3 De som påstod å være profet på profeten Moḥammads s tid

Ifølge den islamske troen ble profetskapet avsluttet med profeten Moḥammad s. Det er ikke rom for noen form for profetskap etter profeten Moḥammad s. Det vil si at det ikke kan komme noen profet ved å være refleksjon eller manifestasjon av profeten s, eller være en lovgivende eller ikke-lovgivende profet. Etter Mīrzā al-Qādiyānīs påstander og vranglære om profetskapet bør muslimene innse at selv ikke flertydige ord bør brukes av de skriftlærde, slik at det ikke åpner en dør for folk til å lage egne tolkninger av profetskapet. Troen på Guds guddommelighet krever at ingen skal likestilles med Ham. På samme måte er det heller ikke tillatt for de troende å mene at noen andre kan være en profet etter profeten Moḥammad s; det er det troen på profetskapets avslutning krever.

Profeten Moḥammad s advarte selv mot løgnaktige folk som kom til å påstå å ha del i profetskapet:

For de troende er det en del av deres tro å tro på slike autentiske beretninger som profeterer at det vil komme store løgnaktige bedragere. Siden profeten Moḥammads s tid har det vært svært mange personer som har kommet med store løgnaktige påstander, og noen av dem har overgått de andre.

3.1 Mosaylimah ibn Thomāmah al-Ḥanafī (d. 633)

Mosaylimah tilhørte stammen Banō Ḥanīfah fra al-Yamāmah som er et historisk område i den sør-østlige delen av Najd i dagens Saudi-Arabia, nærmere bestemt provinsen Riyadh. Mosaylimah var kjent som «den barmhjertige i al-Yamāmah», men etter at hans falske påstand om å være profet ble avslørt, ble han kjent som al-Każżāb (الكذاب – den store løgneren). Det sies at han var over 100 år den gang han påstod å være en profet. Folket respekterte ham høyt, og han var en person med mye kunnskap og kompetanse; derfor lyktes han i å overbevise folk til å tro på påstanden om å være profet. Denne påstanden om å være profet, kom han med på tiden til profeten Moḥammad s. Derfor er han en av de mest kjente personene som det ble profetert om å være «en stor løgnaktig bedrager».

I det niende året etter hijrah (630/631) kom det en delegasjon på flere menn fra al-Yamāmah, og blant dem var også Mosaylimah. Huset til Ramlah bint al-Ḥārith al-Anṣāriyyah var avsatt for delegasjoner som kom til Medina. Mosaylimah begynte å si til sitt folk: «Hvis Moḥammad anordner befalingen for meg etter seg, skal jeg følge ham.» Med det mente han at hvis profeten Moḥammad s gjør meg til muslimenes profet og leder etter seg, skal jeg anta troen. Profeten s kom til ham sammen med følgesvennen Thābit ibn Qays ibn Shammās g, og i hånden hadde profeten s en liten del av et daddelpalmeblad. Profeten s stilte seg foran Mosaylimah og hans følgesvenner og sa: «Hadde du bedt meg om denne lille delen av daddelpalmebladet, ville ikke jeg ha gitt deg den engang. Du kan ikke overskride den skjebnen som Gud har bestemt for deg! Hvis du vender deg bort, vil Gud ødelegge deg. Sannelig, jeg mener du er den som ble vist for meg i et syn.» Profeten s så i en drøm at profeten s hadde to gullarmringer på seg, de bekymret profeten s, og det ble åpenbart for profeten s i drømmen: «Blås dem vekk!» Så profeten s blåste dem vekk, og de fløy av sted. Profeten Moḥammad s tydet det som to store løgnere som ville stå fram etter profeten s. Vår mester Abō Horayrah g opplyste at den ene var al-Aswad al-ʿAnsī som påstod å være profet i Sanaa, og den andre var Mosaylimah. {{ref:1}}

Profetens s ord om å ikke gi ham en liten del av daddelpalmebladet, betyr at profeten s ikke hadde makt til å gi ham profetskap. Det er bekreftet i Koranen:

Mosaylimah likte ikke dette svaret, han vendte tilbake til sin stamme og erklærte at han var en profet og begynte å gjøre endringer i islams bud.

3.1.1 Mosaylimahs åpenbaringer

Ibn Kathīr ad-Dimashqī (1300–1373) skrev at Mosaylimah forsøkte å utføre mirakler som lignet profetens s mirakler, men det gikk ikke helt som han ønsket. Når han spyttet i en brønn, tørket den helt ut eller ble udrikkelig. En gang utførte han den rituelle renselsen og vannet daddelpalmer med det resterende vannet, men de tørket ut og visnet. Forsøket på å velsigne og helbrede folk var også mislykket; folk ble heller rammet av sykdom og elendighet. En gang berettet vår mester ʿAmr ibn al-ʿĀṣ g at da profeten s mottok kapittelet al-ʿAṣr (Tiden, kapittel 103 i Koranen), sa Mosaylimah at lignende ord også hadde blitt åpenbart for ham. Han sa:

Så spurte Mosaylimah: «Hva mener du, ʿAmr?» Vår mester ʿAmr ibn al-ʿĀṣ g svarte: «Ved Gud, sannelig, du vet at jeg vet at du lyver!» {{ref:2}}

Mosaylimah mente også at han mottok et kapittel som al-Fīl (Elefanten, kapittel 105 i Koranen), det lød:

Det er viktig å forstå at Mosaylimah ikke fornektet profetskapet til profeten Moḥammad s, men han påstod å være en profet samtidig som, eller etter profeten s. Det var det som gjorde at profeten s selv erklærte ham løgner. To ting gjorde det tydelig at han ikke var en sann profet, og det var:

1. Meningsløse ord uten guddommelig visdom ble kalt åpenbaring fra Gud.
2. Han løy bevisst, og nektet å innse det.

Mīrzā al-Qādiyānī hadde også på sin tid meningsløse åpenbaringer som han selv ikke engang visste hva betydde.

Dilāwarī opplyste om at folk som har studert de såkalte åpenbaringene til Mosaylimah, forteller om at han skrev en omfattende bok som han hevdet var guddommelige inspirasjoner og åpenbaringer. {{ref:3}} Dette beviser at størrelsen på bøkene en person skriver ikke nødvendigvis er et bevis på vedkommendes sannferdighet. Det er faktisk innholdet som beviser det.

3.1.2 Mosaylimahs brev

Mosaylimah skrev brev til profeten Moḥammad s, der han ønsket del i profetskapet. Målet hans var å forhandle med profeten s om å dele autoriteten og herredømmet i Arabia. Han skrev:

To budbringere kom til profeten s med dette brevet, de to var Thomāmah ibn Athāl og ʿAbdollāh ibn an-Nawwāḥah. {{ref:4}} Profeten s spurte dem etter å ha lest brevet til Mosaylimah: «Hva mener dere to?» De svarte: «Vi mener det han sier.» Profeten s sa:

På slutten av det tiende året etter hijrah (631/632) skrev profeten s tilbake til Mosaylimah:

Ash-Shaukānī (1759–1839) kommenterte at det er forbudt å drepe budbringere fra ikke-troende folk, selv om de skulle si ord basert på vantro/blasfemi hos folkets leder eller foran alle muslimene i landet. {{ref:5}}

Det var vår mester Ḥabīb ibn Zayd al-Anṣārī g som ble sendt med brevet for å levere det til Mosaylimah. Mosaylimah spurte ham: «Bevitner du at Moḥammad er Guds sendebud?» Han svarte: «Ja!» Da sa Mosaylimah: «Bevitner du at jeg er Guds sendebud?» Vår mester Ḥabīb ibn Zayd al-Anṣārī g svarte: «Jeg er døv, jeg hører ikke!» Han gjentok det flere ganger, men til slutt drepte Mosaylimah vår mester Ḥabīb ibn Zayd al-Anṣārī g på en brutal måte. {{ref:6}} Han ble den første til å lide martyrdøden for å bevare trosoverbevisningen om profetskapets avslutning.

Det er viktig for de troende å trekke lærdom fra denne hendelsen:

• Profeten s bekreftet helt klart at profetskapet er avsluttet, og ingen kan ha del i det etter den siste profeten s.
• Profeten s sa tydelig ifra om at Mosaylimah var en løgner fordi han hevdet å ha del i profetskapet.
• Profeten s ba om at Mosaylimah og hans folk skulle få rettledning.
• Profetskapet kunne ikke bli delt med noen, og heller ikke kraften og autoriteten som hørte til profetskapet.
• Profeten s forklarte at det er Gud som gir profetskap og herredømme til den Han vil; profeter makter ikke å gi profetskap til noen.
• Frelsen og lykken i jordelivet og etterlivet ligger i å ha sann tro og gudsfrykt.
• Profeten s valgte ikke å drepe dem som fornektet profetskapets avslutning, men ga dem tydelig svar basert på kunnskap.
• Følgesvennen valgte å dø for trosoverbevisning om profetskaptes avslutning, det viser hvor viktig del av troen den er.

3.1.3 Død

Mosaylimah mislyktes i å overtale profeten Moḥammad s, men han klarte å samle en stor gruppe følgere; det sies at de var omtrent 40 000 personer. Han endret på Guds lov som han følte for, så lenge det var til hans egen fordel: å drikke alkohol, utenomekteskapelige forhold, det var ikke nødvendig å forrette daggrytidebønnen og aftentidebønnen, velferdsskatt skulle ikke betales. Det ga ham mulighet til å lage en stor hær i al-Yamāmah, som var villig til å kjempe for hans sak. {{ref:7}}

På slutten av det ellevte året etter hijrah (632/633), under kalifperioden til vår mester Abō Bakr g, kjempet muslimene mot Mosaylimahs hær. Stammene som falt fra islam etter profetens s bortgang, endret ikke bare islams lov, men begynte også å angripe Medina som var islams hovedstad.

Under kampen fikk vår mester Waḥshī ibn Ḥarb g Mosaylimah i sikte. Han kastet spydet sitt mot ham; det traff ham, boret gjennom og gikk ut på andre siden. Vår mester Abō Dojānah Simāk ibn Kharashah al-Anṣārī g skyndte seg bort til Mosaylimah og hogget mot ham med sverdet – der falt Mosaylimah. En kvinne utbrøt i palasset: «Akk, de troendes leder! En svart slave har drept ham!» {{ref:8}}

3.2 Al-Aswad al-ʿAnsī (d. 632)

ʿAbhalah ibn Kaʿb ibn Ghauth var fra et sted som ble kalt Kahf Khobbān, og han var best kjent som al-Aswad al-ʿAnsī. {{ref:9}} Al-ʿAnsī hadde et esel som han hadde lært noen triks til, og mente at det var hans mirakel. Det var etter profeten Moḥammads s pilegrimsferd (631) at han stod fram og erklærte seg som profet. Han allierte seg med stammen Mażḥij og erobret området Kayrān. Han utnyttet at muslimene ikke hadde muligheten til å fokusere på det han drev med, fordi dette var tiden da profeten Moḥammad s var blitt syk. Stammene som bodde ved havet sluttet seg til ham. Vår mester Fayrōz ad-Daylamī g drepte al-ʿAnsī, og på morgenen før nyheten nådde Medina, fortalte profeten Moḥammad s at al-ʿAnsī var blitt drept. {{ref:10}}

3.3 Ṭolayḥah ibn Khowaylid al-Asadī (d. 642)

Vår mester Ṭolayḥah g var av profeten Moḥammads s følgesvenner. Han er husket som en stor general på slagmarken. Han skal ha blitt muslim i det niende året etter hijrah (630), men senere ble han frafallen og kjempet mot muslimene. Til slutt vendte han om i anger, ble en sann troende og fikk æren av å dø som martyr for Guds sak. {{ref:11}} I sine dager som ikke-troende påstod han også å være en profet, og at engelen Gabriel e var sammen med ham. Han endret til og med måten å forrette tidebønnen på. {{ref:12}}

3.4 Sajāḥ bint al-Ḥārith

På den tiden da de opprørske oppstod og kampene mot de frafalne fant sted, var det uenighet blant stammen Banō Tamīm. Noen av dem valgte å betale velferdsskatten, mens andre valgte å ikke gjøre det. Mens dette pågikk, stod Sajāḥ fram og hevdet å være profet. Hun var en kristen arabisk kvinne. Med seg hadde hun en hær fra sitt folk. De var fast bestemt på å krige mot muslimene og deres kalif, vår mester Abō Bakr g. Stammen Banō Tamīm sluttet seg til henne. {{ref:13}}

Sajāḥ blir beskrevet som en vis og veltalende kvinne av historikerne. Hun var også svært vakker. Sajāḥ fikk høre at Mosaylimah hadde påstått å være en profet som en gammel mann; da begynte hun også å gjøre det samme for å oppnå makt som Mosaylimah. Sajāḥ hevdet å motta åpenbaringer, og det gjorde henne spesielt etter å ha hørt om at profeten Moḥammad s var gått bort. Mange kristne antok troen på henne. Hæren hennes var på vei mot Medina for å angripe muslimene, da hadde hun et møte med Mosaylimah i et telt. De var alene i teltet og snakket sammen, og hun valgte å gifte seg med Mosaylimah. Det førte til at hennes tilhengere valgte å ikke følge henne mer, og hennes hær var ikke lenger verken mektig eller mangtallig. Etter at Mosaylimah ble drept, ga Sajāḥ opp sin påstand om å være profet og konverterte til slutt til islam. Hun døde som en rettskaffen person. Hun døde i herskerperioden til følgesvennen Moʿāwiyah, som var fra 661 til 680. {{ref:14}}

3.5 Oppsummering

I islamsk tro er det grunnleggende at profetskapet avsluttet med profeten Moḥammad s. Ingen kan komme etter det som profet, verken som lovgivende eller ikke-lovgivende profet. Dette inkluderer enhver påstand om å være en refleksjon, manifestasjon eller å videreføre profetskapet. Bare Gud bestemmer hvem som blir profet, og ingen profet har makt til å utnevne eller overføre profetskap til andre.

Profeten Moḥammad s advarte mot falske profeter. Mosaylimah, den store løgneren, er et klart eksempel på en falsk profet på profeten Moḥammads s tid. Mosaylimah ble sterkt fordømt av profeten s, og besvart med et brev der han ble kalt «den store løgneren». Mosaylimah forsøkte å imitere åpenbaringer og mirakler, men hans såkalte åpenbaringer var meningsløse.

Mosaylimah fornektet ikke profeten Moḥammads s profetskap, men krevde profetskap for seg selv i tillegg til det. Vi lærer at det ikke er et ukjent fenomen å påstå å være en profet, men de troende må stå imot og tilbakevise slike påstander med kunnskap.