ-e islām (desember 1890) og Tauḍīḥ-e marām (22.01.1891) ved guddommelige avsløringer og inspirasjoner at det var han som var den lovede Messias. De muslimske skriftlærde kritiserte ham hardt for dette. For det han hadde forsøkt å gjøre, var å erklære profeten Jesus e død. Han mente at profeten Jesu e gjenkomst var ikke et grunnleggende trosprinsipp i islam og man måtte ikke tro på det. Hans gjenkomst var bare en av mange hundre profetier som i utgangspunktet ikke hadde noe med islam å gjøre. Han fortsatte med å si at profetier ikke alltid blir oppfylt som de tilsynelatende har blitt profetert, for det finnes hemmeligheter i profetiene som selv profeter som mottar dem ikke kjenner til. Dette ble forklart av ham 03.09.1891. {{ref:38}}

22.01.1891 – muslimene og de kristne med noe uenighet mente at profeten Jesus e ble løftet opp til himmelen med det menneskelige legeme, og at han i framtiden vil stige ned fra himmelen. Mīrzā al-Qādiyānī mente at det var feil, gjenkomsten eller det å stige ned, handlet ikke om Messias e, sønn av Maria, men i metaforisk forstand var det en Messias-lignende skikkelse e profetien handlet om. Det var Mīrzā al-Qādiyānī som var ment ved den profetien. {{ref:39}}

24.01.1891 svarte Mīrzā al-Qādiyānī på et brev som han hadde mottatt fra Nōr ad-Dīn (1841–1914):

جو کچھ آں مخدوم نے تحریر فرمایا ہے کہ اگر دمشقی حدیث کے مصداق کو علیحدہ چھوڑ کر الگ مثیل مسیح کا دعویٰ ظاہر کیا جائے تو اس میں حرج کیا ہے؟ درحقیقت اس عاجز کو مثیل مسیح بننے کی کچھ حاجت نہیں، یہ بننا چاہتا ہے کہ خدا تعالیٰ اپنے عاجز اور مطیع بندوں میں داخل کر لیوے لیکن ہم ابتلا سے کسی طرح بھاگ نہیں سکتے، خدا تعالیٰ نے ترقیات کا ذریعہ صرف ابتلا ہی کو رکھا ہے جیسا کہ وہ فرماتا ہے: أَحَسِبَ النَّاسُ أَن يُتْرَكُوا أَن يَقُولُوا آمَنَّا وَهُمْ لَا يُفْتَنُونَ.

Slik som du [Nōr ad-Dīn], mester, har skrevet at hvis man setter til side den det er referert til i beretningen om Damaskus, og man kommer med en separat [selvstendig] påstand om å være en Messias-lignende skikkelse, er det vel ikke noe i veien med det? Egentlig trenger ikke denne ydmyke [Mīrzā al-Qādiyānī] å være en Messias-lignende skikkelse, alt jeg vil være, er at Gud den Allopphøyde inkluderer meg blant Sine ydmyke og lydige tjenere, men vi kan ikke rømme fra det å bli satt på prøve! Gud den Allopphøyde har beholdt det å bli satt på prøve som et eneste middel for framgang, slik som Han sier: «Tenker menneskene at de vil få være i fred bare fordi de sier: 'Vi antar troen!', og at de ikke vil bli satt på prøve?» {{ref:40}}

Svaret i dette brevet beviser at her ble det lagt en plan om å bruke beretningen om Damaskus til å stokke om og bytte på betydningen, for å erklære seg selv som «Messias». Mīrzā al-Qādiyānī var klar over at det var en farlig ting å påstå, og den påstanden ville føre til prøvelser og motgang. Svaret på brevet fra Nōr ad-Dīn er dokumentert, men det er ikke dokumentert når Nōr ad-Dīn sendte brevet til Mīrzā al-Qādiyānī.

11.02.1891 kom han med en uttalelse som viser til det å si for mye og trekke seg, og så selv gå i surr i sine egne uttalelser:

یہ بات سچ ہے کہ اللہ جلّ شانہ کی وحی اور الہام سے میں نے مثیل مسیح ہونے کا دعویٰ کیا ہے … میں اسی الہام کی بنا پر اپنے تئیں وہ موعود مثیل سمجھتا ہوں جس کو دوسرے لوگ غلط فہمی کی وجہ سے مسیح موعود کہتے ہیں. مجھے اس بات سے انکار بھی نہیں کہ میرے سوا کوئی اور مثیل مسیح بھی آنے والا ہو. ... میں اس سے ہرگز انکار نہیں کرسکتا اور نہ کروں گا کہ شاید مسیح موعود کوئی اور بھی ہو اور شاید یہ پیش گوئیاں جو میرے حق میں روحانی طور پر ہیں ظاہری طور پر اس پر جمتی ہوں اور شاید سچ مچ دمشق میں کوئی مثیل مسیح نازل ہو. ليكن ميرے پر يہ كهول ديا گيا ہے کہ مسيح ابن مريم جن پر انجيل نازل ہوئی تهى فوت ہو چكا ہے.

Det er sant at det er ved Guds, allmajestetisk er Hans ære, åpenbaring og inspirasjon jeg har påstått å være en Messias-lignende skikkelse […]. Det er basert på denne guddommelige inspirasjonen jeg anser meg selv som den lovede lignende skikkelsen som andre folk ved misforståelse kaller den lovede Messias. Jeg fornekter ikke det at det også vil komme en annen Messias-lignende skikkelse utenom meg. […] Jeg kan aldri fornekte det, og heller ikke vil jeg noen gang gjøre det at det finnes en annen som er den lovede Messias, eller at de profetiene som i åndelig forstand er om meg, men i fysisk forstand passer bedre om noen andre. Kanskje vil det virkelig stige ned en Messias-lignende skikkelse i Damaskus. Det har blitt åpenbart for meg at Messias, sønn av Maria, som evangeliet ble åpenbart for, er død. {{ref:41}}

Mīrzā al-Qādiyānī var opptatt med å forklare at det å bli kalt for noe, eller det samme som noe ved en persons, bys, dyrs navn, var ikke noe som trengte en komplett likhet. 03.09.1891:

For å erklære seg selv som en Messias-lignende skikkelse, sa Mīrzā al-Qādiyānī at han ikke fornektet at det også skulle komme andre slike personer etter ham, for folk som ligner profetene har alltid vært på jorden. Han mente å ha mottatt en åpenbaring der det ble forutsagt at en fra hans avkom skulle være lik Messias i noen ting. Han skulle stige ned fra himmelen, rettlede folk og befri dem fra misforståelsene som de var fanget i. {{ref:42}}

03.09.1891 kom han med et lignende eksempel som det på 11.02.1891:

... اس عاجزنے جو مثیل موعود ہونے کا دعویٰ کیا ہے جس کو کم فہم لوگ مسیح موعود خیال کر بیٹھے ہیں. یہ کوئی نیا دعویٰ نہیں جو آج ہی میرے مُنہ سے سُنا گیا ہو بلکہ یہ وہی پُرانا الہام ہے جو میں نے خدائے تعالیٰ سے پاکر براھین احمدیہ کے کئی مقامات پر بتصریح درج کر دیا تھا جس کے شائع کرنے پر سات سال سے بھی کچھ زیادہ عرصہ گزر گیا ہوگا میں نے یہ دعویٰ ہرگزنہیں کیا کہ میں مسیح بن مریم ہوں جو شخص یہ الزام میرے پر لگاوے وہ سراسر مفتری اور کذّاب ہے بلکہ میری طرف سے عرصہ سات یا آٹھ سال سے برابر یہی شائع ہو رہا ہے کہ میں مثیل مسیح ہوں یعنی حضرت عیسٰی علیہ السلام کے بعض روحانی خواص طبع اور عادت اور اخلاق وغیرہ کے خدائے تعالیٰ نے میری فطرت میں بھی رکھے ہیں ...

Det denne ydmyke [Mīrzā al-Qādiyānī] har påstått om å være en som ligner den lovede, har folk med lite fornuft trodd at det er å påstå å være den lovede Messias. Dette er ingen ny påstand som har blitt hørt fra min munn i dag, faktisk er det den gamle guddommelige inspirasjonen som jeg mottok fra Gud den Allopphøyde og skrev klart og tydelig ned på flere steder i Barāhīn-e Aḥmadiyyah, og det har gått mer enn syv år siden det ble utgitt. Jeg har aldri påstått at jeg er Messias, sønn av Maria. Den som beskylder meg for det, er rett og slett en som dikter opp ting og er en stor løgner. Fra min side har det i syv eller åtte år blitt trykt at jeg er en Messias-lignende skikkelse. Det vil si at noen åndelige kvaliteter, natur, vaner, moral og annet av profeten Jesus e har også blitt lagt i min natur av Gud den Allopphøyde. {{ref:43}}

Verket Izāla-e auhām fra 03.09.1891 var et desperat forsøk på å både få godtatt det han selv hadde sagt, og det de muslimske skriftlærde mente. Han sa gang på gang i det verket at han hadde bare påstått å være en Messias-lignende skikkelse, og at det kunne komme oppimot 10 000 andre messiaser i framtiden. Men for sin tidsperiode, var det han som var den som lignet Messias, og det var nytteløst å vente på en annen i hans tid. Det at det skulle komme flere messiaser, mente han var basert på ḥadīth-litteraturen, for det har blitt profetert at ved endetiden skal det komme 30 bedragerske løgnere (antikrister), og for å bekjempe dem må «Jesus» komme, derav 30 messiaser. Mīrzā al-Qādiyānī sa seg åpen for at det kunne komme en messias i den kommende tiden som passer noen av ordene beskrevet i ḥadīth-litteraturen. Seg selv anså han som en som forsaket verden og ikke hadde kommet for å herske og regjere; derfor burde det ikke være et problem for muslimske skriftlærde å godta ham. Kanskje ville deres ønske en dag bli oppfylt om at en slik person som de ventet på, kom, men det var umulig ifølge ham at profeten Jesus e var den personen, for det var imot Mīrzā al-Qādiyānīs guddommelige avsløringer og inspirasjoner. {{ref:44}}

03.09.1891 fortsatte Mīrzā al-Qādiyānī hardt å streve mot det de fleste av muslimene trodde og tror på om at profeten Jesus e ble løftet opp til himmelen. Mīrzā al-Qādiyānī mente at han ikke var den siste Messias, og det ville komme flere messiaser etter ham. Det kunne komme flere enn 10 000, men profeten Jesus e kunne ikke være den lovede Messias, for han var død. {{ref:45}} Det er tydelig at han måtte erklære profeten Jesus e død for å kunne overta hans status.

Da han diskuterte forskjellen mellom shīʿah- og sonnī-muslimenes mening om Mahdī, skrev han noe merkelig:

Mīrzā al-Qādiyānīs standpunkt om hvem Mahdī er:

Han var klar over at i den islamske verdenen hadde det gjennom historien vært mange som hadde hevdet å være Mahdī. Han var åpen for at den Mahdī som profeten Moḥammad s direkte har profetert om, kunne komme, men det folk flest tenkte basert på de muslimske skriftlærdes tolkninger, var feil, mente han.

03.09.1891 gjorde han sin respektløshet mot tradisjonen til et bevis, for ingen andre hadde i hans øyne hevdet det samme som ham:

03.09.1891 ble det også hevdet at ifølge det helgenene hadde sett av syn, var de enige om at den lovede Messias skulle komme i det 14. århundret etter hijrah (1800-tallet e.Kr.). Etter det påstod han:

02.10.1891 var han fast bestemt på at han trodde på samme måte som alle muslimer og hevdet ikke å være Messias (Jesus), sønn av Maria d:

سیدنا و مولانا حضرت محمد مصطفی صلی اللہ علیہ وسلم ختم المرسلین کے بعد کسی دوسرے مدعى نبوت اور رسالت کو كاذب اور کافر جانتا ہوں. میرا یقین ہے کہ وحی رسالت حضرت آدم صفی اللہ سے شروع ہوئی اور جناب رسول اللہ محمد مصطفی صلی اللہ علیہ وسلم پر ختم ہوگئی. ... مجھے مسیح ابن مریم ہونے کا دعویٰ نہیں اور نہ میں تناسخ کا قائل ہوں۔ بلکہ مجھے تو فقط مثیل مسیح ہونے کا دعویٰ ہے. جس طرح محدَّثیت نبوت سے مشابہ ہے ایسا ہی میری روحانی حالت مسیح ابن مریم کی روحانی حالت سے اشد درجہ کی مناسبت رکھتی ہے.

Jeg anser den som påstår å ha del i profetskapet eller sendebudskapet etter vår mester og herre, profeten Moḥammad s den utvalgte, den siste av alle sendebudene, som løgner og vantro. Jeg er fullt forvisset om at åpenbaringene til sendebudene begynte med profeten Adam, den Gud valgte, og sluttet ved Guds sendebud profeten Moḥammad s, den utvalgte. […] jeg påstår ikke å være Messias, sønn av Maria, og heller ikke tror jeg på reinkarnasjon [sjelevandring]. Jeg påstår bare å være en Messias-lignende skikkelse. Slik som moḥaddath-skapet ligner profetskapet, på samme måte er min åndelige tilstand sterkt lik Messias', sønn av Marias, åndelige tilstand. {{ref:46}}

I 1891 skal han også ha mottatt åpenbaringer som lød:

01.06.1892 kalte han seg for Mahdī og den lovede Messias på tittelsiden til Nishān-e āsmānī. Men det er viktig å påpeke at den tittelsiden som finnes på Aḥmadiyyah-gruppens offisielle nettside (www.alislam.org), er fra det andre opplaget av verket fra januar 1896.

Februar 1893 forklarte han hvorfor tittelen «den lovede Messias» ble gitt til ham av Gud:

اور اس زمانہ کے مجدد کا نام مسیح موعود رکھنا اس مصلحت پر مبنی معلوم ہوتا ہے کہ اس مجدد کا عظیم الشان کام عیسائیت کا غلبہ توڑنا اور ان کے حملوں کو دفع کرنا اور ان کے فلسفہ کو جو مخالف قرآن ہے دلائل قویہ کے ساتھ توڑنا اور ان پر اسلام کی حجت پوری کرنا ہے کیونکہ سب سے بڑی آفت اس زمانہ میں اسلام کیلئے جو بغیر تائید الٰہی دور نہیں ہو سکتی عیسائیوں کے فلسفیانہ حملے اور مذہبی نکتہ چینیاں ہیں جن کے دور کرنے کیلئے ضرور تھا کہ خدائے تعالیٰ کی طرف سے کوئی آوے ...

Å gi navnet «den lovede Messias» til denne tidens reformator [Mīrzā al-Qādiyānī], ser ut til å være basert på den hensikten at denne reformatoren har det store oppdraget: å ødelegge kristendommens overhånd, avverge deres angrep, motbevise deres filosofi som er i strid med Koranen med sterke bevis og fullføre islams argumenter mot dem. For den største faren for islam i denne tiden, som ikke kan overvinnes uten guddommelig støtte, er de filosofiske angrepene til og religiøse innvendingene fra de kristne. Det var nødvendig at det kom noen fra Gud den Allopphøyde for å fjerne dem. {{ref:47}}

1894 var et spesielt år med hensyn til denne diskuterte påstanden til Mīrzā al-Qādiyānī. Ramadan i 1894 var fra 8. mars til 6. april. Måneformørkelse i India fant sted 21.03.1894 (13. ramadan i 1311 e.h.), mens solformørkelsen skjedde 06.04.1894 (30. ramadan i 1311 e.h.). {{ref:48}} Den amerikanske astrofysikeren Fred Espenak (f. 1953) mener også at den delvise måneformørkelsen i 1894 fant sted 21. mars, mens den hybride solformørkelsen i 1894 fant sted 6. april. {{ref:49}}

11.05.1894 skrev Fatḥ Masīḥ til Mīrzā al-Qādiyānī på en noe sarkastisk måte. Fra 1873 til 1944 ble tidsskriftet Nōr-e afshān utgitt i India før oppdelingen i 1947. Tidsskriftet ble utgitt av den presbyterianske kirkens misjon, {{ref:50}} særlig i Punjab. Fatḥ Masīḥ skrev en artikkel der en underoverskrift lød Et nyttig råd til Mīrzā al-Qādiyānī

(جناب مرزا قاديانى صاحب كے واسطے ایک مفيد صلاح). Han skrev til Mīrzā al-Qādiyānī at det var jo ikke noen som godtok hans påstand om å være Messias; derfor skulle han gi ham en enklere framgangsmåte. I ramadan som hadde passert, hadde det vært måneformørkelse og solformørkelse. Begge disse hendelsene hadde gjort folk ivrig. Fatḥ Masīḥ foreslo:

Etter det mente Fatḥ Masīḥ at Mīrzā al-Qādiyānī ville nyte den statusen, og at han måtte for all del ikke glemme sin sekk med guddommelige avsløringer, for det var det som kom til å få gullet til å skinne (gi best effekt). {{ref:51}}

18.05.1894 ble Mīrzā al-Qādiyānīs verk Nōr al-Ḥaqqs andre del utgitt. I dette verket satset han hardt på å overbevise muslimene om at han var Mahdī, og de to hendelsene som fant sted i ramadan, var tegn på det. Eksakt syv dager etter Fatḥ Masīḥs råd til Mīrzā al-Qādiyānī, blir et verk utgitt som hovedsakelig legger vekt på det Fatḥ Masīḥ ba ham om å gjøre. Det er opp til Aḥmadiyyah-gruppen å avgjøre om dette var en ren tilfeldighet, eller om Mīrzā al-Qādiyānī anså Fatḥ Masīḥs råd som en god plan.

I 1894 skal Mīrzā al-Qādiyānī også ha mottatt følgende «åpenbaring»:

«Sannelig, den lovede Messias som de oppmerksomt ser etter, og den velsignelsesrike Mahdī som de venter på, er deg. Vi gjør som Vi vil, vær aldri av de som tviler!» {{ref:52}}

06.09.1894 hevdet Mīrzā al-Qādiyānī:

Denne påstanden var et stort tegn i hans øyne, og han mente at folk måtte tro på det.

22.01.1897 var han enig i at når ṣōfī-ene (صوفيّة – ṣōfiyyah) {{ref:53}} brukte ordet «profet (نبي)», kunne betydningen til tider bare være en form for forbindelse med Gud. I senere tid har Aḥmadiyyah-gruppen lagt mye vekt på at hvorfor noen muslimske skriftlærde har valgt å kalle den forbindelsen (kommunikasjonen) som profetskap før Mīrzā al-Qādiyānī, men at det bare er han som har blitt kritisert for å ha gått for langt. Jeg mener at denne utradisjonelle og tvetydige bruken av ordene «profet/profetskap» har mer eller mindre utdødd og bør utdø i vår tid, for muslimske skriftlærde har forstått hvor skadelig den bruken har vært. I alle fall argumenterte Mīrzā al-Qādiyānī:

Vi ser at når det er til hans egen fordel, mener han at ṣōfī-ene brukte også ordene «profet/profetskap» med en ikke-bokstavelig betydning, men når han ønsker å utnytte dette idiomet til ṣōfī-ene, forvrir han betydningen og refererer til at de har gjort det samme.

22.01.1897:

24.01.1898 forklarte Mīrzā al-Qādiyānī om hvorfor han ble sendt i den tiden han ble sendt:

21.02.1899 så Mīrzā al-Qādiyānī seg nødt til å helhetlig oppklare sin trosoverbevisning om Mahdī. Han skrev verket Ḥaqīqah al-Mahdī der han oppklarte sin tro og bygget på det han hadde skrevet 03.09.1891 i Izāla-e auhām, 2:519–520:

Han kritiserte de beretningene ved å kategorisere dem i tre kategorier:

1. oppdiktede og ikke-autentiske, og deres berettere var bedragerske og løgnere som religiøse muslimer ikke kunne stole på
2. svake beretninger som strider mot hverandre
3. autentiske beretninger, men de hadde blitt oppfylt i en annen tidsperiode

Så lente Mīrzā al-Qādiyānī seg til følgende beretning etter å ha diskutert de han anså som autentiske beretninger – en beretning gjengitt av Ibn Mājah (824–887):

Basert på denne forkastede beretningen bygget han sin trosoverbevisning om at de to er én og samme person. Den som skal komme, vil ha samme natur som profeten Jesus e. Utenom den personen vil det ikke være noen andre mahdī-er; han vil være den lovede Messias og Mahdī. Han fortsatte:

For å bli begge to og samle dem i sin egen person, brukte han beretningen gjengitt av Ibn Mājah, slik at han kunne samle denne statusen og gjøre seg enda høyere i folks øyne og ikke la det være mulighet for noen andre å få den statusen.

01.09.1902 forsvarte Mīrzā al-Qādiyānī sitt profetskap ved å hevde at hvis Gud sier i Koranen: «Og om han hadde sagt om Oss ett eneste oppdiktet ord, ville Vi visselig ha tatt ham fatt med Vår allmakts fulle kraft, etter det ville Vi visselig ha kuttet hans livpulsåre, da ville ikke en eneste av dere ha kunnet hindre Oss fra det!» {{ref:54}} Disse koranversene var ifølge ham bevis på hans sannhet om å være den lovede Messias. Han mente at han hadde begynt å motta åpenbaringer for 30 år siden, og at Barāhīn-e Aḥmadiyyah var blitt publisert for 21 år siden. Derfor hevdet han at dersom han ikke var blitt tilintetgjort av Gud i løpet av denne tiden, måtte han være sannferdig i sin påstand. Han presiserte at Gud gir aldri frist eller utsettelse til de som dikter opp løgn om å være befalt av Gud. {{ref:55}}

I 1906/1907 forklarte Mīrzā al-Qādiyānī at som oftest er det profeten Moḥammad s som er den det blir talt til under befalinger og forbud i Koranen, men andre kan også være en del av de bestemmelsene, eller at befalingene og forbudene bare gjelder andre enn profeten s. Derfor betyr de ovennevnte koranversene (69:44–47) at andre ikke kan heller dikte opp åpenbaringer fra Gud. Så viste han til et bibelvers: «Men våger en profet å tale i mitt navn, med ord som jeg ikke har pålagt ham, eller taler han i andre guders navn, da skal den profeten dø.» {{ref:56}} De muslimske skriftlærde har alltid brukt koranversene (69:44–47) som bevis på profeten Moḥammads s sannhet. Hvis ikke disse koranversene innebærer en generellhet, kan det ikke brukes som bevis, hevdet Mīrzā al-Qādiyānī. Han stilte seg underlig til at hvis profeten Moḥammad s hadde oppdiktet noe om Gud, ville Gud ha tilintetgjort profeten s, men hvis en annen oppdikter noe om Gud, elsker Gud vedkommende for det enn å bli sint på ham. Mīrzā al-Qādiyānī konkluderte med at det vil si at en slik person får en lengre frist enn profeten Moḥammad s. Derfor kan ikke en slik påstand kalles for bevis, for den er selv avhengig av bevis. {{ref:57}}

01.09.1902 kom han også med et annet bevis på at han var kommet i form av profeten Jesus e. Bevisene hans var i utgangspunktet tatt ut av det blå og utgjorde intet tilstrekkelig grunnlag. Han mente at han hadde mange likheter med profeten Jesus e, da han hadde kommet i form av ham. En av de likhetene var at profeten Jesu e fødsel var unik, og det samme var Mīrzā al-Qādiyānīs fødsel, for det ble født en jente med ham – en tvillingsøster. Det var unikt fordi vanligvis føder kvinner ett barn om gangen. {{ref:58}}

05.11.1901 forsvarte han åpenbaringen han mottok om å være den lovede Messias:

Mīrzā al-Qādiyānī fortsatte med å si at slik som han trodde på Koranen, trodde han på denne åpenbaringen fra Gud som han hadde mottatt. Dens sannhet hadde blitt tydelig for ham gjennom mangfoldige tegn. Han var villig til å stå ved Kaba og sverge på at dette var den samme Gudens tale, Han som talte til profetene før. {{ref:59}}

05.10.1902 forklarte han om sin sjelevandring for å forbinde påstanden om å være den lovede Messias med sine tidligere påstander som han ikke så fullt ut våget å påstå:

... سو چونکہ خدا جانتا تھا کہ اس نکتہ پر علم ہونے سے یہ دلیل ضعیف ہو جائے گی اس لیے گو اس نے براہین احمدیہ کے تیسرے حصے میں میرا نام مریم رکھا. پھر جیسا کہ براہین احمدیہ سے ظاہر ہے دو برس تک صفت مریمیت میں میں نے پرورش پائی اور پردہ میں نشوونما پاتا رہا ... مریم کی طرح عیسی کی روح مجھ میں نفخ کی گئی اور استعارہ کے رنگ میں مجھے حاملہ ٹھہرایا  گیا اور آخری مہینہ کے بعد جو دس مہینے سے زیادہ نہیں بذریعہ اس الہام کے جو سب سے آخر براہین احمدیہ کے حصے چہارم صفحہ 556 میں درج ہے مجھے مریم سے عیسی بنایا گیا پس اس طور سے میں ابن مریم ٹھہرا. پس اس طور سے میں ابن مریم ٹھہرا اور خدا نے براہین احمدیہ کے وقت میں اس سرخفی کی مجھے خبر نہ دی ...

[…] siden Gud visste at dette beviset ville bli svakt da man fikk vite om dette punktet, var det derfor Han i Barāhīn-e Aḥmadiyyahs tredje bind kalte meg for Maria. Slik som det tydelig kommer fram i Barāhīn-e Aḥmadiyyah, ble jeg oppfostret i Maria-egenskapen [tilstanden] og utviklet meg i det skjulte i to år […]. Slik som det var med Maria, ble Jesu ånd blåst inn i meg, og i metaforisk form ble jeg gravid, og etter den siste måneden som ikke var mer enn 10 måneder ved denne guddommelige inspirasjonen som står på slutten av Barāhīn-e Aḥmadiyyahs fjerde bind, side 556, ble jeg forvandlet fra Maria til Jesus. Slik ble jeg til sønn av Maria [Jesus], men Gud opplyste ikke meg om denne hemmeligheten i Barāhīn-e Aḥmadiyyah […]. {{ref:60}}

05.10.1902 insisterte Mīrzā al-Qādiyānī på å være den lovede Messias, til tross for å ha gått litt fram og tilbake vedrørende den påstanden:

05.10.1902:

Når han følte for å mene at Mahdīs komme ikke stammet fra en sikker og troverdig kilde, sa han det. Men når han følte for å erklære seg selv som Mahdī, gjorde han også det uten å være sjenert. 16.10.1903:

... بذریعہ وحی الہی میرے پر تصریح کھولا گیا کہ وہ مسیح جو اس امت کے لیے ابتدا سے موجود تھا. اور وہ آخری مہدی جو تنزلِ اسلام کے وقت اور گمراہی کے پھیلنے کے زمانہ میں براہ راست خدا سے ہدایت پانے والا اور اس آسمانی مائدہ کو نئے سرے سے انسانوں کے آگے پیش کرنے والا تقدیر الہٰی میں مقررکیا گیا تھا. جس کی بشارت آج سے تیرہ سو برس پہلے رسول کریم ﷺ نے دی تھی. وہ میں ہی ہوں.

Ved guddommelig åpenbaring ble det helt klart åpenbart for meg at det er jeg som er den Messias, som var til stede fra begynnelsen av for dette muslimske samfunnet, og den siste Mahdī som vil komme under islams nedgangstid og på den tiden når villfarelsen har spredd seg. Han vil være den som direkte mottar rettledning fra Gud, og han vil være den som setter det dekkede himmelbordet for menneskene på nytt, og han var den som ble forutbestemt for dette av Gud. Han var den som profeten Moḥammad s ga gledesbudet om for 1300 år siden. {{ref:61}}

20.05.1908 mente han at det var lite relevant for ham om hvor mange ganger formørkelsene hadde funnet sted i ramadan fra verdens begynnelse. Det som var relevant for ham, var at siden menneskene hadde kommet til verden, hadde disse formørkelsene skjedd som tegn bare for ham på hans tid. Ingen hadde opplevde det slik at han først hadde påstått å være Mahdī, og så skjedde begge formørkelsene i ramadan etter det. I tillegg skal vedkommende ha ment at det var et tegn på det å være Mahdī. {{ref:62}}

Aḥmadiyyah-gruppens andre kalif mente også at det ville komme flere mahdī-er:

Påstandene til Mīrzā al-Qādiyānī om å være den lovede Messias, Messias-lignende skikkelse e og Mahdī var tett sammenvevd. Flere ganger ser vi at han var fast bestemt på å være den lovede Messias, men så ser vi også at han sier at han bare mente at han var en som lignet den lovede Messias, og ikke den lovede Messias – noe ufornuftige folk trodde. Med andre ord er hans uttalelser motstridende.

2.6.4.1 Aḥmadiyyah-gruppens forsvar

Den ovennevnte påstanden om å være den lovede Messias og Mahdī er en viktig påstand av Mīrzā al-Qādiyānī å forsvare for hans tilhengere. Store deler av hans ideologi sentrerer rundt denne påstanden.

Lahore-gruppens forsvar av påstanden

Lahore-gruppen strever også for å bevare denne påstanden, for de mener at Mīrzā al-Qādiyānī ikke var noe annet enn en som skulle reformere i tråd med islamsk tradisjon og få folk tilbake på den sanne veien. De fornekter de kommende påstandene i denne boken, slik som å være profet eller noe høyere enn det. På en av sine offisielle nettsider (www.muslim.org) skriver de om at det å påstå å være Messias eller Mahdī av Mīrzā al-Qādiyānī, går ikke imot islams lære. De viser til noen skriftlærde som skal ha diskutert dette temaet: {{ref:63}}

1. Abō al-Jamāl Aḥmad mente at dersom Mīrzā al-Qādiyānī hevdet å være Mahdī eller en Messias-lignende skikkelse, var ikke det i strid med islamsk lov. Det var ikke noen grunn til å avvise det, for hans innsats for islam beviste at han var sann i sin påstand. Men når det gjaldt at Mīrzā al-Qādiyānī var en profet og et sendebud som mottok åpenbaringer, slik at profeten Moḥammad s ikke var den som avsluttet profetskapet, var det overhodet ikke akseptabelt.

• Lahore-gruppen stod fast ved at Mīrzā al-Qādiyānī aldri hevdet å være noe mer enn dette, og de la vekt på at slik som det er nevnt ovenfor, var ikke det ulovlig å påstå å være Mahdī eller en Messias-lignende skikkelse. De eneste åpenbaringene han påstod å ha mottatt, var åpenbaringer som helgener mottar, noe mange helgener blant muslimene mente at de også mottok.

2. Abō al-Kalām Āzād (1888–1958) skrev at reformatorer har alltid opplevd det vanskelig på grunn av de skriftlærde ved deres svik og bedrag. Han påpekte at hvis en person påstår å være Mahdī eller en Messias-lignende skikkelse, har ikke det noe med troen å gjøre i islam. Den personen som godtas som det, vil ha i oppgave å følge islamsk lov og påby det gode og forby det onde. En slik persons tro blir ikke fordervet.
3. Khawājah Gholām Farīd (1845–1901) fra Chachran var en poet og kjent helgen. Ifølge ham hadde Mīrzā al-Qādiyānī presentert mange tegn som støttet hans påstand i å være Mahdī. Gholām Farīd la stor vekt på to av disse tegnene og mente at de var av høy kvalitet. Noen spurte ham hvordan de kunne tro på Mīrzā al-Qādiyānī hvis ikke de fant kvalitetene til Mahdī eller Messias i ham. Da skal han ha svart at kvalitetene til Mahdī var hemmelige og ikke slike som folk trodde. Når det fantes bevis i ḥadīth-litteraturen om at Mahdī og Messias er den samme personen, mente han at det var tilstrekkelig for Mīrzā al-Qādiyānīs del. Videre mente han at det ikke var nødvendig at alle tegnene viste seg slik at folk skulle kjenne Mahdī igjen og anta troen på ham. Dette var også tilfelle til profetene, ikke alle kjente dem igjen og heller ikke ble alle tegn vist. Etter det ga han eksempelet om profeten Moḥammad s at hvis alle hadde kjent igjen profeten s, ville de ha vært troende. De som innså tegnene, ble troende, mens andre ble vantro. Han spurte: «Hvis Mīrzā er Mahdī, hva er det som hindrer det [å tro på ham]?»
4. Abō al-Aʿlá al-Maudōdī (1903–1979) mente at Mahdīs posisjon i islam er ikke slik at det er essensielt for en muslims tro og frelse å kjenne igjen og godta ham. Hadde det vært tilfelle, ville han vært tydelig nevnt i Koranen, og profeten Moḥammad s ville ha opplyst det på lik linje som troen på Guds enhet og den siste dagen. Slik det er nå, er det et spørsmål som ikke er dekket av omfattende eller autoritative kilder, men snarere av få, lavkvalitets opplysninger som ikke ble inkludert i de mest anerkjente hadith-samlingene. Al-Maudōdī fortsatte med å si at hvis dette temaet var så nødvendig for troen, ville det ikke ha blitt overlatt til noen få enkeltberetninger som ikke ble samlet av ḥadīth-lærde som Mālik, al-Bokhārī og Moslim. Al-Maudōdī skrev også at mange ḥadīth-lærde har kritisert beretningene om Mahdīs komme, fordi en gruppe blant dem ikke trodde på hans komme. Folk har gjennom tidene brukt disse beretningene om Mahdī til egen politisk og religiøs fordel. Al-Maudōdīs konklusjon var at beretningene er korrekte med hensyn til Mahdīs komme, men hans kjennetegn var ikke pålitelige.

Etter å ha framlagt noen individers standpunkter vedrørende det å mene å være Mahdī, presenterer Lahore-gruppen Mīrzā al-Qādiyānīs standpunkt for å forsvare påstanden hans om å være Mahdī, 03.09.1891:

03.09.1891:

اس عاجز کی طرف سے بھی یہ دعویٰ نہیں ہے کہ مسیحیت کا میرے وجود پر ہی خاتمہ ہے اورآئندہ کوئی مسیح نہیں آئے گا بلکہ میں تو مانتا ہوں اور بار بار کہتا ہوں کہ ایک کیا دس ہزا ر سے بھی زیادہ مسیح آسکتا ہے اورممکن ہے کہ ظاہری جلال واقبال کے ساتھ بھی آوے اورممکن ہے کہ اوّل وہ دمشق میں ہی نازل ہو. مگر اے میرے دوست مجھے اس بات کے ماننے اور قبول کرنے سے معذور تصوّر فرمائیے کہ وہی مسیح ابن مریم جو فوت ہوچکا ہے اپنے خاکی جسم کے ساتھ پھر آسمان سے اُترے گا.

Denne ydmyke påstår heller ikke at messiasskapet vil ta slutt ved meg, og at det ikke vil komme en messias etter det. Derimot tror jeg og sier det gang på gang at ikke bare én, men mer enn 10 000 messiaser kan komme. Det er mulig at en kommer med verdslig makt og prakt, men det er også mulig at han kommer først i Damaskus. Men min venn, anse meg som unnskyldt fra å godta at den samme Messias, sønn av Maria, som har gått bort, skal stige ned fra himmelen igjen med sin verdslige kropp. {{ref:64}}

Etter det viser Lahore-gruppen til verket Ḥaqīqah al-Mahdī fra 21.02.1899, der Mīrzā al-Qādiyānī opplyste om sin og sine tilhengeres tro om Mahdī og den lovede Messias. Han mente at alle beretningene om disse to personene var upålitelige og utroverdige. Han kategoriserte disse beretningene i tre klasser:

1. Ikke-autentiske og feilaktige beretninger.
2. Svake beretninger som blir fjernet fra nivået å være pålitelig på grunn av at de er motstridende.
3. Autentiske beretninger bevist gjennom mangfoldige overleverte beretninger, og noen av dem har allerede blitt oppfylt. Det er også noen beretninger som opplyser om at det ikke vil være et fysisk herredømme eller krigføring og heller ikke vil han (Mahdī/Messias) kjempe eller utgyte blod med en hær. Han vil heller gjenopprette troen i hjertet gjennom åndelighet og hjertets kraft. For å bekrefte det, brukte han beretningen fra Ibn Mājahs ḥadīth-samling, som sier at det bare er Jesus som er Mahdī. Mīrzā al-Qādiyānī tolket denne beretningen som at den Mahdī som skal komme, vil bare være den som vil komme med profeten Jesu e personlighet og natur; den personen vil være både den lovede Messias og Mahdī. Personlighet vil si at vedkommende skal følge profeten Jesu e måte å undervise på ved å ikke gjengjelde ondt med ondt eller krige mot folk. Han kommer heller til å spre rettledning ved hellig framgangsmåte og himmelske tegn. Mīrzā al-Qādiyānī hevdet også at Mahdī som også vil være den lovede Messias, kommer til å stanse all kamp for religion basert på ordene yaḍaʿ al-Ḥarb (يضع الحرب) i al-Bokhārīs ḥadīth-samling. Han kommer til å spre religionen med sannhetens lys, miraklene av høysinnet karakter og tegn på guddommelig nærhet. Videre mente han at den som nå kjempet for religionen, støttet noen som kjempet, ga noen hemmelige råd om det, eller til og med hadde ønske om det i hjertet, var ulydig mot Gud og profeten Moḥammad s. Han erklærte også: «Jeg ønsker å informere vår velgjørende regjering om at det er jeg som er den lovede Messias som har mottatt rettledning fra Gud og som følger Jesu høysinnede karakter.» {{ref:65}}

Qadian-gruppen forsvarer påstanden

Hovedgruppen til Aḥmadiyyah – Qadian-gruppen – forsvarer også påstanden til Mīrzā al-Qādiyānī om å være Mahdī og den lovede Messias, men de avviser ikke påstanden om å være en profet. De framsetter bevis for å forsvare påstanden til deres grunnlegger.

Aḥmadiyyah-gruppen mener at muslimene bør legge vekt på denne beretningen:

Aḥmadiyyah-gruppen mener at ordene «dere [deres (أنتم)]», «blant dere (فيكم)», «deres imam (إمامكم)» og «av dere (منكم)» bør forstås. Ordene klargjør at profeten Moḥammad s opplyste følgesvennene om at den kommende personen vil være en av dere, stå fram blant dere og vil være deres imam. Derfor kan det ikke være profeten Jesus e fra Israels barn. Men det vil være en person som vil ha samme karakter og natur og være lik ham.

Den gang Ibn ʿArabī al-Andalosī (1165–1240) diskuterte profeten Jesu e gjenkomst, skrev han:

Sirāj ad-Dīn ʿOmar ibn al-Wardī (d. 1457) kommenterte profeten Jesu e gjenkomst:

Ibn Khaldōn al-Ishbīlī (1332–1406) kommenterte:

Det hevdes at navnet til den Gud vil sende som Mahdī i endetiden, er et bevis på at Mīrzā al-Qādiyānī er den personen, og at han snakket sant. Aḥmadiyyah-gruppen bygger argumentet på følgende beretning:

Aḥmadiyyah-gruppen mener at denne beretningen nevner en fullstendig likhet mellom den lovede som skal komme og profeten Moḥammad s. Det betyr at Mahdī vil ha egenskaper som ligner profeten Moḥammads s, og han vil rettlede folk i samsvar med profetens s sonnah. {{ref:66}} I tillegg til det viser de til at Mahdīs navn vil være den samme som profeten Moḥammads s, for ifølge en beretning vil navnet til Mahdī være «Aḥmad», det skal ha blitt gjengitt av al-Marwazī i Kitāb al-Fitan i kapittelet Sīrah al-Mahdī, side 98. {{ref:67}} I Koranen har profeten Moḥammad s blitt omtalt ved navnet Aḥmad, og det samme skal Mīrzā al-Qādiyānī ha blitt av Gud ifølge ham selv – februar 1893:

Mīrzā al-Qādiyānī skrev følgende om seg selv 07.07.1900:

01.09.1902 fortsatte han:

پہلی دلیل اس بات پر کہ میں ہی مسیح موعود اور مہدی معہود ہوں یہ ہے کہ میرا یہ دعویٰ مہدی اور مسیح ہونے کا قرآن شریف سے ثابت ہوتاہے. یعنی قرآن شریف اپنے نصوص قطعیہ سے اس بات کو واجب کرتا ہے کہ حضرت عیسیٰ علیہ السلام کے مقابل پر جو موسوی خلیفوں کے خاتم الانبیاء ہیں اس امت میں سے بھی ایک آخری خلیفہ پیدا ہوگا تا کہ وہ اِسی طرح محمدی سلسلۂ خلافت کا خاتم الاولیاء ہو. اور مجدّدانہ حیثیت اور لوازم میں حضرت عیسیٰ علیہ السلام کی مانند ہو اور اسی پر سلسلہ خلافتِ محمدیہ ختم ہو. جیسا کہ حضرت مسیح علیہ السلام پر سلسلۂ خلافتِ موسویہ ختم ہو گیا ہے.

Det første beviset på at jeg er den lovede Messias og Mahdī som det har blitt gitt løfte om, er at min erklæring om å være Mahdī og Messias er bekreftet i Koranen. Den ærverdige Koranen gjør det nødvendig med sine ubestridelige tekster [vers] at i forhold til profeten Jesus e som er den siste profeten blant de mosaiske etterfølgerne, skal det også framstå en siste etterfølger fra dette samfunnet. Slik at han skal være den siste helgenen i den muhammedanske rekkefølgen av etterfølgere, og være som profeten Jesus e med hensyn til sin reformatoriske rolle og egenskaper, og også for at rekken av muhammedanske etterfølgere avsluttes ved ham, akkurat som rekken av mosaiske etterfølgere ble avsluttet ved profeten Messias [Jesus] e. {{ref:68}}

Videre skrev han i det samme verket 01.09.1902:

Aḥmadiyyah-gruppen legger også vekt på to beretninger og mener at det har blitt fortalt om to personer med to forskjellige hårfasonger og hudfarger. Den Messias som ble sendt til Israels barn, ble beskrevet som en person som hadde rødt skjær i hudfargen, krøllete hår og et bredt bryst. {{ref:69}} Mens den Messias som skulle bli sendt til profeten Moḥammads s samfunn for å bekjempe Antikrist, ble beskrevet som en person med langt flatt hår og brun farge. {{ref:70}}

I en beretning ble det nevnt at Mahdī kommer til å ha en bred panne og høy nese. {{ref:71}} Ifølge Aḥmadiyyah-gruppen er Mīrzā al-Qādiyānīs utseende nøyaktig i samsvar med denne beskrivelsen.

En annen beskrivelse som blir brukt av Aḥmadiyyah-gruppen, er at den lovede Messias som skal komme, vil gifte seg og få barn. {{ref:72}} Dette tolker Aḥmadiyyah-gruppen som at Mīrzā al-Qādiyānī vil gifte seg og få barn som vil føre hans lære videre.

Gjenkomst, eller også kjent som «nedstigning» i islamsk litteratur, brukes også som et argument. Det er at den lovede Messias skal stige ned ved den hvite minareten i det østlige Damaskus {{ref:73}}, og hans gruppe som vil støtte ham og bane vei for ham, vil også være fra Østen. {{ref:74}} Aḥmadiyyah-gruppen tolker det å komme til øst for Damaskus som India/Qadian, og det var der Mīrzā al-Qādiyānī ble født og stod fram.

Tiden da den lovede Messias skulle komme, blir også brukt som et argument av Aḥmadiyyah-gruppen:

1. Dyret (الدابة – ad-Dābbah) vil tre fram. {{ref:75}} «Dyret» har blitt tolket som byllepestbakterie av at-Tōrbashtī. Mīrzā al-Qādiyānī profeterte om en byllepest, og 30 000 personer skal ha dødd i løpet av en uke, mens mange andre ble rammet etter det.
2. Gog og Magog vil komme fram. {{ref:76}} Gog og Magog er Antikrists politiske forkledning, og det betyr krefter som bruker ild. De mektige og avanserte vestlige nasjonene blir tolket som Gog og Magog i dette tilfellet av Aḥmadiyyah-gruppen.
3. Jordskred vil finne sted i Østen, Vesten og Arabia. {{ref:77}} Dette er også ting som Mīrzā al-Qādiyānī skal ha profetert om, og det skal ha vært jordskjelver på hans tid som gjorde store skader og tok mange liv.
4. Moderne transportmidler vil bli tatt i bruk. I Koranen har det blitt nevnt at kamelhopper vil bli forsømt. {{ref:78}} Et av tegnene på tiden til den lovede Messias vil være at kamelhopper ikke lenger vil bli brukt. {{ref:79}} Bakgrunnen for det vil være at de vil bli satt til side, slik at folk heller skal bruke raske transportmidler. Dette er en profeti som ifølge hans følgere gikk i oppfyllelse på tiden til Mīrzā al-Qādiyānī, for det fantes fly, båt, tog, biler og lignende på hans tid. Antikrists esel (transportmiddel) kommer også inn under denne beskrivelsen av raske transportmidler.

Handlingene til den lovede Messias og Mahdī er også helt like; derfor bekrefter det at det er to titler for én og samme person:

1. Den lovede Messias vil dømme rettferdig. {{ref:80}} Han vil med rettferd dømme de religiøse uenighetene blant det muslimske samfunnet. Mīrzā al-Qādiyānī fullførte denne oppgaven og etablerte en gruppe basert på enhet og harmoni, ifølge Aḥmadiyyah-gruppen.
2. Korset vil bli ødelagt. {{ref:81}} Den lovede Messias som vil komme, vil avsløre kristendommens løgn. Det beviser også at den lovede Messias vil komme når de kristnes herredømme vil være størst. Mīrzā al-Qādiyānī beseiret de kristne på sin tid, mener Aḥmadiyyah-gruppen, og det var slik han ødela korset.
3. Svinet vil bli drept. {{ref:82}} Den lovede Messias skulle beseire islams fiender på kunnskapens slagmark, mener Aḥmadiyyah-gruppen. Videre påpeker de at ifølge ḥadīth-litteraturen har de onde skriftlærde blitt kalt for aper og svin på grunn av deres onde karakter, onde handlinger og løgn. {{ref:83}} Ifølge Aḥmadiyyah-gruppen skal Mīrzā al-Qādiyānī ha fullført denne oppgaven også.
4. Krig vil bli stanset. {{ref:84}} Aḥmadiyyah-gruppen velger å tolke jizyah (الجزية – beskyttelsesskatt) som krig basert på en annen versjon av Ṣaḥīḥ al-Bokhārī. Vi kommer til å diskutere det i delen motbevis etter Aḥmadiyyah-gruppens forsvar av påstanden. Aḥmadiyyah-gruppen tolker dette som at den lovede Messias kommer ikke til å krige for religionens skyld. De mener at Mīrzā al-Qādiyānī løftet aldri våpen for å spre islam; derfor passer denne beskrivelsen ham.
5. Rikdom vil bli delt ut, men ingen vil ta imot. {{ref:85}} Aḥmadiyyah-gruppen tolker dette som at den lovede Messias vil opplyse om det Koranen og religionen virkelig sier, men folk vil ikke ta imot den kunnskapen. Mīrzā al-Qādiyānī skal ha skrevet 97 store og små verk. Noen av hans verk var på flere hundre sider. Han delte kunnskap om islam, men folk trakk og trekker seg fortsatt unna hans lære.
6. Den som vil drepe Antikrist. {{ref:86}} Ved å bruke ordet dajjāls forskjellige betydninger, velger Aḥmadiyyah-gruppen å tolke det slik at betydningen er den som lyver mest, sprer seg over hele verden ved å lyve mye, og gjennom sine handelsvarer dekker hele jorden. Dette er noe man kan se hos de kristne skriftlærde: de lyver mye og sprer løgn over hele verden. Mīrzā al-Qādiyānī eliminerte den dajjāl (de kristnes løgn).
7. Pilegrimsreisen vil bli utført av den lovede Messias. {{ref:87}} Aḥmadiyyah-gruppen tolker det som at det er å etablere Kabas storhet og å forsvare islam. Profeten Moḥammad s så i et syn der den lovede Messias sirkulerte Kaba samtidig som Antikrist. Dette mener Aḥmadiyyah-gruppen også har en sammenheng med Mīrzā al-Qādiyānī.

Aḥmadiyyah-gruppen viser også til en beretning som skal ha blitt gjengitt etter imam al-Bāqir e. De mener at det profetens s familie sier, er basert på profeten Moḥammads s ord:

Mahdī

Aḥmadiyyah-gruppen mener at ḥadīth-samlere som Mālik ibn Anas (711–795), al-Bokhārī (810–870) og Moslim (821–875) har ikke engang valgt å inkludere beretninger om Mahdī i sine velkjente ḥadīth-samlinger. De beretningene de har tatt med, bekrefter at Mahdī er personen kalt «Jesus, sønn av Maria», eller at «Messias, sønn av Maria» er den som skal framstå som Mahdī. Blant de ḥadīth-samlerne som valgte å samle beretninger om Mahdīs komme og lage kapitler om det i sine samlinger, er:

Dette er de tidligste ḥadīth-lærde som andre ḥadīth-lærde bygget sine verk på med hensyn til Mahdīs komme. Ibn Taymiyyah al-Ḥarrānī (1263–1328) presiserte:

Aḥmadiyyah-gruppen krever at muslimene reflekterer over koranverset «وَجَعَلْنٰهُمْ أَئِمَّةً يَهْدُونَ بِأَمْرِنَا – Og Vi gjorde dem til ledere, de rettledet gjennom Vår befaling […]» {{ref:88}} fordi ordet mahdī betyr den som har blitt rettledet av Gud. Koranen opplyser om at alle Guds profeter og sendebud er mahdī-er. Det er basert på dette koranverset at «Jesus, sønn av Maria» nevnt i beretningene, er ansett som Mahdī:

Andre beretninger som blir brukt som argument av Aḥmadiyyah-gruppen er:

Med denne beretningen ønsker Aḥmadiyyah-gruppen å presentere profeten Jesus e og den ventede Mahdī som én og samme person, i og med at profeten Jesus e har blitt beskrevet som imāman mahdiyan (إِمَامًا مَهْدِيًّا – en rettledet leder) i beretningen.

En gjengivelse etter en av følgesvennenes disipler, Mojāhid ibn Jabr (642–722), blir brukt av Aḥmadiyyah-gruppen:

Aḥmadiyyah-gruppen forsøker også å pålegge muslimene å tro på og støtte Mīrzā al-Qādiyānī ved å bruke denne beretningen:

Aḥmadiyyah-gruppen støtter seg til at ʿAlī al-Harawī al-Qārī (d. 1606) har tolket at i denne beretningen betyr det at den som enhver troende er pålagt å støtte og godta ordene til, er ingen vanlig person, men Mahdī. {{ref:89}}

En annen kjent beretning, som mange ḥadīth-samlere har inkludert i sine verk, blir brukt av Aḥmadiyyah-gruppen. Vår mester ʿAlī g berettet etter profeten Moḥammad s:

Aḥmadiyyah-gruppen velger å tolke ordene yoṣliḥo-ho Allāh (يُصْلِحُهُ اللّٰهُ) som «Gud vil gjøre ham rettskaffen». Dette er basert på det Ṭawīlah presenterte i sin forskning om den ventede Messias. Ifølge ham betyr det at Gud vil vende om i nåde mot ham, gi ham evnen og inspirere ham med rettledning, for før dette var han ikke slik. Gud vil forberede ham for kalifatet og lederskap i disse vanskelige dagene. {{ref:90}}

01.06.1892 forklarte Mīrzā al-Qādiyānī oppnåelsen av denne Mahdī-statusen:

Den lovede Messias som skal komme, skal være en profet og et sendebud, ifølge Aḥmadiyyah-gruppen. Den de sikter til er Mīrzā al-Qādiyānī. De bygger sitt argument på at i beretningene har profeten Moḥammad s kalt Messias «Jesus, Guds profet», og det beviser at den lovede Messias er en profet:

En annen beretning som brukes som bevis, er:

Aḥmadiyyah-gruppen mener også at Bibelen bekrefter Mīrzā al-Qādiyānī som den lovede Messias. Vi skal se nærmere på det i våre motbevis av den diskuterte påstanden.

Aḥmadiyyah-gruppen forsvarer med at måne- og solformørkelsen var et stort tegn på at Mīrzā al-Qādiyānī var Mahdī. De

bruker denne beretningen:

Det legges også vekt på følgende beretning gjengitt av Noʿaym ibn Ḥammād al-Marwazī (d. 901):

Qadian-gruppen bygger sitt forsvar og sine argumenter på alt det ovennevnte.

2.6.4.2 Motbevis

Aḥmadiyyah-gruppens forsvar er som vanlig basert på ikke-autentiske gjengivelser og håndplukkede utsagn etter muslimske skriftlærde, som passer Aḥmadiyyah-gruppens ideologi. Alt som er mulig å sette sammen for å styrke deres sak, blir presentert. De legger ikke vekt på at disse muslimske skriftlærde stod for det motsatte av det Aḥmadiyyah-gruppen mener, men så lenge et av deres utsagn stemmer overens med Aḥmadiyyah-gruppens ideologi, trekker de det fram for å bevise at Mīrzā al-Qādiyānī var sannferdig. Noe som egentlig ikke er rettferdig å gjøre med hensyn til forskning og bevisførsel.

Mīrzā al-Qādiyānī hadde alltid ett mål for øye, og det var å bli den øverste autoriteten i islam. 10.11.1900:

Denne uttalelsen er et bevis på at Mīrzā al-Qādiyānī ønsket følgende:

1. Statusen til Mīrzā al-Qādiyānī var lik som profeters status.
2. Hans ord og meninger skulle bli godtatt som profeters ord og meninger.
3. Folk skulle tro på ham som en hellig mann som ikke kunne ta feil.
4. Uenigheter som ikke var mulig å løse, kunne bare bli løst via ham; han skulle ha det siste ordet.
5. Ingen forstår Koranen og ḥadīth-litteraturen som Mīrzā al-Qādiyānī. Folk skulle godta hans tolkninger uansett hvordan han enn tolket dem.

Muslimenes «feil» er at vi ikke godtar Mīrzā al-Qādiyānī som profet eller troende etter hans egne grunnløse uttalelser. Vi ser nøyere på hvorfor vi er uenige med Mīrzā al-Qādiyānī om det Aḥmadiyyah-gruppen har påstått i sitt forsvar.

Påstandens opprinnelse

Påstanden om å være en Messias-lignende skikkelse for å knytte det til å være Mahdī, var viktig for Mīrzā al-Qādiyānī. Vi lærer gjennom Aḥmadiyyah-gruppens egen litteratur at det kom et forslag til Mīrzā al-Qādiyānī av hans øverste tilhenger, Nōr ad-Dīn, om å bruke en beretning for å støtte sin påstand. {{ref:91}} I tillegg til det hadde han bare egne uttalelser å lene seg til. En så stor påstand som dette, burde ha sterkere bevis i islamsk litteratur. Det å erklære seg som Mahdī kom også gjennom et sarkastisk forslag fra Fatḥ Masīḥ. {{ref:92}}

Disse ovennevnte bevisene svekker Mīrzā al-Qādiyānīs påstander om å være Messias-lignende skikkelse og Mahdī.

Misbruk av begrepet «åpenbaring»

Gjennom historien har det vært tolkninger og definisjoner av ordet waḥy (وحي – åpenbaring). Mange muslimske skriftlærde har ført lange diskusjoner om dette, men alle har vært enige om at profetskapet har tatt slutt med profeten Moḥammad s. De muslimske skriftlærde som valgte å bruke begrepet «profetskap» og «åpenbaring» for forbindelse og kommunikasjon mellom Gud og skapningene, har til tross for det argumentert for at profeten Moḥammad s er den siste profeten. {{ref:93}}

Mīrzā al-Qādiyānī tok bruken av begrepet «åpenbaring» og ga det en mening som eleverte ham i rang og status. Slik misbrukte han begrepet og ga seg selv høyere status når han så behov for det.

Lahore-gruppen

Uenigheten mellom Aḥmadiyyah-gruppens to grupper er ikke en hemmelig sak. Det er kjent for alle at de strides om Mīrzā al-Qādiyānīs status. Men Lahore-gruppen gjør det samme som Qadian-gruppen når de skal forsvare Mīrzā al-Qādiyānī: Ved å bruke enkelte utsagn av muslimske skriftlærde. De velger å bruke Abō al-Aʿlá al-Maudōdī som et argument for å styrke sitt forsvar, men legger ikke vekt på hva han direkte mente om Aḥmadiyyah-gruppen og Mīrzā al-Qādiyānī. I 1953 skrev al-Maudōdī verket Qādiyānī mas’alah. Tittelen kan tolkes som det som angår Aḥmadiyyah-gruppens ideologi og hvilket standpunkt muslimene bør ha om denne gruppen. Al-Maudōdī tok opp alle de samme temaene som mange andre muslimske skriftlærde har gjort gjennom tidene for å erklære Aḥmadiyyah-gruppen som ikke-troende. Derfor er det rart at Lahore-gruppen velger å bruke ham som et argument for å styrke sitt forsvar, for al-Maudōdī mente ikke det samme om Mīrzā al-Qādiyānī som Lahore-gruppen. Han mente at det Qadian-gruppen sier om ham, det er det Mīrzā al-Qādiyānī påstod å være. {{ref:94}}

Ikke en del av trosartiklene i islam

Den som ikke tror på Mīrzā al-Qādiyānī som den lovede Messias, er ikke ansett som en troende av Mīrzā al-Qādiyānī, men for å jobbe rundt profetien om Mahdī, mente han 03.09.1891 at denne profetien ikke er en del av trosartiklene i islam. Han mente også at det var muslig at en messias kom først i Damaskus, men det kunne ikke være profeten Jesus e. {{ref:95}} Det var viktig for Mīrzā al-Qādiyānī å erklære profeten Jesus e som død, for uten å gjøre det, kunne ikke han ta hans status.

Det er samtidig merkelig at Mīrzā al-Qādiyānī klassifiserte de fleste beretningene om Mahdī som oppdiktede og svake beretninger, men brukte dem for det, for å erklære seg selv som Mahdī. Han ga også beretningene betydninger som han selv ville, {{ref:96}} selv om det tydelig står i dem at på den tiden vil det bli kjempet en fysisk krig.

To forskjellige personer: Mahdī og Messias

Den autentiske beretningen som Aḥmadiyyah-gruppen forsøker å bruke, er:

Men svaret er enkelt, beretningen må tolkes gjennom følgende beretning:

Beretningen er tydelig på at lederen vil være en annen enn profeten Jesus e. Denne lederen er forstått som Mahdī av muslimske skriftlærde. Han vil være på jorden før profeten Jesus e stiger ned fra himmelen.

Ibn Ḥajar al-ʿAsqalānī (1371–1449) forklarte at den førstnevnte beretningen handler om at profeten Jesus e vil stige ned, mens muslimenes leder vil være en rettskaffen person (Mahdī). Det vil være tid for tidebønn, og han vil si til profeten Jesus e at han skal lede de troende i tidebønnen, men profeten Jesus e vil si at det er Mahdīs oppgave å lede tidebønnen. Al-ʿAsqalānī presiserte at dette er en beretning som tilbakeviser beretningen med ordene «det er ikke noen Mahdī utenom Jesus». {{ref:97}} Slik som det har blitt bekreftet at de ordene er uansett forkastet av de muslimske skriftlærde, men beretningen Aḥmadiyyah-gruppen forsøker å lage til et argument, er egentlig et bevis mot dem.

Til en viss grad forstod også Mīrzā al-Qādiyānī beretningen på samme måte at det ville være en annen som kom til å lede muslimene i tidebønnen når profeten Jesus e stiger ned. Den eneste forskjellen var at han forsøkte å lage seg selv til profeten Jesus e. 21.10.1903 – den gang Mīrzā al-Qādiyānī ble spurt om hvorfor han ikke ledet folk i tidebønnen, forsvarte han seg med å si:

Når det gjelder argumentet til Aḥmadiyyah-gruppen om at følgesvennenes disippel, Mojāhid ibn Jabr, sa at profeten Jesus e, sønn av Maria, er Mahdī. Er det viktig å se på denne beretningens beretterkjede, og så legge vekt på ordene. Ibn Abī Shaybah al-Kōfī gjenga:

Beretterkjeden stanser ved Mojāhid. Det vil si at disse ordene ikke kan argumentere mot autentiske beretninger der profeten Moḥammad s selv har uttalt noe. Ibn Abī Shaybah al-Kōfī gjenga også følgende:

Vi lærer at et endelig argument eller standpunkt må baseres på en samling av funn og bevis, og ikke bare på ensidig forskning. Hvis Aḥmadiyyah-gruppen bruker Ibn Abī Shaybah al-Kōfī som et argument, er de nødt til å legge vekt på alle beretningene gjengitt av ham, før de kan konkludere.

Aḥmadiyyah-gruppen forsøker også å forsterke sitt argument ved denne beretningen:

Ordene imāman mahdiyan gir ingen støttet til Mīrzā al-Qādiyānīs sak, og heller ikke beviser det noe som helst. Det betyr bare at profeten Jesus e vil være en profet som vil lede folk ved religionen til profeten Moḥammad s. Aḥmadiyyah-gruppen velger å plukke ord fra beretningen som hjelper dem, men utelater beretningens ord der det finnes en fysisk beskrivelse av Antikrist: at han vil være en mann med brun farge, krøllete hår og blind på venstre øye, med lag av tykk hud på det. Det betyr at Antikrist ikke er det Aḥmadiyyah-gruppen mener om at Antikrist er nevnt i metaforisk form.

For å påpeke at Aḥmadiyyah-gruppen bare plukker ut ord som gagner deres sak, er følgende gjengitt av aṭ-Ṭabarānī (821–918) i den samme ḥadīth-samlingen et godt bevis:

De muslimske skriftlærde har basert sin trosoverbevisning på det ovennevnte og erklært at profeten Jesus e og Mahdī er to forskjellige personer.

Noen skriftlærdes forståelse

Mīrzā al-Qādiyānī forklarte 20.04.1907 at han til å begynne med hadde samme trosoverbevisning som muslimene, men senere forstod han at det var han som var den Messias som skulle komme i endetiden. {{ref:98}}

Ibn ʿArabī al-Andalosī delte ikke samme syn som Mīrzā al-Qādiyānī når det kom til profetskapets avslutning eller profeten Jesu e gjenkomst, selv om Aḥmadiyyah-gruppen gjør sitt ytterste for å påstå det. Ibn ʿArabī al-Andalosī mente at profeten Jesus e ikke var død. {{ref:99}} Med andre ord skal han vende tilbake. Det vil si at Ibn ʿArabī al-Andalosīs trosoverbevisning var den samme som de andre muslimske skriftlærde om dette temaet. Så det å stige ned i en annen kropp {{ref:100}} – noe Aḥmadiyyah-gruppen forsøker å bruke som et argument på at Ibn ʿArabī al-Andalosī mente at det vil være en annen kropp og person enn den forrige – mente han egentlig følgende om det: Det vil ikke være profeten Jesu e sjel som vil stige ned, men en fysisk kropp, for han ble løftet opp og skulle bo i himmelen. {{ref:101}} Når Ibn ʿArabī al-Andalosī diskuterte det med en annen kropp som Aḥmadiyyah-gruppen mener er en anen person, er det viktig å vite at han drev og gjenga den samme historien om endetiden som vi finner i ḥadīth-litteraturen. Derfor kan ikke vi godta det Aḥmadiyyah-gruppen påstår.

Et typisk mønster som man finner hos Aḥmadiyyah-gruppen når de forsvarer Mīrzā al-Qādiyānīs påstander, er at de velger å ta deler av teksten som er til deres egen fordel, men utelater det som egentlig står i kilden de viser til. Aḥmadiyyah-gruppen refererer til Sirāj ad-Dīn ʿOmar ibn al-Wardī ved å innlede setningen med:

Men før dette har Ibn al-Wardī skrevet og klargjort sitt synspunkt:

Ibn Khaldōn al-Ishbīlīs tekst mangler også et avsnitt som faktisk viser at han framhever sin mening. Han fornektet ikke at Mahdī kunne komme, men han var kritisk til de beretningene som ble gjengitt:

Det ovennevnte viser at Ibn Khaldōn al-Ishbīlī ikke helt var enig med Mīrzā al-Qādiyānī heller, for Mīrzā al-Qādiyānī valgte å bruke noen av disse beretningene som Ibn Khaldōn al-Ishbīlī kritiserer. I alle fall diskuterte Ibn Khaldōn al-Ishbīlī muslimenes tro på profeten Jesu e gjenkomst og at Mahdī og han ikke var samme person. {{ref:102}}

Mahdī er ikke Mīrzā al-Qādiyānī

Beretninger om Mahdī har blitt gjengitt gjennom autentiske og svake beretterkjeder. Vi ser på noen av de autentiske beretningene:

De troendes mor Omm Salamah j berettet:

Følgende ord ble også brukt av profeten s for å beskrive Mahdī:

Alle vet at Mīrzā al-Qādiyānī ikke het «Moḥammad», og heller ikke het hans far «ʿAbdollāh». Det ble profetert om at Mahdī skal være en araber, mens Mīrzā al-Qādiyānī var en inder. Mīrzā al-Qādiyānī hersket aldri over noen arabere eller et arabisk land.

Aḥmadiyyah-gruppens bevis taler ikke til deres fordel:

Det er tydelig å se at beretningen diskuterer to forskjellige personer: en som skal stige ned, og en som skal være folkets imam/leder. Følgende beretning bekrefter det:

Fagekspertene er enige om at denne lederen vil være Mahdī, og profeten Jesus e vil samtale med ham, slik som beretningen også viser til. Dette er et sterkt bevis mot Aḥmadiyyah-gruppens påstand og tolkning.

Mīrzā al-Qādiyānī forvrenger betydningen

I juli 1891 erklærte Mīrzā al-Qādiyānī at muslimene vil bli onde som jødene ved endetiden, så Gud vil sende en som vil være som profeten Jesus e for å føre dem på rett vei. Denne personen var Mīrzā al-Qādiyānī, ifølge ham selv. Uten noen form for bevis fortsatte han at også en «Moḥammad, sønn av ʿAbdollāh» ville framstå, og han vil være Mahdī. Begge løftene var i utgangspunktet det samme. Begge som skulle komme ville være noen som ligner dem i egenskapene og kom ikke til å hete det som sies. Moḥammad, sønn av ʿAbdollāh (Mahdī), vil komme og forbedre folk gjennom politikk, mens den som vil være som profeten Jesus e, vil forbedre folks tilstand gjennom åndelig rettledning. Han begrunnet sin påstand med at Gud hadde opplyst ham i en åpenbaring om at han var blitt gjort til Messias, sønn av Maria. {{ref:103}} Her tolket han det som to personer.

Mīrzā al-Qādiyānī motsier seg selv

En av påstandene til Mīrzā al-Qādiyānī var at Mahdī og profeten Jesus e var samme person. Mīrzā al-Qādiyānī påstod også at han stammet fra profeten Moḥammads s avkom.

I et verk som ble utgitt etter Mīrzā al-Qādiyānīs død – 15.10.1908, men skal ha blitt påbegynt i 1905 – ble han spurt om at i ḥadīth-litteraturen står det om navnet til Mahdī, og at han vil stamme fra profetens s familie. Mīrzā al-Qādiyānī svarte:

Han fortsatte med å si at alle ḥadīth-lærde har sagt at beretningene om Mahdī er mangelfulle og upålitelige. De har erklært at ikke en av dem er autentiske. Ingen andre beretninger innebærer så mye dikt og løgn som disse beretningene. En beretning er svært autentisk i forhold til de andre. Det er beretningen gjengitt av Ibn Mājah al-Qazwīnī med ordene «det finnes ingen Mahdī utenom Jesus». Her menes det «Jesus» som skal komme, mente Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:104}}

Han valgte å plukke ut en beretning som har svak beretterkjede og la vekt på ord som er forkastet av ḥadīth-ekspertene. {{ref:105}} I tillegg til det kalte han sin egen påstand om å stamme fra profetens s barn for løgn.

En avgjørelse

24.07.1906:

Det er mange tegn og profetier som man kan spørre om og bekrefte ved at Mīrzā al-Qādiyānī ikke fullførte denne oppgaven. Det er profetert om den lovede Messias, sønn av Maria, som skal komme at de troende vil slutte seg til ham. Spørsmålet er om Mīrzā al-Qādiyānī noen gang klarte det? Det er et faktum at Mīrzā al-Qādiyānī ikke klarte å overbevise de troende om at han var sannferdig. De troende fornektet ham og opplyste om hans villedende filosofi. De troende må avgjøre om de vil forstå profeten Moḥammads s ord slik som mer eller mindre hele muslimske samfunnets skriftlærde har forstått dem, eller slik Mīrzā al-Qādiyānī valgte å tolke basert på sin egen åpenbaring.

Noʿaym ibn Ḥammād al-Marwazī (d. 901)

Et verk som Aḥmadiyyah-gruppen støtter seg til, er al-Marwazīs verk Kitāb al-Fitan. Aż-Żahabī (1274–1348) var tydelig på at dette verket ikke var akseptert, og at det inneholdt merkelige og forkastede beretninger. {{ref:106}}

Aḥmadiyyah-gruppen viser til at al-Marwazī gjenga en beretning der det står at Mahdī skal hete Aḥmad. Mīrzā al-Qādiyānī fortalte at Gud kalte ham «Aḥmad»; {{ref:107}} derfor er det et bevis på at Mīrzā al-Qādiyānī er Mahdī.

Det er et par ting som man må legge vekt på:

1. Al-Marwazī har et kapittel i boken som heter «Mahdīs navn», det er fra side 367 til 368 og har seks beretninger i det: #1076–1081, ingen av dem sier direkte at navnet til Mahdī skal være Aḥmad. Her er den velkjente beretningen gjengitt om at hans navn vil være den samme som profeten Moḥammads s. Det er bare én beretning (#1078) som opplyser at Mahdīs navn vil være «Moḥammad». {{ref:108}} Det betyr at den beretningen Aḥmadiyyah-gruppen sikter til, finnes ikke i dette verket, altså vil Mahdīs navn være «Aḥmad».
2. Det finnes ikke bevis på i verket skrevet av al-Marwazī at Mahdī skal hete «Aḥmad» – i alle fall har ikke jeg klart å finne det. Men hvis vi godtar det også for argumentets skyld, så er Aḥmadiyyah-gruppens metode en partisk metode. For hvis man forsøker å legge vekt på at det et sted er beskrevet at Mahdīs navn vil være «Aḥmad», så er man også nødt til å se på at et annet sted gjengir al-Marwazī følgende:

• Al-Marwazī gjenga at en mann som vil stamme fra profeten Moḥammads s barn, vil stå fram, han vil være en konge/leder over det muslimske samfunnet og erobre en keisers by, Antikrist vil komme i hans tid, og det vil også profeten Jesus e.
• Den ovennevnte beskrivelsen strider mot Mīrzā al-Qādiyānīs beskrivelse; ingenting av dette fant sted på hans tid.

3. Et par andre beretninger som al-Marwazī gjenga, lyder:

• Mīrzā al-Qādiyānī var aldri i Lod (Palestina). Han kjempet aldri en fysisk kamp, og heller ikke drepte han noen som var Antikrist. Han var heller ikke i Jerusalem for å drepe Antikrist. Hvis al-Marwazīs verk Kitāb al-Fitan er så troverdig at man forsøker å bevise Mīrzā al-Qādiyānī som sannferdig basert på det, hvorfor velger man å ikke legge vekt på de beretningene som strider mot Mīrzā al-Qādiyānīs påstander?

Det er også merkelig at Aḥmadiyyah-gruppen referer til Ibn Taymiyyah al-Ḥarrānīs utsagn, for han setter et krav i det, og det er at man skal forholde seg til autentiske beretninger når det gjelder diskusjon om Mahdīs komme. {{ref:109}} Mens Aḥmadiyyah-gruppen bruker enhver enkeltberetning og ikke-autentisk beretning for å fremme sin sak, slik som vi ser ovenfor.

To forskjellige messiaser

Aḥmadiyyah-gruppen forsøker også å forvirre de troende ved at det er to forskjellige messiaser som blir nevnt i ḥadīth-litteraturen. Deres mål er å lage den ene til profeten Jesus e, mens den andre til Mīrzā al-Qādiyānī. Følgende beretninger blir brukt:

عَنْ سَالِمٍ، عَنْ أَبِيهِ، قَالَ: لَا وَاللَّهِ مَا قَالَ النَّبِيُّ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ لِعِيسَى أَحْمَرُ، وَلَكِنْ قَالَ: «بَيْنَمَا أَنَا نَائِمٌ أَطُوفُ بِالكَعْبَةِ، فَإِذَا رَجُلٌ آدَمُ، سَبْطُ الشَّعَرِ، يُهَادَى بَيْنَ رَجُلَيْنِ، يَنْطِفُ رَأْسُهُ مَاءً، أَوْ يُهَرَاقُ رَأْسُهُ مَاءً، فَقُلْتُ: مَنْ هَذَا؟ قَالُوا: ابْنُ مَرْيَمَ، فَذَهَبْتُ أَلْتَفِتُ، فَإِذَا رَجُلٌ أَحْمَرُ جَسِيمٌ، جَعْدُ الرَّأْسِ، أَعْوَرُ عَيْنِهِ اليُمْنَى، كَأَنَّ عَيْنَهُ عِنَبَةٌ طَافِيَةٌ، قُلْتُ: مَنْ هَذَا؟ قَالُوا: هَذَا الدَّجَّالُ، وَأَقْرَبُ النَّاسِ بِهِ، شَبَهًا ابْنُ قَطَنٍ.» قَالَ الزُّهْرِيُّ: رَجُلٌ مِنْ خُزَاعَةَ، هَلَكَ فِي الجَاهِلِيَّةِ

Det gjengis etter Sālim, etter hans far: «Nei, ved Gud, Guds sendebud s sa ikke rødt skjær om Jesus, men Guds sendebud sa: 'Mens jeg lå og sov, [drømte jeg at] jeg sirkulerte rundt Kaba. Der så jeg plutselig en mann med brun hudfarge og rett hår; han gikk mellom to menn. Det dryppet vann fra hans hode, eller at det hadde blitt helt vann over hans hode. Jeg spurte: «Hvem er dette?» De svarte: «Sønn av Maria!» Jeg gikk videre og snudde meg, da så jeg plutselig en kraftig mann med rødt skjær i hudfargen, han hadde krøllete hår, var blind på det høyre øyet sitt, det var som om hans øye var en utstående drue. Jeg spurte: «Hvem er dette?» De svarte: «Dette er Antikrist!» Han ligner mest på Ibn Qaṭan.'» Az-Zohrī sa: «Det var en mann fra Khozāʿah, han døde i uvitenhetstiden.» {{ref:110}}

To andre beretninger opplyser også om at profeten Moḥammad s sa at profeten Jesus e hadde et rødt skjær i hudfargen. {{ref:111}} Det har blitt tolket som at han ikke er en fullstendig hvit mann, men har en noe lysebrun hudfarge. An-Nawawī (1233–1277) forklarte denne uenigheten ved å kommentere:

ʿAlī al-Qārī (d. 1606) forklarte beretningen:

Det vil si at han ikke var mørk i huden, men heller ikke en hvit person. Altså hadde han hudfargen som folk fra Midtøsten har.

Ordet jaʿd (جعد) som viser til hårfasong «krøllete», blir brukt for å både rose og kritisere noen. Når man kritiserer, kan det bli brukt om ens hender. Det kan bety at man er gjerrig. Som ros blir det brukt for å beskrive at en person har en sterk karakter, eller at han har krøllete hår, for krøllete hår forbindes med arabere, mens rett hår forbindes med ikke-arabere. Når ordet ble brukt for Antikrist, ble det brukt som kritikk, men når det ble brukt for profeten Jesus e, var det for å rose ham. {{ref:112}}

Ibn Ḥajar al-ʿAsqalānī mente at forskjellig beskrivelse av hårfasongen og hudfargen kunne sammenlignes med hverandre. Han tolket det som at det kunne være at jaʿd gjaldt profeten Jesu e karakter og kropp, og ikke nødvendigvis hans hår. {{ref:113}} Det vil si at det ble sagt for å rose hans karakter og ikke beskrive hans hår som krøllete.

Det er ikke presisert i beretningene at det vil være en annen Jesus; derimot er det bare nevnt «Jesus» og «sønn av Maria». Det gjør det klart at det er profeten Jesus e det menes og ikke Mīrzā al-Qādiyānī. For ifølge islamsk terminologi er ikke «Jesus, sønn av Maria» noen andre enn profeten Jesus e.

Tegn på den lovede Messias' tid

Å mene at alt handler om Mīrzā al-Qādiyānī, gjør ikke det til et faktum, og heller ikke forsterker det Aḥmadiyyah-gruppens sak. For når det påstås at visse koranvers eller beretninger handler om Mīrzā al-Qādiyānī, har verken han eller hans tegn blitt nevnt ved navn. Det er bare antakelser og påstander som Aḥmadiyyah-gruppen mener er betydningen av det man finner skrevet i islamske kilder.

1. Dyret (ad-Dābbah) som vil komme fram, har blitt tolket som byllepest av Aḥmadiyyah-gruppen basert på en tolkning som gir deres påstand støtte. Fenomenet «dyret» har blitt tolket forskjellig av muslimske skriftlærde. Mange av de muslimske skriftlærde mener at det vil være et vesen som vil tale til folk basert på koranverset 27:82. Det har også blitt sagt at dyret vil komme fram i Mekka. {{ref:114}}
2. Gog og Magog er nevnt i Koranen; {{ref:115}} derfor tror de troende på at Gog og Magog vil finne sted. I ḥadīth-litteraturen der det har blitt berettet om dem, har det også blitt berettet om profeten Jesus e og Antikrist. Det har også blitt nevnt at profeten Jesus e vil drepe Antikrist ved Lod. {{ref:116}} Alt det andre legger ikke Aḥmadiyyah-gruppen vekt på, men velger å fritt tolke at Gog og Magog er Vestens mektige og avanserte krefter.
3. Det er interessant at Mīrzā al-Qādiyānī og hans tilhengere lager jordskjelv til et viktig tema når det gjelder Mīrzā al-Qādiyānīs profetier. De glemmer at den gang Mīrzā al-Qādiyānī hånet profeten Jesus e, erklærte han profetier om jordskjelv som verdiløse profetier. {{ref:117}} Men når det gjelder Mīrzā al-Qādiyānī, står Aḥmadiyyah-gruppen fast bestemt på at det er et tegn på hans sannhet.
4. Selv om folk hadde begynt å ta i bruk moderne transportmidler på 1700-/1800-tallet, beviser ikke det at Mīrzā al-Qādiyānī er den Messias som blir omtalt i ḥadīth-litteraturen. Det finnes mange tolkninger om Antikrists transportmiddel; derfor blir dette argumentet altfor vagt.
5. Å ødelegge korset for alltid, er nevnt som et tegn på den lovede Messias. Mīrzā al-Qādiyānī skulle overvinne de kristne med sine kunnskapsfulle argumenter og beseire dem. Til en viss grad argumenterte han mot dem og klarte også å bli kjent blant muslimene i India, men problemet var at han valgte å gå utenfor islams lære for å argumentere mot de kristne, slik som å forhåne profeten Jesus e. Samtidig som han kranglet og argumenterte mot de kristne, var han også opptatt av å vise lojalitet til koloniherrene (det britiske imperiet) i India, og disse var også kristne. På den ene siden «ødelegger» Mīrzā al-Qādiyānī korset, men på den andre siden hever han det samme korset høyt og sverger sin lojalitet til korsbærerne. Denne handlingen gir ikke logisk eller åndelig mening med tanke på det profeten Jesus e vil komme tilbake for, ifølge islamsk tro.
6. Et annet tegn er også at det vil være fred og harmoni i tiden til den lovede Messias etter å ha drept Antikrist. Aḥmadiyyah-gruppen mener at Mīrzā al-Qādiyānī oppfylte denne delen av profetien. I 1914, bare 6 år etter Mīrzā al-Qādiyānī død, splittet hans egen gruppe seg i to: Qadian-gruppen og Lahore-gruppen. Mīrzā al-Qādiyānī er ansett som en av de største splidmakerne i islams historie. Han dannet en ny retning i religionen som til nå omtrent har over 10 millioner følgere. Dette ville i utgangspunktet ha vært muslimer, men på grunn av spliden Mīrzā al-Qādiyānī skapte, velger de ikke å være en del av muslimene; derfor kan ikke Aḥmadiyyah-gruppens argument om at Mīrzā al-Qādiyānī dømte rettferdig og oppklarte uenighet bli godtatt som et gyldig argument. Det ble aldri fred på jorden i tiden til Mīrzā al-Qādiyānī, og heller ikke etter hans død i 1908. Frihetskampene fortsatte i India og i hele det britiske imperiet. Massakren i Jallianwala Bagh 13. april 1919 i Amritsar vitner ikke om fred, og heller ikke de andre frihetskampene, kjempet av muslimer, hinduer og sikher, etter at Mīrzā al-Qādiyānī påstod å være profet. Første (1914–1918) og andre (1939–1945) verdenskrig fant også sted etter Mīrzā al-Qādiyānī.
7. Beskyttelsesskatt vil bli avskaffet og krig vil ta slutt, {{ref:118}} går også under punktet nevnt ovenfor. Men Aḥmadiyyah-gruppen mener at det handler om en spesifikk form for krig: religiøs krig. Krig i religionens navn vil ta slutt, men dette stemmer ikke. Etter Mīrzā al-Qādiyānīs død har det vært flere kriger i religionens navn:

• 1912/1913 – Balkan-krigene

En allianse av kristne Balkan-land (Serbia, Hellas, Bulgaria og Montenegro) gikk til angrep på det osmanske riket (muslimene) for å frigjøre områder.

• 1939 – Andre verdenskrig

Religion spiller en indirekte rolle. Jødeforfølgelse og religiøse symboler som kors blir brukt i propaganda.

• 1947 – India

Da det britiske India ble delt i India og Pakistan i 1947, kan det anses som en krig særlig mellom islam og hinduismen.

• 1948 – Palestina

En krig hovedsakelig mellom jøder og muslimer, men kristne er også involvert. En krig som fortsatt pågår.

• 1975 – Libanon

Borgerkrigen i Libanon var mellom kristne og muslimer i landet.

• 1992 – Bosnia

En etnisk og religiøst ladet konflikt etter oppløsningen av Jugoslavia, med omfattende etnisk rensing og folkemord, spesielt rettet mot bosniske muslimer.

• 2001 – Afghanistan

Etter 11. september 2001 startet en krig som varte i mange år. Bakgrunn for krigen var religiøs tolkning.

• 2010 – Myanmar (Burma)

Rohingya-muslimer i Myanmar har blitt forfulgt, drept og drevet på flukt av militæret og buddhistiske nasjonalister.

• 2012 – Syria

IS-kalifatet som faktisk også påla beskyttelsesskatt (jizyah) og førte krig ifølge sin tolkning mot andre.

Det ovennevnte er noen få eksempler på at Aḥmadiyyah-gruppens tolkning av beretningen er feil. Aḥmadiyyah-gruppen bør også legge vekt på følgende beretning:

لَيْسَ بَيْنِي وَبَيْنَهُ نَبِيٌّ - يَعْنِي عِيسَى - وَإِنَّهُ نَازِلٌ فَإِذَا رَأَيْتُمُوهُ فَاعْرِفُوهُ رَجُلٌ مَرْبُوعٌ إِلَى الْحُمْرَةِ وَالْبَيَاضِ بَيْنَ مُمَصَّرَتَيْنِ كَأَنَّ رَأْسَهُ يَقْطُرُ وَإِنْ لَمْ يُصِبْهُ بَلَلٌ فَيُقَاتِلُ النَّاسَ عَلَى الإِسْلاَمِ فَيَدُقُّ الصَّلِيبَ وَيَقْتُلُ الْخِنْزِيرَ وَيَضَعُ الْجِزْيَةَ وَيُهْلِكُ اللَّهُ فِي زَمَانِهِ الْمِلَلَ كُلَّهَا إِلاَّ الإِسْلاَمَ وَيُهْلِكُ الْمَسِيحَ الدَّجَّالَ فَيَمْكُثُ فِي الأَرْضِ أَرْبَعِينَ سَنَةً ثُمَّ يُتَوَفَّى فَيُصَلِّي عَلَيْهِ الْمُسْلِمُونَ.

Det finnes ikke noen profet mellom meg og ham, altså Jesus. Sannelig, han vil stige ned. Når dere ser ham, kjenn ham igjen: han vil være en middels høy mann, hans hudfarge er lys med rødt skjær, og han vil ha på seg to lysegule plagg. Det vil være som om det drypper vanndråper fra hans hode, selv om det ikke vil være vått. Han vil kjempe mot folk for islam, knuse korset, drepe svinet og avskaffe beskyttelsesskatt. Gud vil utslette alle religioner i hans tid, bortsett fra islam, og Jesus vil drepe den falske Messias. Han vil leve på jorden i førti år, etter det vil han dø, og muslimene vil forrette hans begravelsesbønn. {{ref:119}}

Den delen som er autentisk av beretningen, opplyser om at det er profeten Jesus e som skal komme tilbake, han skal fysisk kjempe, drepe Antikrist, avskaffe beskyttelsesskatt, men også at religionene vil bli én. Mīrzā al-Qādiyānī klarte bare å overbevise en liten gruppe om å tro på ham, mens resten av verdens religioner forkaster ham, inkludert islam.

8. I et syn så profeten Moḥammad s at profeten Jesus e sirkulerte rundt Kaba. {{ref:120}} Aḥmadiyyah-gruppen legger vekt på at dette bare er en metafor og kan tolkes som at Mīrzā al-Qādiyānī vil etablere Kabas storhet. Det er et faktum at Mīrzā al-Qādiyānī aldri utførte pilegrimsferden, men han insisterte på at beretninger der selv navnene «Jesus» og «sønn av Maria» tydelig er nevnt, handlet om ham. Aḥmadiyyah-gruppens metaforiske tolkning blir tilbakevist ved disse ordene til profeten Moḥammad s:

Dette vil finne sted etter at profeten Jesus e stiger ned fra himmelen. {{ref:121}} Det gjør det klart at navnene/fagbegrepene «Jesus» og «sønn av Maria» handler ikke om Mīrzā al-Qādiyānī.

Aper og svin

De troende har klart å bevare sin tro mot denne religiøse prøvelsen kjent som Aḥmadiyyah-gruppen. Mīrzā al-Qādiyānī og hans tilhengere valgte å erklære de muslimske skriftlærde som aper og svin, fordi de ikke ville anta troen på Mīrzā al-Qādiyānī. Følgende beretninger brukes som bevis:

I al-Bokhārīs autentiske samling finner vi følgende ord:

Denne beretningen er også gjengitt av Abō Dāwōd med ordet «damask», og han la til:

Hvis vi ser nøyere på beretningen, er det vanskelig å forstå hvordan den i det hele tatt kan ha med Mīrzā al-Qādiyānīs sannhet å gjøre. Det er ikke nevnt at de skal fornekte eller avvise en person i beretningen. Det er nevnt at de vil lovliggjøre hor, damask, silke, alkoholholdig drikke og musikkinstrumenter. Al-Bokhārī diskuterte beretningen i et kapittel som han valgte å kalle: Det som angår den som lovliggjør en alkoholholdig drikke ved å gi den et annet navn. Abō Dāwōds kapittel der denne beretningen kommer, heter: Det som angår damask. Med andre ord var ikke den lovede Messias eller Mahdī diskusjonen i dette tilfellet.

Ḥadīth-ekspertene som har diskutert denne beretningen, har diskutert om de skriftlærde som vil gjøre forbudte ting tillatt, og erklært dem som forvillede skriftlærde.

Dette er et forsøk av Aḥmadiyyah-gruppen på å fornedre muslimenes skriftlærde ved å erklære dem syndige og ikke-troende for å ha fornektet Mīrzā al-Qādiyānī. Beretningen gjelder syndige folk og eventuelle skriftlærde som er korrupte. Det vil si de som tar imot penger og forandrer religionen, eller lovliggjør det forbudte til egen fortjeneste. Om slike folk har det blitt nevnt at de vil bli forvandlet til aper og svin. Men det har ikke blitt nevnt om at alle skriftlærde vil bli forvandlet til aper og svin, eller at flertallet vil bli det. I dag, etter å ha studert Mīrzā al-Qādiyānī grundig nok, er det en konsensus blant hele det muslimske samfunnet om at han var usann i sine påstander.

Beretningen der ordet «skriftlærde» er nevnt av al-Hindī, er en svak beretning, han har gjengitt den etter al-Ḥakīm at-Tirmiżī. {{ref:122}}

Profeten Moḥammads s familie

Påstanden om at profeten Moḥammads s families ord, er basert på profeten Moḥammads s ord, er en uttalelse som ikke gagner Aḥmadiyyah-gruppen i det hele tatt. Det finnes mange beretninger etter profetens s familie, og det er en etablert trosoverbevisning etter profetens s familie at profetskapet ble avsluttet. Hvorfor legger ikke Aḥmadiyyah-gruppen vekt på alle de beretningene, men bare på det som er til deres egen fordel?

Vi ser på et eksempel, det gjengis følgende etter imam al-Bāqir (677–733) at profeten s sa:

Den ovennevnte beretningen tilbakeviser det Aḥmadiyyah-gruppen prøver å presse gjennom som sannhet, gjengitt etter imam al-Bāqir:

Vi må sammenligne begge gjengivelsene etter imam al-Bāqir:

1. Hvis ikke det er en ny profet etter profeten Moḥammad s, hvorfor skal det framstå en ny person?
2. En ny orden, bok og dom blir alle avvist ved at det ikke vil være noen ny profetisk tradisjon etter profeten Moḥammad s.
3. Den løgnaktige som påstår dette, den usanne påstanden og kjetterske troslæren basert på løgnen, har blitt dømt til helvete av profeten s.

Aḥmadiyyah-gruppen tar ikke med den siste delen av denne gjengivelsen som i utgangspunktet ikke passer Mīrzā al-Qādiyānī:

Hvis Aḥmadiyyah-gruppen godtar den gjengivelsen som de forsøker å bevise Mīrzā al-Qādiyānīs sannhet med, er de nødt til å godta denne delen av gjengivelsen også. Her står det:

1. Den som skal stå fram, vil kjempe med sverdet, mens Mīrzā al-Qādiyānī gjorde aldri det.
2. Denne personen vil ikke engang gi noen mulighet til å vende om i anger til Gud, og vi kjenner til gjennom Aḥmadiyyah-gruppens litteratur at Mīrzā al-Qādiyānī gjentatte ganger ba folk om å vende om. Når hans profetier mislyktes, påstod han at folk hadde vendt om.
3. Mīrzā al-Qādiyānī gjorde alt han kunne for å tilpasse religionen med hensyn til det den britiske regjeringen i India ønsket; derfor passer heller ikke den siste delen ham.

Gjengivelsen som Aḥmadiyyah-gruppen forsøker å bruke, er klassifisert som upålitelig og svak av Theological Research Center som er et teologisk forskningssenter knyttet til shīʿah-muslimene. {{ref:123}}

Mā warā’ an-Nahr

En beretning om at en person vil stå fram fra Mā warā’ an-Nahr, og hans armé vil bli ledet av en som blir kalt Manṣōr, blir også brukt som et argument for at Mīrzā al-Qādiyānī er den personen. Al-Arnā’ōṭ (1928–2016) har påpekt at denne beretningens beretterkjede er svak på grunn av uklarhet og forvirring rundt hvem læremesteren til Abō Dāwōd er i denne beretningen. {{ref:124}} I tillegg til det støtter Aḥmadiyyah-gruppen seg til ʿAlī al-Qārīs kommentar om denne beretningen, at enhver troende skal støtte og tro på denne Manṣōr. Men Aḥmadiyyah-gruppen opplyser ikke om at ʿAlī al-Qārī fortalte at det finnes flere teorier om hvem denne personen vil være eller var. ʿAlī al-Qārī viste også til at det er et brudd i beretningens beretterkjede. {{ref:125}}

Vi blir nødt til å spørre om hvordan dette kan angå Mīrzā al-Qādiyānī, for det finnes ikke bevis på personer med disse navnene den gang Mīrzā al-Qādiyānī levde, og hvis alt skal være en metafor, så har fantasien ingen grenser; denne upålitelige profetien kan gjelde alt og alle.

Guds profet

Muslimenes enstemmige standpunkt er at den lovede Messias som skal komme, er profeten Jesus e. Det vil si at muslimene er enige med Aḥmadiyyah-gruppen om at den lovede Messias som skal komme, er en profet, men muslimene er sterkt uenige med Aḥmadiyyah-gruppen om at det er Mīrzā al-Qādiyānī som er den lovede Messias som skal komme. Det at profeten Moḥammad s har kalt profeten Jesus e for profet flere ganger i beretningen om den lovede Messias som skal komme, klargjør det bare at det er den samme profeten Jesus e som skal komme. Aḥmadiyyah-gruppens argument kan ikke godtas, fordi navnet «Jesus» er tydelig nevnt etter «Guds profet». Ifølge islamsk fagspråk kan ikke det være noen andre enn profeten Jesus e fra Israels barn.

Beretningen i Ṣaḥīḥ Moslim har til og med ordene «sønn av Maria» i seg. {{ref:126}} Det betyr at Messias og profeten som det snakkes om i denne beretningen, er én og samme person: Jesus e, sønn av Maria. Det beviser at den lovede Messias er en profet.

Beretningen som opplyser om at det ikke var noen profet mellom profeten Moḥammad s og profeten Jesus e, handler om fortid – her er også «Jesus, sønn av Maria» nevnt. I denne beretningen er profeten Jesus e blitt beskrevet som en person med lys hudfarge og rødt skjær. Det har også blitt profetert at han vil fysisk kjempe mot folk for islam. {{ref:127}}

Når Aḥmadiyyah-gruppen diskuterer om at Mīrzā al-Qādiyānī er den lovede Messias, viser de til at det var to farger som ble nevnt for den lovede Messias. Den andre fargen er brun farge, og det er Mīrzā al-Qādiyānīs farge; derfor er han den lovede Messias. Men i denne beretningen som de bruker som bevis, opplyser ikke om brun farge.

På ingen måte kan slike beretninger bli knyttet til Mīrzā al-Qādiyānī for å bevise at han er den lovede Messias.

I løpet av én natt

Følgende beretning med en svak beretterkjede blir trukket fram som et bevis av Aḥmadiyyah-gruppen:

Aḥmadiyyah-gruppen velger å tolke ordene yoṣliḥo-ho Allāh (يُصْلِحُهُ اللّٰهُ) som «Gud vil gjøre ham rettskaffen». Dette er basert på det Ṭawīlah presenterte i sin forskning om den ventede Messias. Ifølge Ṭawīlah betyr det at Gud vil vende om i nåde mot ham, gi ham evnen og inspirere ham med rettledning, for før dette var han ikke slik. Gud vil forberede ham til kalifatet og lederskap i disse vanskelige dagene. {{ref:128}}

Al-Arnā’ōṭ diskuterte denne beregningen og forklarte at beretterkjeden er svak. {{ref:129}} Han uttrykket også at han var uenig med al-Albānī med hensyn til denne beretningens klassifisering ved å påvise at al-Albānī tok feil den gang han klassifiserte beretningen som autentisk. {{ref:130}}

Ṭawīlah viste til at Shākir mente også at beretningen er autentisk. {{ref:131}} Vi blir gang på gang nødt til å stille spørsmålet om hvorfor Aḥmadiyyah-gruppen velger å ikke se på et verk helhetlig enn å bare ta med en enkeltberetning som er til fordel for dem. Ṭawīlah mener at det er den samme profeten Jesus e som skal komme tilbake og ikke en annen person. Hele verket hans, om den ventede Messias, handler om at det er den samme profeten Jesus e som skal komme tilbake, dette er diskutert på følgende sider: 169, 173, 206–209, 219–223. Ṭawīlah mente også at profeten Jesus e vil drepe Antikrist og dra fysisk til graven til profeten Moḥammad s. Det er fortalt om det på sidene 241–242. På sidene 246–248 er det nevnt at når profeten Jesus e dør, vil muslimene forrette hans begravelsesbønn. I tillegg til dette, er det ingen form for forbindelse mellom Mīrzā al-Qādiyānī og den diskuterte beretningen.

Et fast mønster viser seg i Aḥmadiyyah-gruppens metode: å plukke ut deler av et verk for å styrke sin sak, men samtidig fullstendig overse hva verket egentlig står for.

Bibelen

En teknikk som bør være klar for leserne til nå, er at Mīrzā al-Qādiyānī studerte bøker og skrev ting som fikk ham selv til å passe til enhver beskrivelse som han følte han trengte for å oppnå sitt mål. Han studerte ikke bare Koranen og ḥadīth-litteraturen, men også bøker fra andre religioner til egen fordel. Aḥmadiyyah-gruppen bygger videre på denne teknikken og henter vers fra blant annet Bibelen for å få dem til å passe med Mīrzā al-Qādiyānīs ord, slik at det kan brukes som argumenter for hans påstander. Men det de ikke legger vekt på, er at Mīrzā al-Qādiyānīs ord har ingen tyngde i muslimers øyne når det gjelder sannferdighet, for muslimske skriftlærde som har studert Mīrzā al-Qādiyānīs liv, bøker og ideologi, har enstemmig erklært ham som løgner.

Under ser vi noen argumenter som Aḥmadiyyah-gruppen forsøker å bruke som bevis på Mīrzā al-Qādiyānīs sannferdighet:

1. Den første delen av livet til en profet bevitner hans sannferdighet:

«Kan noen av dere påvise at jeg har syndet?» {{ref:132}}

«Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? […]» {{ref:133}}

• Man kan stille seg kritisk til hvorfor «den bibelske Jesus» blir brukt som et argument når man tidligere ved enhver anledning har hånet og nedverdiget hans navn for å overbevise andre om sin sannhet.
• 16.10.1903:

• Mīrzā al-Qādiyānī har blitt kritisert for mye – listen er altfor lang – men vi nøyer oss med et par eksempler:
• Språkbruk

Han bannet også ofte til sine meningsmotstandere ved å kalle dem horunger. Det forsvares av Aḥmadiyyah-gruppen med metaforiske betydninger, men Mīrzā al-Qādiyānī har selv definert uttrykket og bevist hva han mente. {{ref:134}}

• Ubesluttsom og upålitelig

Som ungdom lot han seg bli fristet og lurt av en fetter når han fikk i oppgave av faren å hente pensjonen hans. Han fullførte ikke den oppgaven faren sendte ham til byen for. {{ref:135}}

• Bokskandalen

Han samlet penger fra folk til å skrive et 50 binds verk, men klarte ikke å skrive mer enn 5 bind. {{ref:136}}

2. Den lovede Messias' tid er bestemt

«Fra den tid da det daglige offeret blir avskaffet, og det motbydelige som ødelegger, blir stilt opp, skal det gå 1290 dager. Salig er den som venter og når fram til 1335 dager.» {{ref:137}}

• Dette er det de kristne mener er en profeti om profeten Jesu e gjenkomst, mens Aḥmadiyyah-gruppen mener det handler om Mīrzā al-Qādiyānī og påstår at han ble utsendt av Gud 1290 etter hijrah. {{ref:138}}
• 20.04.1907 – nesten et år før sin død, forsøkte Mīrzā al-Qādiyānī å overbevise om at disse bibelordene handlet om ham. Han skrev:

Han fortsatte med å skrive at, syv år etter det, ble hans verk Barāhīn-e Aḥmadiyyah utgitt, og der står hans påstand skrevet. Han forsøkte å bygge en bro mellom sin tolkning og det ovennevnte bibelverset, selv om han vet at det er syv års forskjell, og at det egentlig ikke holder mål. Så rettet han oppmerksomheten mot år (dager) 1335 nevnt i profetien etter profeten Daniel e. Her påstod Mīrzā al-Qādiyānī at det hadde med hans alder å gjøre, noe som var blitt fortalt gjennom guddommelig inspirasjon. {{ref:139}}

• Konverterer man 1290 e.h. til e.Kr., blir det 1873. Mīrzā al-Qādiyānī ble født 13.02.1835 (15. shawwāl 1250 e.h.), ifølge Aḥmadiyyah-gruppen, men ifølge seg selv ble han født 1839/1840. Han mottok sin første åpenbaring i 1865 (1281/1282 e.h.) og påstod å være den lovede Messias og Mahdī i 1891 (1308/1309 e.h.). Hvis åpenbaringene startet i 1865, og Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte å si at 1290 e.h. (1873) er et tegn på hans sannferdighet, har han klart å bomme med åtte år. 1335 e.h. er 1916 e.Kr., mens Mīrzā al-Qādiyānī døde 26.05.1908 som er 19. rabīʿ al-Ākhir 1326 e.h. Det er ni års forskjell mellom 1335 og 1326 e.h. Det er ikke klart hvordan dette kan være et bevis på Mīrzā al-Qādiyānīs sannferdighet.

• 20.04.1907:

• Dette er det Aḥmadiyyah-gruppen velger å oversette følgende bibelvers som: «For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer.» {{ref:140}}
• Vi ser at oversettelsen tilpasses eget ønske, og ord brukes for at det skal bli mer appellerende for Aḥmadiyyah-gruppens følgere. På engelsk har oversetterne og bibelforskerne valgt å bruke uttrykket Son of man og forstått det som profeten Jesu e gjenkomst og ikke noen annen person med samme kvaliteter som ham. {{ref:141}}
• De kristne skriftlærde tolker dette bibelverset med å forklare at det handler om endetiden: «Da han satt på Oljeberget og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: 'Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?'» {{ref:142}} Bibelverset etter det er en tydelig advarsel mot slike som Mīrzā al-Qādiyānī: «Jesus tok til orde og sa: 'Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: «Jeg er Kristus!» Og de skal villede mange. […]'» {{ref:143}}
• Det Aḥmadiyyah-gruppen ønsker å presentere som et bevis, blir faktisk et motbevis.

Formørkelse

Hva enn som har vært mulig å feiltolke og utnytte, har Mīrzā al-Qādiyānī forsøkt å bevise sin sannhet ved det. Beretningen som blir brukt av Aḥmadiyyah-gruppen for å påstå at Mīrzā al-Qādiyānī var Mahdī, handler om at solen og månen vil bli formørket i ramadan, og at det aldri har funnet sted i historien før. Al-Arnā’ōṭ presiserte at denne gjengivelsen er usann, og dens beretterkjede bestod av svake berettere og slike som diktet opp ting. {{ref:144}} Det interessante er at ad-Dāraqoṭnī gjenga følgende autentiske beretningen i sin ḥadīth-samling rett etter den gjengivelsen som Aḥmadiyyah-gruppen setter sin lit til:

Mīrzā al-Qādiyānī valgte å gi fortrinn til en oppdiktet gjengivelse framfor en autentisk beretning for å bevise sin sannferdighet. Han var fast bestemt på at dette aldri hadde skjedd før siden verden ble skapt, men bare i hans tid. {{ref:145}} Fra 1894 til 1897 påstod han dette gjentatt ganger, men så sa han noe merkelig 21.02.1899:

01.09.1902 – når han hadde mottatt tilbakemeldinger på at beretningen han støttet seg til var oppdiktet, begynte Mīrzā al-Qādiyānī heller å forsvare seg enn å innse at han hadde tatt feil. Først erklærte han seg som Mahdī, så mente han at beretninger om Mahdīs komme var ikke til å stole på, men så forsvarte han en beretning blant de beretningene. Mīrzā al-Qādiyānī mente at denne beretningen var et godt nok bevis på hans påstand. Han forsvarte seg med at beretningen hadde stått lenge i ad-Dāraqoṭnīs ḥadīth-samling, og ingen hadde kritisert hans verk, mens mange ḥadīth-lærde hadde gjengitt beretningen. Hvis noen kunne bevise at det var en oppdiktet beretning gjennom en ḥadīth-eksperts verk, ville han gi vedkommende 100 rupier i belønning. {{ref:146}}

Det første man må legge vekt på, er at den gjengivelsen Mīrzā al-Qādiyānī støttet seg til, var ikke en beretning som nådde opp til en følgesvenn eller profeten Moḥammad s i beretterkjeden. Den stanser ved ordene til Moḥammad ibn ʿAlī al-Ḥanafiyyah som var en troverdig skriftlærd. {{ref:147}} Men etter ham oppstår det problemer i gjengivelsens beretterkjede, særlig med tanke på følgende to berettere:

1. Jābir ibn Yazīd al-Joʿfī al-Kōfī var en svak beretter. Ad-Dāragoṭnī mente også det. Noen ḥadīth-lærde gikk god for ham, men flertallet mente at han var avvist og svak. {{ref:148}}
2. ʿAmr ibn Shamir al-Joʿfī al-Kōfī var kjent for å dikte opp ting, han var en svak beretter og avvist som beretter. {{ref:149}}

08.11.1902 finner vi en diktstrofe i verket, der Mīrzā al-Qādiyānī indirekte forsøkte å vise at han hadde større status enn profeten Moḥammad s:

20.05.1908 – Mīrzā al-Qādiyānī stod fast ved at dette tegnet fantes, og at det var bevist gjennom en autentisk beretning som bekreftet Mīrzā al-Qādiyānīs sannferdighet i hans påstand. {{ref:150}}

Messias

Før vi i det hele tatt diskuterer temaet «Messias», er det viktig å forstå at i islamske kilder, er «Jesus», «sønn av Maria» og «Messias» navn/titler som tilhører profeten Jesus e som ble sendt til Israels barn. Islamsk fagspråk refererer ikke til noen andre med disse titlene. Det er profeten Jesus e det har blitt profetert om at han skal stige ned fra himmelen.

Det er viktig å merke seg at spørsmålet om profeten Jesu e liv og død ikke har direkte sammenheng med profetskapets avslutning. Selv om man hypotetisk kan diskutere om profeten Jesus e lever i henhold til Koranen og ḥadīth-litteraturen, er det ikke noen som helst tvil om at profeten Moḥammad s er den siste profeten og det siste sendebudet. Etter profeten s kan man ikke påstå at det finnes noen form for profetskap. Å mene noe annet enn profetskapets avslutning, velger man å gå bort fra en tydelig troslære som finnes i Koranen og ḥadīth-litteraturen.

Alle muslimske skriftlærde er enige om at profeten Jesus e er en høyaktet profet og et æret sendebud i Koranen og ḥadīth-litteraturen. Han ble sendt for å rettlede og få Israels barn på rett vei. Flertallet blant muslimske skriftlærde er enige om at profeten Jesu e fødsel var et mirakel, han utførte mirakler mens han var på jorden, og at han ble løftet levende opp til himmelen med både kropp og sjel. Under endetiden vil hans gjenkomst være et stort tegn på dommens dag.

Flertallet blant muslimske skriftlærde mener at det er ubestridelig bevist gjennom Koranen og ḥadīth-litteraturen at profeten Jesus s lever i himmelen. Aḥmadiyyah-gruppen tar ofte enkeltberetninger og setter dem ut av kontekst for å overbevise muslimer om at Mīrzā al-Qādiyānīs troslære er korrekt, men de presenterer ikke saken i sin helhet, slik klarer de å forvirre folk med lite kunnskap. I denne delen (2.6.4.2.21.1–2.6.4.2.21.4) av motbevis skal vi se på de skriftlærdes forskning om denne forvirringen som Aḥmadiyyah-gruppen skaper: {{ref:151}}

Aḥmadiyyah-gruppen forvirrer muslimer

En vanlig framgangsmåte Aḥmadiyyah-gruppen har, er å diskutere emner som skriftlærde bør diskutere seg imellom, og så forklare folk om hva enkelte koranvers og ḥadīth-er betyr. Folk som ikke har nok kunnskap om emnet, bør heller ikke igangsette diskusjoner som kan skade deres egen tro og andre muslimers.

Aḥmadiyyah-gruppen bruker ofte temaet «profeten Jesu e død og gjenkomst» for å forvirre muslimer. Det legges mye vekt på at profeten Jesus e ikke ble løftet opp til himmelen, men at han døde. Derfor vil han ikke stige ned fra himmelen, men en lignende person som ham vil bli født på jorden. Frittstående tolkninger som ikke følger islamsk litteraturs kontekst, presenteres for å bevise at Mīrzā al-Qādiyānī er den lovede Messias som det har blitt profetert om. {{ref:152}}

Mīrzā al-Qādiyānī var avhengig av å støtte teorien om at profeten Jesus e var død, for ellers kunne ikke han overta hans status. Men tidligere i livet trodde han selv også på profeten Jesu e gjenkomst. Mīrzā al-Qādiyānī mente at profeten Jesus e ble korsfestet av jødene, men når de gikk sin vei etter at de trodde at han var dø. Da våknet profeten Jesus e fra sin bevisstløse tilstand og reiste fra Jerusalem og kom til Kashmir, der døde han i en alder av 125 år. Han skal ha blitt begravet i Srinagar, basert på det menes det at en grav i Kashmir tilhører profeten Jesus e. Ifølge Mīrzā al-Qādiyānī ga Gud profeten Jesus e en opphøyet status og hevet ham åndelig. Disse detaljene er å finne i Mīrzā al-Qādiyānīs verk Masīḥ Hindustān me (Messias i India), utgitt 20.11.1908, men undertegnet av Mīrzā al-Qādiyānī 25.04.1899. Uten noen form for konkrete bevis i Koranen eller ḥadīth-litteraturen, presenterte Mīrzā al-Qādiyānī denne filosofien. Det er vanlig at Aḥmadiyyah-gruppen forsøker å forvirre muslimer ved å ta opp profeten Jesu e død enn å diskutere profetskapets avslutning eller Mīrzā al-Qādiyānīs karakter og oppførsel. {{ref:153}}

Mīrzā al-Qādiyānīs tro forandrer seg

Før Mīrzā al-Qādiyānī gikk over grensen i sine påstander, trodde han på samme måte som alle muslimene på profetskapets avslutning.

Allerede i 1880 var Mīrzā al-Qādiyānī i gang med å trekke en del paralleller mellom seg og profeten Jesus e, men han presenterte muslimenes tro på profeten Jesu e gjenkomst:

I 1884 mente han at han var veldig lik profeten Jesus e, men selve påstanden om å være helt lik med spesifikke ord ble bekreftet senere:

I juli 1891 var han uenig med seg selv om profeten Jesu e gjenkomst:

Parallellene han trakk var en del av hans plan om å komme med en større påstand etter hvert. I 1893 fortsatte han å være uenig med seg selv, men var bestemt på at profetskapet hadde tatt slutt:

مَا كَانَ اللّٰهُ أَنْ يُرْسِلَ نَبِيًّا بَعْدَ نَبِيِّنَا خَاتَمِ النَّبِيِّينَ. وَمَا كَانَ أَنْ يُحْدِثَ سِلْسِلَةَ النُّبُوَّةِ ثَانِيًا بَعْدَ اِنْقِطَاعِهَا، وَيَنْسَخَ بَعْضَ أَحْكَامِ القُرْآنِ وَيَزِيدَ عَلَيْهَا، وَيُخْلِفَ وَعْدَهُ، وَيَنْسِيَ إِكْمَالَهُ الفُرْقَانَ، وَيُحْدِثَ الفِتَنَ فِي الدِّينِ الْمَتِينِ. أَلَا تَقْرَؤُونَ فِي أَحَادِيثِ الْمُصْطَفَى سَلَّمَ اللّٰهُ عَلَيْهِ وَصَلَّى. أَنَّ الْمَسِيحَ عَلَيْهِ السَّلَامُ يَكُونُ أَحَدًا مِنْ أُمَّتِهِ وَيَتَّبِعُ جَمِيعَ أَحْكَامِ مِلَّتِهِ، وَيُصَلِّي مَعَ الْمُصَلِّينَ. وَقَدْ مُلِئَ الْقُرْآنُ مِنْ آيَاتٍ تَشْهَدُ كُلُّهَا عَلَى أَنَّ الْمَسِيحَ ابْنَ مَرْيَمَ قَدْ تُوُفِّيَ وَلَحِقَ بِإِخْوَانِهِ إِبْرَاهِيمَ وَمُوسَى، وَأَخْبَرَ بِوَفَاتِهِ رَسُولُ اللّٰهِ.

Det er ikke lik Guds ære å sende en profet etter vår profet, den siste av alle profeter. Profetskapets rekke kan ikke begynne for andre gang etter at den har blitt brutt, eller at noen av Koranens bud skulle bli avskaffet, eller at det skulle bli lagt til noe til dem, eller at Gud skulle bryte Sitt løfte, eller at Han skulle glemme at Han gjorde Kriteriet [Koranen] fullkomment, eller at det skulle oppstå uorden i den faste religionen. Leser de ikke i beretningene etter den utvalgte [profeten Moḥammad] s at Messias vil være en av profetens muslimske samfunn [følgere] og følge alle profetens s religions bud og forrette tidebønnen sammen med de som forretter den. Koranen er full av vers som alle vitner om at Messias, sønn av Maria, døde og ble forenet med sine brødre Abraham og Moses. Guds sendebud s opplyste om hans død. {{ref:154}}

På slutten av 1893 drev han og forsøkte seg fram og tilbake for å se hvordan de muslimske skriftlærde reagerte. Her drev han og bygget egentlig opp en teori om «den lovede Messias»:

I januar/februar 1894 var Mīrzā al-Qādiyānī opptatt med å overbevise at profeten Jesus e og den rettledede imamen (Mahdī) var en og samme person, og at han selv var dem begge. Men han uttalte seg om profetskapets slutt:

أَلَا تَعْلَمُ أَنَّ الرَّبَّ الرَّحِيمَ الْمُتَفَضِّلَ سَمَّى نَبِيَّنَا صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ خَاتَمَ الْأَنْبِيَاءِ بِغَيْرِ اسْتِثْنَاءٍ، وَفَسَّرَهُ نَبِيُّنَا فِي قَوْلِهِ: لَا نَبِيَّ بَعْدِي بِبَيَانٍ وَاضِحٍ لِلطَّالِبِينَ؟ وَلَوْ جَوَّزْنَا ظُهُورَ نَبِيٍّ بَعْدَ نَبِيِّنَا لَجَوَّزْنَا انْفِتَاحَ بَابِ وَحْيِ النُّبُوَّةِ بَعْدَ تَغْلِيقِهَا، وَهَذَا خُلْفٌ كَمَا لَا يَخْفَى عَلَى الْمُسْلِمِينَ. وَكَيْفَ يَجِيءُ نَبِيٌّ بَعْدَ رَسُولِنَا صلعم وَقَدِ انْقَطَعَ الْوَحْيُ بَعْدَ وَفَاتِهِ وَخَتَمَ اللهُ بِهِ النَّبِيِّينَ.

Vet du ikke at den Allbarmhjertige, Allnådige og Allvelvillige Herren kalte vår profet s «den siste av alle profetene» uten unntak. Vår profet s forklarte dette ved å si: «Det vil ikke komme noen profet etter meg!» Det er et klart budskap til de som søker kunnskap om dette? Hvis vi skulle tillate at en profet kan komme etter vår profet, tillater vi å åpne profetskapets åpenbaringers port etter at den ble stengt. Dette er et brudd som ikke er skjult for muslimer. Hvordan kan en profet komme etter vårt sendebud s når åpenbaringene ble brutt etter hans bortgang og Gud avsluttet profetene med ham?» {{ref:155}}

24.01.1898 var han fortsatt tilhenger av at profetskapet hadde tatt slutt, men han var samtidig engasjert i å gjøre det umulig for profeten Jesus e å vende tilbake. Det gjorde han for å kunne overta hans status som Messias. Han var også opptatt med å gi ordet «profetskap» forskjellige betydninger:

... ہرگز اس پیشگوئی میں نبی اسرائیلی کا دوبارہ دنیا میں آنا مراد نہیں ہے اور آنحضرت صلی اللہ علیہ وسلم نے بار بار فرما دیا تھا کہ میرے بعد کوئی نبی نہیں آئے گا اور حدیث لَا نَبِیَّ بَعْدِیْ ایسی مشہور تھی کہ کسی کو اس کی صحت میں کلام نہ تھا اور قرآن شریف جس کا لفظ لفظ قطعی ہے اپنی آیت کریمہ ولكن رسول الله وخاتم النبيين سے بھی اس بات کی تصدیق کرتا تھا کہ فی ا لحقیقت ہمارے نبی صلی اللہ علیہ وسلم پر نبوت ختم ہو چکی ہے. پھر کیونکر ممکن تھا کہ کوئی نبی نبوت کے حقیقی معنوں کے رو سے آنحضرت صلی اللہ علیہ وسلم کے بعد تشریف لاوے.

[…] det kan aldri bety at i denne profetien menes det at den israelske profeten skal vende tilbake til denne verden. Profeten Moḥammad s sa gjentatte ganger at det ikke vil komme noen profet etter meg. Beretningen «Det vil ikke komme noen profet etter meg» {{ref:156}} var så kjent at ingen tvilte på dens autentisitet. Den ærerike Koranen, hvis ord er ubestridelige ord, bekrefter også dette i verset «derimot er han Guds sendebud og den siste av alle profetene»: profetskapet har i sannhet tatt slutt med vår profet s. Hvordan kunne det være mulig at en profet, i den sanne betydningen av profetskapet, skulle komme etter vår profet ﷺ? {{ref:157}}

I omtrent 30 år framsatte Mīrzā al-Qādiyānī tvetydige påstander og forskjellige uttalelser som forvirret mange troende. Han begynte å gi profetskapet tolkninger som ikke fantes før, og han støttet seg til hva enn han fant i islamsk litteratur, selv om det var oppdiktede, løgnaktige, eller svake beretninger.

Profeten Jesu e liv i lys av Koranen

I islam tror vi på at profeten Jesus e var den nest siste profeten som ble sendt til Israels barn, omtrent 600 år etter ham kom den siste profeten s. Den gang jødene i byen forsøkte å arrestere ham for å få ham korsfestet, ble han løftet opp til himmelen med kropp og sjel, for å etter det vende tilbake i endetiden. Han vil vende tilbake for å drepe Antikrist, etter det vil han leve på jorden og dø en naturlig død, ifølge ḥadīth-litteraturen. Vi ser på en diskusjon ført av al-Qādrī om dette teamet: {{ref:158}}

I Koranen står det skrevet:

Ar-Rāzī (1214–1273) utdypet:

أَمَّا مَكْرُهُمْ بِعِيسَى عَلَيْهِ السَّلَامُ، فَهُوَ أَنَّهُمْ هَمُّوا بِقَتْلِهِ، وَأَمَّا مَكْرُ اللَّهِ تَعَالَى بِهِمْ، فَفِيهِ وُجُوهٌ الْأَوَّلُ: مَكْرُ اللَّهِ تَعَالَى بِهِمْ هُوَ أَنَّهُ رَفَعَ عِيسَى عَلَيْهِ السَّلَامُ إِلَى السَّمَاءِ، وَذَلِكَ أَنَّ يَهُودَا مَلِكَ الْيَهُودِ، أَرَادَ قَتْلَ عِيسَى عَلَيْهِ السَّلَامُ، وَكَانَ جِبْرِيلُ عَلَيْهِ السَّلَامُ، لَا يُفَارِقُهُ سَاعَةً، وَهُوَ مَعْنَى قَوْلِهِ: وَأَيَّدْناهُ بِرُوحِ الْقُدُسِ فَلَمَّا أَرَادُوا ذَلِكَ أَمَرَهُ جِبْرِيلُ عَلَيْهِ السَّلَامُ أَنْ يَدْخُلَ بَيْتًا فِيهِ رَوْزَنَةٌ، فَلَمَّا دَخَلُوا الْبَيْتَ أَخْرَجَهُ جِبْرِيلُ عَلَيْهِ السَّلَامُ مِنْ تِلْكَ الرَّوْزَنَةِ، وَكَانَ قَدْ أَلْقَى شَبَهَهُ عَلَى غَيْرِهِ، فَأُخِذَ وَصُلِبَ فَتَفَرَّقَ الْحَاضِرُونَ ثَلَاثَ فِرَقٍ، فِرْقَةٌ قَالَتْ: كَانَ اللَّهَ فِينَا فَذَهَبَ، وَأُخْرَى قَالَتْ: كَانَ ابْنَ اللَّهِ، وَالْأُخْرَى قَالَتْ: كَانَ عَبْدَ اللَّهِ وَرَسُولَهُ، فَأَكْرَمَهُ بِأَنْ رَفَعَهُ إِلَى السَّمَاءِ، وَصَارَ لِكُلِّ فِرْقَةٍ جَمْعٌ فَظَهَرَتِ الْكَافِرَتَانِ عَلَى الْفِرْقَةِ الْمُؤْمِنَةِ إِلَى أَنْ بَعَثَ اللَّهُ تَعَالَى مُحَمَّدًا صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ، وَفِي الْجُمْلَةِ، فَالْمُرَادُ مِنْ مَكْرِ اللَّهِ بِهِمْ أَنْ رَفَعَهُ إِلَى السَّمَاءِ وَمَا مَكَّنَهُمْ مِنْ إِيصَالِ الشَّرِّ إِلَيْهِ.

Når det gjelder deres list mot Jesus e, var det deres plan om å drepe ham. Mens Guds hemmelige plan mot dem, det har flere aspekter. Det første: Gud den Allopphøydes hemmelige plan mot dem var å løfte Jesus e opp til himmelen. Det skjedde fordi den jødiske herskeren ønsket å drepe Jesus e, og Gabriel e var alltid ved Jesu e side. Det er det som menes med Guds ord: «og Vi styrket ham ved Den Hellige Ånd». {{ref:159}} Når de bestemte seg for å drepe ham, befalte Gabriel e Jesus e om å gå inn i et hus med et takvindu. Når jødene kom inn i huset, tok Gabriel e ham ut gjennom takvinduet, og en annen person fikk Jesu e utseende. Den personen ble arrestert og korsfestet. De som var til stede, ble delt i tre grupper. Den ene gruppen sa: «Gud var blant oss, og så dro han sin vei.» Den andre gruppen sa: «Han var Guds sønn!» Mens den tredje sa: «Han var Guds tjener og sendebud. For å ære ham, løftet Gud ham opp til himmelen.» Hver gruppe var enig om sin sak. De to vantro gruppene fikk overtaket over den troende gruppen helt til Gud den Allopphøyde sendte Moḥammad s. Oppsummert: Betydningen av Guds hemmelige plan mot dem er at Han løftet Jesus e opp til himmelen og hindret jødene i å skade ham. {{ref:160}}

Ibn Kathīr ad-Dimashqī (1301–1373) belyste:

فَلَمَّا أَحَاطُوا بَمَنْزِلِهِ وَظَنُّوا أَنَّهُمْ قَدْ ظَفروا بِهِ، نَجَّاهُ اللَّهُ مِنْ بَيْنِهِمْ، وَرَفَعَهُ مِنْ رَوْزَنَة ذَلِكَ الْبَيْتِ إِلَى السَّمَاءِ، وَأَلْقَى اللَّهُ شَبَهَهُ عَلَى رَجُلٍ مِمَّنْ كَانَ عِنْدَهُ فِي الْمَنْزِلِ، فَلَمَّا دَخَلَ أُولَئِكَ اعْتَقَدُوهُ فِي ظُلْمَةِ اللَّيْلِ عِيسَى، عَلَيْهِ السَّلَامُ، فَأَخَذُوهُ وَأَهَانُوهُ وَصَلَبُوهُ، وَوَضَعُوا عَلَى رَأْسِهِ الشَّوْكَ. وَكَانَ هَذَا مِنْ مَكْرِ اللَّهِ بِهِمْ، فَإِنَّهُ نَجَّى نَبِيَّهُ وَرَفَعَهُ مِنْ بَيْنِ أَظْهُرِهِمْ، وَتَرَكَهُمْ فِي ضَلَالِهِمْ يَعْمَهُونَ، يَعْتَقِدُونَ أَنَّهُمْ قَدْ ظَفِرُوا بطَلبتِهم، ...

Da jødene omringet hans hus og trodde at de hadde fått tak i ham, reddet Gud ham fra dem ved å løfte ham opp til himmelen gjennom takvinduet i huset. Gud ga hans utseende til en mann som var i huset hos ham. Da jødene kom inn, trodde de i nattens mørke at det var Jesus e, så de pågrep ham, ydmyket ham og korsfestet ham. De la til og med en tornekrone på hans hode. Dette var Guds hemmelige plan mot dem. Han reddet Sin profet og løftet ham opp midt mellom dem, og lot dem bli igjen vandrende i deres villfarelse, mens de trodde at de hadde fått gjort det de ville. {{ref:161}}

Gud sier:

Ar-Rāzī kommenterte at korantolkerne har diskutert dette på forskjellige måter, han presenterte den ene tolkningen ved å si:

Ar-Rāzī konkluderte med å si seg enig med flertallet av de skriftlærde om at profeten Jesus e lever, han skal stige ned fra himmelen og drepe Antikrist, etter det vil Gud la ham dø. {{ref:162}}

Gud sier:

Dette er et koranvers som ikke krever noen tolkning, det er tydelig at alt jødene påstod å ha gjort mot profeten Jesus e, var bare løgn. Gud opplyser om at han ble løftet opp til himmelen.

Koranverset 3:55

Følgende ord krever vår oppmerksomhet: motawaffī-ka (متوفيك) og rāfiʿo-ka (رافعك). Ved motawaffī-ka mener Aḥmadiyyah-gruppen at Koranen bekrefter at profeten Jesus e døde, og ved rāfiʿo-ka menes det at profeten Jesu e sjel ble tatt opp til himmelen. De legger vekt på at denne oppstigningen er åndelig og ikke fysisk.

Motawaffī (متوفي) er avledet fra verbet wafá/yafī (يفي/وفى) og verbalsubstantivet wafā’ (وفاءٌ). Det er antonymt til å forråde eller svike; derfor betyr det å oppfylle og fullføre (å være trofast). Det kan også bety å gjøre mer eller ære noe, gi noen vedkommendes rett, fra det samme stammer wafāh (وفاة) som betyr død (موت – maut). Når det sies tawaffā-ho Allāh (توفاه الله), betyr det at Gud tok hans sjel. {{ref:163}} Basert på dette forstår vi at den egentlige betydningen er å fullføre, mens en metaforisk betydning er å la noen dø, fordi den personens liv er fullført. Men for å forstå begrepet, er det nødvendig å se på hvordan Koranen har brukt det.

Å oppfylle et løfte

Å belønne fullt ut

Å oppfylle det man har lovet Gud

Å måle og veie fullstendig på en rettferdig måte uten å legge til eller redusere

Å ta i sin varetekt

Dette koranverset opplyser om at begrepet vi diskuterer blir brukt for både død og det at Gud holder igjen en sjel hos Seg, og så sender det tilbake til dødens tid kommer.

Forskjellen mellom maut og wafāh blir tydelig. Det er at de er to forskjellige fenomener i dette tilfellet. «Han er Den som tar deres sjel om natten» opplyser at Han makter å holde igjen skapningenes sjel når de sover, og Han sender sjelen tilbake når skapningene våkner. Når noen dør, blir sjelen tatt, men den blir ikke sendt tilbake. Det betyr at når Gud tar noens sjel i Sin varetekt, betyr ikke det at vedkommende dør. Derfor har de muslimske skriftlærde valgt å tolke motawaffī-ka basert på de autentiske beretningene berettet etter profeten Moḥammad s, der det tydelig blir fortalt at profeten Jesus e skal komme tilbake. Det blir nødvendig å tolke Koranens ord med Koranen. Det vil si at vi må tolke koranverset 3:55 med 4:157–158, og hvis man fortsatt ikke forstår, klargjør autentisk ḥadīth-litteratur hva disse koranversene betyr.

Følgende gudsord forklarer betydningen ytterligere:

To spørsmål er viktig å stille her:

1. Hvilken vantro var det jødene begikk?
2. Hvorfor ba profeten Jesus e sine disipler om hjelp?

Jødenes intensjon om å korsfeste og drepe profeten Jesus e, var deres vantro. Det er dette som blir klargjort i koranverset 4:157 «وَمَا قَتَلُوهُ وَمَا صَلَبُوهُ – enda de ikke drepte ham og heller ikke korsfestet ham». Det er mot det å bli drept profeten Jesus e ba om hjelp, men jødene klarte ikke å drepe ham; derfor er deres vantro å legge plan om å gjøre det. Men Gud er den beste til å legge hemmelige planer. {{ref:164}}

Al-Qādrī konkluderte med følgende etter å ha ført den ovennevnte diskusjonen: «Det er Hans plan som blir beskrevet: den planen som hindret jødene i å drepe profeten Jesus e. Koranverset 4:158 bekrefter det ved at profeten Jesus e ble løftet opp.»

Rāfiʿo-ka (رافعك) blir også diskutert av Aḥmadiyyah-gruppen. De mener at det betyr å elevere åndelig og ikke fysisk. Vår mester Ibn ʿAbbās k tolket dette som følgende:

As-Soyōṭī (1445–1505) viste til at vår mester Ibn ʿAbbās k mente at profeten Jesus e ble løftet opp til himmelen gjennom et takvindu. Han tolket også at profeten Jesus e vil være et tegn på endetiden. Eleven til vår mester Ibn ʿAbbās k, Mojāhid, kommenterte at jødene korsfestet en annen person som fikk utseende til profeten Jesus e, mens Gud løftet profeten Jesus e opp til Seg levende. {{ref:165}}

2.6.4.3 Oppsummering

Aḥmadiyyah-gruppen forsvarer Mīrzā al-Qādiyānī ved selektiv bruk av kilder, uten å ta hensyn til helheten eller konteksten. De ser bort fra at mange skriftlærde motsatte seg deres ideologi. Mīrzā al-Qādiyānī hevdet selv en profetlignende autoritet og krevde at hans tolkning av islam skulle være den eneste gyldige. Han ønsket blind tro på seg selv som ufeilbarlig, noe som førte til bred avvisning fra det muslimske fellesskapet.

Påstanden oppstår

Mīrzā al-Qādiyānīs påstand om å være en Messias- og Mahdī-skikkelse støttet seg hovedsakelig på egne uttalelser og forslag fra en nær tilhenger som Nōr ad-Dīn og et sarkastisk forslag fra Fatḥ Masīḥ. {{ref:166}} Mangelen på solide islamske bevis svekker hans troverdighet.

Det at en så alvorlig religiøs påstand bygger på personlige utsagn og forslag fra støttespillere enn klare, autentiske profetiske beretninger, svekker ifølge kritikere både troverdigheten og legitimiteten til Mīrzā al-Qādiyānīs påstand om å være den lovede Messias og Mahdī.

Begrepet waḥy

Begrepet waḥy (åpenbaring) ble misbrukt ved å tillegge det en betydning som hevet Mīrzā al-Qādiyānīs status. Selv om det har eksistert ulike tolkninger av hva waḥy innebærer, har det vært bred enighet blant de muslimske skriftlærde om at profetskapet ble avsluttet med profeten Moḥammad s. {{ref:167}}

Selv de som snakket om en form for åndelig kommunikasjon med Gud, holdt fast ved at dette ikke innebar profetskap. Mīrzā al-Qādiyānī brukte derimot begrepet «åpenbaring» strategisk for å framstille seg som guddommelig utvalgt, og dermed skape grunnlag for sine krav om profetlignende autoritet – noe som ifølge kritikere er teologisk uholdbart og manipulerende.

Lahore-gruppen

Lahore- og Qadian-gruppen er uenige om statusen til Mīrzā al-Qādiyānī, men begge bruker selektive utsagn fra muslimske skriftlærde for å forsvare ham. Lahore-gruppen bruker samme metoden som Qadian-gruppen, men overser samtidig hva forskere faktisk mente om Aḥmadiyyah-gruppen og deres grunnlegger. I verket Qādiyānī mas’alah fra 1953 gjør al-Maudōdī det klart at han anså Aḥmadiyyah-gruppen og dens grunnlegger som ute av islams fold. Det gjør det inkonsekvent og misvisende at Lahore-gruppen bruker al-Maudōdī som støtte i sitt forsvar.

Troen på Mahdī og Messias

Når det gjaldt troen på ham selv, krevde Mīrzā al-Qādiyānī at man skulle tro på Mahdī og den lovede Messias, men når det ikke var til hans fordel, avviste han at troen på Mahdī og den lovede Messias var en del av troen. {{ref:168}} Han forsøkte å omtolke sentrale islamske profetier, blant annet ved å hevde at det ikke kunne være profeten Jesus e som skulle komme igjen. {{ref:169}} For å kunne påstå å være den lovede Messias selv, var det avgjørende for ham å erklære profeten Jesus e som død. Samtidig kritiserte han de tradisjonelle beretningene om Mahdī for å være svake eller oppdiktede, men brukte likevel enkelte av dem som bevis for sin egen rolle. Han tolket dem etter eget ønske, til tross for at flere av disse profetiene klart viser til fysiske kriger og hendelser som ikke passer med Mīrzā al-Qādiyānīs historiske kontekst. {{ref:170}}

Aḥmadiyyah-gruppen forsøker å bygge sitt argument på en bestemt profetisk uttalelse som handler om profeten Jesu e gjenkomst, men de ignorerer helheten av islamsk overlevering og hvordan de mest anerkjente muslimske skriftlærde har forstått den. I denne overleveringen nevnes det at profeten Jesus vil stige ned, mens lederen blant muslimene vil være en av dem. {{ref:171}} Det er et tydelig tegn på at profeten Jesus e og den lederen (Mahdī) er to ulike personer.

Andre beretninger utdyper dette poenget enda mer. De viser at når Jesus e vender tilbake, vil muslimenes daværende leder, identifisert som Mahdī av mange skriftlærde, be profeten Jesus e om å lede bønnen. Men profeten Jesus e vil avslå og si at dette er en ære gitt til det muslimske fellesskapet – Mahdī vil lede, og profeten Jesus e vil be bak ham. {{ref:172}} Al-ʿAsqalānī forklarte dette nøye ved å framheve at det beviser at Mahdī og profeten Jesus e er to forskjellige personer. {{ref:173}}

Mīrzā al-Qādiyānī kjente til denne forståelsen og brukte den til sin fordel. Da han ble konfrontert med hvorfor han ikke ledet bønnen, svarte han med å vise til at Messias ifølge tradisjonene ville be bak andre. {{ref:174}} Han brukte profeten Moḥammads s ord for å rettferdiggjøre i å ikke lede andre i bønn, samtidig som han forsøkte å framstille seg som Messias.

Gjennom en svak gjengivelse forsøker Aḥmadiyyah-gruppen å støtte sin sak, men dens beretterkjede når ikke profeten Moḥammad s. {{ref:175}} Det er derfor en svak kilde i forhold til beretninger som er autoritative.

Det forsøkes også av Aḥmadiyyah-gruppen å framheve uttrykk som «rettledet leder» i omtalen av profeten Jesus e for å hevde at dette viser til Mahdī. {{ref:176}} Men slike betegnelser beskriver profeten Jesu e egenskaper som en profet og rettferdig leder – ikke at han er Mahdī. Samtidig unngår Aḥmadiyyah-gruppen konsekvent å nevne detaljene i disse overleveringene som gir en fysisk beskrivelse av Antikrist, som også er et sentralt punkt i de samme tekstene. Aḥmadiyyah-tolkningen, der Antikrist forstås symbolsk, bryter med disse tydelige beskrivelsene.

Mīrzā al-Qādiyānī hevdet selv at han var den lovede Messias, {{ref:177}} men dette står i kontrast til det mange muslimske skriftlærde mente om profeten Jesu e gjenkomst. Ibn ʿArabī al-Andalosī, som Aḥmadiyyah-gruppen ofte refererer til, mente at profeten Jesus e ikke var død og skulle komme fysisk tilbake, ikke som en annen person. {{ref:178}} Aḥmadiyyah-gruppen feiltolker hans ord om «en annen kropp».

Autentiske beretninger beskriver Mahdī som en etterkommer av vår frue Fāṭimah, {{ref:179}} med navn som er lik profeten Moḥammads s og Mahdīs fars navn er lik profetens s fars. {{ref:180}} Mahdī skal være araber og herske over araberne. {{ref:181}} Mīrzā al-Qādiyānī oppfyller ingen av disse kriteriene – han var inder, hadde et annet navn og hersket ikke over noe arabisk folk. Fagekspertene er enige om at Mahdī er en annen person, noe autentiske beretninger er et klart bevis på.

I juli 1891 hevdet Mīrzā al-Qādiyānī uten bevis at muslimene ved endetiden ville bli onde som jødene, og det er derfor Gud vil sende en person lik profeten Jesus e. Han påstod videre at en «Moḥammad, sønn av ʿAbdollāh» (Mahdī) også ville komme, men tolket begge profetiene som symbolske; navnene var bare beskrivelser av egenskaper, ikke faktiske navn. Ifølge ham skulle Mahdī lede politisk, mens Messias skulle gi åndelig veiledning. Mīrzā al-Qādiyānīs eneste grunnlag for dette var en påstått åpenbaring om at han var blitt Messias. {{ref:182}}

Mīrzā al-Qādiyānī hevdet først at Mahdī og profeten Jesus e var samme person og at han selv stammet fra profeten Moḥammads s familie. Likevel sa han senere at han aldri påstod å være Mahdī fra vår frue Fāṭimahs j avkom, men kun den lovede Messias. {{ref:183}} Han avviste også autentisiteten til beretningene om Mahdī, bortsett fra en svak ḥadīth som han brukte for å støtte seg selv. {{ref:184}} Dermed motsa han sine egne tidligere påstander og tilbakeviste sitt eget slektskap med profeten s.

24.07.1906 erklærte Mīrzā al-Qādiyānī at dersom han klarte å utføre oppgaven som den lovede Messias og Mahdī, var han sannferdig, og hvis ikke, var han en løgner. {{ref:185}} Faktum er at han ikke klarte å samle de troende rundt seg, slik profetiene om Messias beskriver. Hele det muslimske samfunnet avviste ham; derfor må man velge om man vil følge den forståelsen som samtlige muslimske skriftlærde har, eller Mīrzā al-Qādiyānīs egne tolkninger basert på hans såkalte åpenbaringer.

Kitāb al-Fitan

Aḥmadiyyah-gruppen forsøker å støtte seg på al-Marwazīs Kitāb al-Fitan, som er en avvist bok, {{ref:186}} ved å hevde at Mahdīs navn skal være «Aḥmad», {{ref:187}} og knytter dette til Mīrzā al-Qādiyānī. Men i kapittelet om Mahdīs navn finnes det ingen beretning som sier at Mahdī skal hete «Aḥmad» – tvert imot gjengis det at Mahdīs navn vil være «Moḥammad». {{ref:188}} Selv hvis man for diskusjonens skyld aksepterer påstanden, motsier al-Marwazīs beskrivelser Mīrzā al-Qādiyānīs liv: Mahdī beskrives som en leder fra profetens s familie, som vil erobre keiserens by, drepe Antikrist og være samtidig med profeten Jesu e gjenkomst. {{ref:189}} Mīrzā al-Qādiyānī oppfylte ingenting av dette – han var aldri en konge, var aldri i Lod eller Jerusalem, kjempet ingen fysiske kamper og drepte ikke Antikrist.

To forskjellige messiaser

Teorien om at det er to forskjellige messiaser nevnt i ḥadīth-litteraturen blir framsatt: en som er profeten Jesus e og en annen som er Mīrzā al-Qādiyānī. Aḥmadiyyah-gruppen støtter dette med beskrivelser av profeten Jesu e hudfarge og hårfasong. I en hadīth beskrives profeten Jesus e med et rødt skjær i hudfargen, krøllete hår og et bredt bryst. {{ref:190}} Aḥmadiyyah-gruppen tolker dette som en beskrivelse av profeten Jesus e, men andre hadīth-er som forteller om brun hudfarge og rett hår, {{ref:191}} mener de er Mīrzā al-Qādiyānī.

An-Nawawī mente at det kan referere til en lys brun hudfarge, ikke nødvendigvis brun/rød. {{ref:192}} Det antyder at profeten Jesus e hadde en hudfarge mellom lys og brun, og ikke nødvendigvis var hvit. Når det gjelder håret, brukes ordet jaʿd (krøllete hår) på forskjellige måter – både som ros og som kritikk. I Antikrist-beskrivelsen er det negativt, mens det i profeten Jesu e beskrivelse er positivt. {{ref:193}} Det er viktig å merke seg at beretningene aldri antyder en annen «Jesus», men refererer alltid til «Jesus» og «sønn av Maria», som er profeten Jesus e, og ikke Mīrzā al-Qādiyānī.

Tegn på den lovede Messias' tid

Aḥmadiyyah-gruppens påstander om Mīrzā al-Qādiyānī som den lovede Messias er problematiske, da det i de islamske kildene ikke er noen direkte henvisning til Mīrzā al-Qādiyānī eller hans tegn. Mange av Aḥmadiyyah-gruppens tolkninger er basert på antakelser som strider mot islamske kilder:

1. Dyret (ad-Dābbah): Aḥmadiyyah-gruppen tolker dyret som byllepest, men mange muslimske skriftlærde mener at dyret refererer til et vesen i Mekka som vil tale til folk. {{ref:194}}
2. Gog og Magog: Aḥmadiyyah-gruppen hevder at Gog og Magog symboliserer Vestens makter, men i ḥadīth-litteraturen er det også knyttet til profeten Jesus e og Antikrist, og at profeten Jesus e vil drepe Antikrist ved Lods port. {{ref:195}}
3. Jordskjelv: Mīrzā al-Qādiyānī og hans tilhengere legger stor vekt på jordskjelv som et tegn på hans profeti, men tidligere kritiserte han jordskjelvprofetier. {{ref:196}}
4. Transportmidler: Aḥmadiyyah-gruppen mener at den moderne bruken av transportmidler på 1700-/1800-tallet er et tegn på at Mīrzā al-Qādiyānī er den lovede Messias. Dette er et vagt argument, da det finnes mange tolkninger av Antikrists transportmiddel.
5. Korset: Mīrzā al-Qādiyānī hevdet at han skulle «ødelegge korset» ved å tilbakevise kristendommen. Likevel hevet han korset høyt ved å vise lojalitet til det britiske imperiet, som var kristent. Dette strider mot islamsk tro på at profeten Jesus e vil komme tilbake og knuse korset.
6. Fred og harmoni: Aḥmadiyyah-gruppen hevder at Mīrzā al-Qādiyānī oppfylte profetien om at den lovede Messias ville skape fred og harmoni. Etter hans død ble hans egen gruppe splittet i to, og det var aldri fred; kriger og konflikter som de to verdenskrigene og frihetskampene i India fortsatte å finne sted.
7. Avskaffelse av beskyttelsesskatt og krig: Aḥmadiyyah-gruppen hevder at Mīrzā al-Qādiyānī oppfylte profetien om å avslutte religiøse kriger. Men etter hans død har det fortsatt vært mange konflikter drevet av religiøse årsaker, som Balkan-krigene, andre verdenskrig, krigen i India 1947, og mange andre.
8. Pilegrimsreisen: Profeten Jesus e vil komme tilbake og utføre pilegrimsferden. {{ref:197}} Mīrzā al-Qādiyānī, utførte aldri pilegrimsferden.

Aḥmadiyyah-gruppen kan ikke bekrefte sine påstander med autentiske bevis fra islamsk tradisjon. Profetiene i islamsk litteratur peker på at den lovede Messias er profeten Jesus e og ikke Mīrzā al-Qādiyānī.

Fornedrer de skriftlærde

For å ødelegge de troendes forhold til deres skriftlærde, forsøkte Mīrzā al-Qādiyānī og hans tilhengere å erklære muslimske skriftlærde som aper og svin fordi de ikke ville anta troen på Mīrzā al-Qādiyānī. Beretningen om at skriftlærde som vil lovliggjøre ulovlige ting, vil bli forvandlet til aper og svin til oppstandelsens dag av Gud, {{ref:198}} blir brukt som et bevis av Aḥmadiyyah-gruppen.

Disse beretningene er imidlertid vanskelige å knytte direkte til Mīrzā al-Qādiyānī, da de ikke nevner noen spesifikk person, men heller handler om skriftlærde som lovliggjør syndige handlinger. Beretningen handler ikke om en spesifikk person, som den lovede Messias eller Mahdī.

Islamsk fagspråk

Muslimenes enstemmige standpunkt er at den lovede Messias som skal komme, er profeten Jesus e. Profeten Moḥammad s har flere ganger referert til profeten Jesus e som en profet i beretningene om den lovede Messias, noe som klargjør at det er profeten Jesus e som skal komme tilbake.

I beretningen fra Ṣaḥīḥ Moslim er navnet «Jesus, sønn av Maria» tydelig nevnt. {{ref:199}} Dette bekrefter at Messias og profeten Jesus e er den samme personen: Jesus e, sønn av Maria.

En annen beretning nevner at det ikke vil være noen profet mellom profeten Moḥammad s og profeten Jesus e. Denne beretningen beskriver ham som en person med lys hudfarge og rødt skjær. Det er også profetert at han fysisk vil kjempe for islam. {{ref:200}}

Aḥmadiyyah-gruppen hevder at Mīrzā al-Qādiyānī er den lovede Messias basert på en beretning som nevner to hudfarger – en lys og en brun. De knytter brunfargen til Mīrzā al-Qādiyānī. Men denne beretningen nevner ikke den brune fargen; derfor kan man ikke knytte beretningen til Mīrzā al-Qādiyānī som den lovede Messias.

Metoden: å bevisst overse bevis

Profeten Moḥammads s familie var enstemmig om at profetskapet ble avsluttet, noe som ble bekreftet av dem. {{ref:201}} Aḥmadiyyah-gruppen bruker en beretning uten å ta med dens siste del og legger heller ikke vekt på at den strider mot autentiske beretninger. {{ref:202}}

Beretningen om Manṣōr brukes av Aḥmadiyyah-gruppen som et argument for at Mīrzā al-Qādiyānī er denne personen. Al-Arnā’ōṭ påpekte at beretningens kjede er svak. {{ref:203}} Aḥmadiyyah-gruppen støtter seg på ʿAlī al-Qārīs kommentar, men de legger ikke vekt på at han påpekte at det finnes flere teorier om hvem denne personen kan være, og at det er et brudd i beretningens beretterkjede. {{ref:204}}

Aḥmadiyyah-gruppen bruker en beretning med svak beretterkjede om at Mahdī er den som Gud vil forberede i løpet av én natt. {{ref:205}} Beretningen tolkes av dem, basert på Ṭawīlahs forskning, som at Gud vil gjøre ham rettskaffen og forberede ham for lederskap. {{ref:206}} Men Al-Arnā’ōṭ har påpekt at beretningen er svak, {{ref:207}} og kritiserte al-Albānīs klassifisering som var at beretningen er autentisk. {{ref:208}} Selv om Ṭawīlah mente at beretningen var autentisk, {{ref:209}} peker han tydelig i sitt verk på at det er den samme profeten Jesus e som skal komme tilbake, ikke en ny person. Han diskuterer dette grundig i hele sitt verk.

Mønstret i Aḥmadiyyah-gruppens metode er klart: De plukker ut enkeltdeler som støtter dem, men overser helheten i de verkene de siterer fra.

Bibelen

Mīrzā al-Qādiyānī brukte både islamske og andre religiøse kilder for å framstille seg selv som oppfyllelsen av ulike profetier. Aḥmadiyyah-gruppen viderefører denne metoden ved å bruke bibelvers for å støtte hans påstander, selv om muslimske skriftlærde enstemmig har erklært ham som løgner.

(1) Profetens livsvitnesbyrd

De hevder at en profets tidlig liv er et bevis, og kobler dette til både profeten Jesu e ord i Bibelen og Mīrzā al-Qādiyānīs egne utsagn. {{ref:210}} Men Mīrzā al-Qādiyānī har blitt kritisert for grove fornærmelser, ubesluttsomhet i ungdommen og løftebrudd om å skrive 50 bokbind. {{ref:211}}

(2) Den lovede Messias' tid

Aḥmadiyyah-gruppen tolker bibelske profetier om 1290 og 1335 dager som knyttet til Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:212}} Men datoene stemmer ikke: hans første påståtte åpenbaring kom i 1865 (1281/82 e.h.), mens 1290 e.h. tilsvarer 1873. Han døde dessuten i 1326 e.h., ikke 1335.

(3) Forkynnelsen fra Øst til Vest

Et bibelvers brukes om at lynet fra Øst til Vest som profeti om Mīrzā al-Qādiyānīs raske berømmelse. {{ref:213}} Men Bibelen advarer også mot falske Kristus-skikkelser, noe som heller motbeviser hans påstand. {{ref:214}} De kristne skriftlærde tolker disse bibelversene som varsler om profeten Jesu e egen gjenkomst ved endetiden, ikke om en annen person.

Formørkelse

Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte å bruke en omstridt beretning om sol- og måneformørkelse i ramadan som bevis på at han var Mahdī. {{ref:215}} Aḥmadiyyah-gruppen legger stor vekt på denne beretningen, til tross for at fageksperter som al-Arnā’ōṭ har påpekt at beretterkjeden er svak, og at gjengivelsen er oppdiktet. {{ref:216}}

Samtidig finnes det en autentisk beretning i ad-Dāraqoṭnīs samling som gjør det klart at formørkelse ikke knyttes til noens fødsel eller død, men at det kun er blant Guds tegn. {{ref:217}} Mīrzā al-Qādiyānī valgte å overse en autentisk beretning og i stedet støtte seg til en svak beretning for å få det til å passe med sine egne påstander. {{ref:218}}

Han var fast bestemt på at en slik dobbel formørkelse aldri hadde skjedd tidligere i historien, men at det kun skjedde i hans tid. Mellom 1894 og 1897 ble denne påstanden gjentatt flere ganger. Likevel ser vi at han i 1899 endret retning og erklærte at beretninger om Mahdī generelt ikke kunne anses som pålitelige eller troverdige. {{ref:219}} Selv med denne innrømmelsen fortsatte han å bruke nettopp denne svake gjengivelsen som støtte for sin påstand, og forsøkte å forsvare seg da kritikken kom. Han tilbød også en pengesum til den som kunne bevise at beretningen var oppdiktet ved å referere til en ḥadīth-ekspert. {{ref:220}} Likevel var svakhetene i beretterkjeden åpenbare: både Jābir ibn Yazīd al-Joʿfī, som var en svak og i stor grad avvist beretter, og ʿAmr ibn Shamir, som var kjent for å dikte opp ting, var en del av beretterkjeden. {{ref:221}}

Senere finner vi at Mīrzā al-Qādiyānī i sine skrifter antydet at hans status var høyere enn profeten Moḥammads s, ved å hevde at for profeten s viste måneformørkelsen seg, mens for ham viste både sol- og måneformørkelsen seg. {{ref:222}} Helt fram til sin død i 1908 stod han fast ved at formørkelsen var et tegn på hans sannferdighet, til tross for at selve grunnlaget for påstanden var bygd på en svak og upålitelig beretning. {{ref:223}}

Troen på Messias

I islamske kilder brukes titlene «Jesus», «sønn av Maria» og «Messias» kun om profeten Jesus e, sendt til Israels barn. Det er han som skal stige ned fra himmelen før dommens dag.

Diskusjonen om profeten Jesu e liv eller død påvirker ikke troslæren om profetskapets avslutning. Etter profeten Moḥammad s finnes det ingen form for profetskap. Å mene noe annet, strider mot Koranen og ḥadīth-litteraturen.

Profeten Jesus e regnes som en høyt æret profet som ble født ved et mirakel, utførte mirakler, og ble løftet levende til himmelen. Hans tilbakekomst i endetiden er et viktig tegn på dommedagen.

Flertallet av muslimske skriftlærde er enige om at profeten Jesus e fortsatt lever. Aḥmadiyyah-gruppen trekker løsrevne beretninger for å støtte sin lære om Mīrzā al-Qādiyānī, men framstiller ikke helheten, noe som fører til forvirring hos de lite kyndige.

(1) Aḥmadiyyah-gruppen forvirrer muslimer

Aḥmadiyyah-gruppen diskuterer komplekse temaer som krever fagkunnskap, for å forvirre vanlige muslimer. Et av hovedtemaene deres er profeten Jesu e død og gjenkomst. De hevder at profeten Jesus e døde og ikke vil stige ned fra himmelen, men at en lignende person – Mīrzā al-Qādiyānī – skulle framstå. Mīrzā al-Qādiyānī var avhengig av denne troen for å kunne ta Messias-tittelen, selv om han tidligere trodde på profeten Jesu e gjenkomst. Han påstod at profeten Jesus e våknet fra en bevisstløs tilstand etter korsfestelsen, så reiste han til Kashmir og døde der i en alder av 125 år. Dette hevdet han uten et eneste klart bevis fra Koranen eller ḥadīth-litteraturen.

Aḥmadiyyah-gruppen fokuserer mer på å fremme denne teorien enn å diskutere profetskapets avslutning eller Mīrzā al-Qādiyānīs karakter.

(2) Mīrzā al-Qādiyānīs tro forandrer seg

I begynnelsen trodde Mīrzā al-Qādiyānī på profetskapets avslutning slik alle muslimer gjør. Rundt 1880 begynte han å trekke paralleller mellom seg selv og profeten Jesus e, men anerkjente fortsatt troen på profeten Jesu e gjenkomst. {{ref:224}}

I 1891 påstod han at profeten Jesus e døde naturlig, {{ref:225}} mens i 1893 hevdet han fortsatt at profetskapets rekke var avsluttet og at ingen ny profet kunne komme. Samtidig begynte han å legge grunnlaget for teorien om «den lovede Messias». {{ref:226}}

I 1894 forsøkte han å overbevise om at Mahdī og Messias var samme person – og at han selv var den personen. På samme tid fastholdt han offentlig at profetskapet var avsluttet, men begynte gradvis å gi begrepet «profet» nye betydninger for å åpne en vei for sine påstander. {{ref:227}}

Innen 1898 var han i full gang med å omdefinere profetskapets betydning, samtidig som han benektet profeten Jesu e fysiske himmelfart for å overta hans rolle som Messias. {{ref:228}}

I løpet av omtrent 30 år framførte Mīrzā al-Qādiyānī motstridende påstander, benyttet svake eller upålitelige beretninger, og skapte forvirring blant muslimer.

(3) Profeten Jesu e liv i lys av Koranen

Profeten Jesus e er den nestsiste profeten i islam, sendt til Israels barn. Den gang jødene forsøkte å arrestere og korsfeste ham, reddet Gud ham ved å løfte ham opp til himmelen. I islamsk tro skal profeten Jesus e vende tilbake i endetiden for å bekjempe Antikrist, og etter det dø en naturlig død. {{ref:229}}

De muslimske skriftlærde mener at en annen person tok hans sted og ble arrestert og korsfestet av jødene. Dette førte til flere forskjellige tolkninger blant folk, der noen mente at profeten Jesus e var Gud eller Guds sønn, mens de troende så på ham som Guds tjener og profet. {{ref:230}}

Koranen understreker at påstanden om at profeten Jesus e ble drept, er feil – Gud løftet ham opp til himmelen, og han vil vende tilbake i endetiden. {{ref:231}}

(4) Koranverset 3:55

I koranverset 3:55 brukes uttrykkene motawaffī-ka og rāfiʿo-ka, som er sentrale i forståelsen av profeten Jesu e skjebne. Aḥmadiyyah-gruppen mener at motawaffī-ka beviser at profeten Jesus e døde naturlig, mens rāfiʿo-ka betyr at hans sjel ble løftet åndelig til Gud, ikke fysisk.

Begrepet motawaffī stammer fra ord som betyr å oppfylle eller fullføre. Det kan brukes både om fysisk død og om å ta en sjel midlertidig i varetekt, som under søvn. Derfor er det viktig å se hvordan uttrykket brukes ellers i Koranen: noen steder handler det om å oppfylle løfter eller gi full belønning, andre steder om å ta noens sjel ved søvn eller død.

Ut fra sammenhengen i Koranen og autentiske ḥadīth-er, har de fleste muslimske skriftlærde forstått motawaffī-ka som at profeten Jesus e ble tatt opp levende og vil dø først etter sin gjenkomst til jorden i endetiden. Derfor må koranversene 3:55 og 4:157–158 vurderes i sammenheng, og ikke isolert.

Når det gjelder rāfiʿo-ka, hevder Aḥmadiyyah-gruppen at det kun betyr åndelig opphøyelse. Men ifølge muslimske skriftlærde, som vår mester Ibn ʿAbbās k, betyr det fysisk oppstigning: Profeten Jesus e ble løftet opp til himmelen og vil komme tilbake i endetiden. {{ref:232}}

2.6.4.4 Konklusjon

Våre funn avslører et tydelig mønster i Mīrzā al-Qādiyānīs og Aḥmadiyyah-gruppens teologiske strategi: gjennom selektiv og ofte ukritisk bruk av islamske og andre religiøse kilder forsøker de å legitimere påstander som i realiteten bryter med den etablerte, enstemmige islamske konsensus. Ved å isolere enkelte beretninger og ignorere den helhetlige konteksten, forvansker de grunnleggende prinsipper som profetskapets avslutning og Messias-rollens klare definisjon knyttet til profeten Jesus e.

Mīrzā al-Qādiyānīs inkonsekvente påstander, særlig hans tvilsomme tolkninger av profetier og bruk av svake eller motstridende bevis, reflekterer en ideologisk lojalitet som overskygger ærlig sannhetssøken. Dette motarbeider ikke bare hans egen troverdighet, men skaper også forvirring og splittelse blant muslimer, og truer den teologiske integriteten i islamsk lære.

Kritikken fra anerkjente muslimske skriftlærde og fageksperter støtter at Mīrzā al-Qādiyānīs påstander ikke bare er kildemessig svake, men også teologisk uholdbare.

Vi konkluderer dermed med at Aḥmadiyyah-gruppens forsøk på å redefinere islams sentrale læresetninger ikke bare mangler støtte i autentiske kilder, men også bryter med den klare og entydige tradisjonen som identifiserer Messias som profeten Jesus e, sønn av Maria. Dette tjener som en advarsel mot farene ved selektiv tolkning og ideologisk forvrengning i religiøse diskusjoner.

2.6.5 Bedre enn profeten Jesus e

Mīrzā al-Qādiyānī gikk også så langt som å erklære seg bedre enn profeten Jesus e – april 1902:

Det sistnevnte var ingen overraskelse, for gjennom sine bøker, skrev han hele tiden indirekte ting for å erklære seg som bedre enn profeten Jesus e, men samtidig var han også opptatt med å håne ham. Når han ble kritisert for å håne profeten Jesus e, mente han at det ikke var profeten Jesus e i Koranen, men i Bibelen. Uansett var ikke dette en tilfeldighet, men en del av hans plan, for han skulle klatre høyere enn profeten Jesu e status.

09.03.1906 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī at akkurat som profeten Jesus e ble utsatt for mange angrep, ble også han det, men fiendene hans mislyktes alltid. De forsøkte å henge ham, men han var ikke som profeten Jesus e at han lot seg bli korsfestet. Gud reddet ham alltid. Herren lot Mīrzā al-Qādiyānī utføre mange mirakler. Så fortsatte han:

Her brukte Mīrzā al-Qādiyānī navnet «ʿĪsá», et navn som Aḥmadiyyah-gruppen mener at Mīrzā al-Qādiyānī ikke brukte for den bibelske profeten Jesus e. Det er tydelig at Mīrzā al-Qādiyānī blandet profeten Jesus e i Koranen med profeten Jesus e i Bibelen, faktisk viklet han seg inn i sine egne påstander. Fra å mene at han var en løgner, alkoholiker og en som var med prostituerte, sier han at han er en profet, men erklærer seg som bedre enn ham. 20.04.1907:

اسی طرح اوائل میں میرا یہی عقیدہ تھا کہ مجھ کو مسیح ابن مریم سے کیا نسبت ہے وہ نبی ہے اور خدا کے بزرگ مقربین میں سے ہے۔اور اگر کوئی امر میری فضیلت کی نسبت ظاہرہوتا تو میں اُس کو جزئی فضیلت قرار دیتا تھا. مگر بعد میں جو خدا تعالیٰ کی وحی بارش کی طرح میرے پر نازل ہوئی اُس نے مجھے اِس عقیدہ پر قائم نہ رہنے دیا اور صریح طور پر نبی کا خطاب مجھے دیا گیا مگر اِس طرح سے کہ ایک پہلو سے نبی اور ایک پہلو سے اُمّتی.

På samme måte var det i begynnelsen min trosoverbevisning at jeg ikke kunne sammenlignes med Messias, sønn av Maria; han er en profet og av Guds store og nære tjenere. Hvis det viste seg noe som tydet på en slags overlegenhet hos meg, anså jeg det som en begrenset overlegenhet. Men senere, da Gud den Allopphøydes åpenbaringer kom til meg som regn, lot det ikke meg være fast ved den samme trosoverbevisningen, og jeg ble klart og tydelig tildelt tittelen «profet», men på den måten at jeg på en side er en profet, og på en annen side en følger [av profeten Moḥammad s].

I fotnoten til denne uttalelsen forklarte han at folk blir lurt av hans påstand når han nevner ordet «profet». Folk trodde at Mīrzā al-Qādiyānī påstod å ha del i det samme profetskapet som var før, men han hadde fått denne statusen for å bekrefte profeten Moḥamamds s åndelige fullkommenhets nytte. Dette var gjennom Guds plan og visdom for å rettlede menneskene til det bedre. Mīrzā al-Qādiyānī var bare en refleksjon av profeten Moḥammads s profetskap. {{ref:233}}

Først trådde han over en grense ved å erklære seg som bedre enn en profet, så trekker han seg fra den påstanden ved å så en tanke i folks indre. Selv om han trekker seg, legger han til rette for at hans profetskap er svært spesielt og større enn profeten Jesu e profetskap.

2.6.6 Profetskapet

Døren for å erklære seg som profet ble åpnet veldig tidlig av Mīrzā al-Qādiyānī, men han var ikke klar over hvor vanskelig det kom til å bli for ham. Han påstod ikke å direkte være en profet, men metodikken hans var å komme seg til profetskapet gjennom profeten Moḥammad s. Han spilte på profeten Moḥammads s høye rang og anseelse i muslimenes øyne. Målet hans var å erklære profeten Moḥammads s profetskap til noe så stort at det selv kunne overføre profetskapet til andre. Denne ideologien fantes ikke den gang og heller ikke finnes den i dag i islam.

I 1880 trådte han varsomt fram med indirekte ord:

شاید اس جگہ کسی کے دل میں یہ وسوسہ اٹھے کے مسلمانوں کا بھی یہی اعتقاد ہے کہ وحي حضرت آدم سے شروع ہوئی اور آنحضرت صلی اللہ علیہ وسلم پر ختم ہو گئی۔ سو اس عقیدہ کے رو سے بھی بعد زمانہ حضرت خاتم الانبیاء کے انقطاع وحی کا ہمیشہ کے لئے لازم آیا۔ سو اس کے جواب میں یاد رکھنا چاہیے جو ہمارا ہندوؤں کی طرح ہر گز یہ اعتقاد نہیں جو خدا کے پاس اتنی ہی کلام تھی جتنی وہ ظاہر کرچکا۔ بلکہ بموجب اعتقاد اسلام کے خدا کی کلام اور خدا کا علم اور حکمت مثل ذات اس کی کے غیر محدود ہے۔ چنانچہ اس باره میں اللہ تعالی نے آپ فرمایا ہے:

«قُل لَّوْ كَانَ الْبَحْرُ مِدَادًا لِّكَلِمَاتِ رَبِّي لَنَفِدَ الْبَحْرُ قَبْلَ أَن تَنفَدَ كَلِمَاتُ رَبِّي وَلَوْ جِئْنَا بِمِثْلِهِ مَدَدًا».

Kanskje vekkes her denne djevelske fristelsen i hjertet til noen at muslimenes tro er den at åpenbaringene begynte med profeten Adam og sluttet ved profeten Moḥammad s. Basert på denne trosoverbevisningen ble det nødvendig å tro at åpenbaringene ble avsluttet for alltid etter profeten Moḥammads s tid. For å besvare dette, er vi nødt til å huske at vår tro overhodet ikke er som hinduenes: så mye tale som fantes hos Gud, var det som ble åpenbart. Men faktisk krever den islamske troen at man tror på at Guds tale, kunnskap og visdom er som Hans vesen – grenseløs. Gud har selv sagt følgende om det: {{ref:234}} «Si: 'Hvis havet skulle bli blekk til min Herres ord, ville havet ha tatt slutt før min Herres ord hadde tatt slutt, selv om Vi hadde brakt enda flere hav som det for å fylle på.'» {{ref:235}}

Muslimene er enige i at Herren Guds tale, kunnskap og visdom er evig, men uenige i at alt dette er evig, så derfor tillater det flere profeters komme etter profeten Moḥammad s. Som vanlig har Mīrzā al-Qādiyānī valgt et koranvers som ikke har den betydningen han sikter til. Verset handler om den gang jødene spurte profeten Moḥammad s om sjelen, og Gud svarte dem med at Guds kunnskap er uendelig. {{ref:236}}

Mīrzā al-Qādiyānī skal ha sendt Barāhīn-e Aḥmadiyyahs første del til omtrent 150 rike muslimer. Han hadde brukt sine egne penger for å sende av gårde disse kopiene og håpet på at de kom til å godta boken og være med på å støtte den finansielt. Men det kontroversielle innholdet falt ikke i god jord hos rikmennene. Det var bare noen få som støttet ham, mens resten svarte ikke ham engang. {{ref:237}} Blant dem som mottok boken, var Nawāb Ṣiddīq Ḥasan Khān (1832–1890) som opprinnelig var fra Bareli i India, men mer kjent som stormannen fra Bhopal. Han var en skriftlærd og grunnlegger av Ahl-e ḥadīth-bevegelsen i India. Aḥmadiyyah-gruppens historikere fortalte at da Nawāb Ṣiddīq Ḥasan Khān mottok boken, rev han den i stykker og sendte den tilbake ved å si at de ikke trengte en slik bok, for den ville gjøre den britiske regjeringen sint. {{ref:238}} Allerede da hadde de muslimske skriftlærde forstått at Mīrzā al-Qādiyānīs ideologi ikke var ifølge islams lære.

En teori mener at allerede i 1880 hadde noen muslimske skriftlærde erklært Mīrzā al-Qādiyānī for å være vantro på grunn av hans ideologi. Det var to skriftlærde fra Ludhiana som het Moḥammad og ʿAbd al-ʿAzīz som stod for det. {{ref:239}}

To år etter, i 1882, i det tredje bindet av Barāhīn-e Aḥmadiyyah, fortsatte Mīrzā al-Qādiyānī å streve med å åpne døren for profetskapet. Målet hans var å overbevise muslimene om at åpenbaringene ikke hadde tatt slutt, og han utnyttet begrepene/filosofiene kashf (guddommelig avsløring) og ilhām (guddommelig inspirasjon). Han fortalte om hvordan han opplevde disse tingene og hva slags tilstand han kom i under disse fenomenene. {{ref:240}} Planen hans var hele veien å erklære seg som noe mer enn bare en mojaddid og moḥaddath.

Barāhīn-e Aḥmadiyyahs bind 1–4 ble utgitt i perioden 1880–1884. I løpet av denne tiden hadde han hevdet at flere koranvers ble åpenbart for ham. Slik fortsatte hans påstander å mer og mer åpne døren for profetskapet, fordi han ønsket å være en profet.

Han gikk mye fram og tilbake med påstanden om å være en profet og et sendebud, noe vi til nå har sett flere eksempler på.

Mīrzā al-Qādiyānī trakk seg etter å ha gått for langt – 03.02.1892: Mīrzā al-Qādiyānīs muntlige og skriftlige ord hadde begynt å sirkulere blant den muslimske befolkningen. Selv om det fantes flere tusen skriftlærde i India, var flertallet blant den muslimske befolkningen i India analfabeter, og mangelen på religiøs kunnskap var stor. Dette var noe som ble utnyttet av Mīrzā al-Qādiyānī og hans tilhengere. 03.02.1892 var et eksempel på hvordan hans påstander var basert på å eksperimentere seg fram til å se hva som ble godtatt og hva som fikk sterke reaksjoner. Med andre ord ville han se hvor langt det var mulig for ham å gå. Han unnskyldte seg for alle muslimer i India med hensyn til det han hadde skrevet i verkene Fatḥ-e islām (desember 1890), Tauḍīḥ-e marām (1891) og Izāla-e auhām (juli 1891) om at moḥaddath er en profet ifølge en betydning. Eller at moḥaddath-skap er en del av profetskapet og at det er en form for redusert/ufullkomment profetskap. Alt det han hadde sagt, var ikke basert på deres egentlige betydning, men en ydmyk måte å uttrykke dem på ved deres leksikalske betydning. Han sa: «Gud bevare, aldri påstår jeg å ha del i det virkelige profetskapet!» Mīrzā al-Qādiyānī mente at profeten Moḥammad s var den siste profeten. Hvis muslimene følte seg fornærmet av det han hadde skrevet, skulle de bare forstå det som de i alle år hadde forstått moḥaddath som. For Mīrzā al-Qādiyānī ønsket ikke å så splid blant muslimene. Gud kjente til Mīrzā al-Qādiyānīs hensikt, og betydningen var ikke «sann/virkelig profetskap», men bare moḥaddath som har blitt tolket som den Gud taler til av profeten Moḥammad s. {{ref:241}}

Det er interessant å se hvordan Mīrzā al-Qādiyānī trakk seg fra sin påstand etter å ha gått for langt, men fortsatte å påstå at det finnes en annen form for profetskap enn det han hadde klart å si. For når han brukte ordene «sann/virkelig», betydde det at det finnes en annen form. Men merkelig nok er det den formen han egentlig trakk seg fra.

05.11.1901 uttalte Mīrzā al-Qādiyānī seg om at når han sa at han ikke var en profet eller et sendebud, mente han at han ikke var en uavhengig profet med en uavhengig lov. Ved å følge profeten Moḥammad s, hadde han oppnådd åndelige velsignelser, og gjennom dem hadde han oppnådd kunnskap om det skjulte. På denne måten var han en profet, men brakte ikke med seg en ny lov. Mīrzā al-Qādiyānī førte denne diskusjonen, og i den fastslo han:

I april 1902 påstod han at Gud kom til å bevare Qadian mot byllepesten om så den skulle vare i 70 år, fordi:

20.04.1907:

07.04.1908 sa Mīrzā al-Qādiyānī følgende under et møte da han ble spurt om bevis på sin påstands sannhet:

Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī (1889–1965), sønn av Mīrzā al-Qādiyānī – den andre kalifen til Aḥmadiyyah-gruppen, skrev verket Ḥaqīqah an-Nobowwah for å overbevise både Aḥmadiyyah-gruppen og de som ikke tror på Mīrzā al-Qādiyānī om at hans profetskap er bevist gjennom ubestridelige bevis. I Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānīs øyne var det ikke mulig at hvis Koranen, profeten Moḥammad s, Krishna, Zaratushtra og profeten Daniel e kaller noen for profet, og i tillegg blir det profetert i tusenvis av år om at han en dag skal komme, ikke kan være en profet. {{ref:242}}

De troende bør vite at det ikke finnes noen konkret bevis på at Mīrzā al-Qādiyānī er en profet i noen religions kilder. Det er bare ifølge Mīrzā al-Qādiyānīs egne ord at det kan påstås at han var en profet.

Mīrzā Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī (1893–1963), sønn av Mīrzā al-Qādiyānī, forklarte Aḥmadiyyah-gruppens tro ved å framheve at hvis profetene Moses og Jesus d kan godtas som profeter bare fordi at Gud har kalt dem profeter, bør det også godtas at Mīrzā al-Qādiyānī er en profet. Fordi det er den samme Guden som har kalt Mīrzā al-Qādiyānī for profet. Hvis man ikke godtar dette, mener man at Gud var sannferdig før, men ikke nå. {{ref:243}} På denne måten likestiller han åpenbaringene i Koranen med Mīrzā al-Qādiyānīs såkalte åpenbaringer.

Våre funn demonstrerer at Mīrzā al-Qādiyānī åpnet tidlig døren til profetskapet, men hans ferd mot dette målet ble preget av taktiske forsøk og gradvis dristigere påstander. Profeten Moḥammad s er den muslimene elsker mest; derfor valgte Mīrzā al-Qādiyānī å bruke profetens s profetskap for å oppnå sitt mål. Dette var en strategi uten forankring i islams lære og ble møtt med sterk motstand allerede i de første årene. Det er tydelig at hans teologiske argumentasjon – basert på misbruk av koranvers og filosofiske begreper som kashf og ilhām – gradvis forflyttet grensene for det han ønsket å bli sett på som: ikke bare en reformator (mojaddid) eller inspirert person (moḥaddath), men en profet i seg selv. Mīrzā al-Qādiyānīs eksperimentelle tilnærming, der han observerte hvordan påstandene hans ble mottatt, viser en tydelig manipulasjon av tro og uvitenhet i en tid hvor store deler av den muslimske befolkningen var analfabet. Måten han forsøkte å forvirre muslimene ytterligere i 1892 på, var formulert på en måte som fortsatt lot døren stå på gløtt, da han på nytt redefinerte profetbegrepet for å tilpasse det sin egen rolle. Det var et tydelig forsøk fra hans side når han hevdet å være profet uten en ny lov. Han ønsket å omgå islams klare grense for profetskapets avslutning ved profeten Moḥammad s. Slik utviklet han en alternativ forståelse, der hans profetstatus ble framstilt som en åndelig fortsettelse. Det at Mīrzā al-Qādiyānīs sønner tok på seg oppgaven med å legitimere hans profetskap, og sidestille hans åpenbaringer med Koranens, vitner om hvor langt denne ideologien fjernet seg fra tradisjonell islamsk tro.

2.6.7 En uavhengig og lovgivende profet

Ifølge muslimske skriftlærde erklærte Mīrzā al-Qādiyānī seg for profet på egen hånd uten et eneste konkret bevis. Han satte sammen alt han kom over av forskjellige religiøse tekster med tanke på det å erklære seg profet; derfor mener muslimske skriftlærde at Mīrzā al-Qādiyānīs selverklærte profetskap er uavhengig og lovgivende, for han befalte også ting som ikke var ifølge islam.

15.12.1900 mente Mīrzā al-Qādiyānī at han ikke mottok ny lov, men han snek inn forvirrende ideologi i folks forståelse ved å si:

Dette blir tolket som at Mīrzā al-Qādiyānīs lære inneholdt bud og forbud og fornyelse av de nødvendige budene i den islamske loven. Mīrzā al-Qādiyānī sa at hans åpenbaringer og læresetninger ble kalt folk (ark) av Gud, fordi dette løftet om troskap var som Noahs ark. Denne betegnelsen på hans åpenbaringer og lære var Guds frelse for alle. Med hensyn til hans filosofi og undervisning kalte han seg selv «gjenoppliver av lovens nødvendige bud.» Når en person mottar guddommelig inspirasjon eller en åpenbaring, og den inneholder et påbud eller et forbud, bør denne personen anerkjennes som en som har et lovgivende profetskap, ifølge Mīrzā al-Qādiyānī. Han presiserte at det var viktig å huske at dette ikke var en ny lov, fordi Koranen også inneholdt lærdommer fra tidligere skrifter. {{ref:244}} Selv om han mente at han ikke kom med en ny lov, forandret han på loven og erklærte at det var forbudt å kjempe mot det britiske imperiet. {{ref:245}}

Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī forklarte at hvis noen mener at «en sann profet» er det motsatte av en selvutnevnt og falsk profet, anser Aḥmadiyyah-gruppen Mīrzā al-Qādiyānī som «en sann profet», for det er den betydningen som finnes i Koranen, men han var ikke «en sann profet» med hensyn til at han brakte en ny lov. Han fortsatte å fortelle at Mīrzā al-Qādiyānī definerte selv «en uavhengig profet»: det er den som har oppnådd profetskap uten et mellomledd. Det vil si å oppnå profetskapet uten å følge en profet. Aḥmadiyyah-gruppens andre kalif var tydelig på at de ikke trodde på Mīrzā al-Qādiyānī som «en uavhengig profet» på denne måten. {{ref:246}}

De muslimske skriftlærde legger vekt på at hvis Aḥmadiyyah-gruppen ikke skjuler eller trekker tilbake det Mīrzā al-Qādiyānī egentlig påstod, så hvorfor ble Aḥmadiyyah-gruppen splittet i 1914. For det er en grunn til at Lahore-gruppen er uenig med Qadian-gruppen. Hvis ikke Mīrzā al-Qādiyānī er «en sann/virkelig profet», bør ikke Aḥmadiyyah-gruppen ha rett til å kreve at man må tro på Mīrzā al-Qādiyānī som en profet, frelser eller noe annet.

Et ordspill drives av den andre kalifen. Han veksler gang på gang mellom «virkelig/sann» og «metaforisk» profet for å forvirre folk. For sannheten er at hvis ikke Mīrzā al-Qādiyānī påstod å være en virkelig/sann profet, var det ikke nødvendig med alle disse forklaringene fram og tilbake. Det ville ha vært nok å erklære ham som en rettskaffen person eller en stor skriftlærd. Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī fortsatte:

Moḥammad Ibrāhīm al-Qādiyānī fortalte ved å sverge at han var av Aḥmadiyyah-gruppen på tiden til Mīrzā al-Qādiyānī, og at han avla troskapsed til Mīrzā al-Qādiyānī i 1899. Han trodde på Mīrzā al-Qādiyānī slik som Aḥmadiyyah-gruppen mener at profeten Moḥammad s profeterte om Mīrzā al-Qādiyānī ved å kalle ham profet. En gang begynte to av ledsagerne til Mīrzā al-Qādiyānī å krangle med hverandre og hevet stemmen, da sa Mīrzā al-Qādiyānī: «Hev ikke stemmene deres over profetens stemme!» {{ref:247}} Den ene ble stille, mens den andre fortsatte å si ting lavt. {{ref:248}}

Her tok Mīrzā al-Qādiyānī et koranvers som spesifikt handler om profeten Moḥammads s status og krevde at hans ledsagere skulle respektere ham på den samme måten.

Mīrzā al-Qādiyānīs ledsagere kalte ham «Guds profet» og «Guds sendebud», dette hørte ʿAbd ar-Raḥmān al-Qādiyānī skje flere ganger. Mīrzā al-Qādiyānī bekreftet også at dette var riktig å si. {{ref:249}}

Bābō Ilāhī Bakhsh al-Qādiyānī sverget også ved Gud at Gud er én, profeten Moḥammad s er Guds profet og profetenes segl, og at Mīrzā al-Qādiyānī er Guds profet på samme måte som alle de andre 124 000 profetene, det er ikke den minste forskjell mellom dem. {{ref:250}}

Disse uttalelsene til Mīrzā al-Qādiyānīs nærmeste tilhengere gjør det klart for oss at Aḥmadiyyah-gruppen forandrer sin mening når det er behov for det, men hva de egentlig mener om Mīrzā al-Qādiyānī, kommer fram. I islam er det ikke noe rom for en profet etter profeten Moḥammad s, det spiller ikke noen rolle om den personen er metaforisk eller virkelig. Erklærer man seg selv som profet etter profeten Moḥammad s, strider man mot Koranens og ḥadīth-litteraturens tydelige budskap.

2.6.8 En som eksakt er profeten Moḥammad s

En påstand som ble framsatt, var at Mīrzā al-Qādiyānī hadde helt lik status som profeten Moḥammad s, selv om han til tider mente at ingen kunne oppnå den statusen. 20.04.1907:

Sønnen Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī bekreftet farens forståelse av troen ved å si at den som tror på profeten Moḥammad s, men ikke på Mīrzā al-Qādiyānī, er en svoren vantro. {{ref:251}}

I 1901/1902 kom Mīrzā al-Qādiyānī med noen uttalelser som ikke kan godtas: {{ref:252}}

En skandaløs uttalelse er å finne i Aḥmadiyyah-gruppens offisielle tidsskrift:

Dette er en del av Aḥmadiyyah-gruppens tro og blir publisert i deres offisielle tidsskrift uten at det blir hindret.

Sønnen Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī klargjorde også at Aḥmadiyyah-gruppen tolker koranversene 62:2–3 som at profeten Moḥammad s ble sendt til Mekka-folket, men så vil en annen person bli sendt til et annet folk. Den personen og det folket har enda ikke kommet til verden. Profeten Moḥammad s gikk bort, og det er imot Guds lov å bringe den personen tilbake til verden, for Gud har sagt om de døde i koranverset 21:95 at de døde ikke vil bli brakt tilbake til verden. Derfor kunne bare Guds løfte bli oppfylt på den måten at en slik person ble sendt for profeten Moḥammads s andre komme, som har fått fullstendig del i profeten Moḥammads s profetskaps fullkommenhet, og at den personen er lik profeten Moḥammad s i å være god mot Guds skapninger. Den personen følger profeten Moḥammad s til de grader at han blir et levende bilde av profeten Moḥammad s. Når en slik person kommer til verden, er det som at profeten Moḥammad s kommer til verden. Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī fortsatte:

En slik tolkning gir inntrykk av at Aḥmadiyyah-gruppen hevder at profeten Moḥammad s har kommet tilbake i form av Mīrzā al-Qādiyānī, ikke fysisk, men åndelig og funksjonelt. Det antydes at deres eksistenser er én og samme, noe som utfordrer den islamske troslæren om at profeten Moḥammad s er den siste og øverste profeten. En slik idé oppfattes som teologisk avvikende, fordi den åpner for at en ny person kan dele profeten Moḥammads s identitet og autoritet.

På den ene siden skriver Aḥmadiyyah-gruppen ting som at Mīrzā al-Qādiyānī er eksakt profeten Moḥammad s i andre komme og lignende, mens på den andre siden påstår de at det ikke er det de mener. En lang diskusjon på to sider ble ført av Aḥmadiyyah-gruppen, og der står også ordene:

Aḥmadiyyah-gruppen hevder at Mīrzā al-Qādiyānī ikke er profeten Moḥammad s, men samtidig beskriver de Mīrzā al-Qādiyānī som å være identisk med profeten Moḥammad s i ånd, funksjon og eksistens. Dette skaper et selvmotsigende budskap, der gruppen offisielt benekter en lære de likevel fremmer i sine egne tekster. Resultatet er at de hevder noe, men benekter det samme – noe som svekker troverdigheten til dem og skaper teologisk forvirring.

2.6.9 En som er profeten Moḥammad s overlegen

Når man sår filosofier i folks indre, kjenner man ikke til noen grenser; derfor blir det lett å si slike ting:

Ẓohōr ad-Dīn Akmal (1881–1967):

Det er tydelig at Aḥmadiyyah-gruppen gjennom sine egne tekster og uttalelser påstår at Mīrzā al-Qādiyānī er ikke bare lik, men større i status og åndelighet enn profeten Moḥammad s. Dette kommer blant annet fram ved påstanden om at fornektelse av Mīrzā al-Qādiyānī er verre enn fornektelse av profeten Moḥammad s, fordi hans åndelige rang i «den andre utsendelsen» er sterkere og mer fullkommen. Disse dikstrofene ble gitt til Mīrzā al-Qādiyānī, og han kritiserte ikke Akmal for det. {{ref:253}} Samtidig forsøker Aḥmadiyyah-gruppen å bagatellisere og bortforklare denne påstanden i offentlige diskusjoner ved å hevde at det egentlig ikke betyr det folk tror. Denne selvmotsigelsen avslører et forsøk på å kamuflere et teologisk standpunkt som i virkeligheten utfordrer islams grunnleggende tro på profeten Moḥammads s unike status.

2.6.10 Den siste profeten

I 1901/1902 påstod Mīrzā al-Qādiyānī følgende:

وَأَمَّا عِيسَى الَّذِي هُوَ صَاحِبُ الْإِنْجِيلِ فَقَدْ مَاتَ وَشَهِدَ عَلَيْهِ رَبُّنَا فِي كِتَابِهِ الْجَلِيلِ، وَمَا كَانَ لَهُ أَنْ يَعُودَ إِلَى الدُّنْيَا وَيَكُونَ خَاتَمَ الْأَنْبِيَاءِ، وَقَدْ خُتِمَتِ النُّبُوَّةُ عَلَى نَبِيِّنَا صَلَّى اللّٰهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ،  فَلَا نَبِيَّ بَعْدَهُ إِلَّا الَّذِي نُوِّرَ بِنُورِهِ وَجُعِلَ وَارِثَهُ مِنْ حَضْرَةِ الْكِبْرِيَاءِ. اعْلَمُوا أَنَّ الْخَتْمِيَّةَ أُعْطِيَتْ مِنَ الْأَزَلِ لِمُحَمَّدٍ صَلَّى اللّٰهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ، ثُمَّ أُعْطِيَتْ لِمَنْ عَلَّمَهُ رُوحُهُ وَجَعَلَهُ ظِلَّهُ، فَتَبَارَكَ مَنْ عَلَّمَ وَتَعَلَّمَ. فَإِنَّ الْخَتْمِيَّةَ الْحَقِيقِيَّةَ كَانَتْ مُقَدَّرَةً فِي الْأَلْفِ السَّادِسِ الَّذِي هُوَ يَوْمٌ سَادِسٌ مِنْ أَيَّامِ الرَّحْمٰنِ، ...

Hva som angår Jesus – han som fikk Evangeliet – han har dødd. Gud har vitnet om det i Sin majestetiske bok. Det er ikke for ham å vende tilbake til denne verden og bli siste av profetene, for profetskapet ble avsluttet med vår profet s. Det er ikke noen profet etter profeten Moḥammad s utenom den som er opplyst ved hans lys og blitt gjort til hans arvtaker av Gud. Vit at den status som avsluttet [profetskapet], ble gitt til Moḥammad s fra evigheten av, etter det ble den gitt til den som hans ånd underviste og gjorde til sin refleksjon. Velsignet er den som lærte bort og den som tok til seg lærdommen. Sannelig, den sanne avslutningen var skjebnebestemt for det sjette årtusen som er den sjette dagen av den Allbarmhjertiges dager. {{ref:254}}

05.10.1902:

Aḥmadiyyah-gruppen fremmer sin tro om at det bare skulle komme én profet etter profeten Moḥammad s:

Mīrzā al-Qādiyānī og Aḥmadiyyah-gruppen hevder at profeten Moḥammad s er den siste profeten, men innfører samtidig en ny profetisk rolle gjennom Mīrzā al-Qādiyānī. De mener at Mīrzā al-Qādiyānī er profeten Moḥammads s åndelige refleksjon og arvtaker i profetskapet. Mīrzā al-Qādiyānī er opptatt av å ikke la profeten Jesus e få denne rollen, fordi muslimene tror at han skal vende tilbake, men ikke som en ny profet. Ved å hevde at profeten Jesus e er død og ikke kan komme tilbake, åpner Aḥmadiyyah-gruppen for at en annen – Mīrzā al-Qādiyānī – skal oppfylle denne rollen. Dermed oppstår et teologisk paradoks: de erklærer avslutningen av profetskapet, men introduserer samtidig en ny profet i praksis. Aḥmadiyyah-gruppens trosoverbevisning om at det ikke kunne komme noen ny profet etter Mīrzā al-Qādiyānī, gjør det tydelig at Mīrzā al-Qādiyānī er i deres øyne den siste profeten.

2.6.11 Følgene av Mīrzā al-Qādiyānīs påstander

Mīrzā al-Qādiyānīs påstander var ikke bare et brudd med islamsk lære, men en farlig åpning for en ny form for religiøs vilkårlighet. Når etablerte grenser for det som er åpenbaring og profetskap skyves til side, står vi igjen med en tro som ikke lenger er beskyttet mot personlige ambisjoner og ideologiske eksperimenter. Hvordan kan man da skille mellom ekte åndelig veiledning og selvskapt autoritet? Hva skjer med en tro når dens mest sentrale prinsipper ikke lenger er urokkelige? Disse følgene rekker langt forbi én manns tid og inn i vår egen – der nye stemmer får muligheten til å ikle seg profetisk legitimitet, uten sanne åpenbaringer og følelse av ansvar.

Ved å utfordre islamsk konsensus om profetskapets avslutning, satte Mīrzā al-Qādiyānī i gang en utvikling som ikke bare forårsaket uro og splittelse i sin samtid, men som også åpnet døren for en ny type religiøs usikkerhet. Hans selvmotsigende påstander og strategiske redefinering av grunnelggende islamske begreper skapte et rom der subjektive åpenbaringer kunne få status som guddommelig sannhet. Konsekvensene av dette har vært alvorlige: når én person uten tydelig bevis kan kreve profetisk autoritet, kan andre følge etter – uten grenser, mål og forankring. Slik svekkes det teologiske fundamentet, og troens klarhet forsvinner gradvis. Arven etter slike påstander er ikke bare et sår i historien, men en vedvarende trussel mot islamsk integritet og sammenhengskraft.

Da Mīrzā al-Qādiyānī åpnet døren til profetskapet på ny, satte han i gang en kjedereaksjon med alvorlige følger. Flere tok til seg profetrollen etter ham – ikke som reformatorer, men som konkurrenter til selve kjernen i islams lære. {{ref:255}} Resultatet ble en ustabil teologisk situasjon der enhver kunne hevde guddommelig inspirasjon, uten noen tydelige kilder. I forsøket på å bevare egen autoritet, måtte Aḥmadiyyah-gruppen etter hvert stenge porten de selv hadde åpnet, og erklære Mīrzā al-Qādiyānī som den siste – i strid med deres påstand om å følge islams avsluttede profetskap. {{ref:256}} Dette viser hvordan et opprinnelig avvik kan føre til teologisk forvirring, splittelse og et svekket grep om islams grunnsannheter.