4 Mīrzā Gholām Aḥmad al-Qādiyānī (1839–1908)

I denne delen av boken skal vi se nøyere på hvem grunnleggeren av Aḥmadiyyah-gruppen var. Vi vil se på noen viktige deler av hans liv: fødsel, familie, barndom, personlighet og død.

4.1 Qadian i India

Qadian er en liten indisk by som ligger i distriktet Gurdaspur i delstaten Punjab, nordvest i India. Dette er hjembyen til Mīrzā al-Qādiyānī, og det er etter den at demonymet {{ref:1}} al-Qādiyānī stammer fra. Det er også blant annet grunnen til at de som følger Aḥmadiyyah-gruppens ideologi blir kalt al-Qādiyāniyyah (القاديانية – følgere av Mīrzā al-Qādiyānī). Opprinnelig var dette Aḥmadiyyah-gruppens hovedsete fram til India ble delt i 1947. Rabwah (Chenab Nagar), som ligger i den pakistanske delstaten Punjab ble det andre hovedsetet for Aḥmadiyyah-gruppen, men til slutt var det London som ble valgt som Aḥmadiyyah-gruppens hovedsete.

Ifølge Mīrzā al-Qādiyānī kom hans forfedre fra Samarkand til Qadian. De skal ha vært omtrent 200 personer som kom. De bosatte seg der og kalte stedet Islāmpōr. Stedet ble senere kjent som Islāmpōr Qāḍī Mājhī. Etter hvert glemte folk Islāmpōr som en del av byens navn, og fra å være Qāḍī Mājhī, ble byen hetende Qāḍī (قاضي). Etter det ble bokstavene endret og det ble Qādī (قادي), og fra det ble navnet igjen endret – antakeligvis av daglig tale – til Qādiyān (قادياں). {{ref:2}}

Aḥmadiyyah-gruppen mener at byen Qadian er hellig, da Mīrzā al-Qādiyānī ble født der og tilbrakte barndommen, ungdommen og alderdommen der. Ifølge Aḥmadiyyah-gruppen skal han ha mottatt mange åpenbaringer og guddommelige inspirasjoner og utført mirakler her. Mīrzā al-Qādiyānī er også gravlagt i Qadian.

4.1.1 Aḥmadiyyah-gruppens to grupper

Den siste delen av Mīrzā al-Qādiyānīs liv bestod av påstander om profetskapet, og det var med den trosoverbevisningen han døde. Hans største tilhengergruppe og hans kalifer etter ham holdt fast ved denne trosoverbevisningen. Lahore-gruppen, som også følger Mīrzā al-Qādiyānī, legger derimot mer vekt på hans tidligere påstander og velger å tolke hans senere påstander i lys av de tidligere. Qadian-gruppen og Lahore-gruppen anser hverandre som forvillede, selv om skillet mellom deres tro er tydelig om at den som ikke tror på Mīrzā al-Qādiyānī slik som det skal tros på han, er vantro.

På tiden til Mīrzā al-Qādiyānī og den første kalifen Nōr ad-Dīn (1841–1914) var Aḥmadiyyah-gruppen en samlet gruppe. Etter Nōr ad-Dīns død i 1914 oppstod det en uenighet i Aḥmadiyyah-gruppen. Flere blant Aḥmadiyyah-gruppen mente at Moḥammad ʿAlī al-Lāhōrī (1874–1951) skulle være den andre kalifen i Aḥmadiyyah-gruppen. Men på den andre siden var det en sterkere gruppe som ønsket at sønnen Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd al-Qādiyānī (1889–1965) skulle få kalifatet. Det var ønsket til Mīrzā al-Qādiyānīs familie og de fleste av hans disipler. Det førte til at Moḥammad Alī al-Lāhōrī dro til Lahore med sine følgere og dannet en ny gruppe som ble kjent som Lahore-gruppen – den andre gruppen i Aḥmadiyyah-gruppen. Dette anses som en maktkamp og ikke uenighet i troen. Begge gruppene anser Mīrzā al-Qādiyānī som sannferdig, men for familien var det viktig å stå fast ved hans senere påstander, for ellers ville ikke Aḥmadiyyah-gruppen vokse. På denne måten forsterket både familien sin og Aḥmadiyyah-gruppens posisjon blant følgerne.

Lahore-gruppen tror på påstandene til Mīrzā al-Qādiyānī og mener at han var en anfører sendt av Gud, som skulle reformere i tråd med islamsk tradisjon for å føre folk tilbake på «den rette vei». De mener også at han var den lovede Mahdī, Messias, en refleksjon av profeten Moḥammad s, profetens s manifestasjon og alt det andre Mīrzā al-Qādiyānī påstod. Begge gruppene trykker og publiserer de samme verkene av Mīrzā al-Qādiyānī, men forstår dem ulikt. Lahore-gruppens uenighet er at de

1. anser ikke folk som fornekter Mīrzā al-Qādiyānī som vantro
2. tror på profetskapets slutt på den måten at det ikke kan komme noen profet etter profeten Moḥammad s, verken tidligere (gjenkomst) eller ny
3. mener at Mīrzā al-Qādiyānī ikke er en virkelig profet

En kraftig uenighet oppstod mellom gruppene og det ledet til mange heftige diskusjoner, der de brukte nedsettende og stygge ord om hverandre.

4.1.2 Universitetet

Jāmiʿah al-Aḥmadiyyah (جامعة الأحمدية – Aḥmadiyyah-universitetet) het opprinnelig Taʿlīm al-Islām (تعليم الإسلام – islamsk undervisning), og ble grunnlagt av Mīrzā al-Qādiyānī i 1898. I 1928 fikk universitetet det nye navnet som det er kjent ved i dag. Etter at India ble delt, ble universitetets hovedgren etablert i Rabwah (Chenab Nagar), Pakistan. Dette universitetet har i dag sine grener i mange land, slik som: Storbritannia, Canada, Tyskland, Indonesia. De har også grener i Afrika og andre steder i Asia. Fra dette universitetet og dets grener uteksamineres mange skriftlærde innenfor Aḥmadiyyah-ideologien, og slik misjonerer de på et internasjonalt nivå. Det legges vekt på islamske fag med de tradisjonelle navnene, men det studeres ved Aḥmadiyyah-forståelsen av de forskjellige fagene.

4.1.3 Tilbedelsessted 1

Al-Masjid al-Aqṣá (المسجد الأقصى – al-Aqṣá-moskeen) i Qadian. Aḥmadiyyah-gruppen har valgt å kalle dette tilbedelsesstedet deres for det samme som den hellige moskeen som ligger i Jerusalem. Dette tilbedelsesstedet ble opprinnelig bygd av Mīrzā al-Qādiyānīs far, Gholām Mortaḍá. I 1875 ble prosjektet innledet, og deres tilbedelsessted stod klart i 1876. Mīrzā al-Qādiyānīs fars siste vilje var at hans mausolé skulle reises i et hjørne av tilbedelsesstedets bygning. Dette tilbedelsesstedet er spesielt for Aḥmadiyyah-gruppen for det var her Mīrzā al-Qādiyānī forrettet sine tilbedelsesritualer.

Til å begynne med kunne omtrent 200 personer tilbe i tilbedelsesstedet. Under Aḥmadiyyah-kalifatets 100-årsjubileum i 2008 begynte den fjerde påbyggingen og utvidelsen av tilbedelsesstedet. Det sies at omtrent 15 000 personer kan tilbe samtidig i tilbedelsesstedet fra 2014.

Her står også tårnet Manārah al-Masīḥ (مَنارة المسيح – Messias-minareten). Tårnet er 105 fot høyt (32 meter). Dette tårnet er logoen til Aḥmadiyyah-gruppens offisielle nettside (www.alislam.org).

4.1.4 Tilbedelsessted 2

Al-Masjid al-Mobārak (المسجد المبارك – Den velsignede moskeen) i Qadian. I 1882 skal Mīrzā al-Qādiyānī ha grunnlagt dette tilbedelsesstedet for å gi veiledning til sine tilhengere. Tilbedelsesstedet stod klart i 1883. Mīrzā al-Qādiyānī tilbrakte mye tid her med sine tilhengere og forrettet sine tilbedelsesritualer sammen med dem.

4.1.5 Gravlunden

Bahishtī maqbarah (بهشتي مقبره – Den himmelske [paradisiske] gravlunden). Denne gravlunden ble grunnlagt etter at Mīrzā al-Qādiyānī drømte om at hans tilhengere var begravd i en gravlund, der deres grav var på rekker ved siden av hverandre. Denne gravlunden ble grunnlagt for bare de som oppfylte fire krav satt av Mīrzā al-Qādiyānī i 1905. De kravene var at den som ønsket å bli begravd der måtte: {{ref:3}}

1. gi økonomisk støtte til å lage og vedlikeholde gravlunden, ifølge det vedkommende kunne avse
2. testamentere minimum 1/10 av sin eiendom til Aḥmadiyyah-gruppens misjon
3. være en sann Aḥmadī-troende som ikke begikk det forbudte, flerguderi og kjetteri
4. være en rettskaffen person som viet livet til Aḥmadiyyah-misjonen, og hvis han ikke hadde råd til å gi økonomisk støtte, skulle det bli bekreftet av vitner

Mīrzā al-Qādiyānī og Aḥmadiyyah-gruppens første kalif Nōr ad-Dīn er begge gravlagt i denne gravlunden. I tillegg til det er mange av Mīrzā al-Qādiyānīs tilhengere fra hans tid, begravd der. Etter at India ble oppdelt, og Aḥmadiyyah-gruppen flyttet sitt hovedsete til Rabwah (Chenab Nagar), ble det også grunnlagt en gravlund med samme navn der for å fortsette på tradisjonen.

4.2 Mīrzā Gholām Mortaḍá al-Qādiyānī (1791–1876)

Faren til Mīrzā al-Qādiyānī het Mīrzā Gholām Mortaḍá al-Qādiyānī og hans mor het Chirāgh Bībī. De giftet seg i omtrent 1830 og fikk tre barn som levde til å vokse opp: Morād Bībī (f. 1830), Mīrzā Gholām Qādir (1833–1883) og Mīrzā Gholām Aḥmad (1839–1908).

Noen historikere mener at Mīrzā al-Qādiyānī hevdet å være profet først i 1901, men Aḥmadiyyah-gruppen mener at dette ikke stemmer, og hans profetskap skal ha blitt innledet i 1881/1882, mens guddommelige inspirasjoner skal ha åpenbart seg for ham før den tid også. {{ref:4}} Al-ʿIrfānī har ikke skrevet noe i kapittelet der han skrev om faren til Mīrzā al-Qādiyānī om at han antok troen på sin sønn eller var en av hans følgere. Det fortelles at faren var en lege, ikke av profesjon for å tjene penger, men kun for veldedighet, og at han var en storrøyker av vannpipe.

4.2.1 Sikhene angriper Qadian

Qadian ble angrepet av sikhene, og de okkuperte området. Mīrzā al-Qādiyānīs bestefar og slekt ble drevet ut av byen sammen med de andre. Moskeer ble brent og hus ødelagt. De som ble drevet ut, søkte ly i Begowal som var under fyrste Fateḥ Singh (1784–1837). I flere år bodde slekten i Begowal. Bestefaren, Mīrzā ʿAṭā Moḥammad,døde i Begowal, og faren, Mīrzā Gholām Mortaḍá, ble slektens overhode. Bestefarens lik ble båret til Qadian, og han ble begravd i slektens gravlund. {{ref:5}}

På den tiden hadde fyrste Ranjīt Singh (1780–1839) stor suksess i India. Han hadde, til tross for sin unge alder, erobret Lahore i 1799, da han var bare 19 år gammel. Etter å ha vært så vellykket, tok Ranjīt Singh tittelen mahārājah (مہاراجہ – den høyere fyrsten) i 1801. Toktene hans fortsatte, og i 1802 hadde han erobret Amritsar og store områder i Mellom-Punjab og områder langs elven Sutlej som er i det nordlige India og Pakistan. Han erobret også Ludhiana som er 135 kilometer fra Qadian. I 1809 hersket han også over områdene Kashmir, Hazara, Multan og Peshawar. Moẓaffar Khān (d. 1818) var balutsjernes guvernør i Multan, men Ranjīt Singh drepte ham. Det gjorde at balutsjerne sverget på å ta hevn og kjempet mot sikhene, og i år 1839 lyktes de med å drepe Ranjīt Singh. Han ble hengt på hjørnet i en gate, og festningen i Multan ble tatt tilbake.

Ifølge al-ʿIrfānī var Ranjīt Singh bedre mot muslimene enn andre fyrster blant sikhene, og Qadian var under hans herredømme. Mīrzā Gholām Mortaḍá klarte å få et godt forhold til Ranjīt Singh, noe som førte til at han og slekten fikk komme tilbake til Qadian. Fyrsten var god nok til å gjøre Mīrzā Gholām Mortaḍá til overhodet i Qadian og fem andre landsbyer rundt den. Farens innerste ønske var å gjøre Qadian til et muslimsk sted igjen, men han lyktes ikke med det.

Mīrzā Gholām Mortaḍá var glad i poesi, og framsa ofte egne diktstrofer. Han skal også ha sagt at hvis han hadde anstrengt seg like mye for religionen som han anstrengte seg for å oppnå det verdslige, ville han ha vært en stor helgen på sin tid. Han angret ofte på å ha sløst bort livet for det verdslige. {{ref:6}}

4.2.2 En drøm

Mīrzā Gholām Mortaḍá drømte en gang at profeten Moḥammad s kom mot hans hus i all ære som en konge. Han skyndte seg mot profeten s, men da tenkte han at han bør ha med seg en gave. Da han stakk hånden i lommen, fant han bare én rupi og den var også falsk (verdiløs). Det fikk ham til å gråte, og han våknet. Han tydet selv sin drøm ved å si at å drive med det verdslige er som en falsk (verdiløs) rupi med hensyn til kjærlighet til Gud og profeten s. {{ref:7}}

Muslimene tyder drømmen som følgende: {{ref:8}}

• Å se profeten Moḥammad s i drømmen kan aldri være løgn, det er ikke noe man innbiller seg, og det er heller ikke tanker som vandrer, fantasi eller djevelsk fristelse. Derfor må denne drømmen være sann.
• Det at faren løp mot profeten s og fikk muligheten til å gi gave, forteller om hans mulighet til å vende om fra sitt syndige liv.
• Lommen han puttet hånden i, vil si det som enda skulle komme av hans barn og deres barn.
• Den verdiløse rupien er den ideologien hans etterkommere kom til å forville muslimer ved.

4.2.3 Lojalitet til det britiske imperiet

Tidlig på 1600-tallet ble The East India Company dannet for å drive byttehandel med India. Det tok ikke lang tid før britene forstod at det var bedre for dem å være til stede i landet enn å bare drive byttehandel med det. Etter taktiske erobringer i India skal britene ha fått fotfeste og begynt å herske i deler av India i 1612. Det britiske herredømmet ble etablert i 1858 i India og de hersket fram til 1947, da Pakistan og India ble selvstendige. Det var også andre land som hadde områder som de rådde over i India, slik som Nederland (1605–1825), Danmark (1620–1869), Frankrike (1668–1954) og Portugal (1434–1833).

Gideon Polya forsket på det britiske imperiet i India og konkluderte med at det britiske imperiet kan ha røvet India for 45 trillioner amerikanske dollar, og at 1,8 billioner indere skal ha dødd av det britiske imperiets handlinger. {{ref:9}}

Aḥmadiyyah-gruppen er av det standpunkt at når man var en borger av det britiske imperiet, var man pliktig til å være lojal mot det. Fra et nøytralt perspektiv er det viktig å framheve at Aḥmadiyyah-gruppen ikke var de eneste som var lojale mot det britiske imperiet. Det fantes også muslimer, hinduer, sikher og kristne som var det, og det fantes til og med muslimer som mente at man ikke skulle lage et selvstendig land (Pakistan), men heller være ett samlet India.

Da Mīrzā Gholām Mortaḍá fikk tilbake sine forfedres land, vervet han seg sammen med sine brødre i armeen til fyrste Ranjīt Singh som var svært engasjert i å kjempe mot muslimene for å erobre muslimske landområder på den tiden. Han var med på å kjempe mot muslimer i Kashmir og i andre områder. Islam kom til Kashmir i 1128, og siden hadde troen spredd seg og fått mange følgere i landet. Her kjempet Mīrzā Gholām Mortaḍá for sikhenes hær mot muslimene. Mīrzā Gholām Mortaḍá tjente også som soldat i Lahore for å sikre sikhenes styre i Punjab. I 1841 ble han sendt vestover til enda et muslimsk landområde, Peshawar. Dit ble han sendt som kommandør over en hær av fotsoldater. Men han kjempet for det britiske imperiet i 1848, den gang sikhene forsøkte å kjempe mot det britiske imperiet. I 1849 forsøkte de igjen, og det var da sikhenes herredømme falt. Det var de samme sikhene som han kjempet for tidligere og var med på å erobre muslimske landområder for. {{ref:10}}

General John Nicholson (1821–1857) priste Mīrzā Gholām Mortaḍá og hans slekt for å være trofaste da indiske soldater forsøkte å gjøre et opprør i 1857 mot det britiske imperiet. Generalen skrev: «I 1857 har Qadian-slekten vært den mest lojale av alle slekter i distriktet Gurdaspur.» {{ref:11}} Generalene og embetsmennene anså ham som sin venn, de respekterte ham høyt. Mīrzā al-Qādiyānī fortalte også om det:

میرے والد صاحب مرزا غلام مرتضی مرحوم جنہوں نے سکھوں کے عہد میں بڑے بڑے صدمات دیکھے تھے. انگریزی سلطنت کے آنے کے ایسے منتظر تھے جیسا کہ کوئی سخت پیاسا پانی کا منتظر ہوتا ہے. اور پھر جب گورنمنٹ انگریزی کا اس ملک پر دخل ہو گیا، تو وہ اس نعمت یعنی انگریزی حکومت کی قائمی سے ایسے خوش ہوئے کہ گویا ان کو ایک جواہرات کا خزانہ مل گیا اور وہ سرکار انگریزی کے بڑے خیر خواہ جان نثار تھے اسی وجہ سے انہوں نے ایام غدر 1857ء میں پچاس گوڑے مع سواران بہم پہنچا کر سرکار انگریزی کو بطور مدد دیے تھے.

Min avdøde far Mīrzā Gholām Mortaḍá som opplevde store tragedier under sikhenes tid, ventet på ankomsten til det britiske imperiet, som en sterkt tørstende lengter etter vann. Da det britiske imperiet ankom landet [Punjab], var han av denne gaven fra Gud – altså det britiske imperiets etablering – så glad at det virket som om han fant en skatt av juveler. Han var en stor velgjører av det britiske imperiet og hengiven til dem [villig til å ofre livet for dem]. Det var derfor han under forræderiets [opprørets] dager i 1857 hjalp det britiske imperiet med å stille opp med 50 hester, inkludert ryttere, til tjeneste. {{ref:12}}

Da Mīrzā Gholām Mortaḍá døde, sendte Robert Egerton, økonomikommisjonær i delstaten Punjab, et hedersbrev til sønnen hans, Mīrzā Gholām Qādir, 29.06.1876:

I have perused your letter of the 2nd instant and deeply regret the death of your father Mīrzā Gholām Mortaḍá who was a great well wisher and faithful chief of government. In consideration of your family services I will esteem you with the same respect as that bestowed on your loyal father. I will keep in mind the restoration and welfare of your family when a favourable opportunity occure.

Jeg har lest gjennom brevet ditt om det andre i denne måneden, og er veldig lei meg for å høre om din far Mīrzā Gholām Mortaḍás død. Han var en stor sympatisør av og et lojalt overhode i regjerningen [det britiske imperiet]. Med hensyn til din families tjeneste kommer jeg til å gi dere samme respekt som deres lojale far fikk. Jeg kommer til å huske å gjeninnføre [dere som overordnede] og velferd for din familie når en gunstig anledning byr seg. {{ref:13}}

4.2.4 Forholdet til sønnen

Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om en merkelig åpenbaring om sitt forhold til faren og broren. Han fortalte at han likte å være for seg selv, og likte ikke å omgås folk. Etter å ha sett denne oppførselen, mistet faren alt håp om sønnen, og anså ham som en gjest som bare setter seg med dem for å spise. På grunn av denne oppførselen kritiserte ofte faren ham, og var sint på ham. Han manet ham hele tiden til å arbeide og streve for det verdslige, men Mīrzā al-Qādiyānī mente at hans hjerte ble kun dratt mot Gud. Storebroren irriterte seg også over de samme tingene og var likedan mot Mīrzā al-Qādiyānī. Så ikke lenge etter lot Gud dem dø. Ordene hans er verdt å legge merke til:

Forholdet mellom far og sønn var anspent til tider, og det virket som om faren var skuffet over at Mīrzā al-Qādiyānī ikke var som den han ville at sønnen skulle være. Hans sønn Mīrzā Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī (1893–1963) berettet at Sirāj al-Ḥaqq skrev i Tażkirah al-Mahdī at en sikh fra en landsby i nærheten av Qadian pleide å ofte besøke Mīrzā al-Qādiyānīs far. Flere ganger hendte det slik at en høyere offiser eller overhode kom til ham og sa at Mīrzā Gholām Mortaḍá, vi møter din eldste sønn, men treffer aldri din yngste sønn. Da fortalte han at han også hadde en yngre sønn, men han holdt seg for seg selv og var sjenert som en jente; derfor møtte ikke han folk. Så sendte han noen for å hente Mīrzā al-Qādiyānī, og han kom med blikket senket, og hilste på avstand og satte seg ned. Da lo faren og sa: «Nå har dere sett bruden.»

Den samme sikhen skal ha kommet tilbake etter flere år og besøkt Mīrzā al-Qādiyānī, og minnet ham på det faren pleide å si om ham, at han var en ubrukelig latsabb som verken arbeidet eller tjente penger. Han minte ham også på om de gangene da faren sa fleipende at kom så skal jeg gjøre deg til mulla i en moské, da kommer du i det minste til å tjene noen kilo korn. Enda en ting som han minte ham på, var da faren pleide å be denne sikhen hente sønnen, og se på sønnen med et sorgfullt blikk og klage over at sønnen aldri ville lykkes i verden med å arbeide og tjene penger. Da sa sikhen: «Hadde han levd i dag, ville han ha sett denne lykken, og hvordan hans samme ubrukelige latsabb av en sønn har blitt en konge.» Videre fortalte sikhen om at faren mente at sønnen var en god person, men han var redd for at sønnen ikke kom til å klare seg, for folk var lure. {{ref:14}}

4.2.5 Den siste tiden

Mīrzā Gholām Mortaḍá bestemte seg for å bygge en moské. Før dette hadde han lenge forsøkt å få tilbake en moské i Qadian, som sikhene hadde tatt fra muslimene. Derfor valgte han å bygge en moské i sentrum av Qadian. Han måtte betale mye for jordstykket der moskeen skulle stå. Det er dette tilbedelsesstedet til Aḥmadiyyah-gruppen som er kjent som al-Aqṣá-moskeen. Mīrzā Gholām Mortaḍá sa at hans grav skulle være i hjørnet av al-Aqṣá-moskeen, slik at når Guds navn ble nevnt, skulle det nå hans øre. Kanskje var det slik han ville bli tilgitt, tenkte han.

Den dagen bygningen var klar, mens gulvet manglet noen mursteiner, ble han syk. Etter å ha vært syk i noen dager, døde han av dysenteri (akutt diarésykdom). Familien gravla ham der han ønsket.

Mīrzā al-Qādiyānī hevdet at i en drøm ble han gjort klar over at faren kom til å dø. Han var i Lahore, men skyndte seg til Qadian. Ifølge ham selv, var han 34 eller 35 år på den tiden, mens biografen al-ʿIrfānī mente at han var 36 eller 37 år. Ser vi på datoen ifølge Aḥmadiyyah-gruppens egne kilder, ble Mīrzā al-Qādiyānī født i 1839/1840, og faren døde i 1876 – noe Robert Egertons brev beviser. Det vil si at Mīrzā al-Qādiyānī var 36 eller 37 år på den tiden. I alle fall døde faren den andre dagen etter at Mīrzā al-Qādiyānī var framme i Qadian. Den dagen faren døde, skal Mīrzā al-Qādiyānī ha mottatt en åpenbaring som lød: «Ved natten og ved det som blir synlig om natten!» {{ref:15}} Dette var ifølge ham trøst og et tegn fra Herren om at faren ville dø den kvelden etter at solen gikk ned. Han mente at verden kom til å undre seg over at Gud kondolerte overfor sønnen at han hadde mistet faren, enda han var en person som gråt over å ha sløst bort livet og døde i den tilstanden. Det var sønnen Mīrzā Gholām Qādir som ble slektens nye overhode etter faren. Han var også lojal mot det britiske imperiet og kjempet for dem. {{ref:16}}

Vi kan ikke være enige i at Koranens vers handlet om Mīrzā al-Qādiyānīs far, for disse koranversene har en annen betydning. Faren hans gråt over å ha sløst bort livet ved å tjene det verdslige. Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte å gjøre faren til en betydelig religiøs skikkelse ved å hevde det han hevdet. Vi finner noen kritikkverdige ting om hans far, som Aḥmadiyyah-gruppen selv har dokumentert. Det har tydelig kommet fram at han kjempet mot sine egne både under sikhene og britene. Det vil si mot indere og muslimer. Hans egen sønnesønn berettet:

بیان کیا مجھ سے مرزا سلطان احمد صاحب نے بواسطہ مولوی رحیم بخش صاحب ایم اے کہ ایک دفعہ قادیان میں ایک بغدادی مولوی آیا. دادا صاحب نے اس کی بڑی خاطر و مدارت کی. اس مولوی نے دادا صاحب سے کہا مرزا صاحب آپ نماز نہیں پڑھتے؟ دادا صاحب نے اپنی کمزوری کا اعتراف کیا اور کہا کہ ہاں بے شک میری غلطی ہے. مولوی صاحب نے پھر باربار اصرار کے ساتھ کہا اور ہردفعہ دادا صاحب یہی کہتے گئے کہ میرا قصور ہے. آخر مولوی نے کہا آپ نمازنہیں پڑھتے۔ اللہ آپ کو دوزخ میں ڈال دے گا. اس پر دادا صاحب کو جوش آگیا اور کہا تمہیں کیا معلوم ہے کہ وہ مجھے کہاں ڈالے گا. میں اللہ تعالی پر ایسا بدظن نہیں ہوں میری امید وسیع ہے خدا فرماتا ہے لَا تَقْنَطُوْا مِنْ رّحْمَۃِ اللّہ. تم مایوس ہو گے میں مایوس نہیں ہوں، اتنی بے اعتقادی میں تو نہیں کرتا پھر کہا اس وقت میری عمر 75 سال کی ہے. آج تک خدا نے میری پیٹھ نہیں لگنے دی تو کیا اب وہ مجھے دوزخ میں ڈال دیگا.

Mīrzā Solṭān Aḥmad berettet for meg etter mulla Raḥīm Bakhsh at en gang kom det en imam fra Bagdad til Qadian. Bestefar var svært gjestfri mot ham. Den imamen sa til bestefar: «Mīrzā, forretter du ikke tidebønnen?» Bestefar bekjente sin svakhet, og sa at det ikke var noen tvil om at det var hans feil. Men imamen fortsatte gang på gang, og insisterte ved å si det [at han skulle forrette tidebønnen]. Bestefar svarte hver gang at det var hans feil. Til slutt sa imamen: «Du forretter ikke tidebønnen, Gud vil kaste deg i helvete!» Da kokte det over for bestefar, og han sa: «Hva vet du om hvor Herren skal la meg havne! Jeg har ikke slike dårlige tanker om Gud den Allopphøyde, mitt håp er vidstrakt. Gud sier: 'Mist aldri håpet om Guds nåde!' Du har vel mistet alt håp, men jeg har ikke mistet håpet. Så lite tro har ikke jeg!» Så sa han: «Jeg er 75 år nå, og Gud har aldri latt fienden beseire meg, vil Han nå la meg havne i helvete?!» {{ref:17}}

Beretningen etter barnebarnet hans er tydelig på at han ikke var en person som forrettet tidebønnen, noe som viser hans religiøse tilstand. I en annen beretning opplyser barnebarnet:

Videre skrev barnebarnet at farens (Mīrzā al-Qādiyānīs) bryllup ikke var på samme måte. Den bryllupsfesten var en nokså simpel feiring, og det var ikke noe under feiringen, som var imot islamske loven. Han mente også at bestefaren hadde ingen interesse av sånt, men musikerne og danserinnene var der for å underholde andre gjester som likte slik underholdning. {{ref:18}} Kritikken blir rettet mot Mīrzā Gholām Mortaḍá, da det var han som var verten, og stod for både underholdningen og feiringen.

Våre funn gjør det tydelig at Mīrzā Gholām Mortaḍá blir beskrevet som en sjenerøs, modig og lojal person av Aḥmadiyyah-gruppen. Men vi ser også at han var en person som kjempet mot sine egne og gjorde alt for å tilfredsstille de som ga ham makt i landet – først sikhene og deretter britene. Det beviser at han ikke var en lojal person, faktisk kjempet han bare for sin egen status. Han var en person som ikke brydde seg om å forrette tidebønnen og brøt islamsk lov for å underholde folk. Mīrzā al-Qādiyānī var en skuffelse i hans øyne fordi han ønsket at sønnen skulle være som ham, slik at han kunne tjene penger.

4.3 Slektens troskap til den britiske regjeringen

1893/1894 – Mīrzā al-Qādiyānī fortalte at hans far var trofast mot den britiske regjeringen til sine siste dager. Faren stilte alltid opp og gjorde alt han kunne for å tjene den britiske regjeringen, og han mottok brev om at de var tilfredse med ham for hans lojalitet. Etter faren tok broren over. {{ref:19}}

24.01.1898:

پھر میرے والد صاحب کی وفات کے بعد میرا بڑا بھائی میرزا غلام قادر خدمات سرکاری میں مصروف رہا. اور جب تِمّوں کے گذر پر مفسدوں کا سرکار انگریزی کی فوج سے مقابلہ ہوا تو وہ سرکار انگریزی کی طرف سے لڑائی میں شریک تھا. پھر میں اپنے والد اور بھائی کی وفات کے بعد ایک گوشہ نشین آدمی تھا. تاہم سترہ برس سے سرکار انگریزی کی امداد اور تائید میں اپنی قلم سے کام لیتا ہوں. اس سترہ ۱۷ برس کی مدت میں جس قدر میں نے کتابیں تالیف کیں ان سب میں سرکار انگریزی کی اطاعت اور ہمدردی کے لئے لوگوں کو ترغیب دی اور جہاد کی ممانعت کے بارے میں نہایت مؤثر تقریریں لکھیں. اور پھر میں نے قرین مصلحت سمجھ کر اسی امر ممانعت جہاد کو عام ملکوں میں پھیلانے کے لئے عربی اور فارسی میں کتابیں تالیف کیں جن کی چھپوائی اور اشاعت پر ہزار ہا روپیہ خرچ ہوئے اور وہ تمام کتابیں عرب اور بلاد شام اور روم اور مصر اور بغداد اور افغانستان میں شائع کی گئیں. میں یقین رکھتا ہوں کہ کسی نہ کسی وقت ان کا اثر ہوگا. کیا اس قدر بڑی کارروائی اور اس قدر دور دراز مدت تک ایسے انسان سے ممکن ہے جو دل میں بغاوت کا ارادہ رکھتا ہو؟

Etter min fars død var min storebror Mīrzā Gholām Qādir engasjert i å tjenestegjøre regjeringen. Den gang de fordervede [muslimske frihetskjemperne] kjempet mot den britiske regjeringens hær i 1857, deltok han fra den britiske regjeringens side. Etter min fars og brors død forsaket jeg alt og levde i andakt, og derfor har jeg i 17 år brukt min penn for å hjelpe og støtte den britiske regjerningen. De bøkene som jeg har skrevet i disse 17 årene, har jeg i dem alle oppfordret folk til å adlyde og føle med den britiske regjeringen, og i tillegg skrevet påvirkningskraftige ord som forbyr å kjempe [mot britene]. Så anså jeg det som hensiktsmessig å spre dette forbudet om å kjempe [mot britene] i forskjellige land, og derfor skrev jeg bøker på arabisk og persisk, og det kostet mange tusen rupier å trykke og utgi dem. De bøkene ble utgitt i Arabia, Levanten, Romerriket, Egypt, Bagdad og Afghanistan. Jeg er overbevist om at en eller annen gang vil de påvirke folk. Kan det forventes av en person som har til hensikt i sitt hjerte om å være opprørsk at han står på slik og holder på så lenge?

Så fortsatte han med å spørre om det fantes noen blant muslimene, som hadde vært så lojal mot britene ved å forby det å kjempe mot dem, og hvilken lønn eller premie forventet han av alt det han gjorde. Han la stor vekt på å fortelle at han hadde gjort dette i 17 år. {{ref:20}}

Noen spørsmål bør stilles her:

• Hvor kom alle disse pengene fra, fra det indiske folket i Punjab, eller den britiske regjeringen?
• Var dette religiøse skrifter basert på en religiøs filosofi, eller et forsøk gjennom propaganda for å bevare roen i det britiske imperiet som ble utfordret av frihetskjempere i hele imperiet?
• Skulle ikke det indiske folket, eller folk i andre land, anstrenge seg for frihet, eller skulle de heller leve som slaver?
• Hvorfor var det så viktig for Mīrzā al-Qādiyānī å gang på gang gjenta disse 17 årene, var det for å vise lojalitet og forsikre seg høy status og rikdom?

24.01.1898:

سرکار دولت مدار ایسے خاندان کی نسبت جس کو پچا س ۵۰ برس کے متواتر تجربہ سے ایک وفادار جان نثار خاندان ثابت کر چکی ہے اور جس کی نسبت گورنمنٹ عالیہ کے معزز حُکّام نے ہمیشہ مستحکم رائے سے اپنی چٹھیات میں یہ گواہی دی ہے کہ وہ قدیم سے سرکار انگریزی کے پکے خیرخواہ اور خدمت گذار ہیں. اس خود کاشتہ پودہ کی نسبت نہایت حزم اور احتیاط اور تحقیق اور توجہ سے کام لے اور اپنے ماتحت حکام کو اشارہ فرمائے کہ وہ بھی اس خاندان کی ثابت شدہ وفاداری اور اخلاص کا لحاظ رکھ کر مجھے اور میری جماعت کو ایک خاص عنایت اور مہربانی کی نظر سے دیکھیں. ہمارے خاندان نے سرکار انگریزی کی راہ میں اپنے خون بہانے اور جان دینے سے فرق نہیں کیا اور نہ اب فرق ہے.

Den britiske regjeringen erklærte Mīrzā al-Qādiyānīs slekt som en trofast og lojal slekt for deres 50 år lange innsats. Han oppfordret den britiske regjeringen til å ta hensyn til den planten som de selv hadde plantet, det vil si Mīrzā al-Qādiyānī, hans slekt og følgere. Siden Aḥmadiyyah-gruppen var en bevegelse de selv hadde dannet, skulle de være sjenerøse mot dem. Slekten til Mīrzā al-Qādiyānī hadde alltid ofret blod og liv for britene. {{ref:21}}

4.3.1 Delegasjonen fra 1869

I 1869 sendte britene en delegasjon til India, den bestod av britiske parlamentsmedlemmer, redaktører fra britiske aviser og representanter fra den engelske kirke. Delegasjonen var ledet av sir William med oppdrag om å finne ut av hvordan britene kunne herske over muslimene i fred og ro, og gjøre dem til sine lojale og lydige tjenere. Delegasjonen var et helt år i India, og observerte nøye den muslimske befolkningen. Under en samling ble konklusjonen presentert med prester som misjonerte i India til stede: «Sett fra det religiøse perspektivet, kan ikke muslimene undergi seg et annet folks regjering. I en slik tilstand anser de det som nødvendig å kjempe. Denne lidenskapen deres kan når som helst oppildne dem mot oss.»

Delegasjonen skrev to rapporter med tittelen The Arrival of British Empire in India. Her skrev de: {{ref:22}}

Flertallet blant Indias muslimer følger blindt sine åndelige og religiøse veiledere. Hvis vi i denne fasen lykkes med å finne en slik person som er villig til å erklære seg som en profet som er refleksjon av muslimenes profet, vil det føre til at mange folk vil samle seg rundt ham [følge ham]. Men det er svært vanskelig å oppfordre noen til dette formålet blant den muslimske befolkningen. Hvis dette problemet løser seg, så kan den personens profetskap bli hauset opp under regjeringens ledelse. Vi har også før oppnådd hjelp gjennom forrædere, og underlagt oss indiske herredømmer, men det var en annen fase. På den tiden trengte man forrædere med hensyn til hæren. Men nå som vi har befestet autoritet i landets hvert eneste hjørne, og det er lov og orden over alt, trenger vi å iverksette slike tiltak som fører til indre uro i landet.

Etter at rapporten var klar og framlagt, iverksatte britene søken etter den personen som kunne hjelpe dem i å oppnå deres mål. En person som kunne våge å erklære seg som en profet og få sine tilhengere til å lære bort den læren i generasjoner. Den personen skulle gjøre alt for å tilfredsstille den britiske regjeringen og gi muslimene den slavementaliteten som britene ønsket. De muslimske skriftlærde har alltid kritisert Mīrzā al-Qādiyānī basert på denne rapporten. Oppgaven om å finne en slik person, slik rapporten krevde, ble gitt til visekommissær (Deputy Comissioner) i Sialkot av guvernøren i Punjab.

Visekommissæren skal ha innkalt fire personer til intervju for denne oppgaven, en av dem var Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:23}} På den tiden arbeidet Mīrzā al-Qādiyānī som kontorist i Sialkot rettssal. Bashārat Aḥmad (1876–1943) som skrev et biografisk verk om Mīrzā al-Qādiyānī, skrev at Sirāj ad-Dīn Aḥmad skrev at i 1860 eller 1861 var Mīrzā al-Qādiyānī ansatt som kontorist i Sialkot, på den tiden var han mellom 22 og 24 år, ifølge ham var Mīrzā al-Qādiyānī en rettskaffen person. Her er Aḥmadiyyah-gruppen uenig, og skriver i fotnoten til denne opplysningen om at året var 1864. {{ref:24}}

Rundt 1868 var det en ung araber som het Moḥammad Ṣāliḥ som kom til Sialkot. Han var mistenkt for å være en spion. Det var behov for en arabisk tolk, så Mīrzā al-Qādiyānī ble tilkalt for å oversette det den unge araberen sa. {{ref:25}} Det sies at denne unge araberen hadde med seg en religiøs avgjørelse (fatwá) som påla muslimene å kjempe mot det britiske imperiet. Denne tolkejobben til Mīrzā al-Qādiyānī gjorde at han ble ansett som en lojal tjener av den britiske regjeringen.

En prest som het Buttler besøkte og diskuterte ofte med Mīrzā al-Qādiyānī. Den gang han var på vei tilbake til England, kom han til rettssalen. Visekommissæren spurte ham om hva han hadde kommet for, han sa at han kom for å bare møte Mīrzā al-Qādiyānī, og gikk rett inn der han satt. {{ref:26}} Etter denne hendelsen begynte Mīrzā al-Qādiyānī å forfatte bøker om islam.

I 1868 bestemte Mīrzā al-Qādiyānī seg for å ta eksamen i jus for å kunne praktisere som advokat, men han bestod ikke opptaksprøven. {{ref:27}} Mens i en annen kilde hevdes det at han sa opp jobben fordi han ikke følte noe særlig tilknytning til den, og derfor forlot han Sialkot. {{ref:28}} Dette må ha vært tungt for Mīrzā al-Qādiyānī, og følelsen av å være mislykket ble ytterligere tyngre for ham, for i sin fars øyne var han en person som aldri ville klare seg i denne verden.

4.3.2 William Wilson Hunter (1840–1900)

I 1871 ble en forskning utgitt av William Wilson Hunter: The Indian Musalmans: Are They Bound in Conscience to Rebel Against the Queen (De indiske muslimene: Er de forpliktet av samvittigheten til å gjøre opprør mot dronningen)? Dette var originaltittelen, men i 1872 ble tittelen endret til bare: The Indian Musalmans.

Hunter skrev: {{ref:29}}

It may seem that a cold acquiescence in our rule is but a meagre result from the discussions which have so long agitated the Muhammadan community. But such an acquiescence is the utmost that the intolerant spirit of Islam will permit to a really sincere disciple. Absolutely conscientious men, however, form a minority among Musalmans as among Christians, and an established Government has always the worldly-minded on its side. No young man, whether Hindu or Muhammadan, passes through our Anglo-Indian schools without learning to disbelieve the faith of his fathers. The luxuriant religions of Asia shrivel into dry sticks when brought into contact with the icy realities of Western science. In addition to the rising generation of sceptics, we have the support of the comfortable classes; men of inert convictions and of some property, who say their prayers, decorously attend the mosque, and think very little about the matter. But important as these two sections of the Muhammadans may be from a political point of view, it has always seemed to me an inexpressibly painful incident of our position in India that the best men are not on our side. Hitherto they have been steadily against us, and it is no small thing that this chronic hostility has lately been removed from the category of an imperative obligation.

Det kan virke som en kald aksept for vårt styre, men det er et magert resultat fra diskusjonene som så lenge har ivret den muslimske befolkningen. Men en slik aksept er det ytterste den intolerante ånden i islam vil tillate en virkelig oppriktig følger. Fullstendig samvittighetsfulle mennesker utgjør imidlertid et mindretall blant muslimer, slik de gjør blant kristne, og en etablert regjering har alltid de verdslige på sin side. Ingen ung mann, verken hindu eller muslim, går gjennom våre anglo-indiske skoler uten å lære å fornekte troen på forfedrenes religion. Asias frodige religioner visner til tørre pinner når de kommer i kontakt med Vestens iskalde virkeligheter innen vitenskap. I tillegg til den voksende generasjonen av skeptikere har vi støtten fra de komfortable samfunnsklassene; menn med svake overbevisninger og eiendom, som forretter sine bønner, går sømmelig til moskeen, men tenker svært lite på saken. Men så viktige som disse to delene av muslimene kan være fra et politisk perspektiv, har det alltid virket som et uendelig smertefullt aspekt ved vår posisjon i India at de beste menneskene ikke er på vår side. Inntil nå har de vært konsekvent imot oss, og det er ingen liten sak at denne konstante fiendtligheten nylig er blitt fjernet fra kategorien av en forpliktende plikt.

Hunter er tydelig i sin forskning om at hvis de skal klare å bevare sitt imperium i India, er de nødt til å framkalle massefrafall blant muslimene gjennom vestlig skolegang. Skeptikere i hans konklusjon av kapittel tre er kolonimaktens allierte; de som faller fra islam og de liberale muslimene. Det vil si folk som utfører tilbedelse i moskeene sammen med de andre muslimene, men føler seg ikke forpliktet til islam eller dens politiske og sosiale krav. De beste menneskene som han sikter til, er de religiøse muslimske lederne i India. Denne forskningen var bakgrunnen for å innlede en søken etter en person som de kunne gjøre til en religiøs leder og få muslimene i India til å bli underdanige og lydige slaver enn å stå opp for sin frihet.

4.3.3 William Ewart Gladstone (1809–1898)

En tale ble holdt av Gladstone i det britiske parlamentet om at så lenge Koranen eksisterer i muslimenes hjerte og hjerne, kan ikke britene regjere i fred og ro, for filosofien om å kjempe for frihet, vil alltid oppildne muslimene til å gjøre opprør. {{ref:30}}

Den dype lojaliteten, det sterke ønsket om å lykkes i livet, og den britiske regjeringens behov, oppklarer at begge parter trengte hverandre. Mīrzā al-Qādiyānī godtok rollen som britene ønsket å tildele en indisk person.

4.4 Fødsel

Mīrzā al-Qādiyānī skrev følgende om sin fødsel:

میں توام پیدا ہوا تھا میرے ساتھ ایک لڑکی تھی جس کا نام جنت تھا. اور یہ الہام کے (يا آدم اسكن أنت وزوجك الجنّة) جو آج سے بیس برس پہلے براہین احمدیہ کے صفحہ 496 میں درج ہے. اس میں جو جنت کا لفظ ہے اس میں یہ ایک لطیف اشارہ ہے کہ وہ لڑکی جو میرے ساتھ پیدا ہوئی اس کا نام جنت تھا اور یہ لڑکی صرف سات ماہ تک زندہ رہ کر فوت ہو گئی تھی.

«Jeg ble født med en tvilling. Det var en jente som ble født samtidig med meg. Hun het Jannat {{ref:31}}. Åpenbaringen 'Adam, bo du og din hustru i paradiset' som står skrevet i Barāhīn-e Aḥmadiyyah på side 496, innebærer et subtilt {{ref:32}} tegn. Det [subtile tegnet] betyr at den jenta som ble født sammen med meg, het Jannat [paradiset]. Den jenta levde kun i syv måneder, og så døde hun.» {{ref:33}}

Det er ikke logisk begripelig hvilken sammenheng koranverset 2:35 har med Mīrzā al-Qādiyānīs fødsel, og hvordan en ektemanns og hustrus (Adams og Evas) forhold til hverandre, kan være «et subtilt tegn» på en brors og søsters forhold til hverandre.

Denne fødselen som sammenlignes med forholdet til profeten Adam e og hans hustru Eva h, stemmer ikke overens fordi profeten Adam e ble skapt før sin hustru, mens Mīrzā al-Qādiyānī ble født etter tvillingsøsteren. Det må også stilles kritisk til at andre folk var mer klar over fødselsdatoen til den personen som skal ha vært en profet.

4.5 Uenigheten om når Mīrzā al-Qādiyānī ble født

Aḥmadiyyah-litteraturen strider mot seg selv med tanke på dette temaet. Det finnes noen kjente teorier om når Mīrzā al-Qādiyānī ble født. Det er enighet om at Mīrzā al-Qādiyānī ble født i byen Qadian i distriktet Gurdaspur i India. Mīrzā al-Qādiyānī skrev følgende om sin fødselsdato:

Men ifølge nyere forskning har Aḥmadiyyah-gruppen kommet fram til at han ble født 13.02.1835. Det var en fredags morgen, og tvillingsøsteren ble født først. {{ref:34}} Ifølge sønnen Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī ble faren enten født i 1836 eller 1837. Han tilbakeviste farens egne ord: {{ref:35}}

مرزا غلام احمد صاحب مسیح موعود کی پیدائش کی تاریخ ۱۸۳۹ء بیان کی ہے یہ جیسا کہ بیان ہو چکا ہے تحقیقات سے صحیح ثابت نہیں ہوتی بلکہ صحیح تاریخ ۳۷-۱۸۳۶ء معلوم ہوتی ہے.

Men sønnen har også nevnt andre datoer 1831, 1832 og 1835. At-Tauḥīdī konkluderte med at fødselen til Mīrzā al-Qādiyānī fant sted i 1839, slik som det står i verket Punjab Chiefs. Han mente at disse endringene i fødselsdatoen var for å gjøre enkelte profetier til sanne. {{ref:36}}

Under ser man teksten fra verket: {{ref:37}}

Et par teorier presentert av sønnen Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī, var at Mīrzā al-Qādiyānī ble enten 76 år eller 78 år, noe som beviste at han var nærmere 80 år, for det var det Mīrzā al-Qādiyānī ble opplyst om av Gud. {{ref:38}}

I The Review of Religions:The Founder of the Ahmadiyya Movement står det også at han ble født i 1839: {{ref:39}}

I The Religious Life of India: The Ahmadiya Movement er også fødselsåret 1839: {{ref:40}}

I fotnote 2 på side 13 står det at noen nye kilder mener at fødselsåret er et sted mellom 1836 og 1837, men den oppgitte datoen 1839 er den fleste biografer godtar. Dette var et standpunkt fra 1918, 10 år etter Mīrzā al-Qādiyānīs død.

4.5.1 Aḥmadiyyah-gruppens forsvar

Den sanne hjelpen og seieren for Mīrzā al-Qādiyānī i Aḥmadiyyah-gruppens øyne er at Gud ikke utslettet Mīrzā al-Qādiyānī eller hans følgere, og at de selv i dag eksisterer.

4.5.1.1 Åpenbaringen om alderen

Juli 1891 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī om en åpenbaring som opplyste ham om at han kom til å leve i 80 år eller i nærheten av det: {{ref:41}}

ثَمَانِينَ حَوْلًا أَوْ قَرِيبًا مِنْ ذَلِكَ.

Mīrzā al-Qādiyānī skal ha forstått at dette var et løfte fra Gud om hvor lenge han skulle leve, og at han var sannferdig.

15.12.1900 forklarte Mīrzā al-Qādiyānī at han hadde fått en åpenbaring som tydeliggjorde for ham at han kom til å leve i 80 år eller nærmere det, eller noen år mer, og at han kom til å leve så lenge at han ville se etterkommere langt fram i tid. Dette hadde han mottatt for omtrent 35 år siden: {{ref:42}}

مجھے مخاطب کرکے فرمایا ثمانین حولا اوقریبًا من ذالک او تزید علیہ سنینا وتریٰ نسلًا بعیدًا یعنی تیری عمر اسّی برس کی ہوگی یا دو چار کم یا چند سال زیادہ اور تو اس قدر عمر پائے گا کہ ایک دُور کی نسل کودیکھ لے گا. اور یہ الہام قریباً پینتیس۳۵ برس سے ہو چکا ہے ...

4.5.1.2 Betydningen av alderen

01.09.1902 utdypet Mīrzā al-Qādiyānī at det omtrentlige «omtrent 80 år» betydde to til tre år mer eller mindre, ifølge Guds løfte: {{ref:43}}

سو اس طرح ان لوگوں کے منصوبوں کے برخلاف خدا نے مجھے وعدہ دیا کہ میں اسی۸۰ برس یا دو تین برس کم یا زیادہ تیری عمر کروں گا ...

Han gjentok dette videre i det samme verket at han ville leve i 80 år eller et par år mer eller mindre: {{ref:44}}

اِس لئے پہلے ہی سے اُس نے مجھے مخاطب کرکے فرمایا: ثمانین حولًا او قریبًا من ذالک او تزید علیہ سنینًا وترٰی نسلًا بعیدًا یعنی تیری عمر اسی۸۰ برس کی ہوگی یا دو چار کم یاچند سال زیادہ ...

4.5.1.3 En mer spesifikk betydning av alderen

Aḥmadiyyah-gruppen mener at det ovennevnte var hans tidligere tolkning av åpenbaringen. Men 20.04.1907 korrigerte Gud hans tolkning ved å gi en mer spesifikk tid om at det skulle være fire til fem år mer eller mindre enn 80 år: {{ref:45}}

أَطَالَ اللَّهُ بَقَاءَك. اسی۸۰ برس یا پانچ چار زیادہ یا پانچ چار کم.

4.5.1.4 Fødseslsdato – et ukjent fenomen

I sitt forsvar av Mīrzā al-Qādiyānīs virkelige fødselsår skriver Aḥmadiyyah-gruppen at de skal bevise at Mīrzā al-Qādiyānīs uttalelser strider mot hans egne uttalelser: «Firstly, we will demonstrate that these statements of his contradict other of his statements, which would give his year of birth in 1835 or earlier.» {{ref:46}}

Aḥmadiyyah-gruppen sier at det på den tiden i mange samfunn ikke var vanlig å vite året og datoen for når man ble født. Folk refererte som regel til kjente hendelser i verden eller familien.

15.10.1908 ble bind 5 av verket Barāhīn-e Aḥmadiyyah utgitt, fem måneder etter Mīrzā al-Qādiyānīs død. Der står det at han ikke helt var klar over når han ble født, men så langt han visste, var han 70 år i 1323 e.h. som var året ifølge islamsk kalender det året (1905/1906): {{ref:47}}

اقول: عمر کا اصل اندازہ تو خدا تعالیٰ کو معلوم ہے مگر جہاں تک مجھے معلوم ہے اب اس وقت تک جو سن ہجری ۱۳۲۳ ہے میری عمر ستّر۷۰ برس کے قریب ہے واللّٰہ اعلم.

Aḥmadiyyah-gruppen velger å mene at de ovennevnte ordene er de mest vektige, selv om de erkjenner at Mīrzā al-Qādiyānī oppga forskjellige aldre i løpet av sin forfatterkarriere. Aḥmadiyyah-gruppens mål er å demonstrere at Mīrzā al-Qādiyānī ikke kjente sin sanne alder. Derfor mener muslimene at Mīrzā al-Qādiyānīs profeti om et 80 år langt liv er falsk og et ugyldig argument basert på Mīrzā al-Qādiyānīs uttalelser.

4.5.1.5 Åpenbaringene kommer i alderen 40 år

Videre bygger Aḥmadiyyah-gruppen forsvaret sitt på at Mīrzā al-Qādiyānī begynte å motta guddommelige inspirasjoner og åpenbaringer når han var 40 år:

20.04.1907 opplyste Mīrzā al-Qādiyānī at han begynte å motta åpenbaringer i 1290 e.h. (1873/1874): {{ref:48}}

ایک نشان سمجھتا ہوں کہ ٹھیک بارہ سو نوے ۱۲۹۰ ہجری میں خدا تعالیٰ کی طرف سے یہ عاجز شرف مکالمہ و مخا طبہ پا چکا تھا.

Ifølge denne beregningen blir Mīrzā al-Qādiyānīs fødselsår 1873 – 40 år = 1833 eller 1874 – 40 år = 1834.

Aḥmadiyyah-gruppen sier at deres meningsmotstandere trekker fram argumentet om at Mīrzā al-Qādiyānī selv skrev i januar 1898 at han ble født i enten 1839 eller 1840 som var sikhenes siste herskerperiode, mens i 1857 var han 16 eller 17 år: {{ref:49}}

اب میرے ذاتی سوانح یہ ہیں کہ میری پیدائش ۱۸۳۹ء یا ۱۸۴۰ء میں سکھوں کے آخری وقت میں ہوئی ہے اور میں ۱۸۵۷ء میں سولہ برس کا یا سترھویں برس میں تھا.

Her argumenterer Aḥmadiyyah-gruppen med at Ranjīt Singh døde i 1839, og dette var ikke eksakt sikhenes siste år eller dag, for den strakk seg fram til krigene mellom sikhene og britene i 1845–1846 og 1848–1849. {{ref:50}} Det vil si 10 år etter Ranjīt Singhs død. Derfor kan det å nevne 1839/1840 bare være et estimat, og ikke nøyaktig fødselsår.

Forsvaret forsterkes ytterligere ved å si at Mīrzā al-Qādiyānī også nevnte 01.09.1902 at han ble født 11 år før år 6000 etter profeten Adam e, det vil si år 5989: {{ref:51}}

اس حساب کے رُو سے میری پیدائش اس وقت ہوئی جب چھ ہزار میں سے گیارہ برس رہتے تھے ...

Basert på dette mener Aḥmadiyyah-gruppen at fødselsåret blir 1260 e.h. (1844 e.Kr.).

4.5.1.6 Aḥmadiyyah-gruppens teori

Aḥmadiyyah-gruppen presiserer at det bare er Gud som vet når det eksakte fødselsåret var, og alle de forskjellige årene og begivenhetene nevnt av Mīrzā al-Qādiyānī bare var omtrentlige beregninger. Siden det er tydelig at han ikke visste om sin alder, kan man ikke bruke årstallene han oppga som bevis for å erklære hans profeti som falsk.

Aḥmadiyyah-gruppen viser til at Mīrzā al-Qādiyānī 01.09.1902 skrev at han ble født på en fredag, den 14. i månekalenderen, og hans følgere skrev at Mīrzā al-Qādiyānī også sa i hindumåneden Phagun:

Nanakshahi Calendar blir brukt for å konvertere datoene av Aḥmadiyyah-gruppen:

Her er det viktige å påpeke at 1290 - 1250 = 40 år; derfor påstår Aḥmadiyyah-gruppen at 1835 (1250 e.h.) er mer korrekt, for det stemmer overens med når Mīrzā al-Qādiyānī begynte å motta åpenbaringer.

Etter denne datokonverteringen oppdager man at det er to fødselsår: 1835 og 1839. Aḥmadiyyah-gruppen mener at fødselsåret 1839 er rett etter den muslimske høytiden ʿīd og dagene kjent som ayyām at-Tashrīq (أيام التشريق) som er fra daggrytidebønnen på den 9. żō al-Ḥijjah til ettermiddagstidebønnen på den 13. żō al-Ḥijjah. Hvis dette var tilfellet, ville det ha blitt nevnt og ikke bare måneden fra hindukalenderen. Så mener Aḥmadiyyah-gruppen at mars 1832 gir også samme resultat som februar 1835 og mars 1839.

Et nytt argument som brukes etter å ha observert de tre ovennevnte, er: Han ble født på en fredag, 14. i månekalenderen og hindumåneden Phagun. Det sies at familien fikk det bedre etter Mīrzā al-Qādiyānīs fødsel, og de kom seg ut av økonomiske vanskeligheter. Moren hans fortalte ham flere ganger at familiens liv forandret seg til det bedre etter at han ble født. Han skal ha vært av de velsignede og faren oppnådde høyere grad på grad og ble av de velstående i samfunnet. Februar 1893: {{ref:52}}

وَسَمِعْتُ أُمِّي تَقُولُ لِي مِرَارًا إِنَّ أَيَّامَنَا بُدِّلَتْ مِنْ يَوْمِ وِلَادَتِكَ، وَكُنَّا مِنْ قَبْلُ فِي شَدَائِدَ وَمَصَائِبَ وَذَا أَنْوَاعِ كُرُوبٍ وَمِحَنٍ، فَجَاءَنَا كُلُّ خَيْرٍ بِمَجِيئِكَ، وَأَنْتَ مِنَ الْمُبَارَكِينَ. وَكَانَ أَبِي يَعْرُجُ مِنْ مَرْتَبَةٍ إِلَى أُخْرَى، وَمِنْ عَالِيَةٍ إِلَى عُلْيَا، حَتَّى عَرَجَ إِلَى مَعَارِجِ الْإِقْبَالِ، وَخَلَعَ اللهُ عَلَيْهِ مِنْ خُلَعِ الْإِكْرَامِ وَالْإِجْلَالِ. وَمَا أَلْتَهُ مِنْ شَيْءٍ، وَصَارَ مِنَ الْمُتَمَوِّلِينَ. 

4.5.1.7 Konklusjon

Det sistnevnte argumentet er det mest sentrale i å avgjøre fødselsåret, mener Aḥmadiyyah-gruppen. Etter deres mening var det ikke kamper som ble kjempet i Kashmir av sikhene og deres hær, og Mīrzā al-Qādiyānīs far var en del av sikhenes hær etter at han kom tilbake til Qadian – den gang han ble invitert av fyrste Ranjīt Singh. Aḥmadiyyah-gruppen mener at kampen i Poonch/Punch i Kashmir var den siste kampen kjempet av sikhene i 1837. Hvis faren deltok i den, og Mīrzā al-Qādiyānī ble født kort tid etter at faren kom tilbake til Qadian, vil 1832 eller 1835 være blant de mest sannsynlige fødselsårene. {{ref:53}} Hvis han ble født i 1832, ble han 76 år når han døde, og hvis han ble født i 1835, ble han 73 år når han døde, mens ifølge islamsk kalender 78 eller 75 år. På denne måten erklærer Aḥmadiyyah-gruppen Mīrzā al-Qādiyānīs profeti sann.

4.5.2 Motbevis

Aḥmadiyyah-gruppens forsvar bygger på å vise at Mīrzā al-Qādiyānīs ord strider mot hverandre, men det samme gjør de muslimske skriftlærdes motbevis.

4.5.2.1 Løgnere og deres motstridende ord

Før vi ser på hvorfor muslimene er uenige med Aḥmadiyyah-gruppen om Mīrzā al-Qādiyānīs fødselsår, er det viktig å se på hva Mīrzā al-Qādiyānī mente om en person som motsier seg selv og om en som lyver.

Mīrzā al-Qādiyānī setter en ramme for løgnere, og sier at hvis bare én av hans profetier ikke blir oppfylt, er han en løgner. Det er kravet han selv stiller, og ikke de muslimske skriftlærde. Derfor må man vurdere ham i lys av dette kravet. Det er ikke tillatt for Aḥmadiyyah-gruppen å si at de følger Mīrzā al-Qādiyānī hvis de ikke godtar dette kravet som han har satt. Det mest interessante han sa, var at når en person blir bevist som løgner i en ting, kan man ikke stole på vedkommende når det gjelder andre ting. «Ting» vil her si profetier, utsagn, påstander, meninger, tolkninger og lignende.

Mīrzā al-Qādiyānī erklærte den som har motstridende ord som en hykler som gjør alt for å smigre og tilfredsstille folk.

Aḥmadiyyah-gruppen ser bort ifra det faktum at Mīrzā al-Qādiyānī satte noen spesifikke krav for å være en sannferdig person når de sier følgende: «Firstly, we will demonstrate that these statements of his contradict other of his statements, which would give his year of birth in 1835 or earlier.» {{ref:54}} For å forsvare Mīrzā al-Qādiyānīs motstridende ord, sier de at de skal bevise at hans ord strider mot hverandre, de innser ikke at de erklærer ham som en løgner ifølge hans egen regel.

4.5.2.2 Aḥmadiyyah-gruppens forsvar og Mīrzā al-Qādiyānīs motstridende ord

Vi skal nå utforske hvordan Mīrzā al-Qādiyānīs egne uttalelser om sannhet og løgn skaper en problematisk situasjon for Aḥmadiyyah-gruppen. Mīrzā al-Qādiyānī påstår at enhver som det blir bevist om at vedkommende lyver, mister av seg selv troverdighet, og at motstridende ord er et kjennetegn på hykleri. Dette stiller Aḥmadiyyah-gruppens forsvar av Mīrzā al-Qādiyānī i et vanskelig lys, ettersom de selv trekker fram motstridende uttalelser fra hans verk.

For eksempel, når Mīrzā al-Qādiyānī sier at «løgnerens ord er nødt til å være motstridende», har det en nødvendig følge; dersom det finnes motstridende uttalelser av ham om hans fødselsår, som Aḥmadiyyah-gruppen hevder, kan dette ramme hans troverdighet. I denne konteksten påpekes det at hans krav om at han må anses som en løgner dersom én av hans profetier ikke går i oppfyllelse, er et eget kriterium som hans tilhengere må forholde seg til.

Aḥmadiyyah-gruppens forsøk på å skape et narrativ der Mīrzā al-Qādiyānīs ord kan være motstridende, uten å undergrave hans troverdighet, er selvmotsigende. Vi blir nødt til å trekke fram at det å hevde at han har sagt noe som er i strid med hans tidligere uttalelser, uten å erkjenne konsekvensene av dette, er en form for uærlighet.

I lys av disse argumentene blir det tydelig at hovedpoenget er at Mīrzā al-Qādiyānī selv har satt standarden for hva som kvalifiserer som sannhet og løgn, og at Aḥmadiyyah-gruppens forsøk på å omgå denne standarden, enten bevisst eller ubevisst, svekker deres eget ståsted. For å følge Mīrzā al-Qādiyānī, er de nødt til å erkjenne de resultatene som følger med hans påstander, noe som kan føre til en dypere refleksjon over troverdighet og konsekvensene av egne ord.

4.5.2.3 Mīrzā al-Qādiyānīs sønn

Aḥmadiyyah-gruppen forsvarer med at det ikke var vanlig å føre opp eksakte datoer på den tiden da Mīrzā al-Qādiyānī levde. Det kan godtas til en viss grad at på fattige områder og steder uten britisk kontroll i India ikke var vanlig å føre opp fødselsdatoer. Men Mīrzā al-Qādiyānī skrev sin sønns eksakte fødselsdato, og også dødsdato 01.12.1888. {{ref:55}} Poenget her er å bevise at dager, måneder og år ikke helt var fremmed for Mīrzā al-Qādiyānī. Over tre sider nevnte han eksakte dager, måneder og år vedrørende flere ting for å bevise seg som sann overfor meningsmotstanderne:

4.5.2.4 Guds ansvar

28.10.1902 forklarte Mīrzā al-Qādiyānī at Gud bestemte Seg for å la folk dra nytte av hans profetier på både hans tid og i ettertid, slik at kommende generasjoner også kunne oppleve dem som sanne og store tegn. Blant dette var hans alder som skulle være 80 år eller noe mer eller mindre enn det. Ved dette skulle Gud befri ham for enhver beskyldning av meningsmotstanderne: {{ref:56}}

خدا تعالیٰ نے ارادہ فرمایا ہے کہ میری پیشگوئیوں سے صرف اس زمانہ کے لوگ ہی فائدہ نہ اُٹھائیں بلکہ بعض پیشگوئیاں ایسی ہوں کہ آئندہ زمانہ کے لوگوں کے لئے ایک عظیم الشان نشان ہوں جیسا کہ براہین احمدیہ وغیرہ کتابوں کی یہ پیشگوئیاں کہ میں تجھے اسی ۸۰ برس یا چند سال زیادہ یا اس سے کچھ کم عمر دوں گا اور مخالفوں کے ہر ایک الزام سے تجھے بری کروں گا ...

Islamforskere mener at det er noen punkter man er nødt til å legge vekt på her:

1. For å vite om hvor lenge en person lever, trenger man å vite om vedkommendes fødselsdato og dødsdato.
2. Hvis det er Guds vilje og bestemmelse at profetien om hans alder skal være sann, har Gud pålagt Seg selv å fortelle menneskene om fødselsdatoen til Mīrzā al-Qādiyānī.
3. Hvis Gud skulle gjøre Mīrzā al-Qādiyānīs liv/alder et tegn for dalevende og kommende mennesker, er det et krav som må oppfylles: Gud må opplyse om hva fødselsdatoen til Mīrzā al-Qādiyānī er, for det er den eneste måten å forstå om profetien ble oppfylt eller ikke.
4. Når det gjelder dødsdatoen, er Aḥmadiyyah-gruppen enig om den at det var 26.05.1908.
5. Det må fokuseres på om dette ble opplyst av Gud gjennom Mīrzā al-Qādiyānī, eller ikke.

4.5.2.5 Den opprinnelige åpenbaringen

Under skal vi kronologisk se på at Mīrzā al-Qādiyānīs ord strider mot hans egne og hans følgeres konklusjoner.

Ca. 1865 skal Mīrzā al-Qādiyānī ha mottatt en åpenbaring som avslørte for ham at hans alder skulle være omtrent 80 år. {{ref:57}} Juli 1891 virker det som om han gjenga åpenbaringen i sin helhet. Det ble opplyst at han kom til å oppleve forskjellige tidsperioder sammen med forskjellige livspartnere og etterkommere langt fram i tid. Gud skulle la ham leve et rent liv i omtrent 80 år eller i nærheten av det. Gud våket over ham og kalte ham den som forlater seg på Gud, og Gud lovpriste ham fra Sin trone. Gud ville være nok for ham mot de som kalte Guds ord for løgn og gjorde narr av dem. Til slutt skrev han at denne teksten var fra en kunngjøring i juli 1887, men så måtte Aḥmadiyyah-gruppen korrigere sin egen profet med å opplyse at det skulle være 1888 og ikke 1887, dette var en skrivefeil fra Mīrzā al-Qādiyānīs side: {{ref:58}}

يَأْتِي عَلَيْكَ زَمَانٌ مُخْتَلِفٌ بِأَزْوَاجٍ مُخْتَلِفَةٍ، وَتَرَى نَسْلًا بَعِيدًا، وَلَنُحْيِيَنَّكَ حَيَاةً طَيِّبَةً، ثَمَانِينَ حَوْلًا أَوْ قَرِيبًا مِنْ ذَلِكَ. إِنَّكَ بِأَعْيُنِنَا، سَمَّيْتُكَ الْمُتَوَكِّلَ، يَحْمَدُكَ اللهُ مِنْ عَرْشِهِ. كَذَّبُوا بِآيَاتِنَا وَكَانُوا بِهَا يَسْتَهْزِئُونَ. سَيَكْفِيكَهُمُ اللهُ، وَيَرُدُّهَا إِلَيْكَ، لَا تَبْدِيلَ لِكَلِمَاتِ اللهِ، إِنَّ رَبَّكَ فَعَّالٌ لِمَا يُرِيدُ. یہ عبارت اشتہار دہم جولائی ۱۸۸۷ ء کی پیشگوئی کی ہے.

Man må legge merke til at i den opprinnelige åpenbaringen står det ikke noe om hvor mange år det kunne være mer eller mindre. Aḥmadiyyah-gruppen sier at de årene som ble nevnt som «mer eller mindre enn det», var Mīrzā al-Qādiyānīs egne omtrentlige beregninger. Dette ser mer ut som en bevisst taktikk fra hans side, slik at han kunne redusere og øke som han ville for å holde sin profeti sann, men for å kunne gjøre det, brukte han flere antagelser.

4.5.2.6 Uttaler seg om alderen

Det betyr at hvis han var 51 år i 1892, ble han født i 1841. Mīrzā al-Qādiyānī påstod også at den ventede personen som skulle komme, ville leve i 40 år etter å ha stått fram. {{ref:59}} Det vil si at hvis han var 51 år i 1892 og framstod 11 år før det, betyr det at han framstod i 1881. Legger man på 40 år til det årstallet, får vi 1921. Det tilsvarer 13 år mer enn dødsdatoen til Mīrzā al-Qādiyānī, 1908.

Da faren hans døde, skrev økonomikommisjonær i Punjab, Robert Egerton, et brev til Mīrzā Gholām Qādir, storebroren til Mīrzā al-Qādiyānī. Brevet var datert 29.06.1876. {{ref:60}} Hvis Mīrzā al-Qādiyānī var 35 på den tiden, ble han født i 1841, og hvis han var 34, ble han født i 1842.

4.5.2.7 1865-teorien og profetien om alderen blir tilbakevist

1. Mīrzā al-Qādiyānī nevnte at hans alder (liv og død) var noe Gud skulle bevise sannheten ved, og at Gud visste at Mīrzā al-Qādiyānīs meningsmotstandere kom til å fornekte ham ved den.
2. Åpenbaringen om å leve i 80 år eller noe nærmere det skal ha funnet sted for omtrent 35 år siden, ifølge Mīrzā al-Qādiyānī.
3. Aḥmadiyyah-gruppen sier at de er forvisset om at verket Toḥfa-e Golarwiyyah ble skrevet i 1900, selv om det ble utgitt senere: {{ref:61}}
4. 1900 - 35 = 1865. Mīrzā al-Qādiyānī skal ha mottatt denne åpenbaringen i omtrent 1865: {{ref:62}}

• Aḥmadiyyah-gruppen har satt en dato ved å basere seg på Mīrzā al-Qādiyānīs ord at det var for 35 år siden, så de har trukket det fra 1900 og fått svaret 1865.

5. Men tidligere enn det i mai 1892 (utgitt første gang i juni 1892 og andre gang i januar 1896) skrev Mīrzā al-Qādiyānī at han mottok den samme åpenbaringen: {{ref:63}}

اب واضح رہے کہ یہ عاجز اپنی عمر کے چالیسویں برس میں دعوت حق کیلئے بالہام خاص مامور کیا گیا اور بشارت دی گئی کہ اسی۸۰ برس تک یا اسکے قریب تیری عمر ہے سو اس الہام سے چالیس برس تک دعوت ثابت ہوتی ہے جن میں سے دس برس کامل گذر بھی گئے دیکھو براہین احمدیہ صفحہ ۲۳۸.

• Aḥmadiyyah-gruppen opplyser selv at verket det ovennevnte utdraget er hentet fra, ble skrevet i slutten av mai 1892: {{ref:64}}
• Mīrzā al-Qādiyānī skal ha blitt utvalgt av Gud da han var 40 år og fått et gledelig budskap om å leve i 80 år eller i nærheten av det.
• Denne åpenbaringen beviser at hans invitasjon til hans filosofi skulle vare i 40 år, og 10 år hadde passert av det idet han skrev det ovennevnte.
• Basert på det ovennevnte blir regnestykket: 40 år når han ble utvalgt og 10 år som hadde passert av hans periode for invitasjon til hans ideologi som skulle vare i 40 år, det betyr at han var 50 år i 1892, og ble født i 1842. Hvis han ble født i 1842 og døde i 1908, ble han ikke mer enn 66 år.
• Hvis denne åpenbaringen kom til ham i 1892, og 10 år hadde passert siden da, fikk han den åpenbaringen i 1882 og ikke i 1865, slik som Aḥmadiyyah-gruppen ønsker at skal være det angitte året.
• Det er 17 års forskjell på årstallene 1882 og 1865, uttrykket «omtrent» kan ikke omfatte dette.

6. Det hevdes at verket Barāhīn-e Aḥmadiyyah bind 5 ble skrevet i 1905, men ble utgitt fem måneder etter Mīrzā al-Qādiyānīs død (15.10.1908). I det skrev Mīrzā al-Qādiyānī at han var nærme 70 år, og det hadde gått 30 år siden Gud med tydelige ord hadde opplyst ham om at han kom til å bli 80 år eller fem til seks år mer eller mindre enn det: {{ref:65}}

اب میری عمر ستّر۷۰ برس کے قریب ہے اور تیس ۳۰ برس کی مدت گذر گئی کہ خدا تعالیٰ نے مجھے صریح لفظوں میں اطلاع دی تھی کہ تیری عمر اسّی۸۰ برس کی ہو گی اور یا یہ کہ پانچ ۵ چھ ۶ سال زیادہ یا پانچ ۵ چھ ۶ سال کم.

• 15.12.1900 {{ref:66}} sa han at det var gått 35 år siden han mottok tydelige ord fra Gud, mens i 1905 (utgitt 15.10.1908) {{ref:67}} sa han at det har gått 30 år siden han mottok disse tydelige ordene, og alderen var nærme 70 år i både 1900 og 1905.
• Istedenfor 40 år har han sagt 30 år. Her må man huske at han en gang sa at hans tid for å invitere til Gud på jorden, skulle vare i 40 år. Var kanskje dette en måte å kjøpe tid på ved å redusere tiden?
• 20.04.1907 sa han at åpenbaringene hadde begynt å komme til ham for mer enn 25 år siden: {{ref:68}}

چونکہ ان لوگوں کو معلوم ہے کہ میرے اِس دعویٰ وحی اورالہام پر پچیس۲۵ سال سے زیادہ گذر چکے ہیں ...

• Det er tre år som blir nevnt: 1900 - 35 år, 1905 - 30 år og 1907 - 25 år. 25 år som han nevnte, handler om å ha blitt utvalgt av Gud, og det var en del av den opprinnelige åpenbaringen om alderen, ifølge Mīrzā al-Qādiyānī.
• 1907 - 25 = 1882: Det forsterker våre funn i ovennenvt punkt (5); året var ikke 1865, men 1882, og Mīrzā al-Qādiyānī levde mindre enn 70 år.
• Hvis han var en profet og mottok åpenbaringer og snakket om årstall, hvorfor nevnte han ikke det med nøyaktige ord. Hvis det skulle være en profetisk måte å bare forutse en framtidig hendelse på, ville det ha vært tilstrekkelig å nevne noe som ville hende, men å opplyse feil tall og så legge til uttrykket «omtrent», virker mystisk.
• 20.04.1907 påstod Mīrzā al-Qādiyānī at hvis man regner fra da det første bindet av Barāhīn-e Aḥmadiyyah ble skrevet (1880), blir hans tid for å ha mottatt åpenbaringer 27 år. Regner man fra når det fjerde bindet av Barāhīn-e Aḥmadiyyah ble skrevet (1884), blir det 25 år. Men fra de første åpenbaringene begynte, så hadde det til nå gått 30 år: {{ref:69}}

یہ یاد رہے کہ اگر میرے زمانہ الہام کو اس تاریخ سے لیا جائے جب اول حصہ براہین احمدیہ کا لکھا گیا تھا تب تو اس سال سے میرے الہام کے زمانہ کو ستائیس سال کے قریب ہوتے ہیں اور جب براہین احمدیہ کے چہارم حصہ سے شمار کیا جائے تو تب پچیس سال گذر گئے ہیں اور جب وہ زمانہ لیا جائے کہ جب پہلے الہام شروع ہوا تب تیس ۳۰ سال ہوتے ہیں.

• Han bruker riktig nok uttrykket «nærme (omtrent)», men hvordan han klarer å få det til å bli to år mellom 1880 og 1884, er vanskelig å forstå.
• Denne teorien strider også mot 1865-teorien til Aḥmadiyyah-gruppen, for følger man Mīrzā al-Qādiyānīs egne ord, blir det 1907 - 30 = 1877.
• 20.04.1907 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī også at den gang åpenbaringene begynte å komme til ham, var han en ung mann, mens nå var han en gammel mann på nærmere 70 år. Det hadde gått omtrent 35 år siden det hele begynte, og Gud hadde aldri forlatt ham: {{ref:70}}

مَیں سچ سچ کہتا ہوں کہ جب سلسلہ الہامات کا شروع ہوا تو اُس زمانہ میں مَیں جوان تھا اب میں بوڑھا ہوا اور ستر۷۰ سال کے قریب عمر پہنچ گئی اور اُس زمانہ پر قریباً پینتیس سال گذر گئے. مگر میرا خدا ایک دن بھی مجھ سے علیحدہ نہیں ہوا.

• Her sa han selv at han var nærmere 70 år året før han døde, og det hadde gått 35 år siden åpenbaringene kom til ham.
• Over ser vi at han skrev 30 år, mens nå skrev han 35 år, dette skrev han i ett og samme verk.
• 1865-teorien blir igjen tilbakevist ved enda et nytt årstall: 1907 - 35 = 1872.
• Det samme verket Ḥaqīqah al-Waḥy i samlingen Roḥānī khaza’in bind 22 gir tre forskjellige år: side 214: 25 år, side 215: 30 år og side 461: 35 år.

7. 21.06.1908 ble verket Peghām-e ṣolḥ utgitt, Mīrzā al-Qādiyānī skrev det to eller tre dager før han døde 26.05.1908. I dette verket skrev han at i omtrent 30 år hadde han mottatt ord fra Gud: {{ref:71}}

میں تخمیناً تیس۳۰ برس سے خدا کے مکالمہ اور مخاطبہ سے مشرف ہوں.

• 1908 - 30 = 1878. Enda et nytt år blir presentert, og det året strider også mot teorien om å ha først mottatt åpenbaringer i 1865.

8. 01.09.1902 (skrevet 1900) {{ref:72}} fortalte Mīrzā al-Qādiyānī at han var 60 år og ble født 1257 e.h. (1841): {{ref:73}}

بلکہ اگر وہ ساٹھ برس الگ کر دیئے جائیں جو اس عاجز کی عمر کے ہیں تو ۱۲۵۷ ہجری تک بھی اشاعت کے وسائل کاملہ گویا کالعدم تھے ...

• Fødselsdatoen blir ifølge dette regnestykket 1900 - 60 = 1840.
• I det samme verket sa han at han mottok åpenbaring om alderen for 35 år siden: {{ref:74}}

ثمانین حولًا او قریبًا من ذالک او تزید علیہ سنینًا وترٰی نسلًا بعیدًا یعنی تیری عمر اسی۸۰ برس کی ہوگی یا دو چار کم یاچند سال زیادہ اور تو اس قدر عمر پائے گا کہ ایک دُور کی نسل کو دیکھ لے گا اور یہ الہام قریباً پینتیس برس سے ہو چکا ہے ...

• Trekker man 35 år fra 60 år som var hans alder, blir hans alder 25 år da han mottok åpenbaring om alderen.
• 31.07.1901 var i en rettsak der han sverget på at Gud var alltilstedeværende, og at han skulle tale sant: «Jeg er nærme 60 år»: {{ref:75}}

• Under ed sverger han og opplyser om at han er nærmere 60 år i 1901.
• Mīrzā al-Qādiyānī satte selv en grense ved å si at han mottok åpenbaring om sin alder da han var 40 år. {{ref:76}} Januar 1894 sa han også at den dagen Guds guddommelige inspirasjons port åpnet for ham, var han 40 år: {{ref:77}}

• 01.09.1902 (skrevet 1900) setter Mīrzā al-Qādiyānī seg selv fast i en klemme ved å si at den lovede Messias som er den siste forvalteren, vil fylle 40 år når det 14. århundres begynnelse kommer. Han vil bli født i siste del av sjette millennium som profeten Adam e, og i en alder av 40 år som profeten Moḥammad s vil han stå fram som profet, og det vil være århundrets begynnelse – dette er noe som er fastsatt for sendebudene. Disse tegnene gjør det umulig for en løgner og en som kommer med feilaktige påstander å påstå å være denne lovede personen: {{ref:78}}

اور اس کا وہ بلوغ جو مرسلین کے لئے مقرر کیا گیا ہے یعنی چالیس سال اُس وقت ہوا جبکہ چودھویں صدی کا سر آگیا اور اس آخری خلیفہ کے لئے یہ ضروری تھا کہ آخر حصہ ہزار ششم میں آدم کی طرح پیدا ہو اور سن چالیس میں آنحضرت صلی اللہ علیہ وسلم کی طرح مبعوث ہو اور نیز صدی کا سر ہو اور یہ تین شرطیں ایسی ہیں کہ اس میں کاذب اور مفتری کا دخل غیر ممکن ہے.

• Aḥmadiyyah-gruppen må avgjøre hva som er riktig i lys av Mīrzā al-Qādiyānīs ovennevnte påstander:
• Mīrzā al-Qādiyānī var 40 år når han mottok åpenbaring om sin alder.
• Mīrzā al-Qādiyānī var 25 år når han mottok åpenbaring om sin alder.
• Mīrzā al-Qādiyānī var 40 år den dagen åpenbaringene begynte å komme til ham.
• Mīrzā al-Qādiyānī opplyste om feil alder under ed.

9. Hvis Mīrzā al-Qādiyānī var uvitende om sin egen tilstand, hvordan kan man stole på ham når det gjelder hans påstand om å være profet?

4.5.2.8 Aldersfortellingen fortsetter

Dette var Mīrzā al-Qādiyānīs beregning basert på Koranens og mangfoldige beretningers lære, men det var en selvlagd beregning uten noen form for støtte i kildene.

Beregner man alderen hans basert på dette, blir fødselsåret 1837 (1902 - 65 = 1837). Men hvordan bør man tolke dette med hensyn til det han selv gjentatte ganger har nevnt som sitt fødselsår?

Ser vi på tallene over, finner vi at her er det en del feilinformasjon basert på følgende punkter:

1. De var ikke jevnaldrende; Ātham ble født i 1828, ifølge Aḥmadiyyah-gruppen. {{ref:79}}
2. Debatten mellom dem startet i 1893, trekker man 64 år fra det, blir det 1829. Det stemmer ikke overens med Mīrzā al-Qādiyānīs fødselsdato, verken den han selv påstod om seg selv (1839/1840) eller den Aḥmadiyyah-gruppen erklærer som den rette og offisielle (1835).
3. Trekker man 64 år fra 1902 da han sa de var jevnaldrende, får vi 1838 som fødselsår.
4. Det er en profet som ikke har oversikt over når han selv ble født, men han oppgir gang på gang årstall og alder.

4.5.2.9 Aḥmadiyyah-gruppens tidlige kilder

November/desember 1903 stod det i The Review of Religions, et tidsskrift utgitt av Aḥmadiyyah-gruppen, at Mīrzā al-Qādiyānī utfordret den amerikanske predikanten John Alexander Dowie. Her mente Mīrzā al-Qādiyānī at han var omtrent 70 år: {{ref:80}}

Den ovennevnte informasjonen strider mot Mīrzā al-Qādiyānīs egne tidligere og senere ord.

01.03.1904 ble det annonsert i tidsskriftet al-Badr at Mīrzā al-Qādiyānīs første kalif Nōr ad-Dīn hadde utgitt et verk på 300 sider. {{ref:81}} Den digitale versjonen av verket på offisielle nettsiden til Aḥmadiyyah-gruppen har ikke sted, utgiver eller utgivelsesår, men tidsskriftet al-Badr bekrefter utgivelsen. I verket har også Nōr ad-Dīn skrevet at Mīrzā al-Qādiyānī ble født 1839. {{ref:82}} Hvilket vil si at Mīrzā al-Qādiyānī var 64 eller 65 år på den tiden Nōr ad-Dīn skrev dette verket, og han var 68 eller 69 år når han døde fire år senere i 1908.

4.5.2.10 Mīrzā al-Qādiyānīs klare ord

10.04.1904 er det dokumentert at Mīrzā al-Qādiyānī ble spurt om hans alder. Han svarte at han kom til å leve nærmere 80 år, det var ifølge en åpenbaring han hadde fått. I et syn fikk han se at han hadde bedt til Gud om å øke livet hans med ytterligere 15 år. Da spurte den som stilte spørsmålene om hvor gammel han var nå. 65 eller 66 år svarte Mīrzā al-Qādiyānī: {{ref:83}}

Hvis han var 65 eller 66 i 1904, ble han 69 eller 70 år i 1908 når han døde.

04.11.1905: Mīrzā al-Qādiyānī holdt et foredrag i Ludhiana, India, for flere tusen personer, ifølge Aḥmadiyyah-gruppen. Her fortalte han at han var 67 år og hans tid som profet hadde blitt mer enn 23 år: {{ref:84}}

1. Hvis han var 67 år i 1905, ble han født i 1838.
2. Hans tid som profet var omtrent 23 år her: 1905 - 23 = 1882. Teorien om å bli utvalgt og motta åpenbaring om sin alder i 1865, blir tilbakevist med hans egne ord.
3. Tre år etter 1905, i 1908, døde Mīrzā al-Qādiyānī. Det betyr at profetskapet hans varte ikke mer enn et sted mellom 26 og 30 år. Det vil si at hans profeti om at hans profetskap skulle vare i 40 år, stemte heller ikke.

4.5.2.11 Mīrzā al-Qādiyānīs profetskap varte ikke i 40 år

1. Beregner vi basert på ovennevnt informasjon, blir regnestykket som følger: 1906 - 26 = 1881. Så trekker vi 40 fra det, for han skal ha blitt utvalgt av Gud i en alder av 40 år: 1881 - 40 = 1841 (fødselsår).
2. Aḥmadiyyah-gruppen bruker Thanā’ Allāh al-Amritsarī som et argument for å forsvare den nye fødselsdatoen de har satt for Mīrzā al-Qādiyānī, slik som vi så i deres forsvar.

4.5.2.12 Alderen stemmer ikke overens med profetien

Det ovennevnte beviser at ordene til Mīrzā al-Qādiyānī om å være nærmere 70 år betydde å være under 70 år og ikke 70 år eller over, for han nevnte også tallet 68. Ser man på hans bruk av uttrykket «omtrent 70 år», oppdager vi at når han sier omtrent en alder, så betyr det under det nærmeste runde tallet og ikke over det, slik som i dette tilfellet, så var han under 70 år. Hvis han ble født i 1839 eller 1840 som han selv mente, døde han som omtrent 70 år og ikke 80 år som han profeterte.

4.5.2.13 Mīrzā al-Qādiyānī dør – enda en profeti blir usann

Dette sa Mīrzā al-Qādiyānī den gang en ex-Aḥmadī, ʿAbd al-Ḥakīm, forutsa at Mīrzā al-Qādiyānī kom til å dø innen 14 måneder etter juli 1907. ʿAbd al-Ḥakīm var en følger av Mīrzā al-Qādiyānī fra omtrent 1886, men han forlot Aḥmadiyyah-gruppen i 1906. Påstanden til motstanderne hans var at han kom til å dø før september 1908. Mīrzā al-Qādiyānī sa at Gud kom til å vise at de var løgnere og forlenge livet hans, dette var ord han mottok fra Gud. Men Mīrzā al-Qādiyānī døde 26.05.1908, noe som opplyser at de guddommelige ordene som han mottok, var feil, for han skulle leve lengere enn det motstanderne fastsatte som hans siste tid. Med andre ord var ikke det han mottok fra Gud, men selvoppdiktede ord.

4.5.2.14 En desperat jakt etter å endre fødselsdatoen begynner

Juni 1908 kom dødsannonsen til Mīrzā al-Qādiyānī. Aḥmadiyyah-gruppen var desperate etter å få ham over 70 år, sånn at det kunne bli ansett som nærmere 80 år, slik som Mīrzā al-Qādiyānī hele tiden hadde profetert om sin alder. Aḥmadiyyah-gruppen hevdet at 1836 eller 1837 var den korrekte datoen, men to andre kilder (aviser) som de tok med utklipp av i The Review of Religions, var uenige med Aḥmadiyyah-gruppen om alderen: {{ref:85}}

Det er tydelig at de andre kildene valgte å forholde seg til det Mīrzā al-Qādiyānī sa om sitt fødselsår enn det Aḥmadiyyah-gruppen forsøkte å gjøre.

Forskere på dette fagområdet stiller et simpelt spørsmål etter å påpeke den velkjente profetien om å bli noen år mer eller mindre enn 80 år. De retter fokuset mot verket Barāhīn-e Aḥmadiyyah bind 5 som ble utgitt omtrent 5 måneder etter Mīrzā al-Qādiyānīs død, et verk som de muslimske skriftlærde stiller seg kritisk til om hvorvidt dette verket er Mīrzā al-Qādiyānīs eget, eller om han begynte på det, og andre fullførte det. Mīrzā al-Qādiyānī skrev i dette verket som ble utgitt 15.10.1908 at han nå var nærmere 70 år, og det hadde gått 30 år siden den gang Gud hadde opplyst ham med helt klare ord om at han kom til å leve til han ble 80 år gammel, eller at han kom til å leve fem til seks år mer eller mindre enn det, et sted mellom 74 og 86 år: {{ref:86}}

اب میری عمر ستّر۷۰ برس کے قریب ہے اور تیس ۳۰ برس کی مدت گذر گئی کہ خدا تعالیٰ نے مجھے صریح لفظوں میں اطلاع دی تھی کہ تیری عمر اسّی۸۰ برس کی ہو گی اور یا یہ کہ پانچ ۵ چھ ۶ سال زیادہ یا پانچ ۵ چھ ۶ سال کم.

• Her er det verdt å legge merke til at ifølge Aḥmadiyyah-gruppen ble Barāhīn-e Aḥmadiyyah bind 5 skrevet av Mīrzā al-Qādiyānī i 1905. Men dette blir uansett feil, for andre steder har han satt seks år som den ytterste grensen for både over og under 80 år.

4.5.2.15 Noen kritiske spørsmål

Mīrzā al-Qādiyānīs påstand var at han kom til å leve to til fire år mindre enn 80 år eller noen år mer. Hvis man leser hans ord som de står, er det tydelig at Aḥmadiyyah-gruppen trengte å gjøre ham noe eldre enn det han egentlig var. For følger man Mīrzā al-Qādiyānīs egne ord, forstår man at han var 69 eller 68 år når han døde: 1839–1908 eller 1840–1908.

Vi stiller noen kritiske spørsmål til Aḥmadiyyah-gruppen:

1. Kan en person som gjentatte ganger repeterer sitt fødselsår og historiske begivenheter, ta så feil om seg selv, eller var den personen så upålitelig at selv hans egne følgere ikke kan tro på det han sier?
2. Hvis det er helt klare ord, hvorfor blir de endret på fra andre tall stadig vekk?

• Dette er ikke omtrentlige beregninger som Aḥmadiyyah-gruppen påstår, men «helt klare ord» som har blitt sagt i åpenbaringen.

3. Helt klare ord opplyste Mīrzā al-Qādiyānī om at han kom til å leve i 80 år eller mellom 74 og 86 år, men hvorfor finnes ikke disse ordene i den opprinnelige åpenbaringen?

• Disse ordene som spesifiserer en alder mellom 74 og 86 år, finnes ikke i den opprinnelige åpenbaringen som skal ha vært fra ca. 1865 {{ref:87}} og gjengitt juli 1891 i sin helhet. Der står det kun: ثمانين حولا أو قريبا من ذلك («omtrent 80 år eller i nærheten av det»). {{ref:88}}
• Her har Mīrzā al-Qādiyānī lagt til ord i sin påståtte åpenbaring.

4. Hvordan forandret Guds løfte seg fra «fem til seks år» til «to til tre år» eller «fire til fem år» og så tilbake til «fem til seks år»?

• Guds løfte var i 1865 {{ref:89}} og 1891 {{ref:90}} «fem til seks år», mens 01.09.1902 {{ref:91}} var det «to til tre år», etter det ble det til «fire til fem år» 20.04.1907 {{ref:92}}, men så ble det igjen «fem til seks år» 15.10.1908 (skrevet 1905 ifølge Aḥmadiyyah-gruppen) {{ref:93}}.
• Var dette en taktikk for at folk ikke skulle klare å bevise at han tok feil om seg selv?

4.5.2.16 Årstall blir endret

15.10.1908 blir det også referert til at Mīrzā al-Qādiyānī sa at det ikke er Guds løfte at jeg definitivt kommer til å bli eldre enn 80 år. Det er bare gitt et håp på en skjult måte. I åpenbaringen fra Gud står det at hvis Herren vil, kan alderen bli mer enn 80 år. Åpenbaringens ord fastsetter løftet til en alder mellom 74 og 86 år. Videre fortsatte Mīrzā al-Qādiyānī å si at det var en beskyldning mot ham at han ikke hadde fastsatt tidsperioden i denne profetien. Gud gjentok flere ganger i åpenbaringen om at Han kom til å vise dette tegnet for Mīrzā al-Qādiyānī, og at dette tegnet skulle være bevis på Herrens sannhet: {{ref:94}}

اور نہ خدا تعالیٰ کا یہ وعدہ ہے کہ میری عمر اسّی۸۰ سال سے ضرور زیادہ ہو جائے گی بلکہ اس بارے میں جو فقرہ وحی الٰہی میں درج ہے اس میں مخفی طور پر ایک امید دلائی گئی ہے کہ اگر خدا تعالیٰ چاہے تواسّی۸۰ برس سے بھی عمر کچھ زیادہ ہو سکتی ہے اور جو ظاہر الفاظ وحی کے وعدہ کے متعلق ہیں وہ تو چُہتر۷۴ اور چھیاسی ۸۶ کے اندر اندر عمر کی تعیین کرتے ہیں. بہرحال یہ میرے پر تہمت ہے کہ مَیں نے اس پیشگوئی کے زمانہ کی کوئی بھی تعیین نہیں کی. اور خدا تعالیٰ بار بار اپنی وحی میں فرما رہا ہے کہ ہم تیرے لئے یہ نشان دکھلائیں گے. اور ان کو کہہ دے کہ یہ نشان میری سچائی کا گواہ ہو گا.

Dette ovennevnte verket ble utgitt etter Mīrzā al-Qādiyānīs død. Det er allmenkjent at Aḥmadiyyah-gruppen har presentert flere fødselsår etter deres grunnleggers død.

Mīrzā Khodā Bakhsh al-Qādiyānī (1859–1938) som var av Mīrzā al-Qādiyānīs tilhengere, han sverget troskap til ham 24.03.1889. {{ref:95}} I april 1901 utga han et verk ved navnet ʿAṣl-e Moṣaffá. Mīrzā al-Qādiyānī levde på den tiden, og i dette verket ble det skrevet at Mīrzā al-Qādiyānī ble født i 1839 eller 1840 – noe Mīrzā al-Qādiyānī selv også skrev. Det betyr at denne informasjonen var verifisert av Mīrzā al-Qādiyānī: {{ref:96}}

Men i august 1913 ble den opprinnelige datoen endret, nå stod det «enten 1836 eller 1837», slik at det skulle stemme overens med profetiene til Mīrzā al-Qādiyānī: {{ref:97}}

Mīrzā al-Qādiyānīs alder ble forandret på. Fra å være 61 eller 62 år i 1901, var han blitt 64 eller 65 år. Aḥmadiyyah-gruppen var desperate etter å få han over tallet 70, slik at de kunne erklære Mīrzā al-Qādiyānīs profeti sann, for over 70 ville bety «rundt omkring» 80, slik Mīrzā al-Qādiyānī sa, mens under 70 betyr rundt omkring 70.

31.07.1901 sverget Mīrzā al-Qādiyānī ved å si: «Gud den Allopphøyde er alltilstedeværende, jeg skal tale sant. Jeg er nærme 60 år gammel […]» {{ref:98}}

I 1926 forfattet Moḥammad Ṣādiq (1872–1957) fra Bhera et verk, der han diskuterte fødselen til Mīrzā al-Qādiyānī. Ṣādiq dro til Qadian i 1890 som 18-åring, og omfavnet troen på Mīrzā al-Qādiyānī. Han var redaktør av Badr-tidsskriftet og Mīrzā al-Qādiyānīs personlige sekretær fra 1905 til 1908. {{ref:99}} Ṣādiq skrev at Mīrzā al-Qādiyānī sa at han ble født i måneden Phagun, datoen var den 14. og dagen var fredag den siste delen av natten. Ṣādiq fortsatte med å påstå at Mīrzā al-Qādiyānī ikke visste om hvilket år det var, og at kalendere og årsberegninger hadde blitt gjort klar i 1920-årene. Derfor kunne de nå vite hvilket år det var: {{ref:100}}

Phagun, som også blir skrevet som Phālgun, er den tolvte måneden i hindukalenderen, og korresponderer med februar/mars. Det er egentlig svært upålitelig det Ṣādiq skriver, for Mīrzā al-Qādiyānī nevnte 1839 og 1840 flere ganger, og det samme gjorde andre uavhengige kilder også.

4.5.2.17 Forsvarspunktet bygd på ordene til Mīrzā al-Qādiyānīs mor

Det moren nevner om å bli rik etter Mīrzā al-Qādiyānīs fødsel, ekskluderer ikke 1839, fordi det var da den ekte velstanden kom. {{ref:101}} Mīrzā al-Qādiyānīs far forenet seg med britene og kjempet mot sikhene. Mīrzā al-Qādiyānī fortalte at den dagen britene kom til Punjab (ca. 1845), var det som om faren hadde funnet en skatt av juveler. {{ref:102}} Det er også verdt å legge merke til at faren ble invitert tilbake til Qadian av fyrste Ranjīt Singh, og han ga ham tilbake mye av det som var blitt tatt fra hans slekts eiendom. Etter det begynte faren å kjempe for sikhene. Han var også med på å kjempe mot muslimene i Peshawar. {{ref:103}} Etter at britene kom, ble faren på deres side og kjempet mot både sikher og muslimer. Uansett har ikke moren nevnt en spesifikk dato i sin fortelling, hun har bare fortalt om tiden etter Mīrzā al-Qādiyānī ble født.

Et par punkter fra verket The Punjab Chiefs som er viktig å få med seg: {{ref:104}}

1. Mīrzā ʿAṭā Moḥammad, bestefaren til Mīrzā al-Qādiyānī, levde i 12 år i fyrste Fateḥ Singhs beskyttelse i Begowal.
2. Etter fyrste Fateḥ Singhs død ble Mīrzā al-Qādiyānīs far invitert tilbake til Qadian av fyrste Ranjīt Singh. Nå fikk faren tilbake mye av det som hadde blitt tatt fra hans bestefar.

Det betyr at en gang i 1837 eller 1838 kom rikdommen tilbake til Mīrzā al-Qādiyānīs far. Dermed dukker det opp to nye teorier om fødselsåret, hvis man skal belage seg på en fortelling som ikke nevner noen dato, men bare rikdommen. Hvis man godtar for argumentets skyld at 1837 var fødselsåret, er man fortsatt unna profetien om 80 år og fem til seks år mer eller mindre. Men Aḥmadiyyah-gruppen insisterer på at Mīrzā al-Qādiyānī ble født like etter at faren kom tilbake til Qadian, og de sier at det mest sannsynlig var 1832 eller 1835. Ser man på det en av Aḥmadiyyah-gruppens kjente biografer av Mīrzā al-Qādiyānī, ʿAbd ar-Raḥīm Dard (1894–1955), skrev, stemmer ikke det overens med når Mīrzā al-Qādiyānīs far kom tilbake til Qadian, og at Mīrzā al-Qādiyānī ble født da. Han skrev at familien var 16 år i beskyttelse hos fyrste Fateḥ Singh istedenfor 12 år som Griffin nevnte. Dard hevdet også at Mīrzā al-Qādiyānīs bestefar ble forgiftet av sine fiender, og døde i 1814. I 1818 skal Mīrzā al-Qādiyānīs far ha kommet tilbake til Qadian etter at fyrste Ranjīt Singh kom til makten. Faren og onklene til Mīrzā al-Qādiyānī ble med i fyrste Ranjīt Singhs hær, og kjempet for dem. Men Dard mente også at Mīrzā al-Qādiyānī ble født i 1834 eller 1835. {{ref:105}} Godtar man teorien om at Mīrzā al-Qādiyānī ble født etter at foreldrene kom tilbake til Qadian, får man enda et nytt fødselsår, 1818. Noe som fører til at Mīrzā al-Qādiyānī ble 90 år når han døde i 1908.

4.5.2.18 Mīrzā al-Qādiyānīs alder – en tabell over motstridende opplysninger

Tabellen under illustrerer motstridende informasjon gitt av Mīrzā al-Qādiyānī om hans alder og fødselsdato. Denne tabellen er basert på alle våre funn om dette emnet, og ved hjelp av dem har vi kunnet kalkulere oss fram til forskjellige aldre og fødselsdatoer.

• Der uttrykket «nøyaktig» har blitt lagt til i parentes, betyr det at her brukte ikke Mīrzā al-Qādiyānī uttrykkene «nærme/omtrent/ca.».

4.5.2.19 Diskusjon

Uenigheten som diskuteres, er ikke en uenighet de muslimske skriftlærde har innledet, men det er Aḥmadiyyah-gruppen selv som er uenig med sin grunnlegger. De mener at han fortalte om forskjellige aldre, og ordene hans var motstridende. For å bevise ham som sann, motbeviser de hans ord, men glemmer at Mīrzā al-Qādiyānī satte et krav når det gjelder det å være sannferdig. Viktigheten av å få forandret datoen begynte ikke etter Mīrzā al-Qādiyānīs død, men han var faktisk selv engasjert i å presentere forskjellige tall for å forvirre folk.

Aḥmadiyyah-gruppen hevder at det ikke var vanlig på den tiden å føre opp dager, måneder og år, men Mīrzā al-Qādiyānī gjorde det for sin egen sønn. Det beviser at dette fenomenet ikke var fremmed for ham. {{ref:106}}

Vi har også sett at tidligere nøytrale kilder også stilte seg kritisk til at nye kilder hevdet at Mīrzā al-Qādiyānī ble født før 1839. De nøytrale kildene mente at han ble født i 1839 ifølge de tidligste kildene.

Aḥmadiyyah-gruppen bruker Mīrzā al-Qādiyānīs ord om å leve i 80 år eller i nærheten av det som et bevis, og de forsvarer med at det bare var Gud som visste det nøyaktige fødselsåret. Det de ikke legger vekt på, er at Mīrzā al-Qādiyānī forteller forskjellige ting flere ganger, og samtidig kaller han ord som «så mange år mer eller så mange år mindre enn det» som guddommelige ord. Spørsmålet blir da: Hvorfor Gud ikke kunne definere heller, eller gi et tegn enn å si så vage omtrentlige ord?

Aḥmadiyyah-gruppen forsvarer det også med at fødselsdato var et ukjent fenomen i det samfunnet på den tiden, men hvorfor var Mīrzā al-Qādiyānī så opptatt av å nevne sin alder og fødselsdato så mange ganger, han burde jo heller ha latt det være? Mīrzā al-Qādiyānī gjorde også sitt ytterste på å være lik andre profeter, for historikere har opplyst om at profetene var 40 år den gang de mottok sitt profetiske oppdrag, men faktisk var det denne påstanden som rotet det til for Mīrzā al-Qādiyānī.

Etter å ha konvertert et par mulige teorier i et digitalt kalenderkonverteringsverktøy, mener Aḥmadiyyah-gruppen at fødselsåret 1839 faller på høytidsdager for muslimene, og det ble ikke nevnt. Derfor må 1832 eller 1835 være det rette året. På denne måten klarer de å oppfylle sin grunnleggers profeti ved å flytte på fødselsåret.

De muslimske skriftlærdes argument begynner med at Mīrzā al-Qādiyānī satte selv krav på det å være sannferdig. Han sa at den løgnaktige som påstår noe, får aldri oppfylt sin profeti, {{ref:107}} den sannferdiges ord er ikke motstridende, {{ref:108}} hvis en person lyver om en ting, kan han ikke bli stolt på vedrørende andre ting heller. {{ref:109}} Det er her Aḥmadiyyah-gruppen feiler når de selv beviser at hans ord strider mot hverandre, og på en måte setter Mīrzā al-Qādiyānī i kategorien løgner, ifølge hans krav.

Vi diskuterte en sentral teori «1865-teorien», for det var da Mīrzā al-Qādiyānī skal ha blitt utvalgt for sitt profetoppdrag. {{ref:110}} Men våre funn ga oss forskjellige datoer basert på Mīrzā al-Qādiyānīs egne ord, og systematisk tilbakeviste vi «1865-teorien» om å ha vært året han mottok ordene om å leve i omtrent 80 år.

Aḥmadiyyah-gruppens første kalif bekreftet også at Mīrzā al-Qādiyānī ble født i 1839. {{ref:111}} En tilhenger som utga verket ʿAṣl-e Moṣaffá mens Mīrzā al-Qādiyānī levde, skrev også 1839/1840. {{ref:112}}

Mīrzā al-Qādiyānīs fødselsår er viktig å diskutere, fordi det beviser også hans profeti om at hans profetskap skulle vare i 40 år som usann, for under en tale sa han sin eksakte alder uten å bruke ordet «omtrent». {{ref:113}} Det er ikke bare hans fødsel som taler imot ham, hans død gjorde også det, for det ble spådd av en meningsmotstander at han kom til å dø før september 1908, mens Mīrzā al-Qādiyānī spådde at han kom til å overleve den spådommen, og at slik ville Gud vise at han var sannferdig, og meningsmotstanderne løgnere. {{ref:114}} Men Mīrzā al-Qādiyānī tok feil, for han døde 26.05.1908.

For å framstå som et sannferdig trossamfunn, var Aḥmadiyyah-gruppen nødt til å endre på grunnleggerens fødselsdato, slik at grunnleggerens profetier på en eller annen måte kunne bli godtatt. Men nøytrale kilder som ble brukt i Aḥmadiyyah-gruppens tidsskrift The Review of Religions, var uenige med dem den gang de skrev om at Mīrzā al-Qādiyānī var død. {{ref:115}}

Ranjīt Singh døde 27.06.1839, det er ikke uvanlig – i hvert fall i østlig tradisjon – å erklære slutten på en periode når en hersker eller øverste leder dør, selv om dynastiet eller herredømmet varer i en tid framover. For å bevare sin teori, velger Aḥmadiyyah-gruppen å bevise sin profet som en uvitende person om sin egen fødsel. De sier at han oppga feil dato og alder når det gjaldt 1839 og andre hendelser. Til vanlig er Aḥmadiyyah-gruppen svært opptatt av å tolke ting vidsynt med å mene at betydningen er metaforisk, men når det gjelder teorien om fødselsåret, velger de å være helt nøyaktig med hensyn til året, selv om ordet deres grunnlegger brukte var waqt (وقت). Waqt betyr tid, og kan omfatte spesifikk og generell tid. Men når ordet waqt brukes for en siste tid eller periode, betyr ikke det alltid nøyaktig dag eller år, det betyr også tidsperiode som kan strekke seg over dager, måneder og år. Spørsmålet vi vil stille: «Hvordan kan man stole på de andre opplysningene hans?» Døren står åpen for diskusjon og argumenter når det er andre som opplyser om hans fødselsår og hendelser i livet, men når det er han selv som gjør det, er man også nødt til å legge vekt på det.

Vi satte opp en tabell basert på våre funn, som viste at ifølge Mīrzā al-Qādiyānīs ord gikk han fram og tilbake mellom 10 forskjellige fødselsår med både store og små mellomrom.

Aḥmadiyyah-gruppen bruker 1835 som den offisielle fødselsdatoen, men våre funn har tydeliggjort at det ikke stemmer.

4.5.2.20 Konklusjon

Årene som skulle være «mer eller mindre» forandrer på seg stadig vekk: «to til tre», «fire til fem» og «fem til seks». Tror man på det Mīrzā al-Qādiyānī sier, virker det som om åpenbaringene han mottok, kom fra en usikker kilde. Men hvis de virkelig var fra Gud, skal det ikke være mulig at noe er usikkert. Bare dette er et bevis på at denne profetien hans ikke kan godtas.

Mīrzā al-Qādiyānī fastsatte en alder mellom 74 og 86 for seg selv, hvis han ikke døde innenfor den, var han en løgner. Våre funn har bevist at han døde utenfor den angitte alderen.

Aḥmadiyyah-gruppen glemmer i sitt forsvar om at muslimene alltid har ment at Mīrzā al-Qādiyānīs ord er upålitelige. Det er for mange motstridende uttalelser, og til slutt kan man ikke stole på noe som helst av det han sier. Det at Aḥmadiyyah-gruppen selv erkjenner at hans ord er selvmotsigende, beviser faktisk sannheten i muslimenes påstand, og ikke i den teorien om fødselsåret som Aḥmadiyyah-gruppen ønsker å fremme som sann.

En mann uten kunnskap eller en som er analfabet, kan gjøre så mange feil flere ganger om tall og alder, men i Mīrzā al-Qādiyānīs tilfelle oppdager vi at dette ikke var en mann som var analfabet eller uten kunnskap. Han forfattet over 90 verk; derfor kan vi trygt si at han ikke var analfabet. Han hadde kunnskap, men det er måten han brukte sin kunnskap på som de muslimske skriftlærde er uenig med ham i. Etter å ha sett på Aḥmadiyyah-gruppens forsvar og våre motbevis, blir det tydelig at Mīrzā al-Qādiyānīs forskjellige opplysninger om hans alder, var ikke feil basert på omtrentlige beregninger, men en bevisst taktikk på å oppfylle enkelte profetier om seg selv.

4.6 Navn og slekt

Navnet Mīrzā (ميرزا) er en forkortelse av det persiske ordet amīrzādeh (اميرزاده). Det er et sammensatt ord som består av to ord: amīr (امير) og zādeh (زاده). Amīr er opprinnelig et arabisk ord som betyr hersker, konge, sultan, leder. Zādeh betyr avkom, etterkommer, sønn. Ordets betydning er etterkommer av en hersker, prins, sønn av en sultan/konge/leder.

Navn og ættetavle: Mīrzā Gholām Aḥmad, sønn av Chirāgh Bībī (mor) og Gholām Mortaḍá (far), sønn av ʿAṭā Moḥammad, sønn av Gol Moḥammad, sønn av Fayḍ Moḥammad, sønn av Moḥammad Qā’im, sønn av Moḥammad Aslam, sønn av Hādī Beg. {{ref:116}}

Det er ikke lett å etablere hvor denne slekten stammer fra, da ættetavlen ikke er lenger enn dette. Det finnes noen forskjellige påstander om hvor Mīrzā al-Qādiyānīs slekt stammer fra. Vi ser nøyere på dem.

4.6.1 Mongolgrenen Barlās

اب میرے سوانح اس طرح پر ہے کہ میرا نام غلام احمد میرے والد صاحب کا نام غلام مرتضی اور دادا صاحب کا نام عطا محمد اور میرے پردادا صاحب کا نام گل محمد تھا اور جیسا کہ بیان کیا گیا ہے ہماری قوم مغل برلاس ہے اور میرے بزرگوں کے پرانے کاغزذات سے جو اب تک محفوظ ہیں معلوم ہوتا ہے کہ وہ اس ملک میں سمرقند سے آئے تھے.

«Mitt tilfelle [slektshistorie] er det at jeg heter Gholām Aḥmad, min far het Gholām Mortaḍá, min bestefar het ʿAṭā Moḥammad og min oldefar het Gol Moḥammad. Slik som det har blitt fortalt, er vår stamme mongolgrenen Barlās {{ref:117}}. Man får vite av mine eldres gamle papirer som er bevart til nå at de kom til dette landet (India) fra Samarkand.» {{ref:118}}

4.6.2 Persisk opprinnelse

En teori viser til at han var av persisk opprinnelse. Aḥmadiyyah-gruppen argumenterer ved følgende at vår mester Abō Horayrah g berettet:

كُنَّا جُلُوسًا عِنْدَ النَّبِيِّ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ، فَأُنْزِلَتْ عَلَيْهِ سُورَةُ الجُمُعَةِ: «وَآخَرِينَ مِنْهُمْ لَمَّا يَلْحَقُوا بِهِمْ.» قَالَ: قُلْتُ: «مَنْ هُمْ يَا رَسُولَ اللَّهِ؟» فَلَمْ يُرَاجِعْهُ حَتَّى سَأَلَ ثَلاَثًا، وَفِينَا سَلْمَانُ الفَارِسِيُّ، وَضَعَ رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ يَدَهُ عَلَى سَلْمَانَ، ثُمَّ قَالَ: «لَوْ كَانَ الإِيمَانُ عِنْدَ الثُّرَيَّا، لَنَالَهُ رِجَالٌ - أَوْ رَجُلٌ - مِنْ هَؤُلَاءِ.»

«Vi satt hos profeten s og det ble åpenbart fra kapittelet Fredagen: 'og også andre blant dem, som ennå ikke har forent seg med disse, […]' Jeg spurte: 'Kjære Guds sendebud, hvem er de?'» Men profeten s svarte ikke på det helt til Abō Horayrah g spurte om det tre ganger, [han fortsatte]: «Salmān al-Fārisī [perseren] var blant oss. Guds sendebud s la sin hånd på Salmān og sa: 'Hvis troen skulle ha vært ved Pleiadene [en åpen stjernehop] {{ref:119}}, ville menn – eller en mann – fra disse [perserne] ha oppnådd den.'» {{ref:120}}

قَالَ نَاسٌ مِنْ أَصْحَابِ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ: «يَا رَسُولَ اللَّهِ، مَنْ هَؤُلَاءِ الَّذِينَ ذَكَرَ اللَّهُ إِنْ تَوَلَّيْنَا اسْتُبْدِلُوا بِنَا ثُمَّ لَا يَكُونُوا أَمْثَالَنَا؟» قَالَ: «وَكَانَ سَلْمَانُ بِجَنْبِ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ قَالَ: فَضَرَبَ رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ فَخِذَ سَلْمَانَ قَالَ: هَذَا وَأَصْحَابُهُ، وَالَّذِي نَفْسِي بِيَدِهِ لَوْ كَانَ الإِيمَانُ مَنُوطًا بِالثُّرَيَّا لَتَنَاوَلَهُ رِجَالٌ مِنْ فَارِسَ.»

«Folk blant følgesvennene spurte Guds sendebud s: 'Kjære Guds sendebud, hvem er de som Gud nevner om at hvis vi vender bort, så vil Gud bytte oss ut med dem, og de vil ikke være som oss? {{ref:121}}'» Vår mester Abō Horayrah g fortsatte: «Salmān var ved siden av Guds sendebud s. Guds sendebud s slo på låret til Salmān og sa: 'Denne mannen og folket hans! Ved Ham som har min sjel i Sin hånd, hvis troen var festet til Pleiadene [en åpen stjernehop], ville menn fra Persia fått fatt i den.'» {{ref:122}}

Aḥmadiyyah-gruppen argumenterer ved dette at det beviser at troen vil forsvinne fra jordens folk, og da vil en person som stammer fra perserne hente tilbake troen. De mener at koranverset 62:3 viser til at det er folk som skal komme etter følgesvennenes tid, og det folket er Aḥmadiyyah-gruppen, og den kommende Messias som var utlovet, var opprinnelig persisk. {{ref:123}}

Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om dette:

På den tiden skal han også ha mottatt følgende åpenbaringer som lød:

Ved disse åpenbaringene mente Mīrzā al-Qādiyānī at sannheten var manifest om at han var av persisk opprinnelse. {{ref:124}}

En annen gang diskuterte han samme tema ved å si:

یاد رہے کہ اس خاکسار کا خاندان بظاہر مغلیہ خاندان ہے کوئی تذكره ہمارے خاندان کی تاریخ میں یہ نہیں دیکھا گیا کہ وہ بنی فارس کا خاندان تھا ہاں بعض کاغذات میں یہ دیکھا گیا ہے کہ ہماری بعض دادیاں شریف اور مشہور سادات میں سے تھیں. اب خدا کی کلام سے معلوم ہوا کہ دراصل ہمارا خاندان فارسی خاندان ہے. سو اس پر ہم پورے یقین سے ایمان لاتے ہیں کیونکہ خاندانوں کی حقیقت جیسا کہ خدا تعالی کو معلوم ہے کسی دوسرے کو ہرگز معلوم نہیں اسی کا علم صحیح اور یقینی ہے اور دوسروں کا شكی اور ظنّی.

Man må huske at denne ydmykes [Mīrzā al-Qādiyānīs] slekt er tilsynelatende en mongolsk slekt. Det har ikke blitt observert noen omtale om vår slekts historie at de var en slekt etter persernes etterkommere. Ja, det har blitt observert i noen dokumenter at noen av våre formødre var av profeten Moḥammads s velkjente etterkommere. Men nå har vi ved Guds ord, fått vite at vår slekt egentlig er en persisk slekt. Derfor tror vi på det med full forvissning, fordi slektenes sannhet kan aldri noen andre kjenne til slik som Gud gjør. Det er Guds kunnskap som er sann og sikker, mens andres kunnskap er tvilsom og antakelser. {{ref:125}}

Det sistnevnte ble hevdet av Mīrzā al-Qādiyānī den 27. september i 1900.

Ifølge Mongolia-eksperten John Man mener historikerne at mongolene stammet fra enten Tengiz i Sibir eller Hulun Buir i nordøstre indre Mongolia. {{ref:126}} Dagens Usbekistan som var en del av det persiske riket (Øst-Persia) på den tiden, ble angrepet av mongolene i 1220. Påstanden til Mīrzā al-Qādiyānī kan ikke være riktig hvis han har både persiske og mongolske forfedre, for da er han ikke lenger opprinnelig persisk. De muslimske skriftlærde mener at han ønsket å anskaffe seg den statusen perserne ble gitt av profeten Moḥammad s i beretningene, slik at Mīrzā al-Qādiyānī lett kunne erklære seg det han ønsket å være. I alle fall svekkes hans påstand av to motstridende påstander om opprinnelsen.

4.6.3 En israelitt og fatimid

Fra å være mongolsk og opprinnelig persisk, vender Mīrzā al-Qādiyānīs opprinnelse mot det å både være en israelitt og fatimid {{ref:127}}. Påstanden hans om å være en fatimid er svært interessant. Fordi at dette kalifatets grunnleggere ble grunnlagt etter at ismaelittenes (الإسماعيليّون – al-Ismāʿīliyyōn) misjonærer forkynte budskapet om å kjempe i navnet til den ventede imamen Mahdī. De mente at denne imamen ville komme veldig snart. En stor gruppe av ismaelittene fantes i India på den tiden, og etter oppdelingen finnes de fortsatt i India og Pakistan. Det er også mange ismaelittere i Afghanistan. Kanskje var dette en måte for Mīrzā al-Qādiyānī å vokse på og få flere tilhengere. For en av påstandene hans var å være den ventede imamen kjent som Mahdī. Mīrzā al-Qādiyānī påstod:

I forsvar av Mīrzā al-Qādiyānīs påstand, framlegger Aḥmadiyyah-gruppen følgende beretning:

Ifølge ʿAlī ibn Ḥosām ad-Dīn al-Hindī (1472–1567) skal al-Ḥākim an-Nīsābōrī (933–1014) ha berettet denne ved en beretterkjede som går gjennom vår mester Ibn ʿOmar k. Beretningen skal han ha berettet i verket Tārīkh Nīsābōr, men jeg har ikke klart å finne den beretningen i dette verket. Det vil si at al-Hindīs referanse er feil hvis det er det verket han sikter til. Men han har heller ikke referert til en beretterkjede i denne beretningen. Noe som faktisk svekker al-Hindīs gjengivelse. I alle fall er denne beretningens ord å finne i følgende forfatteres verk:

1. Abō Noʿaym Aḥmad ibn ʿAbdillāh al-Aṣbahānī (d. 1039), Tārīkh Aṣbahān, redigert av Sayyid Kisrawī Ḥasan (Beirut: Dār al-Kotob al-ʿIilmiyyah, 1990), 1:29.
2. ʿOmar ibn Aḥmad ibn al-ʿAdīm (d. 1262), Boghyah aṭ-Ṭalab fī tārīkh Ḥalab, redigert av Sohayl Zakkār (Beirut: Dār al-Fikr, uten år), 3:1065.

Begge disse beretningene inneholder en beretter som het Ibrāhīm ibn Harāsah Abō Isḥāq ash-Shaybānī al-Kōfī med vår mester Ibn ʿAbbās k som det siste leddet i beretningen. Ibrāhīm ibn Harāsah er ansett som forkastet/avvist (متروك – matrōk) med hensyn til det å berette beretninger på grunn av at han var en svak beretter, og for at han løy. Det er konstatert av an-Nasā’ī, al-Bokhārī, ad-Dāraqoṭnī, Ibn Abī Ḥātim ar-Rāzī, Ibn Ḥibbān, Ibn al-Jauzī og mange andre. Ibn ʿAdī (d. 976) viste også til alle disse skriftlærdes standpunkter, men han viste også til et utsagn om at Ibrāhīm ibn Harāsahs beretninger gjennom ath-Thaurī kunne bli godtatt. {{ref:128}} Det sistnevnte er én mening, men vi ser at det er mange andre meninger som står for det motsatte.

En annen beretning som Aḥmadiyyah-gruppen viser til, er:

Denne beretningen er heller ikke å finne i al-Ḥākim an-Nīsābōrīs verk Tārīkh Nīsābōr hvis det er det verket al-Hindī refererer til. Den er derimot å finne i andre verk, men har det samme problemet, altså er Ibrāhīm ibn Harāsah i dens beretterkjede og svekker beretningen til å være ugyldig. {{ref:129}}

Ifølge Aḥmadiyyah-gruppen er disse to beretningene tydelige bevis på at perserne stammer fra profeten Isak e, og det er derfor profeten Moḥammad s var så glad i følgesvennen Salmān al-Fārisī (perseren) g, for blant hans etterkommere skulle Mīrzā al-Qādiyānī komme. Aḥmadiyyah-gruppen mener også at løftet om den lovede imamen var at han skulle være av profeten Abrahams e barn; derfor mener de at det beviser Mīrzā al-Qādiyānīs påstand som sann. {{ref:130}} Men basert på våre funn, kan ikke disse to beretningene godtas, da de ikke er autentiske og ikke engang akseptable. Derfor er det vanskelig å fastslå persernes opprinnelse, og i hvert fall at profeten Moḥammad s viste vår mester Salmān g kjærlighet på grunn av at Mīrzā al-Qādiyānī skulle være av hans etterkommere. Med andre ord er det ikke mulig å bevise at Mīrzā al-Qādiyānī stammet fra profeten Abrahams e avkom ved å vise til disse beretningene.

Det finnes heller intet sterkt og pålitelig bevis som kan bekrefte at Mīrzā al-Qādiyānī var en etterkommer av vår frue Fāṭimah h. Det er viktig å påpeke at det har vært en sterk tradisjon blant de fleste som er av profeten Moḥammads s etterkommere å bevare en form for et dokument som viser til et slektstre som beviser at de virkelig har den opprinnelsen som de hevder å ha.

I Mīrzā al-Qādiyānīs tilfelle støttes det kun til det han selv har påstått om å stamme fra en kongelig slekt som var en blanding av persisk og fatimidisk opprinnelse. Beviset hans var det han hadde mottatt av åpenbaringer om det. {{ref:131}} Han mente at noen av hans formødre var av profetens s etterkommere, og gjennom en åpenbaring hadde han en gang sett at han hadde sitt hode på fanget til vår frue Fāṭimah h som var som en kjærlig mor, det var også et tegn på det han påstod. {{ref:132}}

01.09.1902 skrev Mīrzā al-Qādiyānī at endetidens katastrofer som vil ramme verden, er én og samme tidsperiode etter profeten Moḥammad s, og ikke flere tidsperioder. Det er tiden til Messias eller den rettledede (المهدي – Mahdī). I ḥādīth-litteraturen har det blitt delt opp i tre kategorier: Tidsperioden til en persisk mann, Messias og den rettledede. Men på grunn av at de muslimske skriftlærde ikke funderte dypt nok og hadde ikke nok kunnskap til å forstå dette, anså de det som tre forskjellige personer og folk, fordi det ble nevnt tre forskjellige navn. De muslimske skriftlærde mente at det var israelittene, fatimidene og perserne, men alt dette var feil. Sannheten var den Mīrzā al-Qādiyānī hadde forstått, og det var at det var én og samme person som hadde relasjon til alle tre folkegruppene. Han viste til den beretningen som al-Hindī gjenga i Kanz al-ʿOmmāl om at perserne var av profeten Isaks e barn, og han mente at derfor forstår man at perserne og israelittene er det samme, og slik blir den kommende Messias en israelitt. Siden Mīrzā al-Qādiyānī hadde slektsbånd til fatimidene, ifølge seg selv, ble også Messias en fatimid. Slik blir Messias og Mahdī til en og samme person som er halv israelitt og halv fatimid. Dette mente han at stod tydelig i ḥādīth-litteraturen. Her sa han noe interessant: «Ja, jeg har ikke noe annet bevis enn åpenbaringer på at jeg [opprinnelig] er persisk, men den åpenbaringen er fra den tiden da denne påstanden min ikke engang fantes.» Det hadde han nemlig skrevet i verket Barāhīn-e Aḥmadiyyah 20 år før. Videre fortalte han at han hadde sett profeten Moḥammad s og profetens s familie i våken tilstand for 40 år siden. Da la vår frue Fāṭimah h Mīrzā al-Qādiyānīs hode på sitt fang og satt med et trist uttrykk. Siden den dagen ble han fullt forvisset om at disse folkegruppene var blandet. Denne tilhørigheten til tre forskjellige folkegrupper og bevisene i ḥādīth-litteraturen, var hans argument på at han var den Mahdī som skulle komme ved endetiden. Mīrzā al-Qādiyānīs konklusjon var at Mahdī skulle bestå av tre blodslinjer. {{ref:133}}

I alle fall var alt dette basert på løse teorier uten autentiske og konkrete kilder som kunne støtte dem.

4.6.4 En kineser

Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om en bebudelse om seg selv:

شیخ محی الدین ابن عربی اپنی کتاب فصوص میں مہدى خاتم الاولیاء کی ایک علامت لکھتے ہیں کہ اس کا خاندان چینی حدود میں سے ہوگا اور اس کی پیدائش میں یہ ندرت ہو گی کہ اس کے ساتھ ایک لڑکی بطور توام پیدا ہوگی. یعنی اس طرح پر خدا اناث کا مادہ اس سے الگ کر دے گا. سو اسی کشف کے مطابق اس عاجز کی ولاد ت ہوئی ہے اور اسی کشف کے مطابق میرے بزرگ چینی حدود سے پنجاب میں پہنچے ہیں.

«Den skriftlærde Moḥyiddīn ibn ʿArabī skrev et tegn [bebudelse] om den rettledede som vil være den siste av Guds hjertevenner [helgener] i sitt verk Foṣōṣ. Hans slekt vil være fra Kinas grenser, og det som vil være merkverdig ved hans fødsel, er at han ble født som tvilling sammen med en jente. Slik vil Gud fjerne den feminine komponenten fra ham. Ifølge denne guddommelige avsløringen har denne ydmyke [Mīrzā al-Qādiyānī] blitt født, og ifølge denne guddommelige avsløringen har mine eldre [forfedre] kommet til Punjab via Kinas grenser.» {{ref:134}}

Det ovennevnte skrev Mīrzā al-Qādiyānī 01.09.1902. Han fortsatte å hevde at den bebudelsen handlet om ham noen år senere (02.12.1907) også. Der sa han at denne bebudelsen handlet om ham, for Ibn ʿArabī al-Andalosī (1165–1240) opplyste om en lovet Messias som kom til å være av kinesisk opprinnelse. Vedkommende ville bli født med en tvillingsøster, og den tvillingsøsteren kom til å bli født først. Videre sa Mīrzā al-Qādiyānī at det var mulig at det enten var en guddommelig avsløring eller en beretning som nådde Ibn ʿArabī al-Andalosī. Det han i hvert fall var sikker på, var at det ble oppfylt da han ble født. For ingen i islams historie hadde påstått å være den siste av stedfortrederne (خاتم الخلفاء – khātam al-Kholafā’), og samtidig blitt født med en tvillingsøster og vært av kinesisk opprinnelse. Men han så seg nødt til å forsvare sin påstand, for han hadde også hevdet å være opprinnelig persisk. Derfor mente han at det var tilsynelatende to motstridende utsagn, for Gud hadde erklært ham som «opprinnelig persisk», mens bebudelsen til Ibn ʿArabī al-Andalosī snakket om en kineser. Han forsvarte det med å si at siden islam kom, så spredde den seg til Kina, og mange kinesere antok troen. Det må ha vært persere som utvandret til Kina og med tiden ble ansett som kinesere, slik mange arabere kom til India og med tiden ble ansett som indere. Mīrzā al-Qādiyānī mente at hans slekt var kjent som en mongolsk slekt som opprinnelig var fra Kina, men han mente også at det Gud hadde latt komme til syne om hans persiske opprinnelse, var sannheten. {{ref:135}}

Vi må se på ordet Mīrzā al-Qādiyānī valgte å bruke, og det var «opprinnelig (الأصل – al-Aṣl)». Dette er et alminnelig arabisk ord som mange muslimske land har adoptert. Ordets betydning er det grunnleggende som noe står på, det første av noe, den komponenten som noe er dannet av, med andre ord en opprinnelse. Et spørsmål vil bli reist og stående: «Hvordan kan man ha flere opprinnelser?»

Det merkelige ved at Mīrzā al-Qādiyānī refererer til en guddommelig avsløring etter Ibn ʿArabī al-Andalosī, er at han 01.08.1902 hadde følgende å si om Ibn ʿArabī al-Andalosī at før ham eksisterte ikke filosofien waḥdah al-Wojōd (وحدة الوجود) {{ref:136}}. Han fortsatte med å si at Ibn ʿArabī al-Andalosī og hans tilhengere (وجودية – wojōdiyyah) krysset grensene og gjorde som leger og filosofer gjør – de hevder å ha del i guddommen. Mīrzā al-Qādiyānī mente at Ibn ʿArabī al-Andalosī og hans tilhengere var slike som tillot alt og var aldri påpasselige med hensyn til tidebønnen og fastene, og at de til og med hadde forhold til halliker {{ref:137}}. {{ref:138}}

24.09.1905 sa han om wojōdiyyah at de var en fitnah (فتنة – religiøs prøvelse, motgang, plage) for islam. Han mente at disse erklærte seg som guddommelige. Et annet sted mente han at Ibn ʿArabī al-Andalosīs følgere (wojōdiyyah) er de som mener at det bare er dem som framsier vitnesbyrdet og er de sanne monoteistene, mens alle andre er flergudsdyrkere. Det førte til at alt ble tillatt blant folk og umoral og synd steg til vers, for i deres øyne er ikke slike handlinger forbudt. Religiøse plikter som tidebønnen og fastene og annet er ikke ansett som nødvendig ifølge dem. Det har vært katastrofalt for islam. I Mīrzā al-Qādiyānīs øyne var gruppene dahriyyah (دهرية) {{ref:139}} og wojōdiyyah mer eller mindre det samme, og wojōdiyyah-gruppen fortjener sterkt å bli hatet. {{ref:140}}

Det er underlig at man hater en person og hans filosofi, men når det er til ens egen nytte, velger man å kalle den personens utsagn «guddommelig avsløring». Hvis Ibn ʿArabī al-
Andalosī var såpass syndig og anså seg selv som guddommelig eller fornektet en av troens søyler (troen på det hinsidige), hvordan kan hans utsagn være troverdige?

Vårt mål er ikke å diskutere om hvorvidt Ibn ʿArabī al-
Andalosī hadde evnen til å avsløre guddommelige avsløringer eller ikke. Vi fokuserer på det Mīrzā al-Qādiyānī har sagt, og forsøker å oppklare det. La oss nå se litt på Ibn ʿArabī al-Andalosīs bebudelse:

وَعَلَى قَدَمِ شِيثَ يَكُونُ آخِرُ مَوْلُودٍ يُولَدُ مِنْ هَذَا النَّوْعِ الْإِنْسَانِيِّ. وَهُوَ حَامِلُ أَسْرَارِهِ، وَلَيْسَ بَعْدَهُ وَلَدٌ فِي هَذَا النَّوْعِ. فَهُوَ خَاتَمُ الْأَوْلَادِ. وَتُولَدُ مَعَهُ أُخْتٌ لَهُ فَتَخْرُجُ قَبْلَهُ وَيَخْرُجُ بَعْدَهَا يَكُونُ رَأْسُهُ عِنْدَ رِجْلَيْهَا. وَيَكُونُ مَوْلِدُهُ بِالصِّينِ وَلُغَتُهُ لُغَةُ أَهْلِ بَلَدِهِ. وَيَسْرِي الْعَقْمُ فِي الرِّجَالِ وَالنِّسَاءِ فَيَكْثُرُ النِّكَاحُ مِنْ غَيْرِ وِلَادَةٍ وَيَدْعُوهُمْ إِلَى اللَّهِ فَلَا يُجَابُ. فَإِذَا قَبَضَهُ اللَّهُ ــــ تَعَالَى ــــ  وَقَبَضَ مُؤْمِنِي زَمَانِهِ بَقِيَ مَنْ بَقِيَ مِثْلَ الْبَهَائِمِ لَا يُحِلُّونَ حَلَالًا وَلَا يُحَرِّمُونَ حَرَامًا، يَتَصَرَّفُونَ بِحُكْمِ الطَّبِيعَةِ شَهْوَةً مُجَرَّدَةً عَنِ الْعَقْلِ وَالشَّرْعِ فَعَلَيْهِمْ تَقُومُ السَّاعَةُ.

Den siste til å bli født av denne menneskearten, vil være med all kraft i fotsporene til Set. Han vil bære på Sets hemmeligheter. Etter denne personen vil det ikke bli født noen blant denne arten [menneskeheten]. Han vil være den siste av barna [Adams barn]. Tvillingsøsteren hans vil bli født sammen med ham. Hun vil komme ut før ham, og han etter henne, og hans hode vil være ved hennes føtter. Hans fødsel vil finne sted i Kina, og språket hans vil være språket til hans lands folk. Ufruktbarhet vil spre seg blant menn og kvinner. Giftermål vil være mange, men uten avkom. Han [den sistefødte] vil invitere dem til Gud, men ingen vil godta. Da Gud den Allopphøyde vil ta hans sjel, vil Herren også ta sjelen til de troende på hans [den sistefødtes] tid. De som er igjen etter det, vil være som buskap. De vil ikke påby det lovlige som lovlig og ikke forby det ulovlige som ulovlig. De vil gjøre som de føler for i sitt indre, drevet av sin lyst. Handlingene deres vil stride fullstendig mot logikk og lov, og timen vil stå over dem. {{ref:141}}

Noen punkter som må legges vekt på med hensyn til det ovennevnte:

• Hvor kommer denne nyheten fra? Den er verken å finne i Koranen eller ḥadīth-litteraturen, og heller ikke har Ibn ʿArabī al-Andalosī henvist til en kilde.
• Den siste til å bli født: Mange ble/blir født etter Mīrzā al-Qādiyānī.
• Fødselen til «den sistefødte» vil være i Kina, mens Mīrzā al-Qādiyānī ble født i Qadian, India.
• Språket vil være landets folks språk: Kinesere snakker kinesisk (mandarin, kantonesisk, etc.) og ikke panjabi (folkespråket i Qadian, India).
• Ufruktbarheten har i hvert fall ikke spredd seg i India, det var ca. 1,451 milliarder innbyggere i 2024, og det fortsetter å øke.
• De troende vil dø sammen med «den sistefødte»: Ifølge Aḥmadiyyah-gruppen lever det fortsatt «sanne troende» som de mener bare er de som følger deres tro og lære.

Våre funn gjør det tydelig at Mīrzā al-Qādiyānī ikke var den kineseren Ibn ʿArabī al-Andalosī snakket om. Mīrzā al-Qādiyānī fulgte sitt typiske mønster ved å plukke ut enkeltuttalelser fra hva enn han kom over, for å styrke sin påstand.

4.6.5 Hva var opprinnelsen?

Sett fra et nøytralt perspektiv, oppdager man at Mīrzā al-Qādiyānī ikke hadde noe dokumentert bevis på at han var en perser eller fatimid. Det eneste han kunne bevise det ved, var ved sine åpenbaringer. {{ref:142}} De muslimske skriftlærde og historikere er kritiske til hans uttalelser, og uten et dokumentert bevis, kan man ikke bare godta det han hevdet.

Etter å ha studert hans forskjellige påstander, får vi øye på at disse forskjellige tilhørighetene hadde ett mål: Å gi en egen mening til den persiske skriftlærde, gjenkomst av Messias (profeten Jesus e) og Mahdī som skal komme ved endetiden.

Våre funn har gjort det tydelig at Mīrzā al-Qādiyānī ble født i Qadian. Han hevdet å opprinnelig være en mongoler, {{ref:143}} men samtidig en perser, {{ref:144}} israelitt, araber {{ref:145}} og kineser {{ref:146}}. Han førte sin opprinnelse den retningen han mente passet hans mål: Å erklære seg selv som Messias og Mahdī. Hans bevis på å være perser, og persernes opprinnelse som israelitter, bygde han på en beretning som vi klargjorde at ikke er autentisk eller akseptabel. {{ref:147}} Det var også viktig for ham å være en kineser som Ibn ʿArabī al-Andalosī snakket om, men samtidig mente han at Ibn ʿArabī al-Andalosīs filosofi var syndig, og framla påstander om at Ibn ʿArabī al-Andalosī og hans følgere påstod å være guddommelige. {{ref:148}} Vi stilte oss kritisk til hvordan man kan godta en slik persons guddommelig avsløring, hvis vedkommende er det Mīrzā al-Qādiyānī mente om ham. Observasjonene våre viste også hvorfor det var viktig for Mīrzā al-Qādiyānī å være en perser, israelitt og fatimid.

Basert på det vi har oppdaget, kan vi erklære at disse forskjellige opprinnelsene var en komplisert plan som skulle hjelpe ham å bekrefte sin gradvise utvikling i status.

4.7 Barndommen

Vi ser på noen ting som de muslimske skriftlærde kritiserer Mīrzā al-Qādiyānī for, de mener at dette ikke er lik en profets barndom.

4.7.1 Å fange fugler

Mīrzā al-Qādiyānī var glad i å fange fugler da han var yngre. Det fortelles om ham at han besøkte sin mors landsby, Aima, som ligger i distriktet Hoshiarpur i India. En gang kom noen gamle damer fra landsbyen Aima og besøkte Mīrzā al-Qādiyānīs hustru. De fortalte at ektemannen hennes pleide å fange fugler i deres landsby. Disse gamle damene hadde et kallenavn for Mīrzā al-Qādiyānī, det var «Sindhī». Sønnen hans Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī tolket det ved å si at ordet stammer nok fra dasbandhī. Det ble brukt for et slikt barn som man lovet noe til Gud ved ti ganger. Altså var det barnet en forbeder. Men det kunne også være at damene kalte sine barn ved dette kallenavnet av kjærlighet. Sønnen hans mente at han hadde forsket videre på ordets opphav og funnet ut at det opprinnelig stammet fra hindi og betydde «en passende tid» eller «det å forene». Basert på det mente han at grunnen til at Mīrzā al-Qādiyānī ble kalt det, var for at han var den som:

• skulle komme til en bestemt tid
• kom til å komme med forsonings- og fredsbudskapet fra Gud
• skulle forene folk med Gud
• ble født med en tvillingsøster

Etter det var det viktig for sønnen å forsvare det farens egentlige navn var. For det var mange som begynte å gjøre narr av at han egentlig het Sindhī. {{ref:149}} Men sett på dette fra et nøytralt perspektiv, er det allmenkjent at han het Mīrzā Gholām Aḥmad al-Qādiyānī.

4.7.2 Askekull

Noen gamle damer fortalte Mīrzā al-Qādiyānīs hustru om at en gang ba han sin mor om mat. Hun ga ham noe å spise, men han nektet. Da foreslo hun noe annet, men han nektet å spise det også. Hun var irritert over noe annet; derfor sa hun at gå og spis rotī (et rundt flatbrød) med askekull. Da tok Mīrzā al-Qādiyānī askekull på rotī og satte seg. Det ble til en morsom historie i huset. {{ref:150}}

4.7.3 Salt og ikke sukker

Hustruen til Mīrzā al-Qādiyānī fortalte at da Mīrzā al-Qādiyānī var yngre, sa noen av hans kamerater at han skulle gå hjem og hente noe søtt til dem. Mīrzā al-Qādiyānī gikk hjem, og uten å spørre noen voksen, tok han det han trodde var sukker i lommene sine. På vei bort til kameratene puttet han noe av det i munnen, men til hans store overraskelse viste det seg å være salt, og ikke sukker. {{ref:151}}

Basert på denne hendelsen kritiserte de muslimske skriftlærde Mīrzā al-Qādiyānī for å ha hatt vane til å stjele fra barndommen av.

4.8 Mīrzā al-Qādiyānīs lærere

Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om sine lærere. Det var ikke vanlig på den tiden at det fantes en organisert form for skolegang, men barn fra velstående familier fikk muligheten til å studere i motsetning til barn fra fattige kår.

4.8.1 Tre lærere og faren

Januar 1898 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī om noen av sine lærere. Den gang han var seks eller syv år gammel, ansatte faren en lærer som het Faḍl Ilāhī. Han var persisktalende. Mīrzā al-Qādiyānī lærte seg å resitere Koranen av ham og studerte noen persiske bøler med ham. Da Mīrzā al-Qādiyānī fylte 10 år, ansatte faren en arabisktalende lærer som het Faḍl Aḥmad. Mīrzā al-Qādiyānī mente at hans utdanning var et frø som Gud sådde ved Sin velvilje. Derfor het begge lærerne hans faḍl (فضل – velvilje). Denne arabisklæreren var en religiøs person og fokuserte godt på å lære bort til Mīrzā al-Qādiyānī, så han studerte noen bøker om arabisk morfologi og syntaks med ham. Etter at han fylte 17 eller 18 år, fortsatte han å studere noen år med en lærer som het Gol Shāh. Han gikk videre med å fordype seg i arabisk med denne læreren og studerte også logikk og filosofi for å dra fornuftsslutninger. Faren hans skal ha vært ekspert i medisin; derfor studerte han også noen bøker om medisin med faren: {{ref:152}}

پھر میں پہلے سلسلہ کی طرف عود کر کے لکھتا ہوں کہ بچپن کے زمانہ میں میری تعلیم اس طرح پر ہوئی کہ جب میں چھ سات سال کا تھا تو ایک فارسی خواں معلّم میرے لئے نوکر رکھا گیا. جنہوں نے قرآن شریف اور چند فارسی کتابیں مجھے پڑھائیں اور اس بزرگ کا نام فضل الٰہی تھا. اور جب میری عمر تقریباً دس برس کے ہوئی تو ایک عربی خواں مولوی صاحب میری تربیت کے لئے مقرر کئے گئے جن کا نام فضل احمد تھا. میں خیال کرتا ہوں کہ چونکہ میری تعلیم خدا تعالیٰ کے فضل کی ایک ابتدائی تخم ریزی تھی اس لئے ان استادوں کے نام کا پہلا لفظ بھی فضل ہی تھا. مولوی صاحب موصوف جو ایک دیندار اور بزرگوار آدمی تھے. وہ بہت توجہ اور محنت سے پڑھاتے رہے اور میں نے صَرفکی بعض کتابیں اور کچھ قواعد نَحواُن سے پڑھے اور بعد اس کے جب میں سترہ یا اٹھارہ سال کا ہوا تو ایک اور مولوی صاحب سے چند سال پڑھنے کا اتفاق ہوا. ان کا نام گل علی شاہ تھا. ان کو بھی میرے والد صاحب نے نوکر رکھ کر قادیاں میں پڑھانے کے لئے مقرر کیا تھا۔اور ان آخر الذکر مولوی صاحب سے میں نے نحو اور منطق اور حکمت وغیرہ علوم مروجہ کو جہاں تک خدا تعالیٰ نے چاہا حاصل کیا اور بعض طبابت کی کتابیں میں نے اپنے والد صاحب سے پڑھیں اور وہ فن طبابت میں بڑے حاذق طبیب تھے اور ان دنوں میں مجھے کتابوں کے دیکھنے کی طرف اس قدر توجہ تھی کہ گویا میں دنیا میں نہ تھا.

4.8.2 Gol ʿAlī Shāh

17.11.1901 kritiserte Mīrzā al-Qādiyānī den ene læreren som han studerte arabisk hos. Han sa at bare den sanne monoteisten kan bruke de kreftene som Gud har gitt. Shīʿah kan ikke utvikle seg fordi de har gjort imam al-Ḥosayn e til sitt endelige mål i alle sine anstrengelser. De har ansett det som tilstrekkelig å klage over og sørge for ham. Så fortsatte han med å si: «Vår lærer var en shīʿah. Han het Gol ʿAlī Shāh. Han pleide aldri å be, og vasket ikke engang ansiktet.» {{ref:153}}

4.8.3 En narkoman

Aḥmadiyyah-gruppens andre kalif skrev at det for 30 år siden var folk som sa om hans far (Mīrzā al-Qādiyānī) at han ikke kunne urdu, og at han fikk andre til å skrive arabisk for seg, men selv undertegnet som forfatter. Det var også noen som mente at Nōr ad-Dīn skrev hans bøker. Mīrzā al-Qādiyānī påstod ikke at han hadde studert de fysiske/verdslige vitenskapene hos noen. Mīrzā al-Qādiyānī fortalte at han hadde en lærer som pleide å tygge opium (eller røyke det) og satt der med sin vannpipe dagen lang. Noen ganger røykte han så mye at til og med vannpipens beholder gikk i stykker, hva skulle en slik lærer undervise, mente han. Det var derfor folk anså Mīrzā al-Qādiyānī som analfabet. {{ref:154}}

آج سے تیس سال قبل بہت سے لوگ ایسے تھے جو حضرت مسیح موعود علیہ السلام کے متعلق کہتے تھے انہیں اردو بھی نہیں آتی اور عربی دوسروں سے لکھ کر اپنے نام سے شائع کرتے ہیں. بعض لوگ کہتے ہیں مولوی نورالدین آپ کو کتابیں لکھ کر دیتے ہیں. خود حضرت مسیح موعود علیہ السلام کو بھی یہ دعویٰ نہ تھا کہ آپ نے ظاہری علوم کہیں پڑھے. آپ فرمایا کرتے میرا ایک استاد تھا جو افیم کھایا کرتا تھا اور حقہ لے کر بیٹھ رہتا تھا. کئی دفعہ پینک میں اس کے حقے کی چلم ٹوٹ جاتی. ایسے استاد نے پڑھانا کیا تھا. غرض آپ کو لوگ جاہل اور بے علم سمجھتے تھے. کئی لوگ اس بات کے مدعی تھے کہ آپ کو کئی سال پڑھانے کی قابلیت رکھتے ہیں.

4.8.4 Mīrzā al-Qādiyānī fornekter å ha noen lærere

01.01.1899 hadde det gått et år siden Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om at han hadde hatt tre lærere, og to av dem hadde gitt ham religiøs undervisning i Koranen og arabisk. Særskilt blir undervisning i arabisk relevant å legge merke til. Nå fornektet Mīrzā al-Qādiyānī å ha lærere. Han sa at den som skulle komme ble kalt Mahdī (den rettledede), i det var det tegn på at han som skulle komme, kom til å få kunnskap om religionen fra Gud. Han kom ikke til å ha noen lærere i Koranen eller ḥadīth. Så sa han: «Jeg kan sverge på at dette også er min tilstand! Ingen kan bekrefte det at jeg har studert en eneste lekse av Koranen eller ḥadīth hos et menneske.» Det var denne rettledningen han hadde oppnådd ved å følge profeten Moḥammads s vei, og religionens hemmeligheter avslørte seg for ham uten noen mellomkomst av lærer; direkte fra Gud. {{ref:155}}

سو آنے والے کا نام جو مہدی رکھا گیا سو اِس میں یہ اشارہ ہے کہ وہ آنے والا علم دین خدا سے ہی حاصل کرے گا اور قرآن اور حدیث میں کسی اُستاد کا شاگرد نہیں ہو گا۔سو مَیں حلفاً کہہ سکتا ہوں کہ میرا حال یہی حال ہے کوئی ثابت نہیں کر سکتا کہ مَیں نے کسی انسان سے قرآن یا حدیث یا تفسیر کا ایک سبق بھی پڑھا ہے یا کسی مفسّر یا محدّث کی شاگردی اختیار کی ہے۔پس یہی مہدویّت ہے جو نبوّت محمدیّہ کے منہاج پر مجھے حاصل ہوئی ہے اور اسرارِ دین بلاواسطہ میرے پر کھولے گئے.

Her er noen punkter nødvendige å forstå:

• Aḥmadiyyah-gruppen mener at dette er grunnløse anklager, fordi Mīrzā al-Qādiyānī var et lite barn og studerte ikke faget i dybden. Han lærte seg bare å lese Koranen og eventuelt ḥadīth-litteratur.
• De muslimske skriftlærde er kritiske til dette, fordi han først lærte seg å lese Koranen som alle muslimske barn gjør, men så fortsatte han videre med å studere arabisk.
• Her må man være klar over at det arabiske språket er et fag innenfor islamsk vitenskap, og arabisk studeres når man fordyper seg videre i Koranen, ḥadīth-litteratur og religionen generelt.
• Målet med å studere arabisk og persisk på den tiden, var alltid for å tilegne seg religiøs kunnskap.
• Hvis målet ikke var å tilegne seg religiøs kunnskap, var urdu et godt etablert språk på midten av 1800-tallet, og Mīrzā al-Qādiyānī kunne bare ha forholdt seg til å lære det.
• Urdus historie begynte allerede på 1000-tallet, den gang sultan Maḥmōd al-Ghaznawī (971–1030) erobret deler av nord-India (inkludert Punjab). Han brakte med seg det persiske språket som fikk stor innflytelse over muslimenes språk i India. Det utviklet seg til å bli urdu sammen med andre språk.
• Mīrzā al-Qādiyānīs ord strider mot hans egne ord om å ha lærere. Han forsøkte å tilpasse beskrivelsen av Mahdī (den rettledede) ved å påstå noe, men glemte at han hadde informert om noe annet for et år tilbake.

4.9 Ungdomstiden

En gang under sin ungdomstid dro Mīrzā al-Qādiyānī for å hente pensjonen (700 rupier) til sin far. Fetteren hans, Mīrzā Imām ad-Dīn, fulgte også etter. Da han hadde hentet pensjonen, skal fetteren ha lurt ham til å dra til byen enn å komme tilbake til Qadian. Fetteren tok ham med til forskjellige steder, og da han hadde sløst bort alle pengene, forlot han Mīrzā al-Qādiyānī. Mīrzā al-Qādiyānī skammet seg over å dra hjem. Han visste at faren ønsket at han skulle arbeide, og derfor dro han til visekommisjonæren i Sialkot og begynte å jobbe hos ham for en lav lønn. Der arbeidet han fra 1864–1868. Da moren hans ble syk, sendte faren bud på ham og ba ham om å komme hjem. Mīrzā al-Qādiyānī sluttet på jobben og dro av sted. I Amritsar på vei til Qadian fikk han høre om at moren ikke hadde lenge igjen å leve, men hun hadde egentlig allerede gått bort.

Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī påpekte at grunnen til at hans far begynte å arbeide i Sialkot, var ikke for at pensjonen til bestefaren hadde blitt sløst bort da fetteren lurte faren, men det var for å gjøre bestefaren glad. Mīrzā al-Qādiyānī skal ha bedt faren om å få slutte å arbeide flere ganger, men han fikk ikke lov før moren ble alvorlig syk. {{ref:156}}

For Aḥmadiyyah-gruppen er dette en følsom hendelse av livet til deres grunnlegger, da mange muslimske skriftlærde har valgt å kritisere Mīrzā al-Qādiyānī for å ha vært med på å stjele pensjonen. Men det historien opplyser, er at Mīrzā al-Qādiyānī ble lurt til å bli igjen i byen og sløse pensjonen sammen med fetteren. Fra et nøytralt ståsted forstår man at han ikke stjal, men ble lurt og fristet. Mīrzā al-Qādiyānī kan ikke klandres for å ha stjålet i dette tilfellet, men det han derimot kan kritiseres for, er at han ikke var pålitelig og besluttsom nok til å fullføre oppgaven han ble pålagt av sin far. Han lot seg bli lurt og fristet, noe som fikk Mīrzā al-Qādiyānī til å skamme seg.

4.10 Midjebånd

Det var vanlig at Mīrzā al-Qādiyānī festet nøklene til posebuksens midjebånd, det gjorde at midjebåndet til tider hang. Midjebåndet hans var som regel av silke. Hustruen hans fortalte at grunnen til det, var at han måtte urinere hyppig og raskt. Midjebånd av silke gjorde det lett for ham å løsne det. Hvis det skulle være en knute på midjebåndet, så tok det ikke lang tid å åpne det. Han var uheldig nok noen ganger til å få knute på midjebåndet når det var laget av bomull, og det gjorde det veldig vanskelig for ham. {{ref:157}}

4.11 Klær og sko

En gang tok en mann med sko til Mīrzā al-Qādiyānī. Han tok dem på seg, men forstod ikke hvilken sko som var til hvilken fot. Det hendte at han flere ganger tok på seg omvendte sko. Da ble han sint og sa at ikke noen av disse (britene) er bra. Hustruen merket til og med skoene, slik at han kunne se hva som var høyre og venstre, men han klarte for det å ta på feil sko. Så til slutt gikk han lei og tok dem av. {{ref:158}}

Mīr Moḥammad Ismāʿīl (1881–1947) fortalte at Mīrzā al-Qādiyānī var en beskjeden mann med enkle vaner. Noen ganger når han tok på seg sokker, hendte det at sokkens hæl var på fotens overside, det var på grunn av at han ikke fulgte med på det. Skjortens knapper kunne til tider bli kneppet i feil knapphull. Skoene kunne han ta på omvendt. Det var derfor han foretrakk å bruke indiske sko. Mat kunne han også spise uten å følge med, først når han tygde på noe hardt som ikke skulle ha vært i maten, reagerte han. {{ref:159}}

Mīrzā al-Qādiyānī passet godt på klærne sine, om natten la han kåpen, vesten, luen og turbanen under puten. Klærne hans ble rynkete av dette. {{ref:160}}

4.12 Spisevaner

Noen ganger tok han en bit av tørr rotī (et rundt flatbrød), men så dyppet han fingeren i skålen og fikk litt saus på den og tok det på tungen slik at det kom litt smak av den. Da Mīrzā al-Qādiyānī var liten, skadet han høyrearmen; derfor fikk han vondt hvis han bar på noe med høyrearmen. Smerten gjorde at han noen ganger drakk te og vann med venstrehånden. {{ref:161}}

4.13 Opptaksprøve

Under tiden i Sialkot (1861–1868) ble Mīrzā al-Qādiyānī kjent med en hindu som het Lālah Bhīm Sīn. Dette vennskapet varte til Mīrzā al-Qādiyānī døde. Begge vennene avla opptaksprøve for å kunne studere juss. Lālah Bhīm Sīn bestod og kom inn, mens Mīrzā al-Qādiyānī strøk. Aḥmadiyyah-gruppen mener at han strøk fordi det var noe annet som var skjebnebestemt for ham. Det var Gud som flyttet ham fra denne stien. {{ref:162}} Mens de muslimske skriftlærde er enige om at han ikke var kompetent nok til å bestå.

4.14 Å adlyde den britiske regjeringen

Daglig kjempet millioner av muslimer åpenlyst eller skjult mot koloniherredømmet til britene i India. I 1893 skrøt Mīrzā al-Qādiyānī av hvor god den britiske regjeringen i India hadde vært mot hans far, og hvor lojal han var mot dem. Frihetskjemperne ble anklaget for å være opprøre. Han var stolt over at hans far stilte til tjeneste med 50 hester og 50 ryttere mot frihetskjemperne. Det var også en ære for ham at broren hans var like lojal mot britene. Han forsikret den britiske regjeringen med å si:

ہم نے اس گورنمنٹ کے وہ احسانات دیکھے جن کا شکر کرنا کوئی سہل بات نہیں اس لیے ہم اپنے معزز گورنمنٹ کو یقین دلاتے ہیں کہ ہم اس گورنمنٹ کے اسی طرح مخلص اور خیرخواه ہیں جس طرح کے ہمارے بزرگ تھے. ہمارے ہاتھ میں بجز دعا کے اور کیا ہے. سو ہم دعا کرتے ہیں کہ خدا تعالیٰ اس گورنمنٹ کو ہر ایک شر سے محفوظ رکھے اور اس کے دشمن کو ذلت کے ساتھ پسپا کرے. خدا تعالیٰ نے ہم پر محسن گورنمنٹ کا شکر ایسا ہی فرض کیا ہے جیسا کہ اس کا شکر کرنا. سو اگر ہم اس محسن گورنمنٹ کا شکر ادا نہ کریں یا کوئی شر اپنے ارادے میں رکھیں تو ہم نے خدا تعالیٰ کا بھی شکر ادا نہیں کیا. کیونکہ خدا تعالیٰ کا شکر اور کسی محسن گورنمنٹ کا شکر جس کو خدائے تعالیٰ اپنے بندوں کو بطور نعمت عطا کرے. درحقیقت یہ دونوں ایک ہی چیز ہیں اور ایک دوسرے سے وابستہ ہیں ...

Vi har sett de godhetene av denne regjeringen som det ikke er en lett sak å takke for. Derfor forsikrer vi vår kjære regjering om at vi er dem lojale og deres velgjørere på samme måte som våre eldre var. Hva annet har vi i hendene våre enn skuddbønn! Vi ber om at Gud den Allopphøyde må bevare denne regjeringen mot enhver ondskap, og måtte Han fornedre dens fiende med undergang. Gud den Allopphøyde har pålagt oss å være denne godhjertede regjeringen takknemlig, slik som å være Herren Gud takknemlig. Hvis ikke vi er denne godhjertede regjeringen takknemlig, eller har til hensikt å gjøre noe ondt mot den, har vi egentlig ikke takket Gud den Allopphøyde. Fordi det å være takknemlig overfor Gud den Allopphøyde eller en godhjertet regjering som Gud den Allopphøyde har gitt Sine tjenere som en velsignelse, er faktisk det samme og er knyttet til hverandre […]. {{ref:163}}

4.14.1 Mīrzā al-Qādiyānī tjener den britiske regjeringen

Den gang britene hadde kolonisert India, fantes det folk som var lojale til kolonimakten, og de som ønsket å frigjøre seg fra den og bli en selvstendig nasjon. I India hadde det vært mange som hadde kolonisert smådeler av India. Portugal var allerede i India på 1400-tallet og hadde sin hovedkoloni i Goa og andre småområder langs vestkysten av India. Deres hovedmål skal ha vært å spre kristendom i India. {{ref:164}} Britene startet med byttehandel med India tidlig på 1600-tallet ved å etablere The East India Company. Indias store svakhet var forrædere som utenlandske krefter dro stor nytte av. Historikere mener at det begynte med byttehandel, britene begynte med å bygge fabrikker som vokste til å bli festninger. Ved festningene styrte de småbyer, og etter hvert utviklet dette seg til å bli hovedsteder i det britiske imperiet. {{ref:165}}

På tiden til Mīrzā al-Qādiyānī hadde britene allerede vært i India i over 200 år. Denne lange perioden underlagt kolonistyret hadde skapt en såkalt «slavementalitet» hos mange indere. En slik mentalitet innebærer en inngrodd følelse av avmakt og underordning, der folk så på seg selv som underdanige og opplevde britene som overlegne på grunn av deres makt og innflytelse. For mange indere resulterte dette i en godtakelse av britisk dominans som en del av hverdagen, noe som kunne føre til passivitet og manglende motstand mot undertrykkelsen. Slik «slavementalitet» kunne også hemme utviklingen av nasjonal stolthet og fellesskap, da mange i stedet fokuserte på å tilpasse seg koloniherredømmets strukturer og verdier. Dette ble sett på som en negativ konsekvens av å være under kolonistyret, som førte til at det indiske samfunnet i stor grad ble formet etter britisk kultur og politikk, ofte på bekostning av lokale skikker og tradisjoner.

Det var ikke lenger mulig for noen folk å se kolonimaktens ondskap og hva det å ikke være fri var, for flere indere var kolonimakten blitt en del av deres hverdag, og man kjente ikke til noe annet enn det som var i India. Her er det viktig å nevne at Mīrzā al-Qādiyānī ikke var den eneste som hadde sterke følelser for det britiske imperiet på sin tid; det fantes også andre personligheter som priste britene både før og etter ham. Selv Pakistans landsfedre Moḥammad Iqbāl (1877–1938) og Moḥammad ʿAlī Jināḥ (1876–1948) priste britene før de engasjerte seg i frihetens kamp.

4.14.1.1 Nådens skygge

07.05.1907 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī at det ikke var mulig for Aḥmadiyyah-gruppen å vokse uten den britiske regjeringen. De underga seg den britiske regjeringen fullstendig, og i deres beskyttelses skygge vokste de til å bli flere hundre tusen. Han opplyste også om at det var den britiske regjeringen som beskyttet Aḥmadiyyah-gruppen mot deres fiender: {{ref:166}}

4.14.1.2 Skuddbønn om at britene skal herske over hele verden

06.05.1971 ble følgende av Mīrzā al-Qādiyānīs skuddbønn publisert:

4.14.1.3 Det er pålagt å adlyde den britiske regjeringen

4.14.1.4 Å være oppriktig god mot den britiske regjeringen

24.02.1898:

4.14.1.5 Den britiske regjeringens støtte

24.02.1898:

4.14.1.6 Femti bokhyller

28.10.1902:

میری عمر کا اکثر حصہ اس سلطنت انگریزی کی تائید اور حمایت میں گذرا ہے اور میں نے ممانعت جہاد اور انگریزی اطاعت کے بارے میں اِس قدر کتابیں لکھی ہیں اور اشتہار شائع کئے ہیں کہ اگر وہ رسائل اور کتابیں اکٹھی کی جائیں تو پچاس الماریاں ان سے بھرسکتی ہیں. میں نے ایسی کتابوں کو تمام ممالک عرب اور مصر اور شام اور كابل اور روم تک پہنچا دیا ہے.

میری ہمیشہ کوشش رہی ہے کہ مسلمان اس سلطنت کے سچے خیر خواہ ہو جائیں اور مہدی خونی او ر مسیح خونی کی بے اصل روایتیں اور جہاد کے جوش دلانے والے مسائل جو احمقوں کے دِلوں کو خراب کرتے ہیں. ان کے دلوں سے معدوم ہو جائیں.

Størstedelen av mitt liv har gått med til å støtte og hjelpe det britiske imperiet. Jeg har skrevet så mange bøker og publisert annonser om forbudet mot det å kjempe for Guds sak og lydighet til britene at hvis disse tidsskriftene og bøkene ble samlet, ville de fylle femti bokhyller [skap]. Jeg har sendt disse bøkene til alle arabiske land, Egypt, Levanten, Kabul og Romerriket. Jeg har alltid jobbet for å gjøre muslimene til slike som oppriktig ønsker dette herredømmet godt, og at falske tradisjoner om den blodige [krigerske] Mahdī og Messias og saker som oppildner til å kjempe for Guds sak som forderver de ufornuftiges hjerte, skal forsvinne fra deres hjerte. {{ref:167}}

4.14.1.7 En lojal hær

25.05.1897:

بالخصوص وہ جماعت جو میرے ساتھ تعلق بیعت و مریدی رکھتی ہے وہ ایک ایسی سچی مخلص اور خیرخواہ اس گورنمنٹ کی بن گئی ہے کہ میں دعویٰ سے کہہ سکتا ہوں کہ اُن کی نظیر دوسرے مسلمانوں میں نہیں پائی جاتی. وہ گورنمنٹ کیلئے ایک وفادار فوج ہے جن کا ظاہر و باطن گورنمنٹ برطانیہ کی خیرخواہی سے بھرا ہوا ہے.

«Særskilt den gruppen som er knyttet til meg ved å ha avlagt troskapsed og er mine følgere, de har blitt til en slik trofast og oppriktig gruppe som bare ønsker denne regjeringen alt godt. Jeg kan sverge på at det ikke finnes noen som er maken til dem blant muslimene. De er en lojal hær for regjeringen, deres kropp og sjel er fylt med velvilje for den britiske regjeringen.» {{ref:168}}

4.14.1.8 En plante sådd av den britiske regjeringen

24.02.1898:

Her er uttrykket namak parwardah (نمک پروردہ) viktig å legge merke til. Namak betyr «salt», og i denne sammenhengen refererer det til de grunnleggende nødvendighetene i livet. Parwardah betyr «oppdratt» eller «tatt vare på», i denne sammenhengen betyr det noen som har mottatt omsorg eller støtte fra noen. Setter man det ovennevnte i kontekst med det nedennevnte, forstår vi at Aḥmadiyyah-gruppen kom til live takket være den britiske regjeringen, og de kunne ikke ha overlevd uten dens støtte.

Mīrzā al-Qādiyānī fortsatte å skrive:

سرکار دولت مدار ایسے خاندان کی نسبت جس کو پچا۵۰س برس کے متواتر تجربہ سے ایک وفادار جان نثار خاندان ثابت کر چکی ہے اور جس کی نسبت گورنمنٹ عالیہ کے معزز حُکّام نے ہمیشہ مستحکم رائے سے اپنی چٹھیات میں یہ گواہی دی ہے کہ وہ قدیم سے سرکار انگریزی کے پکے خیرخواہ اور خدمت گذار ہیں. اس خودکاشتہ پودہ کی نسبت نہایت حزم اور احتیاط اور تحقیق اور توجہ سے کام لے اور اپنے ماتحت حکام کو اشارہ فرمائے کہ وہ بھی اس خاندان کی ثابت شدہ وفاداری اور اخلاص کا لحاظ رکھ کر مجھے اور میری جماعت کو ایک خاص عنایت اور مہربانی کی نظر سے دیکھیں. ہمارے خاندان نے سرکار انگریزی کی راہ میں اپنے خون بہانے اور جان دینے سے فرق نہیں کیا اور نہ اب فرق ہے.

Den vellykkede regjeringen bør vurdere med hensyn til den slekten som de gjennom 50 års kontinuerlig erfaring har bekreftet som en lojal og hengiven slekt, og om den slekten har også den ærede regjeringens respekterte offiserer alltid vitnet i sine rapporter med en fast overbevisning om at denne slekten har alltid vært den britiske regjeringens velgjører og tjener.

Når det gjelder denne planten som de selv har sådd, bør de være tett knyttet, svært forsiktige, undersøkende og oppmerksomme. Regjeringen bør instruere sine underordnede offiserer om å ha i tankene om denne slektens beviste lojalitet og hengivenhet, og derfor behandle meg og min gruppe med en spesiell omsorg og godhet. Vår slekt har aldri nølt med å ofre blod og liv i tjeneste for den britiske regjeringen, og vi har fortsatt ingen motvilje mot å gjøre det. {{ref:169}}

4.14.1.9 Den nye hengivne gruppen

24.02.1898:

28.10.1902:

اور یہ نیا فرقہ مگر گورنمنٹ کے لئے نہایت مبارک فرقہ برٹش انڈیا میں زور سے ترقی کر رہا ہے. اگر مسلمان ان تعلیموں کے پابند ہو جائیں تو میں قسم کھاکر کہہ سکتا ہوں کہ وہ فرشتے بن جائیں. اوراگر وہ اس گورنمنٹ کی سب قوموں سے بڑھ کر خیر خواہ ہو جائیں تو تمام قوموں سے زیادہ خوش قسمت ہو جائیں. اگر وہ مجھے قبول کرلیں اور مخالفت نہ کریں تو یہ سب کچھ انہیں حاصل ہوگا اور ایک نیکی اور پاکیزگی کی روح اُن میں پیدا ہو جائے گی. اور جس طرح ایک انسان خوجہ ہوکر گندے شہوات کے جذبات سے الگ ہو جاتا ہے اسی طرح میری تعلیم سے ان میں تبدیلی پیدا ہوگی.

Denne nye sekten, som er en svært velsignet sekt for regjeringen, utvikler seg sterkt i den britiske India. Hvis muslimene følger disse læresetningene, kan jeg sverge på at de vil bli som engler. Hvis de blir mer velvillige mot denne regjeringen enn noen annen nasjon, vil de bli den lykkeligste nasjonen. Hvis de godtar meg og ikke motsetter seg, vil de oppnå alt dette, og en ånd av godhet og renhet vil bli skapt i dem. På samme måte som en person når han blir khōjah og adskiller seg fra urene lyster og begjær, vil også min lære skape en forandring i dem. {{ref:170}}

Begrepet khōjah er et merkelig begrep å bruke. Det betyr følgende på urdu: sterilisert slave (evnukk: kastrert mann, mann uten testikler), tredje kjønn / intetkjønn, kvinneaktig, løsaktig kvinne. {{ref:171}} Mīrzā al-Qādiyānīs mål var nok å mene at man renser seg for urene lyster. Den andre kalifen Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī førte det merkelige begrepet videre med enda merkeligere ord:

Selv om begrepene er merkelige, er det viktig å understreke at begrepene er brukt metaforisk og refererer til den åndelige transformasjonen eller renselsen som Mīrzā al-Qādiyānīs tilhengere gjennomgår. Det refererer ikke til fysisk kastrering, men til en åndelig rensing eller frigjøring fra verdens begjær. I alle fall er dette en svært merkelig måte å uttrykke seg på.

4.14.1.10 «Å takke den britiske regjeringen, er å takke Gud»

1893 (etter august):

4.14.1.11 Oppsummering

Mīrzā al-Qādiyānī arbeidet aktivt for å opprettholde og styrke den britiske kolonimakten i India. Under en tid da India var underlagt britisk styre, der både nasjonalister og frihetskjempere kjempet for uavhengighet, valgte Mīrzā al-Qādiyānī å støtte britene fullt ut. Hans lojalitet mot kolonimakten er tydelig i hans tekster og uttalelser.

Mīrzā al-Qādiyānī framstilte sin egen bevegelse, Aḥmadiyyah-gruppen, som en gruppe som ikke bare var lojale mot britene, men som også anerkjente den britiske regjeringen som en guddommelig støttespiller. {{ref:172}} Han mente at det var en religiøs plikt for muslimer i India å vise takknemlighet og lojalitet mot den britiske regjeringen. {{ref:173}} I en av sine uttalelser hevdet han at Aḥmadiyyah-gruppen var den mest lojale og hengivne gruppen blant alle grupper i India, og at ingen av deres prinsipper utgjorde en trussel mot kolonimakten. {{ref:174}}

Mīrzā al-Qādiyānīs hyllest til britene er videre dokumentert i hans bøker og taler, der han understreker at han har viet sitt liv til å støtte britene. Han påstod å ha skrevet så mange bøker om emnet at det hadde fylt flere bokhyller. {{ref:175}} Han uttrykte også at det ikke ville vært mulig for Aḥmadiyyah-gruppen å vokse uten britenes beskyttelse og støtte. {{ref:176}}

Hvis britene hadde lyktes i sine verdensomspennende ambisjoner, ville det være en seier for Mīrzā al-Qādiyānī. Derfor ba han til Gud om deres suksess. {{ref:177}}

Filosofien hans om lojalitet mot britene ble også gjenspeilet i hans forsøk på å bevare slavementaliteten hos indere, særlig muslimene. Hans påstand om at denne lojaliteten og underkastelsen var en dyd, opplyser at han ikke ønsket nasjonal frihet. Han betraktet de som motsatte seg britene som fiender, og hans egne tilhengere ble sett på som en «lojal hær» for den britiske regjeringen. {{ref:178}}

En åndelig og metaforisk kastrering ble presentert av Mīrzā al-Qādiyānī, {{ref:179}} men de muslimske skriftlærde kritiserer ham for at denne kastreringen var fysisk og betydde å legge ned våpen og overgi seg til kolonimakten.

Interessant nok innrømmer han i sine tekster at hans gruppe er en nyoppstått sekt i islam, som hadde prinsipper som ikke var en trussel for regjeringen. {{ref:180}}

Gjennom hele sin karriere og sine tekster arbeidet Mīrzā al-Qādiyānī målrettet for å opprettholde og forsterke den britiske kolonimaktens posisjon i India. Hans ideologi kan i stor grad ses på som et forsøk på å bevare en slavementalitet som passet inn i britenes koloniale interesser. For å støtte britene og deres kolonimakt, valgte han å erklære muslimer som var frihetskjempere som utakknemlige mot Gud. Det var et typisk trekk i Mīrzā al-Qādiyānīs taktikk å stemple muslimer som ikke fulgte hans ideologi, som følgere av vranglære.

4.15 Frihetskamp er forbudt

Termen jihād (جهاد) er et utsatt begrep, da det blir tolket på forskjellige måter. Begrepets opprinnelige betydning er å anstrenge og streve. Med hensyn til koloniherredømmet i India, forstår vi begrepet som å kjempe tilbake for å forsvare seg selv for sin frihet; frihetskamp.

Det er allmenkjent at Mīrzā al-Qādiyānīs standpunkt var å være lojal mot den britiske regjerningen. Om forbudet mot frihetskamp sa han at Gud hadde sendt ham som profeten Jesu e reinkarnasjon, altså mente han at han var åndelig og fysisk tilsynekomst av profeten Jesus e. Han var blitt sendt for å vise vei til menneskene fordi de var villfarne vedrørende andre menneskers rettigheter. Mennesker skal også ha vært villfarne vedrørende Guds rettigheter; derfor ble Mīrzā al-Qādiyānī, ifølge seg selv, sendt som profeten Moḥammads s reinkarnasjon. Slik erklærte han seg som reinkarnasjon av disse to profetene i ett og mente at Gud samlet både Messias og Mahdī i hans person. Mīrzā al-Qādiyānī mente at hans eksistens var en blandet manifesterende eksistens av disse to profetene. I form av profeten Jesus e hadde han til oppgave å stanse muslimene fra å angripe den britiske regjeringen på en dyrisk måte og la blodet flyte. Han mente at dette var blitt tydelig berettet i beretninger etter profeten Moḥammad s at da Messias vender tilbake, vil han avslutte alle religiøse kriger. Ifølge Mīrzā al-Qādiyānī hadde han ca. 30 000 følgere, dette skrev han 07.07.1900. Han fortsatte med å erklære:

4.15.1 Vil profeten Jesus e forby det å kjempe?

Det er viktig for oss å analysere ordene til Mīrzā al-Qādiyānī, for han hevdet at profeten Jesus e vil komme tilbake og forby eller stanse alle religiøse kriger, og at det er bekreftet i beretninger etter profeten Moḥammad s. Hvis han sikter til kampen mot Antikrist profetert av profeten Moḥammad s, må han og hans følgere erkjenne at profeten Moḥammad s også profeterte om en fysisk kamp mellom profeten Jesus e og Antikrist. Det er et etablert faktum at Mīrzā al-Qādiyānī aldri kjempet en fysisk kamp mot vesenet Antikrist. Vi ser på profetien og undersøker om Mīrzā al-Qādiyānīs forståelse av profetien stemmer, eller ikke. Profetien lyder som følger:

فَبَيْنَمَا هُوَ كَذَلِكَ إِذْ بَعَثَ اللهُ الْمَسِيحَ ابْنَ مَرْيَمَ، فَيَنْزِلُ عِنْدَ الْمَنَارَةِ الْبَيْضَاءِ شَرْقِيَّ دِمَشْقَ، بَيْنَ مَهْرُودَتَيْنِ، وَاضِعًا كَفَّيْهِ عَلَى أَجْنِحَةِ مَلَكَيْنِ، إِذَا طَأْطَأَ رَأْسَهُ قَطَرَ، وَإِذَا رَفَعَهُ تَحَدَّرَ مِنْهُ جُمَانٌ كَاللُّؤْلُؤِ، فَلَا يَحِلُّ لِكَافِرٍ يَجِدُ رِيحَ نَفَسِهِ إِلَّا مَاتَ، وَنَفَسُهُ يَنْتَهِي حَيْثُ يَنْتَهِي طَرْفُهُ، فَيَطْلُبُهُ حَتَّى يُدْرِكَهُ بِبَابِ لُدٍّ، فَيَقْتُلُهُ، ثُمَّ يَأْتِي عِيسَى ابْنَ مَرْيَمَ قَوْمٌ قَدْ عَصَمَهُمُ اللهُ مِنْهُ، فَيَمْسَحُ عَنْ وُجُوهِهِمْ وَيُحَدِّثُهُمْ بِدَرَجَاتِهِمْ فِي الْجَنَّةِ، فَبَيْنَمَا هُوَ كَذَلِكَ إِذْ أَوْحَى اللهُ إِلَى عِيسَى: إِنِّي قَدْ أَخْرَجْتُ عِبَادًا لِي، لَا يَدَانِ لِأَحَدٍ بِقِتَالِهِمْ، فَحَرِّزْ عِبَادِي إِلَى الطُّورِ، وَيَبْعَثُ اللهُ يَأْجُوجَ وَمَأْجُوجَ، وَهُمْ مِنْ كُلِّ حَدَبٍ يَنْسِلُونَ، فَيَمُرُّ أَوَائِلُهُمْ عَلَى بُحَيْرَةِ طَبَرِيَّةَ فَيَشْرَبُونَ مَا فِيهَا، وَيَمُرُّ آخِرُهُمْ فَيَقُولُونَ: لَقَدْ كَانَ بِهَذِهِ مَرَّةً مَاءٌ، وَيُحْصَرُ نَبِيُّ اللهِ عِيسَى وَأَصْحَابُهُ، حَتَّى يَكُونَ رَأْسُ الثَّوْرِ لِأَحَدِهِمْ خَيْرًا مِنْ مِائَةِ دِينَارٍ لِأَحَدِكُمُ الْيَوْمَ، فَيَرْغَبُ نَبِيُّ اللهِ عِيسَى وَأَصْحَابُهُ، فَيُرْسِلُ اللهُ عَلَيْهِمُ النَّغَفَ فِي رِقَابِهِمْ، فَيُصْبِحُونَ فَرْسَى كَمَوْتِ نَفْسٍ وَاحِدَةٍ، ثُمَّ يَهْبِطُ نَبِيُّ اللهِ عِيسَى وَأَصْحَابُهُ إِلَى الْأَرْضِ، فَلَا يَجِدُونَ فِي الْأَرْضِ مَوْضِعَ شِبْرٍ إِلَّا مَلَأَهُ زَهَمُهُمْ وَنَتْنُهُمْ، فَيَرْغَبُ نَبِيُّ اللهِ عِيسَى وَأَصْحَابُهُ إِلَى اللهِ، فَيُرْسِلُ اللهُ طَيْرًا كَأَعْنَاقِ الْبُخْتِ فَتَحْمِلُهُمْ فَتَطْرَحُهُمْ حَيْثُ شَاءَ اللهُ، ثُمَّ يُرْسِلُ اللهُ مَطَرًا لَا يَكُنُّ مِنْهُ بَيْتُ مَدَرٍ وَلَا وَبَرٍ، فَيَغْسِلُ الْأَرْضَ حَتَّى يَتْرُكَهَا كَالزَّلَفَةِ، ثُمَّ يُقَالُ لِلْأَرْضِ: أَنْبِتِي ثَمَرَتَكِ، وَرُدِّي بَرَكَتَكِ، فَيَوْمَئِذٍ تَأْكُلُ الْعِصَابَةُ مِنَ الرُّمَّانَةِ، وَيَسْتَظِلُّونَ بِقِحْفِهَا، وَيُبَارَكُ فِي الرِّسْلِ، حَتَّى أَنَّ اللِّقْحَةَ مِنَ الْإِبِلِ لَتَكْفِي الْفِئَامَ مِنَ النَّاسِ، وَاللِّقْحَةَ مِنَ الْبَقَرِ لَتَكْفِي الْقَبِيلَةَ مِنَ النَّاسِ وَاللِّقْحَةَ مِنَ الْغَنَمِ لَتَكْفِي الْفَخِذَ مِنَ النَّاسِ، فَبَيْنَمَا هُمْ كَذَلِكَ إِذْ بَعَثَ اللهُ رِيحًا طَيِّبَةً، فَتَأْخُذُهُمْ تَحْتَ آبَاطِهِمْ، فَتَقْبِضُ رُوحَ كُلِّ مُؤْمِنٍ وَكُلِّ مُسْلِمٍ، وَيَبْقَى شِرَارُ النَّاسِ، يَتَهَارَجُونَ فِيهَا تَهَارُجَ الْحُمُرِ، فَعَلَيْهِمْ تَقُومُ السَّاعَةُ.

Mens Antikrist driver på med sitt, vil Gud sende Messias, sønn av Maria. Han vil nedstige ved den hvite minareten i det østlige Damaskus, kledd i to lysegule plagg, med hendene plassert på vingene til to engler. Når han senker hodet, vil det falle dråper, og når han hever hodet, vil det spre ut kuler som perler av det. Ingen vantro person vil kunne lukte hans pust uten å dø. Hans pust vil rekke så langt som han vil kunne se.

Han vil da lete etter Antikrist helt til han finner ham ved porten til Lod, og der vil han drepe ham. Etter det vil et folk som Gud har beskyttet mot ham, komme til Jesus, sønn av Maria. Han vil stryke over deres ansikt og fortelle dem om deres status i paradiset. Mens han gjør det, vil Gud åpenbare for Jesus: «Sannelig, Jeg har brakt fram slike tjenere for Meg som ingen vil klare å kjempe imot. Bring disse Mine tjenere i sikkerhet til Sinaifjellet.» Da vil Gud sende Gog og Magog, de vil strømme ned fra alle bakker. De første av dem vil gå forbi fjorden i Tiberias og drikke det som er i den. Da de siste av dem går forbi den, sier de: «En gang var det vann her!» Jesus og hans følgesvenner vil bli omringet der {{ref:181}} helt til et oksehode vil være mer dyrebart enn hundre gullmynter for en av dem – nå på deres tid. Guds profet, Jesus, og hans følgesvenner vil be. Gud vil sende over dem insekter som vil angripe fiendenes nakke. Om morgenen vil de være døde som døden til en enkelt person. Guds profet, Jesus, og hans følgesvenner vil komme ned på bakken. De vil ikke finne et eneste sted – ikke på en håndsbredd engang – uten at det vil være fylt av deres forråtnede fett og stank. Guds profet, Jesus, og hans følgesvenner vil be til Gud. Gud vil sende til dem fugler med nakke som baktriakameler. De vil bære dem med seg og kaste dem der Gud vil. Etter det vil Gud sende regn som vil regne over alle hus av leire og telt av kamelhår. Det vil vaske jorden helt til den vil bli som et speil. Etter det vil det bli sagt til jorden: «La din frukt gro og send tilbake dine velsignelser.» På den dagen vil en hel gruppe spise av et granateple og sitte i skyggen av dets skall. Det vil bli lagt velsignelser i melk, slik at en kamelhoppes melk vil være tilstrekkelig for en hel samling. Melken fra én ku vil være tilstrekkelig for en hel stamme. Én geits melk vil være tilstrekkelig for en liten stamme. Mens det foregår, vil Gud sende en ren vind som vil gripe dem under armhulene og ta enhver troendes og muslims sjel. Bare de ondsinnede vil være igjen, som vil begå hor som esler begår hor, og det er over dem dommens time vil stå. {{ref:182}}

Noen punkter vi må fokusere på:

• Messias e, sønn av Maria, vil stige ned i Damaskus i Syria – ifølge denne beretningen – og ikke i Qadian i India.
• Messias e vil fysisk stige ned som en voksen person, og ikke bli født på nytt av en kvinne.
• Kampen mellom Messias e og Antikrist vil foregå i Lod som ligger i Palestina. Antikrist vil bli drept der. Mīrzā al-Qādiyānī reiste aldri utenfor det indiske subkontinentet, og heller ikke drepte han noen i Midtøsten.
• Profetien beviser at profeten Jesus e vil fysisk kjempe mot det urettferdige folk – han forbyr ikke det å kjempe for Guds sak.
• Etter denne perioden nevnes fred på jorden.

Vi ser på disse punktene og forstår at Mīrzā al-Qādiyānī bruker deler av profetien til sin fordel, men det er mange ting i profetien som peker imot hans påstand om å være Messias e. Hvis man skal godta at det skal være fred på jorden, må man også godta alt det andre profetien opplyser om den store krigen før freden, der Messias e vil delta fysisk.

4.16 Mīrzā al-Qādiyānī som skribent

Det er ikke noen tvil om at Mīrzā al-Qādiyānī skrev mange bøker og var en aktiv skribent. Han skal ha skrevet 97 store og små verk. Noen av hans verk var på flere hundre sider. Verkenes språk var arabisk, urdu og persisk. De inneholdt religiøs lære, historie og poesi.

4.16.1 Barāhīn-e Aḥmadiyyah

I 1880 utga han sitt første store verk: Barāhīn-e Aḥmadiyyah (Aḥmadiyyah-bevisene). Dette verket bestod av fem bind, og dets hele navn er Al-Barāhīn al-Aḥmadiyyah ʿalá ḥaqīqah kitāb Allāh al-Qor’ān wa an-Nobowwah al-Moḥammadiyyah (Aḥmadiyyah-bevisene for sannheten om Guds bok, Koranen, og profeten Moḥammads s profetskap). Men før det skal han ha skrevet noen tekster som er kjent som Porānī taḥrīre (Gamle tekster). Disse tekstene ble utgitt i 1878.

Barāhīn-e Aḥmadiyyahs to første bind ble utgitt i 1880, det tredje i 1882, det fjerde i 1884 og det femte i 1908. Motivasjonen hans for dette verket, var å diskutere med de kristne i India, for kristendommen hadde vokst raskt i India siden britene koloniserte subkontinentet. De kristne misjonærene arbeidet mest rettet mot muslimene, og deres hovedmål var å konvertere muslimene til sin tro. I dette verket var Mīrzā al-Qādiyānī mest fokusert på å bevise Koranens overlegenhet og bekrefte profetskapet til profeten Moḥammad s. Han annonserte også i dette verket utfordringen om å tilbakevise hans bevis og den som skulle klare det, ville få 10 000 rupier i premie. Barāhīn-e Aḥmadiyyah gjorde Mīrzā al-Qādiyānī kjent blant de forskjellige religionene i India. Noen muslimske skriftlærde hyllet ham for denne innsatsen, men det er viktig å vite at de forstod ikke helt hva Mīrzā al-Qādiyānī stod for og påstandene hans hadde ikke tatt den formen som de etter hvert tok. Da det femte bindet kom, hadde han allerede i 1901 erklært seg som en profet, ifølge noen historikere.

Barāhīn-e Aḥmadiyyah inneholder motsigelser. Den gang Mīrzā al-Qādiyānī skrev de første bindene, mente han at profeten Jesus e kom til å vende tilbake. {{ref:183}} Men i det siste bindet, snakker han om at han levde etter å ha blitt korsfestet, så til slutt døde han en naturlig død. {{ref:184}} Slik er det også når det gjelder profetskapets avslutning. Først mente han at profetskapet tok slutt, {{ref:185}} så gikk han over til å mene at åpenbaringene og profetskapet fortsetter. {{ref:186}}

4.16.1.1 Bokskandalen

Da det første bindet ble trykt, anmodet Mīrzā al-Qādiyānī folk om å kjøpe så mange kopier som de kunne for at boken var dyr å produsere. Han mente også at boken kom til å ha flere enn 100 deler etter hvert som den ville få tillagt fotnoter. {{ref:187}} Hva han la i 100 deler, er ikke helt konkret, men i ettertid skal han ha lovet 50 bind, og klarte heller ikke å holde det løftet, til tross for å ha innsamlet penger for dette antallet. Han skrev følgende i det femte bindet:

پہلے پچاس حصے لکھنے کا ارادہ تھا مگر پچاس سے پانچ پر اکتفا کیا گیا اور کیونکہ پچاس اور پانچ کے عدد میں صرف ایک نقطہ کا فرق ہے۔ اس لئے پانچ حصوں سے وہ وعدہ پورا ہو گیا. دوسرا سبب التواء کا جو تیئس برس تک حصہ پنجم لکھا نہ گیا یہ تھا کہ خدا تعالیٰ کو منظور تھا کہ ان کے دلی خیالات ظاہر کرے. جن کے دل مرض بد گمانی میں مبتلا تھے اور ایسا ہی ظہور میں آیا۔ کیونکہ اس قدر دیر کے بعد خام طبع لوگ بدگمانی میں بڑھ گئے. یہاں تک کہ بعض ناپاک فطرت گالیوں پر اتر آئے اور چار حصے اس کتاب کے جو طبع ہوچکے تھے کچھ تو مختلف قیمتوں پر فروخت کئے گئے تھے اور کچھ مفت تقسیم کئے گئے تھے. پس جن لوگوں نے قیمتیں دی تھیں اکثر نے گالیاں بھی دیں اور اپنی قیمت بھی واپس لی.

Først var målet å skrive 50 bind, men man måtte nøye seg med 5 istedenfor 50, og det er jo bare en prikk [en null] som skiller mellom antallet 50 og 5. Derfor ble det løftet oppfylt ved de fem bindene. Den andre grunnen til utsettelsen som var å ikke klare å skrive det femte bindet på 23 år, var at Gud den Allopphøydes vilje var å bringe folks indre tanker til syne. Det var de som hadde et hjerte fanget i onde tankers sykdom, og det var også det som ble synlig. Fordi at etter at det gikk såpass lang tid, begynte folk med ond natur å overskride i det å tenke ondt. Det gikk så langt at noen personer med uren natur begynte å banne. De fire bindene som hadde blitt trykt, noen av dem ble solgt til forskjellige priser, og noen ble delt ut gratis. De fleste av dem som hadde betalt, bannet og krevde tilbake det de hadde betalt. {{ref:188}}

Mīrzā al-Qādiyānīs egne ord beviser at han ikke klarte å holde det han lovet, og etter det forsøkte han å bortforklare det hele ved å sammenligne 50 med 5. Han dømte folk for å ha uren natur, men hva slags oppførsel burde han ha forventet av folk som følte seg lurt og i tillegg levde i et kolonisert land med trange kår?

Aḥmadiyyah-gruppen forsvarer denne skandalen med å sammenligne det med at da profeten Moḥammad s fikk tildelt tidebønnen under himmelferden. Tidebønnens antall var også 50 først, og så ble de redusert til 5, men disse tidebønnene veier like mye som 50 tidebønner. {{ref:189}}

Vi må legge vekt på følgende for å forstå at den ovennevnte beretningen ikke kan sammenlignes med det Mīrzā al-Qādiyānī gjorde:

• Tidebønnene ble pålagt muslimene, det var ikke noen som påla dem seg selv – muslimene lovet ikke Gud tidebønnene. Med andre ord skylder muslimer Gud 5 tidebønner i løpet av en dag. Derfor kan man si at den som pålegger andre, bestemmer antallet og kan redusere eller øke det, for det er opp til vedkommende. Mens den som lover andre noe, men så velger å redusere antallet, begår urett mot den han har lovet noe.
• Gud mottar 5 tidebønner som tjenerne forretter, men Han belønner med 50 i gjengjeld. På den andre siden har vi Mīrzā al-Qādiyānī som innsamlet for 50 bind, men trykte bare 5 i gjengjeld ved å ha brukt folks penger.

4.16.2 Rōḥānī khazā’in

Hvis man teller hver bok for seg, ble 95 av hans bøker samlet i verket Roḥānī khazā’in (De åndelige skattene) som er et leksikon om Aḥmadiyyah-troen. Leksikonet består av 23 bind og ble kompilert etter Mīrzā al-Qādiyānīs død. Det var Mīrzā al-Qādiyānīs barnebarn Mīrzā Nāṣir Aḥmad (1909–1982) som ledet kompilasjonen av dette verket som består av hefter, artikler og bøker skrevet av bestefaren. Han ledet også kompilasjonen av bestefarens utsagn kjent som Malfōẓāt (Utsagnene) som består av 10 bind. Brevene bestefaren skrev, ble samlet og utgitt i fire bind ved tittelen Maktōbāt-e Aḥmad (Aḥmads brev).

Rōḥānī khazā’ins første utgave ble utgitt i 1960. Hvert bind inneholdt en innholdsfortegnelse, historisk bakgrunn og introduksjon av hver bok det bindet bestod av.

Den første London-utgaven kom i 1984. Ifølge Aḥmadiyyah-gruppen er det ingen forskjell mellom 1960- og 1984-utgaven.

Så kom de nye dataskrevne utgavene i 2008 i Pakistan og India. I 2009 ble den nye dataskrevne London-utgaven utgitt. Leksikonet fikk også registre og innholdsfortegnelser i hvert bind. Enkelte utelatte sider som tilhørte bøkene i leksikonet, ble tatt med i denne utgaven.

I 1967/1968 ble også en koraneksegese kompilert. Den er basert på Mīrzā al-Qādiyānīs tolkninger av Koranen, og er på 8 bind. Aḥmadiyyah-litteraturen vokste veldig under deres andre og tredje kalif.

4.17 Mīrzā al-Qādiyānīs troslære

Mange muslimer tror at de muslimske skriftlærdes uenighet med Mīrzā al-Qādiyānī handler om et par ting, men faktum er at det er svært mange ting de muslimske skriftlærde er uenige med Mīrzā al-Qādiyānī om. Dette innebærer alt fra metoden å tolke Koranen på, og det han velger å bruke som kilder til å bekrefte sine tolkninger med.

Når de muslimske skriftlærde kritiserer Aḥmadiyyah-gruppen, mener Aḥmadiyyah-gruppen at det er urettferdig. De viser til følgende beretning:

Basert på dette mener Aḥmadiyyah-gruppen at det muslimene mener, er urettferdig, fordi Aḥmadiyyah-gruppen bekjenner troen med den samme trosbekjennelsen, forretter tidebønnen på samme måte, vender seg mot den samme bønneretningen og spiser det muslimene slakter. Men kan dette argumentet godtas? Vi prøver å forstå det i lys av Mīrzā al-Qādiyānīs troslære ført videre til hans familie og følgere.

4.17.1 To deler av islam

1893 (etter august): Islamsk tro er bygd opp på å adlyde Gud og profeten Moḥammad s. {{ref:190}} Dette er i islam ett og samme prinsipp. Gud har ikke delt dette grunnprinsippet i to. Men Mīrzā al-Qādiyānī presenterer sin troslæres filosofi noe annerledes når han sier:

Det er denne regjeringens lære som fikk ham til å fornekte profetskapets avslutning og profeten Jesu e gjenkomst, selv om han først trodde på begge fenomenene.

4.17.2 Er det bare én sak som skiller Aḥmadiyyah-gruppen og muslimene?

27.12.1905:

کل میں نے سنا تھا کہ کسی صاحب نے یہ بیان کیا تھا کہ گویا ہم میں اور ہمارے مخالف مسلمانوں کے درمیان فرق موت و حیات مسیح علیہ السلام کا ہے ورنہ ایک ہی ہیں اور عملی طور پر ہمار ے مخالفوں کا قدم بھی حق پر ہے یعنی نماز، روزہ اور دوسرے اعمال مسلمانوں کے ہیں اور وہ سب اعمال بجالاتے ہیں. صرف حضرت عیسیٰ علیہ السلام کی موت کے بارے میں ایک غلطی پڑگئی تھی جس کے ازالہ کے لیے خدا تعالیٰ نے یہ سلسلہ پیدا کیا. سو یاد رکھنا چاہیئے کہ یہ بات صحیح نہیں. یہ تو سچ ہے کہ مسلمانوں میں یہ غلطی بہت بری طرح پر پیدا ہوئی ہے. لیکن اگر کوئی یہ خیال کرتا ہے کہ میرا دنیا میں آنا صرف اتنی ہی غلطی کے ازالہ کے لیے ہے اور اور کوئی خرابی مسلمانوں میں ایسی نہ تھی جس کی اصلاح کی جاتی بلکہ وہ صراط مستقیم پر ہیں تو یہ خیال غلط ہے.

I går hørte jeg at en person sa at forskjellen mellom oss og våre meningsmotstandere blant muslimene bare er spørsmålet om Jesu e død og liv; ellers er vi én og det samme. Det ble også sagt at praktisk sett står våre meningsmotstandere på sannhetens grunn når det gjelder tidebønn, faste og andre religiøse handlinger, for de utfører disse som muslimer. Det påstås at det bare var en feiloppfatning om profeten Jesu e død som oppstod. Derfor lot Gud den Allopphøyde denne bevegelsen framstå for å korrigere denne misforståelsen. Husk at dette ikke er riktig! Det er sant at denne misforståelsen er blitt svært utbredt blant muslimene, men hvis noen tror at mitt komme til verden bare handler om å rette opp denne ene feilen og at det ellers ikke finnes noen annen urett blant muslimene som trenger å bli forbedret, og at de allerede er på den rette veien, så er dette en feil tankegang. {{ref:191}}

Her er det viktig å forstå for muslimer at Mīrzā al-Qādiyānī anså ikke bare fenomenet profeten Jesu e gjenkomst som en feil hos muslimene, men det var mye mer enn så. Det beviser at i hans øyne er den muslimske troen full av feil, og uten hans lære er ikke det den rette troen. Det betyr at Aḥmadiyyah-gruppens standpunkt, er det at hvis muslimer ikke tror på Mīrzā al-Qādiyānī eller følger hans ideologi, er ikke deres tro riktig.

Troslæren som ble arvet videre i Mīrzā al-Qādiyānīs eget hjem, er uenig med Aḥmadiyyah-gruppens argument om å være troende av samme religion. Sønnen Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī som var den andre kalifen deres, fortalte etter sin far og gjorde det tydelig at han sa: {{ref:192}}

Den andre kalifen til Aḥmadiyyah-gruppen fortsatte å presisere at uenigheten var ikke bare om én ting – profetskapets avslutning – men dypere enn så:

Aḥmadiyyah-gruppen skal ha kommet med den religiøse ånden som profeten Moḥammad s brakte, mens muslimene hadde bare igjen tomme ord, det fantes ingen ånd i hjertet. Derfor trengte Aḥmadiyyah-gruppen å produsere nye skriftlærde, fordi Mīrzā al-Qādiyānī kom for å gjenopplive religionen. {{ref:193}} Det beviser at Aḥmadiyyah-gruppen ikke tror på det samme som oss muslimer, ifølge sine egne ord.

4.17.3 Mīrzā al-Qādiyānī om muslimene

Den andre kalifen til Aḥmadiyyah-gruppen begynte å samle farens ord i hjemmet og innledet et månedlig tidsskrift ved navnet Tashḥīż al-Ażhān 01.03.1906. En gang forklarte Mīrzā al-Qādiyānī hva han mente om muslimene:

یہ جو ہم نے دوسرے مدعیان اسلام سے قطع تعلق کیا ہے، اول تو یہ خدا تعالیٰ کے حکم سے تھا نہ کہ اپنی طرف سے. دوسرے وہ لوگ ریا پرستی اور طرح طرح کی خرابیوں میں حد سے بڑھ گئے ہیں اور ان لوگوں کو ان کی ایسی حالت کے ساتھ اپنی جماعت کے ساتھ ملانا یا ان سے تعلق رکھنا ایسا ہى ہے جیسا کہ عمدہ اور تازہ دودھ میں بگڑا ہوا دودھ ڈال دے جو سڑ گیا ہے اور اس میں کیڑے پڑ گئے ہیں. اس وجہ سے ہماری جماعت کسی طرح ان سے تعلق نہیں رکھ سکتی اور نہ ہمیں ایسے تعلق کی حاجت ہے.

Det at vi har kuttet forbindelsen med andre som påstår å være muslimer, var først og fremst et påbud fra Gud, og ikke av vår egen vilje. For det andre har disse folkene gått over grensen i å vise seg fram [hykleri] og forskjellige former for gale ting. Å forene dem med vår gruppe i deres nåværende tilstand, eller å opprettholde noen form for forhold til dem, er som å tilsette sur melk som har blitt dårlig og fått mugg i frisk og ren melk. På grunn av dette kan ikke vår gruppe på noen måte opprettholde et forhold til dem og heller ikke har vi behov for et slikt forhold. {{ref:194}}

I februar 1893 skrev Mīrzā al-Qādiyānī følgende om de som nektet å godta hans invitasjon:

27.10.1894 var Mīrzā al-Qādiyānī opptatt med å overbevise om sin seier i en utfordring og mente at de som ikke trodde på ham var uektefødt, altså hadde deres foreldre fått dem utenfor ekteskapelig forhold:

22.01.1897 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī sine meningsmotstandere om at de vil lide et nederlag ved sannhetens sverd, og de vil bli ydmyket:

20.11.1898 bruker Mīrzā al-Qādiyānī atter en gang stygge ord om de som er uenige med ham:

16.06.1899 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī om en åpenbaring han mottok:

I 1902/1903 (utgitt: 25.08.1909) presenterte Mīrzā al-Qādiyānī en filosofi om åndelig gjenfødelse av alle profeter i hans samfunn, og at hans vesen var en samling av alle de tidligere profetenes kvaliteter. Ved dette fortsatte han å påstå å være Messias, og de som motsatte seg hans lære stemplet han dem som:

Vi observerer følgende i Mīrzā al-Qādiyānīs tekster:

• Han sammenligner muslimer med råtten melk.
• Han banner til muslimene ved å kalle dem «prostituertes barn».
• Her mener de muslimske skriftlærde at Mīrzā al-Qādiyānī har inkludert muslimene blant disse «prostituertes barn», mens Aḥmadiyyah-gruppen mener at han ikke har gjort det, og heller ikke mener han «prostituertes barn» med det han skriver, selv om ordene er tydelige.
• Hvis man ikke tror på Mīrzā al-Qādiyānī, fortjener man å bli bannet til.
• De troende blir erklært som svin, og deres hustruer som verre enn tisper.
• De som motsetter seg ham, er som uektefødt folk, selv om de er ektefødt.
• Hvis man sier imot Mīrzā al-Qādiyānīs ideologi, vil man bli vanæret.
• Den som ikke følger, vier sin troskap til og adlyder Mīrzā al-Qādiyānī, er Gud og profeten Moḥammad s ulydig og av helvetes folk.
• Troen på Gud og profeten Moḥammad s er til ingen nytte hvis ikke man tror på Mīrzā al-Qādiyānī.
• Det er ikke troen på profetskapet til profeten Moḥammad s som frelser en, men troen på Mīrzā al-Qādiyānī og hans såkalte profetskap.
• Mīrzā al-Qādiyānī annullerer profeten Moḥammads s profetskaps status ved å gjøre sin lydighet til et krav i troen.
• Det hjelper ikke å være muslim hvis man ikke tror på Mīrzā al-Qādiyānī; uten denne troen er man fordømt til helvete.
• Å ikke anta troen på Mīrzā al-Qādiyānīs lære, gjør at man tilhører andre grupper enn muslimenes.

Det ovennevnte strider mot den islamske troen som profeten Moḥammad s lærte bort til sine følgesvenner, og den troen som de førte videre til de kommende generasjonene i islam. Muslimenes tros kjerne er profeten Moḥammad s, og det er den profeten s muslimene bekjenner sin tro ved og tror på som den siste profeten og forventer forbønnen og mellomkomsten til på dommens dag. Guds krav til å tre inn i paradiset, er troen på profeten Moḥammad s og ikke Mīrzā al-Qādiyānī.

4.17.4 Den døde islam

Islam uten Mīrzā al-Qādiyānīs navn ble ansett som noe dødt:

4.17.5 Lahore-gruppens leder

I 1914 oppstod det en intern konflikt i Aḥmadiyyah-gruppen. Det førte til at Aḥmadiyyah-gruppen ble delt opp i to grupper: Qadian-gruppen og Lahore-gruppen. Qadian-gruppen valgte å følge Mīrzā al-Qādiyānīs sønn og anså ham som rettmessig kalif. Lahore-gruppen var uenig i dette, de nektet å avlegge troskapsed på hånden til Mīrzā al-Qādiyānīs sønn. Sammen med andre seniormedlemmer av Aḥmadiyyah-gruppen, valgte Moḥammad ʿAlī al-Lāhōrī å danne Lahore-gruppen. Han var Lahore-gruppens leder fra 1914 til 1951. Lahore-gruppen blir ansett som «de uten troskapsed» av Qadian-gruppen. Lahore-gruppen mener også at de er muslimer, og at deres uenighet med Qadian-gruppen om profetskapets avslutning og andre saker, oppklarer at de deler muslimenes tro. Men dette er også underlig, for Lahore-gruppens første leder ʿAlī al-Lāhōrī skrev følgende i mai 1906: {{ref:195}}

06.01.1918 i verket The Split in the Ahmadiyya Movement kommenterte ʿAlī al-Lāhōrī det han skrev i mai 1906. {{ref:196}} Det er noen punkter som blir klare når man studerer hans kommentar og hvor han ville med det han sa:

• ʿAlī al-Lāhōrī begynte med å fortelle at han sammenlignet Aḥmadiyyah-bevegelsens tro med muslimenes islam ved å påstå at det var som de kristnes og jødenes tro.
• Det han tydelig ville fram til i 1906, var at slik som jødene fornektet sin tids Messias, gjorde også muslimene det samme.
• Det budskapet som kommer fram, er at jødedommen og kristendommen er to forskjellige religioner med samme opphavskilde, og det samme er Aḥmadiyyah-gruppens og muslimenes tro.
• På den ene siden er Aḥmadiyyah-gruppen svært interessert i å bli en del av islam, men på den andre siden er de også bestemte i å erklære muslimene som sin fiende ved å sammenligne sitt forhold til dem med jødenes og kristnes forhold til hverandre.
• ʿAlī al-Lāhōrī opprettholdt den grunnleggende sammenligningen fordi han forsvarte fortsatt påstanden om likheten mellom de to relasjonene «Aḥmadiyyah-troen og islam» og «kristendommen og jødedommen» basert på det å anta troen på Messias.
• Han trakk seg ikke fra denne påstanden, men utdypet at det var flere aspekter ved likheten enn han opprinnelig hadde forutsett.
• Det kan sies at ʿAlī al-Lāhōrī ikke avviste sammenligningen han først gjorde, men han modifiserte den for å legge til en advarsel. Hans poeng var ikke å trekke tilbake den opprinnelige parallellen, men heller å bruke den som et grunnlag for å advare mot den potensielle negative utviklingen han så i Aḥmadiyyah-bevegelsen.

Selv om dette er noe som kommer fram i det ovennevnte verket, finnes det også andre verk, der ʿAlī al-Lāhōrī har forsøkt å tilbakevise det at Mīrzā al-Qādiyānī mente at muslimer som ikke trodde på ham, var vantro. Det gjør saken komplisert og framhever den typiske taktikken ført av Aḥmadiyyah-gruppen, altså det å først påstå noe, men så trekke seg, og slik fortsetter man fram og tilbake.

4.17.6 «En svoren vantro og ute av islams fold»

20.04.1907 (utgitt/skrevet: 1906/1907) skrev Mīrzā al-Qādiyānī til en ex-Aḥmadī ʿAbd al-Ḥakīm Khān:

Det er ikke noen tvil om at Mīrzā al-Qādiyānī mente at de som ikke tror på ham, er ikke muslimer. Dette handlet ikke om de som kalte ham vantro, men dette gjaldt alle som fikk høre om ham. I dag er det omtrent 2 billioner muslimer på jorden, og ingen av dem tror på Mīrzā al-Qādiyānī som profet eller Messias, sett bort ifra det, vi tror ikke engang på at han var en troende person; muslim. Så å si alle muslimer har hørt om Mīrzā al-Qādiyānī. Ifølge hans ord betyr det at 2 billioner muslimer er ikke-muslimer.

På følgende måte forklarte Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī sin forståelse av Aḥmadiyyah-troen i mars/april 1915, men mente at det var ikke en forståelse basert på deres egne ord, i motsetning til det var det Guds dom:

Detter er det Aḥmadiyyah-gruppens tidligste og øverste ledere har ment om muslimer som ikke tror på Mīrzā al-Qādiyānī. Den ovennevnte uttalelsen tilhører Mīrzā al-Qādiyānīs sønn.

4.17.7 En ny sekt

Det var viktig for Mīrzā al-Qādiyānī å forsikre den britiske regjeringen om at han og hans følgere ikke var som muslimene, og at de var trofaste mot regjeringen.

De ovennevnte uttalelsene til Mīrzā al-Qādiyānī beviser at han bevisst dannet en ny sekt, som skilte seg ut fra det muslimske etablerte trossamfunnet, basert på sin nye troslære som var imot den muslimske troen på profetskapets avslutning slik profeten Moḥammad s lærte de troende.

4.17.8 Oppsummering

De muslimske skriftlærde har gjennom tiden kritisert Mīrzā al-Qādiyānīs troslære. Uenigheten er langt mer omfattende enn mange tror. Den inkluderer ikke bare teologiske spørsmål, men også metoden Mīrzā al-Qādiyānī brukte for å tolke Koranen og hans valg av kilder. Aḥmadiyyah-gruppen forsvarer seg ved å hevde at de oppfyller kriteriene for å være muslimer, som defineres i en profetisk beretning, siden de deler samme trosbekjennelse, bønner og praksis med muslimene. {{ref:197}} De muslimske skriftlærde avviser imidlertid dette argumentet og peker på at Mīrzā al-Qādiyānīs læresetninger og tolkninger avviker betydelig fra islams tradisjonelle forståelse.

Mīrzā al-Qādiyānī delte islam inn i to prinsipper: lydighet til Gud og lydighet til den britiske regjeringen som han hevdet hadde etablert fred. {{ref:198}} Dette synet avviker sterkt fra islams grunnprinsipp om utelukkende lydighet til Gud og profeten Moḥammad s. Denne holdningen, sammen med hans fornektelse av profetskapets avslutning og profeten Jesu e gjenkomst, som han opprinnelig godtok, viser et betydelig avvik fra tradisjonell islamsk tro.

Aḥmadiyyah-gruppens tro er ikke den samme som muslimenes. Mīrzā al-Qādiyānī mente at forskjellen mellom Aḥmadiyyah-gruppen og muslimene ikke bare handlet om profeten Jesu e død, men om alle fundamentale spørsmål. Han hevdet at islamsk tro var full av feil og at hans lære var nødvendig for å korrigere disse. {{ref:199}} Dette synet ble videreført av hans sønn, Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī, som understreket at Aḥmadiyyah-gruppen er fundamentalt uenig med muslimer om alt. Aḥmadiyyah-gruppen mener at deres tro representerer sann islamsk ånd, mens de tradisjonelle muslimene bare hadde tomme ord uten ånd. {{ref:200}}

Mīrzā al-Qādiyānī holdt aldri skjult hva han mente om muslimene. Mīrzā al-Qādiyānī beskrev de som nektet å tro på ham som fordervede og ugudelige, han erklærte muslimer som råtten melk, prostituertes barn og svin, og deres kvinner som tisper. {{ref:201}} Han hevdet at de som ikke anerkjente hans profetskap var ulydige mot Gud og profeten Moḥammad s, og de fortjente helvete. {{ref:202}} Den islam som ikke er basert på Mīrzā al-Qādiyānīs lære, er en død islam, påstod Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:203}} Med andre ord mente han at troen på profeten Moḥammad s alene ikke var tilstrekkelig for frelse; troen på Mīrzā al-Qādiyānī og hans påståtte profetskap var nødvendig for å være muslim. {{ref:204}} Disse uttalelsene strider mot islams grunnprinsipper, for ifølge islamsk tro er profeten Moḥammad s den muslimene bekjenner sin tro gjennom, og ingen kan erstatte profeten Moḥammads s rolle.

Moḥammad ʿAlī al-Lāhōrī var også tydelig om Lahore-gruppens forhold til muslimene, selv om denne gruppen er uenig med Qadian-gruppen og mener at de tror på det samme som muslimene. Lahore-gruppens opprinnelige standpunkt er at deres forhold til islam er det samme som forholdet mellom kristendommen og jødedommen. Han antydet at muslimene nektet å anerkjenne sin tids Messias, slik som jødene gjorde. {{ref:205}} Hans uttalelser viser en kompleksitet i forholdet mellom de to gruppene, der det både finnes en interesse for å være en del av islam, men samtidig er det en vedvarende avstand fra tradisjonell islam gjennom påstander som peker på et fundamentalt skille mellom muslimenes og Aḥmadiyyah-gruppens tro. Dette framhever de strategiske skiftene i Aḥmadiyyah-gruppens retorikk og ledernes tilnærming til muslimer, noe som kan forvirre og gjøre det vanskelig å forstå deres teologiske posisjon for folk uten kunnskap.

Det radikale synspunktet som ekskluderer millioner av muslimer fra islam, ble presentert av Mīrzā al-Qādiyānī, for han mente at den som hadde hørt om ham og ikke trodde på ham, var vantro. {{ref:206}} Sønnen Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī fastslo Aḥmadiyyah-gruppens lære ved å si at det spiller ingen rolle om man antar troen på profeten Moḥammad s så lenge man ikke tror på Mīrzā al-Qādiyānī som den lovede Messias, er man en svoren vantro og ute av islams fold. {{ref:207}}

Denne bekreftelsen forsterker Aḥmadiyyah-gruppens lære om at troen på Mīrzā al-Qādiyānī som profet og Messias er en ufravikelig del av deres tro. Det utviser enhver muslim fra islams fold. Aḥmadiyyah-gruppens lære betyr at muslimenes religion – islam – tilhører ikke muslimene, men Aḥmadiyyah-gruppen. Derfor var det nødvendig for dem å danne en ny sekt for å kunne utvise muslimene fra deres egen religion. Det er derfor klart at både Mīrzā al-Qādiyānī og hans følgere i Aḥmadiyyah-gruppen har alltid hatt en ekskluderende holdning til de som ikke tror på deres lære.

4.18 Islam og rus

Hjernen (intellektet) er en stor velsignelse gitt til skapningene av Gud. Den gjør det mulig for mennesker å tenke og reflektere. Det er denne evnen som avgjør om mennesker kan holdes ansvarlige for sine handlinger og er forpliktet til å følge Guds lov. Derfor er det viktig å beskytte denne evnen; alt som forderver sinnet bør unngås. Ibn Fāris ar-Rāzī (d. 1004) forklarte om det arabiske ordet ʿaql (hjerne/intellekt) som noe som holder en innenfor en grense; det gjør at man ikke blir fortapt av det man sier eller gjør. {{ref:208}} Intellektet er det motsatte av uvitenhet; det gjør det mulig for mennesker å innse hva de tidligere var uvitende om og tok feil i, og ved det kan man distansere seg fra slike handlinger.

Hjernen er det første som angripes av rusmidler. Rusmidler forårsaker funksjonelle endringer i hjernebaner knyttet til belønning, stress og selvkontroll. Slike endringer kan påvirke en persons følelser i lang tid, selv etter at de har sluttet å bruke rusmidler. Det finnes flere grunner til at mennesker bruker rusmidler, for eksempel for å føle seg bra, prestere bedre, av nysgjerrighet eller på grunn av sosialt press. Rusmidler får mennesker til å føle seg mer kraftfulle, selvsikre og energiske. De gir også en følelse av å være avslappet og tilfreds. Så snart effekten avtar, forsvinner følelsene som rusmidlene skaper.

Alkohol og andre rusmidler hindrer intellektet i å stoppe mennesker fra å oppføre seg på en usivilisert måte. Den store velsignelsen som gjør mennesket intellektuelt overlegen andre skapninger, blir blokkert, og mennesker kan til og med begynne å oppføre seg som dyr på grunn av rus.

Fritt-tenkende mennesker hevder ofte at koranverset 4:43 betyr at rusmidler og alkohol kan brukes inntil grensen for beruselse, det vil si til man ikke lenger vet hva man sier. Med andre ord mener de at man kan drikke litt, og så lenge man ikke er beruset, kan man forrette tidebønn. Denne forståelsen er feilaktig, den bygger på å ta et koranvers ut av kontekst for å rettferdiggjøre alkoholbruk.

4.18.1 Et grunnleggende islamsk prinsipp

Gud etablerte en grunnleggende lov da Han sa at folk skulle henvise sine saker til profeten Moḥammad s eller til folk med autoritet blant dem, hvis de var usikre på loven. {{ref:209}} Dette klargjør for de troende at Koranen inneholder en prosedyre for å forstå religionens bud, og at den bør følges: mennesker bør ikke bare stole på sine egne teorier. Når noen erklærer ting som tillatt eller forbudt uten å følge et system og samtidig ikke tar hensyn til islams kilder, regnes dette som å lyve om Gud. {{ref:210}}

4.18.2 Forbudet mot rusmidler i islam

Islam forbyr fullstendig bruken av rusmidler. De troende blir opplyst om at rusmidler og gambling er to svært syndige handlinger. Likevel nyter noen mennesker disse aktivitetene og opplever visse fordeler ved dem, selv om synden er større enn nytten. {{ref:211}} Handlinger som å bruke rusmidler, spille om penger, ofre dyr på steinaltere til avguder og spå framtiden for lykke og avgjørelser, blir betraktet som urene handlinger fra Satan. Derfor må de troende holde seg unna slike aktiviteter for å lykkes i livet. Satan angriper mennesker gjennom narkotika og gambling for å skape fiendskap og konflikt mellom dem. Hans hovedmål er å hindre folk i å huske sin Herre og tilbe Ham. {{ref:212}} Det er strengt forbudt for de troende å delta i tidebønn hvis de har brukt rusmidler, først når de er edru, og vet hva de sier, kan de tilbe Gud. {{ref:213}}

Alt som beruser er forbudt. {{ref:214}} Det grunnleggende prinsippet angående rusmidler i islam er at enhver berusende substans som forvirrer intellektet, er forbudt. {{ref:215}} Alle former for rusmidler er forbudt, enten de brukes i store eller små mengder. {{ref:216}} Alle stoffer som bedøver sansene, gir rus og skaper en følelse av å være høy, er forbudt. {{ref:217}}

Bønn forrettet av de som ruser seg, blir ikke akseptert av Gud på 40 dager. Hvis ikke de vender om i anger før de dør, vil de bli kastet i helvete. {{ref:218}}

Rusmidler har utallige fysiske og åndelige skadelige virkninger. En av de største årsakene til fiendskap mellom mennesker er rusmidler, som også hindrer folk i å huske sin Herre og tilbe Ham. Å huske og tilbe Gud, gir mennesker åndelig styrke, som igjen fører til fysisk motivasjon og energi. Når dette tas fra dem, blir de svake og overskrider alle grenser for å skaffe seg rus. Vi lærer at rus er forbudt fordi den ødelegger forholdet mellom tjenerne og Herren.

4.18.3 Mīrzā al-Qādiyānī og rusmidler

05.10.1902 var Mīrzā al-Qādiyānī kritisk til folks forhold til alkohol, han var tydelig på at Koranen forbyr å drikke alkohol:

Vi finner følgende i det ovennevnte:

1. Mīrzā al-Qādiyānī er kritisk til folk som drikker alkohol.
2. Profeten Jesus e blir omtalt på en respektløs måte.
3. Koranen tillater ikke å bruke rusmidler.
4. Muslimer tar feil hvis de mener at alkohol er tillatt å drikke.
5. De som anser alkohol som tillatt, frykter ikke døden, det vil si det å møte opp hos Gud.

Det er nødvendig at vi har disse punktene for øye når vi undersøker videre Mīrzā al-Qādiyānīs forhold til rusmidler. Gjennom Aḥmadiyyah-gruppens egne uttalelser er det bekreftet at Mīrzā al-Qādiyānī brukte rusmidler. Vi ser på noen eksempler.

4.18.3.1 Tonic brennevin

Bashārat Aḥmad fortalte:

En hengiven tilhenger av Mīrzā al-Qādiyānī samlet brevene han mottok fra Mīrzā al-Qādiyānī. I et av dem står det:

Det ble undersøkt om hva denne tonic brennevin nevnt på den tiden var, det ble forklart som:

4.18.3.2 Opium

28.02.1903 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī om følgende:

ہمیں تو ناپاک چیزوں کے استعمال سے کسی سخت مرض کے وقت بھی ڈر لگتا ہے. چہ جائیکہ پانی کی جگہ بھی شراب پی جائے۔مجھے اس وقت ایک اپنا سرگذشت قصّہ یاد آیا ہے اور وہ یہ کہ مجھے کئی سال سے ذیابیطس کی بیماری ہے. پندرہ بیس مرتبہ روز پیشاب آتا ہے اور بعض وقت سو سو دفعہ ایک ایک دن میں پیشاب آیا ہے اور بوجہ اس کے کہ پیشاب میں شکر ہے. کبھی کبھی خارش کا عارضہ بھی ہو جاتا ہے اور کثرت پیشاب سے بہت ضعف تک نوبت پہنچتی ہے. ایک دفعہ مجھے ایک دوست نے یہ صلاح دی کہ ذیابیطس کے لئے افیون مفید ہوتی ہے. پس علاج کی غرض سے مضائقہ نہیں کہ افیون شروع کر دی جائے مَیں نے جواب دیا کہ یہ آپ نے بڑی مہربانی کی کہ ہمدردی فرمائی لیکن اگر مَیں ذیابیطس کے لئے افیون کھانے کی عادت کرلوں تو مَیں ڈرتا ہوں کہ لوگ ٹھٹھا کر کے یہ نہ کہیں کہ پہلا مسیح تو شرابی تھا اور دوسرا افیونی. پس اس طرح جب مَیں نے خدا پر توکّل کی تو خدا نے مجھے ان خبیث چیزوں کا محتاج نہیں کیا اور بارہا جب مجھے غلبہ مرض کا ہوا تو خدا نے فرمایا کہ دیکھ مَیں نے تجھے شفا دیدی تب اسی وقت مجھے آرام ہوگیا. انہیں باتوں سے مَیں جانتا ہوں کہ ہمارا خدا ہر ایک چیز پر قادرہے.

Jeg er til og med redd for å bruke urene ting, selv når jeg er rammet av alvorlig sykdom. Hvordan kan man da drikke alkohol i stedet for vann? Jeg kom til å tenke på en hendelse fra mitt eget liv. Jeg har hatt diabetes i flere år. Jeg går på toalettet 15–20 ganger om dagen. Noen ganger har jeg måttet gå opp til hundre ganger på en dag. På grunn av at det er sukker i urinen, får jeg også noen ganger kløe, og ved hyppig vannlating blir jeg veldig svak. En gang foreslo en venn at opium kan være nyttig mot diabetes. Det er ingenting i veien for at man bruker opium som medisinsk behandling. Jeg svarte at jeg setter pris på din omtanke, men jeg er redd for at dersom jeg begynner å bruke opium mot diabetes, vil folk le av meg og si at den første Messias var en alkoholiker, mens den andre er en opiummisbruker. Så når jeg stolte på Gud, gjorde Gud meg ikke avhengig av slike onde ting. Flere ganger, når sykdommen ble verre, hørte jeg Gud si: «Se, jeg har helbredet deg!» og på det tidspunktet følte jeg meg bedre. Gjennom disse erfaringene vet jeg at vår Gud evner alt. {{ref:219}}

Vi oppdager følgende gjennom Mīrzā al-Qādiyānīs fortelling:

1. Han fortalte om sitt nivå av gudsfrykt, for han brukte ikke ulovlige ting, selv under alvorlige sykdommer.
2. En venn foreslo at han burde bruke opium mot diabetes, men det ville ikke Mīrzā al-Qādiyānī.
3. Som vanlig var han respektløs mot profeten Jesus e ved å kalle ham alkoholiker.
4. Enn å bruke opium eller alkohol, valgte han heller å stole på Gud, og gjennom dette ble han helbredet.

Vi undersøker nærmere om det Mīrzā al-Qādiyānī påstod var sant. Målet er å oppdage om han løy om sin gudsfrykt og tillitt til Gud. Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd al-Qādiyānī fortalte om sin fars bruk av opium:

En annen sønn, Mīrzā Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī, bekreftet også at faren brukte opium. Det var Mīrzā al-Qādiyānīs svoger, Mīr Moḥammad Ismāʿīl, som fortalte at Ḥāmid ʿAlī – Mīrzā al-Qādiyānīs tjener – fortalte:

Mīrzā al-Qādiyānī var impotent og brukte denne oppskriften for å helbrede seg. Nōr ad-Dīn brukte også denne oppskriften for å helbrede andre. Kjærlighetsdrikkens ingredienser var: Safran, kanel, muskatnøtt, opium, moskus, krapplakk, nellik. Aḥmadiyyah-gruppen lagde tabletter av dette og solgte dem. Det er to ting som ble sagt om det å være «åpenbart oppskrift»: Enten ble den oppskriften åpenbart for Mīrzā al-Qādiyānī, eller så var det en person som fortalte Mīrzā al-Qādiyānī om denne oppskriften, så ble det befalt gjennom en åpenbaring at han skulle bruke denne medisinen. {{ref:220}}

Svogeren Mīr Moḥammad Ismāʿīl fortalte at Mīrzā al-Qādiyānī sa:

4.18.3.3 Cannabis

Svogeren Mīr Moḥammad Ismāʿīl fortalte at Mīrzā al-Qādiyānī behandlet en pasient med tuberkulose. Han lagde en medisin til ham og puttet også opium og cannabis i den. Mīrzā al-Qādiyānī sa at det er tillatt å bruke slike rusmidler for å redde liv, han mente også at hvis alkohol ble gitt som medisin, var ikke det heller ulovlig. Mīrzā al-Qādiyānī fortalte også om sin bestefar at han valgte å si nei til alkoholholdig medisin da han lå for døden. Det skal ha vært hans høye grad av gudsfrykt. {{ref:221}}

En gang sa Mīrzā al-Qādiyānī at alkohol og andre rusmidler som cannabis og opium ødelegger en persons natur og generasjoner. Det sa han den gang en person kom for å tigge om penger til rus fra ham. {{ref:222}}

4.18.4 Oppsummering

Islams to hovedkilder bekrefter at det er forbudt å ruse seg. De muslimske skriftlærde er uenige om hvorvidt man kan bruke medisiner med ting som ellers kategoriseres som rusmidler. De strides om det er tillatt, forbudt eller bør unngås.

Når det gjelder Mīrzā al-Qādiyānīs forhold til disse rusmidlene, finner vi at han brukte rusmidler, og det strider mot hans egne ord.

Våre funn er som følger:

1. Først kritiserte Mīrzā al-Qādiyānī alkoholbruk ved å si at Koranen forbyr alkohol. {{ref:223}}
2. Men så oppdager vi at han brukte tonic brennevin som medisin. {{ref:224}}
3. Han påstod at han unngikk rusmidler som opium, og at han ikke ønsket å bruke det for behandling av diabetes. {{ref:225}}
4. Familiemedlemmer bekreftet at Mīrzā al-Qādiyānī faktisk brukte opium, både som medisinsk behandling og som ingrediens i medisinene han laget og anbefalte.
5. Mīrzā al-Qādiyānī skal til og med ha ansett opium som en «guddommelig motgift». {{ref:226}}
6. Han brukte også cannabis som medisin for å helbrede folk, selv om han mente at rusmidler forderver folks personlighet og kan skade ens barn. {{ref:227}}

Å motta åpenbaringer eller budskap mens man er påvirket av rusmidler som opium, cannabis eller alkohol, kan ikke anses som noe som kommer fra Gud. Bruk av slike rusmidler kan ha alvorlige psykiske konsekvenser. Bruken av disse rusmidlene over lengre tid, kan føre til hallusinasjoner, forvrengte oppfatninger av virkeligheten og svekket dømmekraft. Det kan påvirke en persons evne til å skille mellom hva som er virkelig og hva som er fantasi. Dette kan igjen føre til at en person begynner å dikte opp hendelser og åpenbaringer som ikke er basert på virkeligheten.

Når det gjelder Mīrzā al-Qādiyānī, så finnes det bevis på at han ofte brukte rusmidler som opium og alkohol. Man må spørre seg selv om en person som går mye på sterke medikamenter, klarer å skille mellom sannhet og fantasi. Mīrzā al-Qādiyānī var påvirket av rusens psykiske effekter. Det gjorde det lettere for Mīrzā al-Qādiyānī å tro på egne fantasiopplevelser som guddommelige åpenbaringer. Samlet sett viser våre funn at Mīrzā al-Qādiyānī hadde motstridende uttalelser om bruken av rusmidler som medisin. Funnene gjør det også tydelig at Mīrzā al-Qādiyānī led av diabetes i store deler av dagen, og han brukte opium som medisin mot diabetes. Opium lindrer smerte, men gjør også bevisstheten nedsatt. Over tid blir kroppen vant til dosen og krever sterkere dose. Opium kan også påvirke hjernens belønningssystem, noe som kan føre til rus, hallusinasjoner og forvrengte oppfatninger av virkeligheten. Langvarig bruk kan skade hjernefunksjoner, påvirke hukommelsen og beslutningstaking, det kan også føre til psykiske lidelser som depresjon og angst.

Bruk av opium og alkohol gjør Mīrzā al-Qādiyānīs selvutnevnte profetskap en svært svak sak.

4.19 Mīrzā al-Qādiyānīs følgere står fram som profeter

Det var ikke noe Mīrzā al-Qādiyānī hadde forventet at det kom til å skje, men når han åpnet en stengt port, ville det få konsekvenser. Mīrzā al-Qādiyānī trodde at han kunne utnevne seg selv som profet, og at det ikke ville føre til at andre ville gjøre det samme som ham, men han tok grundig feil.

4.19.1 Chirāgh ad-Dīn fra Jammu

En tilhenger av Mīrzā al-Qādiyānī, som het Chirāgh ad-Dīn, stod fram som profet i april 1902. Chirāgh ad-Dīn påstod at han var et sendebud sendt av profeten Jesus e. Han var blitt sendt for å skape fred mellom muslimer og de kristne ved å fjerne uenighetene mellom Koranen og Bibelen. Mīrzā al-Qādiyānī ba til Gud og fikk en åpenbaring om ham at han var rammet av meningsløse drømmer. Senere mottok Mīrzā al-Qādiyānī en annen åpenbaring, der Gud skal ha sagt at Han kom til å utslette og sende ned Sin vrede over denne tilhengeren. Mīrzā al-Qādiyānī kunngjorde at Chirāgh ad-Dīns påstand var feil og absurd, for Koranen nevnte ikke noe om å fjerne uenighetene sine med Bibelen. {{ref:228}}

23.04.1902 kunngjorde Mīrzā al-Qādiyānī det han mente om dette, samtidig ba han en annen tilhenger (Moḥammad Aḥsan Amrōhī) om å skrive et brev til Chirāgh ad-Dīn. Hele Aḥmadiyyah-gruppen ble gjort oppmerksom på at det Chirāgh ad-Dīn påstod, var farlig og giftig, det var skadelig for islam og fullstendig løgn. Mīrzā al-Qādiyānī var rett og slett forstyrret over at hvordan en av hans tilhengere kunne si noe slikt. Han forklarte at slik som profeten Moḥammad s ikke hadde et annet sendebud med seg på sin tid, slik var det også med Mīrzā al-Qādiyānī, det var ikke noen andre som kunne rettlede folk på hans tid. Ingen hadde rett til å kalle seg for «sendebud». Han fortsatte å nedverdige Chirāgh ad-Dīn ved å si at han ikke var en person noen kjente til, og heller ikke visste Mīrzā al-Qādiyānī hvordan han engang så ut. Mīrzā al-Qādiyānī kastet ham ut av Aḥmadiyyah-gruppen og krevde at Chirāgh ad-Dīn skulle offentlig skrive at han hadde vendt om i anger og gitt slipp på dette urene sendebudskapet for alltid. Så sa han at Chirāgh ad-Dīn hadde brakt skam over Mīrzā al-Qādiyānīs tilhengere og likestilt islam med den illeluktende religionen kristendom. Aḥmadiyyah-gruppen skulle vokte seg for slike folk. {{ref:229}}

27.04.1902 skrev Chirāgh ad-Dīn offentlig om at han hadde vendt om i anger fra det han hadde påstått. Det gjorde Mīrzā al-Qādiyānī glad. Han sa at Chirāgh ad-Dīn var ikke ond av natur, men blitt fristet av Satan. Men Chirāgh ad-Dīn hadde fått smaken på noe, så det var ikke lett for ham å stå fast ved det han skrev. Han fulgte faktisk i Mīrzā al-Qādiyānīs fotspor ved å påstå noe, men så trekke seg, og atter igjen komme med en ny og sterkere påstand. Chirāgh ad-Dīn skrev faktisk en bok som kritiserte Mīrzā al-Qādiyānī. Han kalte Mīrzā al-Qādiyānī for Antikrist som det hadde blitt profetert om i islamsk litteratur. Chirāgh ad-Dīn sa også at han hadde fått profeten Jesu e stav som han skulle drepe denne Antikrist med. Etter et år skrev han en ny bok for å bevise at Mīrzā al-Qādiyānī var Antikrist. Han brukte samme metoden som Mīrzā al-Qādiyānī og begynte å nedkalle forbannelse og død over andre. Men Chirāgh ad-Dīn døde av byllepest noen dager etter 04.10.1906. {{ref:230}}

Denne hendelsen er merkelig, og vi oppdager følgende ved å lese den:

1. Når noen andre kaller seg for «sendebud», mener Mīrzā al-Qādiyānī at det er forbudt.
2. Mīrzā al-Qādiyānī kaster denne tilhengeren ut av Aḥmadiyyah-gruppen, men mener det er underlig når muslimene gjør det mot ham når han bryter med islam på samme måte som Chirāgh ad-Dīn gjorde med Mīrzā al-Qādiyānīs religion.
3. Han er respektløs mot de kristnes religion, men når de reagerer med å bruke samme språk som Mīrzā al-Qādiyānī, blir han fornærmet.
4. Chirāgh ad-Dīn ble tvunget til å vende om i anger, men fulgte i sin mesters fotspor ved å bruke eksakt samme metode som Mīrzā al-Qādiyānī.
5. Aḥmadiyyah-gruppen anser det som et guddommelig tegn på at Chirāgh ad-Dīn døde etter å ha forsøkt å forbanne Mīrzā al-Qādiyānī, men de legger ikke vekt på at Mīrzā al-Qādiyānī døde på akkurat samme måte som Chirāgh ad-Dīn. Han forbannet noen andre, men endte selv opp med å dø.

4.19.2 Ẓohayr ad-Dīn

En person fra landsbyen Orōp i Gujranwala het Ẓohayr ad-Dīn. Han tilhørte Aḥmadiyyah-gruppen. Denne personen påstod å være profeten Josef e. Gud skal ha åpenbart ting for ham, han anså Mīrzā al-Qādiyānī som en lovgivende profet. Moskeen i Qadian anså han som Kaba og sin bønneretning, han mente at Guds profet ble født der. I sin trosbekjennelse nevnte han Mīrzā al-Qādiyānī istedenfor profeten Moḥammad s. En periode var han hovedredaktøren til Lahore-gruppens magasin Peghām-e ṣolḥ. Ẓohayr ad-Dīn profeterte at noen folk fra Aḥmadiyyah-gruppen skulle dø, men hans profetier ble mislykkede. I verket Al-Mahdī skrev han at Mīrzā al-Qādiyānīs bøker inneholdt mange motstridende ting. {{ref:231}}

4.19.3 Moḥammad Bakhsh

Den gang Mīrzā al-Qādiyānī profeterte ting og fortalte om underlige saker, ble Moḥammad Bakhsh fra Qadian også inspirert av ham. Han begynte å fortelle om sine åpenbaringer. Etter hvert konverterte han til Aḥmadiyyah-gruppens religion. {{ref:232}}

4.19.4 Yār Moḥammad

Han var en av Mīrzā al-Qādiyānīs nære tilhengere og fra byen Hoshiarpur. Yār Moḥammad påstod å være en profet og tok vers fra Koranen, stokket dem om og presenterte det som sine egne åpenbaringer på samme måte som Mīrzā al-Qādiyānī. Det er denne personen som skrev:

Yār Moḥammad sa også at den Moḥammadī Begom som Mīrzā al-Qādiyānī giftet seg med, var Yār Moḥammad. Mīrzā al-Qādiyānīs sønn Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd al-Qādiyānī fortalte at Yār Moḥammad var hans lærer, men senere påstod han å være en profet. Han elsket Mīrzā al-Qādiyānī så mye at han var blitt helt vanvidd i kjærlighet til Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:233}}

Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī fortalte at Yār Moḥammad var en oppriktig person, men var ikke helt frisk mentalt. På grunn av dette hadde han også begynt å plage Mīrzā al-Qādiyānī ved å ta unødvendig på ham. {{ref:234}}

Det er merkverdig at Aḥmadiyyah-gruppen erklærer Yār Moḥammad for mentalt ustabil når han mener at han er en profet, mens når Mīrzā al-Qādiyānī har lignende uttalelser som Yār Moḥammad, blir ikke han kritisert for det.

4.19.5 ʿAbdollāh fra Timarpur

En tilhenger av Mīrzā al-Qādiyānī, som het ʿAbdollāh. Han påstod først å være en profet, men etterpå påstod han å være den hellige ånd. Han kunne ikke arabisk, så han blandet arabisk med urdu og lagde det til sine åpenbaringer. Han skrev at både han og Mīrzā al-Qādiyānī var Guds profeter, alle måtte tro likt på dem. Siden Mīrzā al-Qādiyānī ikke kjente ham igjen som han burde ha gjort, ble Mīrzā al-Qādiyānīs liv redusert med 15 år. Videre påstod han at han var profeten Moḥammads s manifestasjon. Derfor hadde han rett til å endre på lover og bud i islam. Mange uvitende muslimer og folk fra Aḥmadiyyah-gruppen sluttet seg til ham, særlig i Hyderabad. Han var den lovede personen som hele verden ventet på, og Aḥmadiyyah-gruppen måtte ikke bli sinte på ham, men heller følge ham, hvis de ønsket å se Messias' åpenbaring bli oppfylt.

ʿAbdollāh fra Timarpur var et godt eksempel på at det Mīrzā al-Qādiyānī hadde gjort, ville få fatale konsekvenser for religionen. Han sa at tre faster i måneden ramadan var nok, det var ikke nødvendig å fullføre hele månedens faster. Flere av hans verk har blitt publisert av hans følgere. {{ref:235}}

4.19.6 ʿAbd al-Laṭīf fra Gunachaur

Denne selvutnevnte profeten var Aḥmadiyyah-gruppens forkynner. Han gikk fra landsby til landsby for å forkynne Mīrzā al-Qādiyānīs budskap til folk i Jalandhar. Etter en tid som forkynner av profetskapet til Mīrzā al-Qādiyānī, begynte han å forkynne sitt eget profetskap. Det skrev han også et omfattende verk om: Chashma-e nobowwat. Han etterlignet Mīrzā al-Qādiyānīs metode i å gi seg selv flere navn og mene at han var som andre profeter.

Noen av ʿAbd al-Laṭīfs påstander gjenspeiler Mīrzā al-Qādiyānīs filosofi:

1. I himlene var han erklært som den lovede Moḥammad s, sønn av ʿAbdollāh.
2. Han sa også at slik som Mīrzā al-Qādiyānī har blitt en av profeten Moḥammads s etterkommere av seg selv, har også jeg blitt det.
3. Mīrzā al-Qādiyānī tok feil om at Messias og Mahdī er den samme, for Mīrzā al-Qādiyānī sa at flere som var Mahdī, kom før ham og ville komme etter ham. Jeg er den siste tidens Mahdī.
4. Jeg har 90 mirakler.
5. Mine profetier er mer sanne enn Mīrzā al-Qādiyānīs.

ʿAbd al-Laṭīf utfordret Aḥmadiyyah-gruppens andre kalif, han ville at de skulle nedkalle forbannelse over hverandre. Han mente at alle måtte anta troen på ham for å bli reddet fra Guds straff. {{ref:236}}

4.19.7 Andre tilhengere av Mīrzā al-Qādiyānī

Det ovennevnte viser kortfattet at Mīrzā al-Qādiyānīs egen filosofi slo feil. Han innledet en tradisjon som gikk imot islams lære. Andre tilhengere og følgere av Mīrzā al-Qādiyānī som påstod å være profeter, var: {{ref:237}}

1. Aḥmad Saʿīd Sambharyālawī, en pensjonert politiinspektør i Sialkot.
2. Aḥmad Nōr Kāmblī, han hadde steget ned fra den hvite minareten og hentet med seg Koranen fra stjernene.
3. Ṣiddīq Bihārī, bodde en stund i Qadian og begynte å fortelle om sitt profetskap. Han mente at den storslagne personen som skulle komme ifølge Mīrzā al-Qādiyānīs pofeti, var ham, selv om Mīrzā al-Qādiyānī mente det skulle være hans sønn.
4. Nabī Bakhsh fra Sialkot uttalte seg i 1911 om at Gud påla ham å forkynne, og at Gud klargjorde for ham at han var en profet.
5. Faḍl Moḥammad fra Changa Bangial var en av de tidligste som avla troskapsed til Mīrzā al-Qādiyānī. Han mente at Mīrzā al-Qādiyānī ga ham sine resterende 20 år av livet og valgte selv å forlate verden. På denne måten var han blitt til Mīrzā al-Qādiyānī. I denne tilværelsen mottok han åpenbaringer.
6. Nōr Moḥammad fra Patiala mente at han var den sønnen Mīrzā al-Qādiyānī profeterte om. Aḥmadiyyah-gruppen reagerte på dette ved å minne ham på at sønnen skulle være en direkte etterkommer av Mīrzā al-Qādiyānī. Da svarte han at han var en åndelig og ikke fysisk etterkommer av Mīrzā al-Qādiyānī.
7. Babō Ilāhī Bakhsh var av Mīrzā al-Qādiyānīs nære følgere. Etter hvert begynte han å kunngjøre at han var profeten Moses e. Han skrev verket ʿAṣā-e Mōsá, i det kritiserte han Mīrzā al-Qādiyānīs påstander. Det var om ham Mīrzā al-Qādiyānī skrev at han ønsket å se Mīrzā al-Qādiyānīs menstruasjonsblod og urenhet, men Gud ville vise Mīrzā al-Qādiyānī Sin gunst. I Mīrzā al-Qādiyānī fantes det ikke menstruasjonsblod, men et slikt barn som var som Guds barn. {{ref:238}} Babō Ilāhī Bakhsh klarte å overbevise mange folk fra Aḥmadiyyah-gruppen.

Gjennom tiden har det framstått mange personer fra Aḥmadiyyah-gruppen, som har utnevnt seg selv for å være profet. Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī forstod fort at Aḥmadiyyah-gruppen var nødt til å stenge profetskapets port etter hans far, Mīrzā al-Qādiyānī; derfor presenterte han et syn som skulle sørge for det. Han viste til at det finnes en beretning, der profeten Moḥammad s opplyste om at det vil komme en tid når Koranen vil bli løftet opp fra blant folk og troen vil havne ved Pleiadene (en åpen stjernehop). Ved å koble disse beretningene til hverandre, påstod han på samme måte som sin far at dette var Mīrzā al-Qādiyānī det handlet om. Selv om beretningen om at Koranen vil bli løftet opp, handler om endetiden, og beretningen om perserne og Pleiadene, handler om storheten til de muslimske skriftlærde som stammer fra perserne. Med andre ord har de ingenting med hverandre å gjøre.

Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī fortsatte med å si at Gud ville sende en slik person som skulle hente tilbake den Koranen som var blitt borte og føre muslimene tilbake til islams bud. Når Koranen forsvant, var det nødvendig å sende en person på nytt for å oppfylle løftet om å bevare Koranen. Han la til:

Med selvlagde tolkninger gjør han sin far til en manifesterende form av profeten Moḥammad s. Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī mente at hvis en annen hadde kommet, ville det ha brutt profetskapets segl. Før kom det mange profeter, for det var ikke nødvendig for dem å oppnå alle profetskaptes fullkommenheter for å bli en profet. Da profeten Moḥammad s kom, ble selvstendig profetskaps port stengt for alltid, mens porten for tildelt profetskap ble åpnet. Tildelt profetskap er mulig å oppnå når en person blir en fullkommen refleksjon av profeten Moḥammad s. Det vil si at Mīrzā al-Qādiyānī gjenspeilet profeten Moḥamamds s egenskaper, karakteristikker og handlinger. Men hvis det kom mange profeter etter profeten Moḥammad s, ville profeten Moḥammads s opphøyde status bli redusert i folks øyne. På denne måten ville enhver som ble profet, bli erklært som å være profeten Moḥammad s. Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī forklarte videre:

Han mente at mange skriftlærde blant muslimene oppnådde den statusen at de var på likt nivå med profetene fra Israels barn. Etter det konkluderte han:

Det er viktig å huske at alt det Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī påstod, var for å forsvare Aḥmadiyyah-gruppens ideologi. Hans påstander er ikke godtatt av muslimske skriftlærde, for påstandene hans strider mot Koranen og ḥadīth-litteraturen.

4.19.8 Oppsummering

Et stengt fenomen ble åpnet av Mīrzā al-Qādiyānī. Han var ikke klar over det han gjorde, og hvilke konsekvenser det kom til å ha:

1. Flere av hans tilhengere framstod som profeter. {{ref:239}}
2. Det var forbudt for andre å kalle seg «sendebud», men ikke for Mīrzā al-Qādiyānī.
3. Hvis noen valgte å erklære seg selv som profet, utviste Mīrzā al-Qādiyānī dem fra Aḥmadiyyah-gruppen. {{ref:240}}
4. Når det kommer nye profeter, strider deres lære med Mīrzā al-Qādiyānīs; derfor godtar ikke Aḥmadiyyah-gruppen dem som profeter.
5. De som står fram som profeter, blir til og med Aḥmadiyyah-gruppens fiender.
6. Mīrzā al-Qādiyānīs åpenbaringer gjorde det mulig for folk å kalle hva som helst for åpenbaringer i moderne tid. En typisk metode var å plukke ting fra forskjellige bøker og lappe dem sammen for å deretter påstå at det var åpenbaringer til en selv fra Gud. En metode som Mīrzā al-Qādiyānī mer eller mindre grunnla i dette tilfellet.
7. Når en person fra Aḥmadiyyah-gruppen påstod å være profet, ble han erklært mentalt ustabil, {{ref:241}} enda hans uttalelser lignet Mīrzā al-Qādiyānīs.
8. Islams bud ble forandret på når profetskapets port ble åpnet. {{ref:242}}
9. Selvutnevnte profeter gjorde alt for å likestille seg med profeten Moḥammad s, bakgrunnen for det var å oppnå den høyeste statusen blant alle. {{ref:243}}
10. De selvutnevnte profetene krevde at folk måtte tro på dem, islam var ikke godt nok, og heller ikke var Aḥmadiyyah-gruppens tro godt nok.
11. Mīrzā al-Qādiyānīs familie innså at hvis de lar profetskapets port stå åpen, vil de miste sitt fotfeste i Aḥmadiyyah-gruppen. De blir nødt til å stenge profetskapets port for alltid. Selvlagde tolkninger blir presentert og Mīrzā al-Qādiyānī blir erklært som den eneste profeten blant profeten Moḥammads s muslimske samfunn. {{ref:244}}

Profetskapet ble avsluttet for en spesifikk grunn: profeten Moḥammads s profetskap og lov skulle gjelde for alltid. Det betyr at troen beror på dette profetskapet og ikke et annet profetskap etter profeten Moḥammad s. Åpenbaringenes krav er at de kommer fra Gud og er sanne. Man kan ikke plukke vers fra forskjellige bøker og legge til noen diktstrofer, og så kalle det åpenbaringer. Profeten Moḥammads s profetskap er det som bevarer religionen islam, uten dette profetskapet som det siste og avsluttende profetskapet, kan ikke religionen islam kalles islam. Alle selvutnevnte profeter var ute etter profeten Moḥammads s status, for å erklære seg selv over alle andre. På den måten fikk de den øverste autoriteten til å forandre på det de ville forandre på.

4.20 Mīrzā al-Qādiyānīs sykdommer

Det er menneskelig å bli syk og det er en del av livets gang, men når det gjelder Mīrzā al-Qādiyānī, så slet han med flere kroniske sykdommer hele livet som gjør det vanskelig å godta ham som profet. Under skal vi se på hva han selv fortalte om dette.

4.20.1 Bevart mot ondartet sykdom, en profeti

01.09.1902:

Her nevnte han noen sykdommer som Gud kom til å bevare ham mot, men også en tilstand der han ikke skulle oppleve ondartet lidelse. Sinnstilstand eller sinnslidelse har han selv nevnt i denne profetien, som ondartet sykdom.

4.20.2 Melankoli (مراق – mirāq)

Melankoli er en sinnstilstand og en sinnslidelse som har vært kjent i medisinen både i antikken, i middelalderen og i tidlig moderne tid, og som tradisjonelt har vært forstått som en nedstemt sinnsstemning med eller uten vrangforestillinger. Navnet kommer av gresk for «svart galle», som var én av de fire kroppsvæskene i antikkens greske medisin. {{ref:245}}

I Østen kalles denne sinnstilstanden for mirāq. Det beskrives som følgende:

Det er en type melankoli som kalles mirāq. Denne sykdommen oppstår fra den intense gallen som samler seg i magen, og når dette stoffet samler seg i et organ, stiger svarte damper fra det og går mot hjernen. Symptomene på denne sykdommen er: sure og røyklignende rap, nedsatt appetitt på grunn av svak fordøyelse, dårlig fordøyelse, oppblåsthet, løs avføring og en følelse av at røyklignende damp som stiger opp. {{ref:246}}

Ibn Sīnā (Avicenna; 980–1037) opplyste også om melankoli/mirāq: Melankoli refererer til en tilstand der tankene blir forstyrret, preget av frykt og forvirring, i strid med den naturlige tilstanden. Årsaken til denne tilstanden er at humøret (sinnsstemningen) blir påvirket av gallen, som får det indre og hjernen til å bli forstyrret. Pasienten blir rastløs på grunn av denne mørke tilstanden. {{ref:247}}

Symptomer som medisinere har beskrevet, er: {{ref:248}}

1. Pasientens tanker forblir uklare.
2. Pasientens tanker og forståelse endres fra deres naturlige tilstand, og det utvikler seg vanligvis en følelse av selvhevdelse, stolthet og arrogant tankegang om egen storhet. Dermed overdriver pasienten i alt han sier.
3. Pasienten er hele tiden sløv, bekymret og opptatt av tanker om seg selv.
4. Pasienten har dårlig matlyst og fordøyelse.
5. Pasienten påstår å ha kunnskap som ikke er mulig for vedkommende å ha.
6. Pasienter har påstått å være profeter og guddommelige.

Vi undersøker Mīrzā al-Qādiyānīs egne uttalelser og ser om disse uttalelsene tilbakeviser hans egen profeti eller ikke.

Mīr Moḥammad Ismāʿīl var lege av yrke og Mīrzā al-Qādiyānīs svoger i tillegg til at han var hans tilhenger. {{ref:249}} Ismāʿīl fortalte:

ڈاکٹر میر محمد اسماعیل صاحب نے مجھ سے بیان کیا کہ میں نے کئی دفعہ حضرت مسیح موعود علیہ السلام سے سُنا ہے کہ مجھے ہسٹیریا ہے. بعض اوقات آپ مراق بھی فرمایا کرتے تھے لیکن دراصل بات یہ ہے کہ آپ کو دماغی محنت اور شبانہ روز تصنیف کی مشقت کی وجہ سے بعض ایسی عصبی علامات پیدا ہو جایا کرتی تھیں جو ہسٹیریا کے مریضوں میں بھی عموماً دیکھی جاتی ہیں. مثلا کام کرتے کرتے یکدم ضعف ہو جانا. چکروں کا آنا. ہاتھ پاؤں کا سرد ہو جانا. گھبراہٹ کا دورہ ہو جانا یا ایسا معلوم ہونا کہ ابھی دم نکلتا ہے یا کسی تنگ جگہ یا بعض اوقات زیادہ آدمیوں میں گھر کر بیٹھنے سے دل کا سخت پریشان ہونے لگنا وغیر ذالک.

Dr. Mīr Moḥammad Ismāʿīl fortalte meg at han flere ganger hadde hørt fra den lovede Messias [Mīrzā al-Qādiyānī] at han led av hysteri. Noen ganger pleide han også å si melankoli, men i virkeligheten var det slik at på grunn av den mentale belastningen og den daglige anstrengelsen med å skrive, utviklet han visse symptomer av nervøsitet som vanligvis observeres hos personer som lider av hysteri. For eksempel, plutselig utmattelse mens man arbeider, svimmelhet, kalde hender og føtter, angst, en følelse av at døden nærmer seg, eller at hjertet begynner å bli sterkt urolig på grunn av å være i trange omgivelser eller blant mange mennesker, og andre lignende symptomer.» {{ref:250}}

Det er tydelig å se at Mīr Moḥammad Ismāʿīl forsøker å forsvare det Mīrzā al-Qādiyānī opplyste om sin egen tilstand, men her må man forstå om læremesteren som også skal ha vært en profet, visste bedre, eller en lege. Mīrzā al-Qādiyānī var tydelig på at han led av hysteri og melankoli.

31.10.1901:

Selv om Aḥmadiyyah-gruppen i etterkant har gitt sine forklaringer og ment at Mīrzā al-Qādiyānī ikke hadde sykdommen melankoli, og at det må ha vært noe annet, strider det mot Mīrzā al-Qādiyānīs ord:

Hustruen til Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om hysterianfallene som begynte i 1888:

4.20.3 En evig syk person

15.12.1900:

مَیں ایک دائم المرض آدمی ہوں اور وہ دو زرد چادریں جن کے بارے میں حدیثوں میں ذکر ہے کہ ان دو چادروں میں مسیح نازل ہوگا وہ دو۲ زرد چادریں میرے شامل حال ہیں جن کی تعبیر علم تعبیر الرؤیا کے رُو سے دو بیماریاں ہیں. سو ایک چادر میرے اوپر کے حصہ میں ہے کہ ہمیشہ سردرد اور دوران سر اور کمیء خواب اور تشنج دل کی بیماری دورہ کے ساتھ آتی ہے. اور دوسری چادر جو میرے نیچے کے حصّہ بدن میں ہے وہ بیماری ذیابیطس ہے کہ ایک مدت سے دامنگیر ہے اور بسا اوقات سو۱۰۰ سو۱۰۰ دفعہ رات کو یا دن کو پیشاب آتا ہے اور اس قدر کثرت پیشاب سے جس قدر عوارض ضعف وغیرہ ہوتے ہیں وہ سب میرے شامل حال رہتے ہیں.

Jeg er en person som lider av kroniske sykdommer. De to gule klesplaggene som er nevnt i beretningene, som det er sagt at Messias vil stige ned i, er de samme to gule klesplaggene som finnes i min tilstand. Ifølge drømmetolkningens vitenskap, betyr de to klesplaggene to sykdommer. Det ene klesplagget er på min øvre del av kroppen, og det er migrene, svimmelhet, søvnforstyrrelser og hjerteproblemer som anfall. Det andre klesplagget er på min nedre del av kroppen, og det er sykdommen diabetes. Den har plaget meg i lang tid. Jeg opplever ofte hyppig vannlating, noen ganger 100 ganger om natten eller dagen. Av så hyppig vannlating, og de problemer som følger med – slik som svakhet og andre plager – er alltid til stede i min tilstand. {{ref:251}}

Dette er en svært vulgær uttalelse. Mīrzā al-Qādiyānī sammenligner sine sykdommer med klesplaggene som er profetert å være på kroppen til profeten Jesus e. Det å sammenligne sin urin med klesplagget profeten Jesus e skal ha rundt livet og dekke underkroppen med, blir ytterst respektløst i de troendes øyne, selv om Mīrzā al-Qādiyānī gjemmer seg bak at det er drømmetydningens språk.

4.20.4 Hyppig vannlating og diaré

Det merkelige ved Mīrzā al-Qādiyānīs påstander var at han kunne forvrenge alt til sin fordel. En påstand som han holdt fast ved, var at profetien om profeten Jesu e gjenkomst i to gylne eller gule klesplagg, handlet om hans sykdommer. Oktober 1903:

Dette er en kontroversiell måte å sammenligne eller tyde noe på. Avføringen hans symbolisere klesplagget til profeten Jesus e.

Bashārat Aḥmad var en lege og tilhenger av Mīrzā al-Qādiyānī. Han fortalte om at Mīrzā al-Qādiyānī strevde hardt dag og natt i mange år; derfor ble han etter hvert rammet av utmattelse og nervøsitet. Mīrzā al-Qādiyānī pleide å få anfall på to måter:

1. Den øvre del av kroppen

Disse anfallene førte til hodepine, svimmelhet, å være beklemt i brystet, ha kalde hender og føtter og svak puls.

2. Den nedre del av kroppen

Disse anfallene førte til hyppig vannlating og diaré.

Bashārat Aḥmad var også overbevist om at dette var betydningen av beretningen om profeten Jesu e gjenkomst. {{ref:252}}

4.20.5 Dårlig hukommelse

September/oktober 1886 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī noe som gjør han til en upålitelig kilde ifølge islamske kriterier om å kunne videreføre kunnskap:

Hvis en person ikke er i stand til å huske ting, hvordan kan man stole på det han påstår/profeterer? På denne tiden var Mīrzā al-Qādiyānī 46 eller 47 år gammel. Det vil si at han ikke var så gammel at man kan si at hukommelsen hadde forverret seg på grunn av alderdom.

4.20.6 Oppsummering

Våre funn oppklarer følgende:

1. Feil profeti

• Mīrzā al-Qādiyānī hevdet i en profeti fra 1902 at Gud beskyttet ham mot alvorlige sykdommer som sinnssykdom. {{ref:253}}
• Til tross for denne påstanden, beskriver Mīrzā al-Qādiyānī psykiske og fysiske problemer som tyder på at han faktisk led av sinnslidelse og andre plager.

2. Melankoli

• Mīrzā al-Qādiyānī fortalte at han var plaget av melankoli, som er en alvorlig sinnslidelse preget av depresjon, forvirring, frykt og innbilske følelser. {{ref:254}}
• Melankoli er en sykdom han nevnte flere ganger, inkludert anfall av hysteri, svimmelhet og psykiske plager. Dette viser at han led av tilstander som han selv koblet til sykdommer han påstod at Gud beskyttet ham mot, noe som framstår som motstridende.

3. Profeten Jesus e

• Mīrzā al-Qādiyānī mente at profetien om profeten Jesu e gjenkomst betydde at hans to gule klesplagg skulle være den lovede Messias' sykdommer og ikke klesplagg. {{ref:255}}
• Denne sammenligningen er ekstremt kontroversiell og respektløs. Ved å knytte sine sykdommer, spesielt vannlating og avføring, til de gule klesplaggene til profeten Jesus e, krenket han både profeten og de troende.

4. Familiens uttalelser

• Mīr Moḥammad Ismāʿīl bekreftet at Mīrzā al-Qādiyānī led av hysteri og melankoli, inkludert svimmelhet, utmattelse, angst og en følelse av nært forestående død. {{ref:256}}
• Hans egen familie som var vitne til hans tilstand, bekrefter at han led av disse sykdommene, noe som undergraver hans påstander om å være beskyttet mot sinnslidelse og viser at hans helseproblemer var reelle.

5. Dårlig hukommelse

• Mīrzā al-Qādiyānī innrømmet at han hadde svært dårlig hukommelse, noe som svekker hans pålitelighet i å være sannferdig. {{ref:257}}
• En person med dårlig hukommelse og mentale helseproblemer kan ikke betraktes som pålitelig når det gjelder å videreføre kunnskap eller påstå å være en profet, spesielt i islamsk tradisjon der hukommelse og nøyaktighet er avgjørende for å videreføre guddommelig eller profetisk budskap.

Vi oppdager at Mīrzā al-Qādiyānīs påstander om guddommelig beskyttelse er et bevis imot ham selv, for ifølge hans egne ord var han ikke beskyttet mot sinnslidelse. Mīrzā al-Qādiyānīs egne uttalelser og vitnesbyrd fra hans familie om hans psykiske lidelser og dårlige hukommelse utfordrer hans påstander om å være en profet. Hans respektløse sammenligning av sine sykdommer med klesplaggene til profeten Jesus e er et tydelig tegn på at han manipulerte hva enn han fikk muligheten til å manipulere for å tjene sine egne hensikter.

4.21 Mīrzā al-Qādiyānīs mislykkede profetier

Troen på profetene er basert på sannhet. Koranen lærer oss:

Koranens ord belyser at sannheten og usannheten ikke er det samme. Profetenes budskap og advarsler består av sannhet, og det er ved den sannheten de skal lære menneskene om det som er rett og galt. Profeten Moḥammad s kom med den samme sannheten som alle andre profetene, det var denne sannheten folk skulle tro på. Men hvis en person etter profeten Moḥammad s skulle påstå å ha del i profetskapet, er den personen erklært som den mest urettferdige personen, for vedkommende vet at ikke noe har blitt åpenbart for ham.

Hovedpoenget i de ovennevnte koranversene er at sannheten er grunnlaget for troen på Guds profeter. Når en person profeterer ting og de ikke går i oppfyllelse, betyr det at vedkommende er løgnaktig. Mīrzā al-Qādiyānī forklarte selv dette ved flere uttalelser:

Vi ser at Mīrzā al-Qādiyānī tror på at profeter må være sannferdige. I tillegg til det mener han at hans profetier er sanne, og hvis én av dem viser seg å være løgn, er han en løgner. Mīrzā al-Qādiyānī påstod også at Gud beskyttet ham mot det å ta feil, lyve eller følge djevlene. Vår oppgave blir å undersøke om noen av Mīrzā al-Qādiyānīs profetier var mislykkede og uoppfylte, eller ikke.

4.21.1 En lovet sønn

20.02.1886 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī om en åpenbaring, der han ble lovet en sønn som skulle bli født. Han skulle være vakker og ren. Det ble sagt at barnet skulle være en velsignet tjener, født fra hans egen slekt og ha en spesiell betydning blant folket. Blant hans navn ville være Bashīr Aḥmad. Den lovede sønnen skulle fylles med en hellig ånd fra Gud og være vis og mild med omfattende kunnskap, både om det ytre og det indre. Han skulle bringe velsignelser til mange og hjelpe mennesker med sin åndelige tilstedeværelse og oppnå et stort navn i hele verden. {{ref:258}}

22.03.1886 forklarte han betydningen av sin ovennevnte profeti:

18.04.1886 måtte Mīrzā al-Qādiyānī uttale seg om denne saken, da folk hadde kritisert ham for å sette en så lang tidsperiode som 9 år, for i løpet av den perioden ville det være mulig å få en sønn når som helst og påstå at dette er den lovede sønnen. De som kritiserte, mente at det ikke var noe mirakuløst ved å ikke oppgi en nøyaktig dato. Men Mīrzā al-Qādiyānī ville at de heller skulle legge vekt på sønnens kvaliteter som var blitt lovet. Videre fortalte han at 08.04.1886 ble det åpenbart for ham:

Hvis han skulle få noe mer informasjon om denne profetien, skulle han kunngjøre det.

13.06.1886 mottok Mīrzā al-Qādiyānī et brev fra en person som het Nabī Bakhsh fra Lahore, som senere skal ha blitt en trofast tilhenger av Aḥmadiyyah-gruppen, ifølge Aḥmadiyyah-gruppen. I alle fall skrev han:

Her kommer det fram om hvorfor Mīrzā al-Qādiyānī kom med åpne og vidtspennende profetier, for han visste at han kom til å ta feil, så da ville han ha mulighet til å trekke seg eller lure seg unna.

17.08.1887 var Mīrzā al-Qādiyānī frampå, han hadde en nyhet han ville dele, for profetien hans hadde gått i oppfyllelse. Han kunngjorde:

Mīrzā al-Qādiyānī fortsatte, han hadde mye på hjertet. Hinduene hadde blant annet sagt at de kunne godta profetien hvis tiden ble spesifisert. Men nå var de nødt til å godta hans profeti, for den betydde at det andre svangerskapet kulle gi ham en sønn. Selv om betydningen av profetien var kortfattet i den opprinnelige åpenbaringen, mente han at han skrev i samme kunngjøring «ett år og fire måneder før fødselen», at dersom barnet ikke ble født i dette svangerskapet, ville det helt sikkert bli født i det neste, som ikke var langt unna. Mīrzā al-Qādiyānī hadde svart på all kritikk som ble rettet mot ham om at han fikk en datter. Kritikken var meningsløs, fordi betydningen av en åpenbaring er den som blir uttalt av den som har mottatt den. Den som mottar åpenbaringen, har en direkte forbindelse med Gud og kjenner de indre betydningene av den. Han mente at den som mottar åpenbaringen, bør forklare den, andre kan ikke forklare dens betydning til den som har mottatt den. {{ref:259}}

Vi ser at Mīrzā al-Qādiyānī var fast bestemt på at profetien var gått i oppfyllelse. Men det gikk dessverre galt for Mīrzā al-Qādiyānīs del. Den lovede sønnen som skulle vokse opp og oppfylle sin skjebne bestemt av Gud, døde. Han hadde til og med fått det forutbestemte navnet som den lovede sønnen skulle ha. 04.11.1888 skrev han til Nōr ad-Dīn som ble Aḥmadiyyah-gruppens overhode etter Mīrzā al-Qādiyānī:

12.01.1889 fikk Mīrzā al-Qādiyānī en sønn som også senere ble den andre kalifen i Aḥmadiyyah-gruppen når han vokste opp. Han het Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī. Men denne sønnen ble ikke erklært som den lovede sønnen den gang han ble født.

Januar 1892 var Mīrzā al-Qādiyānī atter en gang aktiv i å forsvare sin mislykkede profeti. Han mente at han aldri hadde skrevet at den sønnen som døde skulle være den lovede sønnen. Han viste til at profetien fra februar 1884 også fortalte om at noen barn ville dø i ung alder. Derfor var dette egentlig en form for at profetien gikk i oppfyllelse. Åpenbaringene hans kunne ikke klandres, selv om Mīrzā al-Qādiyānī ved selvstendige logiske slutninger skulle klare å tolke feil, for profeter kunne også gjøre slike feil, mente han. Han krevde at meningsmotstanderne skulle bevise at han hadde mottatt en åpenbaring som ubestridelig var et bevis på at den døde sønnen var den lovede sønnen, så la han til:

Vi har sett under denne underoverskriften at Mīrzā al-Qādiyānī erklærte tydelig at den lovede sønnen var blitt født og en stor profeti var blitt oppfylt. Men når sønnen døde, sa han at det er hans feiltolkning, og profetien fortsatt skal bli oppfylt, for åpenbaringen han mottok, var sann.

Mīrzā al-Qādiyānī erklærte ikke sønnen Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī som den lovede sønnen. Juli 1896 sa han at en fjerde sønn skulle bli født. {{ref:260}}

14.06.1899 fikk Mīrzā al-Qādiyānī en sønn Mīrzā Mobārak Aḥmad (1899–1907). Yaʿqōb ʿAli al-ʿIrfānī redaktør av tidsskriftet al-Ḥakam skrev 15.06.1899 at etter kl. 15:00 14.06.1899 ble den velsignede sønnen født, og profetien fra 13.04.1899 ble oppfylt: «Vær litt tålmodig, Jeg skal gi deg en ren sønn». {{ref:261}}

Når den sønnen var blitt født, skrev Mīrzā al-Qādiyānī i et verk utgitt 28.10.1902, men skrevet mellom 1899 og januar 1900, at Gud hadde opplyst Mīrzā al-Qādiyānī om at han skulle få en fjerde sønn. Det var denne sønnen som han kalte Mobārak Aḥmad. Denne nyheten fikk Mīrzā al-Qādiyānī to år før sønnen ble født og også når det var igjen to måneder før han ble født. Etter det fikk han en ny åpenbaring rett før han ble født. Det skal ha blitt sagt: «Jeg faller på jorden ved Guds hånd, og jeg vil vende tilbake til Ham.» Mīrzā al-Qādiyānī tolket det som at sønnen kom til å være rettferdig og gudfryktig, eller at han kom til å dø ung. {{ref:262}} Ifølge Mīrzā al-Qādiyānī var det sønnen som talte til ham i fra morens liv. Men fire sider etter den forrige betydningen av sønnens ord, oversatte han dem annerledes denne gangen:

Mīrzā al-Qādiyānī fortsatte med å fortelle at to og et halvt år før sønnen ble født, talte han gjennom faren til sine brødre. Sønnen skal ha sagt til brødrene at jeg skal møte dere om én dag. Én dag betydde to år her, og i det tredje ble han født. Så rettet han seg mot profeten Jesus e som vanlig. Her forsøkte han å heve sin sønn over ham i rang:

Med andre ord gjorde han noe som ga ham overlegenhet over profeten Jesus e. Man må være klar over at det er ifølge Koranen profeten Jesus e talte i vuggen og ikke Bibelen. {{ref:263}} Det betyr at det er profeten Jesus e fra Koranen han angriper i dette tilfellet. Så koblet han denne sønnens fødsel til den opprinnelige profetien fra 20.02.1886. {{ref:264}}

20.04.1907 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī om at en gang så døde sønnen Mobārak Aḥmad da han var to år gammel, det vil si i 1901. Mīrzā al-Qādiyānī satt og ba for ham, for sønnen var svært syk, men så kom en person og sa at gutten er død, og det ikke er noe vits å be for ham. Til tross for det fortsatte Mīrzā al-Qādiyānī å be for ham, og med sin konsentrasjon rettet mot Gud, la han sin hånd på sønnen, med det samme følte han liv i hans kropp, etter noen minutter satte sønnen seg opp. {{ref:265}}

20.04.1907 hadde det gått 20 eller 21 år siden Mīrzā al-Qādiyānī hadde kunngjort at Gud lovet ham fire sønner. Disse fire sønnene var i live: Maḥmōd Aḥmad, Bashīr Aḥmad, Sharīf Aḥmad og Mobārak Aḥmad. {{ref:266}} I det samme verket fortatte Mīrzā al-Qādiyānī å skryte av at han hadde fire sønner, mens en meningsmotstander ikke hadde noen barn. Meningsmotstanderens forbannelse hadde ikke klart å hindre ham i at den lovede sønnen ble født. Mīrzā al-Qādiyānī presiserte navnet til den fjerde sønnen (Mobārak Aḥmad) i denne uttalelsen. {{ref:267}}

05.11.1907 var Mīrzā al-Qādiyānī trist over at folk hadde vist glede når hans sønn Mobārak Aḥmad døde. Han mente at han ikke hadde noen gang laget noen andres barn som et krav for å være sannferdig eller løgnaktig. {{ref:268}}

Det er verdt å huske at 22.03.1886 sa han at sønnen skulle bli født innen 9 år – tidlig eller sent, men 9 år var fristen. 1886 + 9 = 1895. Mobārak Aḥmad ble født 1899, og derfor så Aḥmadiyyah-gruppen seg nødt til å bytte på den lovede sønnen i denne profetien til Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī som ble født i 1889. Det er ingen hemmelighet at Lahore-gruppen av Aḥmadiyyah-gruppen var sterkt mot Mīrzā al-Qādiyānīs sønn som ble gjort til den personen som profetien var ment om. Ting var anspent mellom begge gruppene. 31.08.1938 ble et brev fra Lahore-gruppen nevnt, i det stod det:

Det er ikke vår oppgave å definere hva Lahore-gruppen mente med dette, men det er tydelig at de var kritiske til den andre kalifen i Aḥmadiyyah-gruppen, mens de godtok hva enn grunnleggeren gjorde. Bashārat Aḥmad var av Mīrzā al-Qādiyānīs tilhengere som avla troskapsed til ham. Momtāz Aḥmad al-Fārōqī var sønnen til Bashārat Aḥmad. Han mente at Mobārak Aḥmad var den lovede sønnen, en annen tittel som er kjent blant Aḥmadiyyah-gruppen, er al-Moṣliḥ al-Mauʿōd (المصلح الموعود – den lovede reformatoren). Han henviste til og med til Mīrzā al-Qādiyānīs egne verk, der den sistnevnte tittelen var blitt brukt. {{ref:269}} Men jeg har ikke klart å finne disse ordene i den nye utgivelsen av verket Tiryāq al-Qolōb, et verk som al-Fārōqī viste til. Det kan være at ordene fantes i den tidligste utgaven, men så ble de slettet. Det sistnevnte kan ikke bekreftes uten å se på det opprinnelige verket. I alle fall er Qadian-gruppen uenig med al-Fārōqī og mener at det er ord han selv har lagt til. De er fast bestemte på at det er den andre kalifen i Aḥmadiyyah-gruppen den diskuterte profetien gjelder. {{ref:270}}

Vi oppsummerer våre funn:

1. Profetien om en lovet sønn (1886) {{ref:271}}
   • Mīrzā al-Qādiyānī hevdet å ha mottatt en åpenbaring om at Gud ville gi ham en sønn med spesielle kvaliteter.
   • Sønnen skulle være velsignet, ha omfattende kunnskap og få et stort navn.

2. Tidsramme for oppfyllelse (22.03.1886) {{ref:272}}
   • Han spesifiserte at sønnen ville bli født innen 9 år, enten fort eller sent.
   • Dette viste at han la inn en åpen periode for å unngå å bli avslørt.

3. Første mislykkede forsøk (1886) {{ref:273}}
   • I stedet for en sønn, fikk han en datter.
   • Folk kritiserte ham, men han sa at profetien fortsatt gjaldt framtiden.

4. Den første sønnen: Bashīr Aḥmad (1887) {{ref:274}}
   • Han hevdet at denne sønnen var den lovede sønnen.
   • Barnet døde i 1888, noe som viste at profetien ikke ble oppfylt. {{ref:275}}

5. Forklaring på dødsfallet (1889)
   • Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte å bortforklare feilen ved å si at åpenbaringen fortsatt var sann, men at han hadde tolket den feil. {{ref:276}}

6. Ny sønn: Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd Aḥmad (1889)
   • Denne sønnen ble ikke erklært som den lovede sønnen ved fødsel.
   • Først senere ble han gjort til den lovede sønnen av Qadian-gruppen.

7. Profetiens frist utløper (1895)
   • Ifølge Mīrzā al-Qādiyānīs egne ord skulle sønnen bli født innen 9 år, men ingen sønn ble erklært som den lovede innen denne fristen.

8. Den fjerde sønnen: Mobārak Aḥmad (1899) {{ref:277}}
   • Mīrzā al-Qādiyānī hevdet at denne sønnen var den lovede sønnen.
   • Sønnen døde i 1907, noe som igjen viste at profetien ikke ble oppfylt. {{ref:278}}

9. Motstridende forklaringer
   • Mīrzā al-Qādiyānī skiftet stadig forklaring på hvem den lovede sønnen var.
   • Han hevdet at åpenbaringene alltid var sanne, men at han selv kunne tolke dem feil.

10. Splittelse mellom Qadian- og Lahore-gruppen
    • Qadian-gruppen hevdet at Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd Aḥmad var den lovede sønnen. {{ref:279}}
    • Lahore-gruppen var imot dette og kritiserte den andre kalifen for å være den lovede sønnen. {{ref:280}}

11. Løgn og bortforklaringer
    • Mīrzā al-Qādiyānī brukte åpne profetier med vage tidsrammer for å kunne omtolke dem senere.
    • Når profetier slo feil, beskyldte han motstanderne for å misforstå hans åpenbaringer.

Denne gjennomgangen viser at Mīrzā al-Qādiyānīs profetier var motstridende, vage og feilaktige. Han brukte stadig bortforklaringer for å dekke over sine mislykkede profetier. De interne stridighetene mellom Aḥmadiyyah-gruppens fraksjoner viser hvor mye forvirring og splittelse hans påstander skapte.

4.21.2 Profetien om sønnen

27.08.1907:

Men sønnen Mobārak Aḥmad døde 16.09.1907:

4.21.3 Profetien om en ny sønn

05.11.1907 mottok Mīrzā al-Qādiyānī en åpenbaring:

Mīrzā al-Qādiyānī døde 26.05.1908 og fikk aldri noen barn etter denne profetien. Men Aḥmadiyyah-gruppen presenterer metaforiske betydninger av profetien og forsøker å forsvare denne mislykkede profetien.

4.21.4 En jomfru og en enke

28.10.1902 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī om en gammel åpenbaring som han hadde mottatt for 21 år siden:

Dette forklarte Mīrzā al-Qādiyānī slik:

Mīrzā al-Qādiyānī giftet seg to ganger, men ingen av dem var en enke. Det vil si at denne profetien ikke ble oppfylt.

4.21.4.1 Ḥormat Bībī

Dard skrev i biografien om Mīrzā al-Qādiyānī at han giftet seg med Ḥormat Bībī som var datteren til hans morbror. På den tiden var han 16 år, ifølge Dard. {{ref:281}} Biografen Bashārat Aḥmad var ikke enig i det, han mente at Mīrzā al-Qādiyānī var 19 år på den tiden. Dette baserte han på debatten om Mīrzā al-Qādiyānīs fødselsdato som er en svært kontroversiell sak. Bashārat Aḥmad mente at Mīrzā al-Qādiyānī ble født i 1835, og i 1854 giftet han seg med Ḥormat Bībī. {{ref:282}} Dard nevnte at 21.02.1849 ble Mīrzā al-Qādiyānīs andre sønn Mīrzā Faḍl Aḥmad født, og to år før det ble hans første sønn, Mīrzā Solṭān Aḥmad, født, og da var Mīrzā al-Qādiyānī 18 eller 19 år gammel. {{ref:283}} Basert på dette kan vi si at Mīrzā al-Qādiyānī giftet seg i 1854/1855 med Ḥormat Bībī, selv om vi ikke er enig med Aḥmadiyyah-gruppen om fødselsdatoen til Mīrzā al-Qādiyānī.

Mīrzā Ṭāhir Aḥmad al-Qādiyānī (1928–2003) var barnebarnet til Mīrzā al-Qādiyānī og Aḥmadiyyah-gruppens fjerde kalif. Han forklarte at før Mīrzā al-Qādiyānī ble utvalgt som den rettledede imamen og Messias, hadde han separert seg fra Ḥormat Bībī. De hadde en avtale om at hun skulle bo i nabohuset og passe på deres barn. Det var en tradisjon på den tiden at man inngikk en slik avtale uten å skille seg. Det skal ha vært hustruens ønske. Bakgrunnen for at hun ble separert, var fordi hun ikke var religiøs. Barna ble også oppdratt som ikke en del av Aḥmadiyyah-gruppen. {{ref:284}} Med andre ord antok hun aldri troen på Mīrzā al-Qādiyānī.

Ordene i leksikonet om Aḥmadiyyah-gruppens historie opplyser om skilsmisse og ikke bare separasjon:

Skilsmissen skal ha funnet sted etter mai 1891. {{ref:285}} Bakgrunnen for det var at hun og hennes familie ikke støttet Mīrzā al-Qādiyānī da han ville gifte seg for tredje gang. Det har blitt et moderne fenomen i Aḥmadiyyah-gruppen å ikke nevne at Mīrzā al-Qādiyānī skilte seg fra henne.

4.21.4.2 Noṣrat Jahān Begom (1865–1952)

Ifølge Noṣrat Jahān giftet hun seg med Mīrzā al-Qādiyānī da hun var 18 år i november 1884. {{ref:286}} Mange fortellinger om Mīrzā al-Qādiyānī har blitt gjengitt etter henne. Hun fikk 10 barn med Mīrzā al-Qādiyānī, men fem av dem døde. {{ref:287}}

Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om sin tilstand den gang han giftet seg med Noṣrat Jahān, 22.02.1887:

Nōr ad-Dīn, Aḥmadiyyah-gruppens første kalif, fortalte om at han pleide å lage en kjærlighetsdrikk som gjorde menn potente. {{ref:288}} Ingrediensene i kjærlighetsdrikken: Safran, kanel, muskatnøtt, opium, moskus, krapplakk, nellik. {{ref:289}}

28.10.1902 gjentok Mīrzā al-Qādiyānī historien om å være impotent. Han fortalte at han var ekstremt svak fysisk, impotent og led av andre sykdommer. Da han giftet seg, var han så svak og syk at selv hans egne følgere ble bekymret. Spesielt nevnte han at han led av alvorlig diabetes, kronisk hodepine og svimmelhet, samt hjerteproblemer. Han beskrev seg selv som impotent og lik en gammel mann. Men så ble han helbredet på mirakuløst vis og fikk 50 menns kraft. {{ref:290}}

4.21.5 ʿAbdollāh Ātham (1828–1896)

Den kristne misjonæren Ātham og Mīrzā al-Qādiyānī hadde en debatt pågående fra 22.05.1893 til 05.06.1893, omtrent 15 dager. 05.06.1893 profeterte Mīrzā al-Qādiyānī:

Det betydde at 05.09.1894 skulle Ātham havne i helvete ved å dø. I 1893 definerte Mīrzā al-Qādiyānī betydningen av det å havne i helvete som å dø:

کہ اگر یہ پیشگوئی جھوٹی نِکلی یعنی وہ فریق جو خدا تعالیٰ کے نزدیک جھوٹ پر ہے وہ پندرہ ماہ کے عرصہ میں آج کی تاریخ سے بسزائے موت ہاویہ میں نہ پڑے تو مَیں ہر ایک سزا کے اُٹھانے کے لئے تیار ہوں مجھ کو ذلیل کیا جاوے. رُوسیاہ کیا جاوے. میرے گلے میں رسّہ ڈال دیا جاوے مجھ کو پھانسی دیا جاوے. ہر ایک بات کیلئے تیار ہوں اور مَیں اللہ جلّ شانہ کی قسم کھا کر کہتا ہوں کہ وہ ضرور ایسا ہی کریگا. ضرور کریگا. ضرورکریگا. زمین آسمان ٹل جائیں پر اسکی باتیں نہ ٹلیں گی.

Hvis denne profetien viser seg å være usann, det vil si at den parten som er løgnaktig i Gud den Allopphøydes øyne ikke havner i helvete som straff ved å dø innen femten måneder fra dagens dato, da er jeg villig til å ta imot enhver straff. La meg bli ydmyket, la meg bli vanæret, legg et tau rundt min hals, heng meg. Jeg er klar for alt. Jeg sverger ved Gud den Allopphøyde at Han definitivt vil gjøre dette. Han vil definitivt gjøre det. Han vil definitivt gjøre det. Himlene og jorden kan forsvinne, men Hans ord vil aldri forandres. {{ref:291}}

Desperat skrev Mīrzā al-Qādiyānī 22.08.1894 til Mīrzā Rostom:

Da den siste dagen for profetien kom, ba Mīrzā al-Qādiyānī sine tilhengere ʿAbdollāh Sanaurī (1861–1927) og Ḥāmid ʿAlī (d. 1919) om å hente kikerter. Dette gjorde han sent på kvelden. De to følgerne av Mīrzā al-Qādiyānī satte seg ved kikertene og begynte å lese noen formler. Sanaurī fortalte om den hendelsen:

وظیفہ ختم کرنے پر ہم وہ دانے حضرت صاحب کے پاس لے گئے. کیونکہ آپ نے ارشاد فرمایا تھا کہ وظیفہ ختم ہونے پر یہ دانے میرے پاس لے آنا. اس کے بعد حضرت صاحب ہم دونوں کو قادیان سے باہر غالباً شمال کی طرف لے گئے اور فرمایا یہ دانے کسی غیرآباد کنویں میں ڈالے جائیں گے اور فرمایا کہ جب میں دانے کنویں میں پھینک دوں تو ہم سب کو سرعت کے ساتھ منہ پھیر کر واپس لوٹ آنا چاہئے اور مڑ کر نہیں دیکھنا چاہئیے. چنانچہ حضرت صاحب نے ایک غیرآباد کنویں میں ان دانوں کو پھینک دیا اور پھر جلدی سے منہ پھیر کر سرعت کے ساتھ واپس لوٹ آئے اور ہم بھی آپ کے ساتھ جلدی جلدی واپس چلے آئے اور کسی نے منہ پھیر کر پیچھے کی طرف نہیں دیکھا.

Etter at vi var ferdig med å lese formelen, tok vi de kikertene til Mīrzā al-Qādiyānī fordi han hadde instruert oss om at vi skulle bringe disse kikertene til ham når vi var ferdig med å lese formelen. Etter det tok Mīrzā al-Qādiyānī oss med utenfor Qadian, trolig mot nord. Han sa at disse kikertene skulle kastes i en forlatt brønn. Han sa også at når jeg kaster kikertene i brønnen, bør vi alle snu oss raskt og dra hjemover uten å se oss tilbake. Så kastet Mīrzā al-Qādiyānī kikertene i den forlatte brønnen, etter det snudde vi raskt og kom tilbake, ingen av oss snudde seg for å se bak. {{ref:292}}

De muslimske skriftlærde har forstått dette som at Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte å kaste en trolldom over Ātham. Mīrzā al-Qādiyānīs sønn Mīrzā Bashīr ad-Dīn Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī, den andre kalifen til Aḥmadiyyah-gruppen, fortalte også om denne hendelsen:

آتھم کے متعلق پیشین گوئی کے وقت جماعت کی جو حالت تھی وہ ہم سے مخفی نہیں. میں اس وقت چھوٹا بچہ تھا اور میری عمر کوئی پانچ ساڑھے پانچ سال تھی مگر مجھے وہ نظارہ خوب یاد ہے جب آتھم کی پیشین گوئی کا آخری دن آیا تو کتنے کرب و اضطراب سے دعائیں کی گئیں. میں نے تو محرم کا ماتم بھی کبھی اتنا سخت نہیں دیکھا. حضرت مسیح موعود ایک طرف دعا میں مشغول تھے اور دوسری طرف بعض نوجوان ... اکٹھے ہو گئے اور جس طرح عورتیں بین ڈالتی ہیں اس طرح اُنہوں نے بین ڈالنے شروع کر دیئے. ان کی چیخیں سو سو گز تک سنی جاتی تھیں اور ان میں سے ہر ایک کی زبان پر دعا جاری تھی کہ یا اللہ، آتھم مر جائے! یا اللہ، آتھم مر جائے! مگر اس کہرام اور آہ و زاری کے نتیجے میں آتھم نہ مرا.

Aḥmadiyyah-gruppens tilstand er ikke skjult for oss når tiden for profetien om Ātham var inne. Jeg var på den tiden et lite barn, kanskje fem eller fem og et halvt år gammel, men jeg husker godt det synet da den siste dagen for profetien om Ātham kom. Det ble bedt mye av sorg og indre uro. Jeg har aldri sett noe så heftig som denne sorgen, ikke engang under sørgetiden i måneden al-Moḥarram. Den lovede Messias [Mīrzā al-Qādiyānī] var opptatt med bønn på den ene siden, mens på den andre siden samlet noen ungdommer seg […]. De begynte å hulke som kvinner pleier å hulke. Deres hyl kunne høres opptil hundre meter unna. Hver av dem framsa denne skuddbønnen: «Gud, la Ātham dø! Gud, la Ātham dø!» Men til tross for at de jamret og bønnfalt, døde ikke Ātham. {{ref:293}}

I september 1894 i avisen Wafādār som ble trykket i Lahore, ble Āthams erklæring publisert. Han fortalte at han var frisk og Mīrzā al-Qādiyānīs profeti ikke var blitt oppfylt. Ātham tilbakeviste Mīrzā al-Qādiyānīs påstand om at Ātham nå hadde godtatt islam i hjertet; derfor døde han ikke. Ātham sa at han var åndelig og fysisk kristen før profetien og etter også. {{ref:294}}

Etter september/oktober i 1895 begynte Mīrzā al-Qādiyānī å gi forskjellige forklaringer om det han hadde profetert. Han mente at hāwiyah (هاوية – helvetes avgrunn) var en fornedrende straff som ikke bare spesifikt gjaldt Ātham, men kunne også gjelde de andre som hjalp og støttet ham under debatten. Det ble heller ikke sagt at det spesifikt menes Ātham med profetien, påstod Mīrzā al-Qādiyānī. Det var bare slik Mīrzā al-Qādiyānī hadde forstått åpenbaringen. Derfor fortalte han om den på denne måten. Han knyttet en betingelse til profetien, det var at hvis Ātham vendte om til sannheten, skulle han ikke bli straffet. Videre påstod Mīrzā al-Qādiyānī at Gud hadde latt ham seire ved at Ātham til en viss grad hadde vendt om til sannheten, fordi han i sitt indre hadde forstått islams storhet og var full av frykt. Gud skal ha opplyst Mīrzā al-Qādiyānī basert på så mye som Ātham godtok sannheten. Han hevdet:

Med følgende ord oversatte Mīrzā al-Qādiyānī dette:

I juli 1896 forsøkte Mīrzā al-Qādiyānī å forsvare denne mislykkede profetien. Han skrev et verk på 347 sider som handlet om Āthams ende. Mīrzā al-Qādiyānī skrev følgende:

Målet med disse uttalelsene og forklaringene, var å kunne gjemme seg bak det at det ikke var noen betingelser knyttet til profetien om Ātham, men det han ikke la vekt på, var at han selv sa at alt kunne forsvinne, men det som var blitt profetert, kom til å skje. Det må jo bli ansett som en form for betingelse. Dette strider også mot Koranens lære:

Samtidig som Mīrzā al-Qādiyānī hevdet at det ikke var noen betingelser knyttet til profetien, påstod han også at det var betingelser knyttet til den. Mīrzā al-Qādiyānī mente at Ātham var åndelig død, selv om han fysisk levde. Den siste tiden vandret han som et levende lik. Mīrzā al-Qādiyānīs mål var å gi dette en skjult betydning, men skaden var allerede gjort.

Noen spørsmål må stilles vedrørende forsvaret:

1. Hvorfor fikk Mīrzā al-Qādiyānī gledesbudet om én persons død i 1893, {{ref:295}} han sa også bi-mauti-hi (بموته – om hans død)?
2. Hvorfor ba Mīrzā al-Qādiyānī spesifikt om Āthams død?
3. Hvorfor bønnfalt Aḥmadiyyah-gruppen desperat og hulket om at Ātham skulle dø?
4. Hvorfor ble formler lest over kikerter, og de ble kastet i en forlatt brønn?
5. Hvorfor kom ikke den gudgitte forståelsen før, men etter omtrent et år etter at profetien var blitt mislykket?

Vi forstår at profetien var usann basert på følgende punkter:

1. Mīrzā al-Qādiyānī hevdet at den kristne misjonæren Ātham ville dø og havne i helvete innen 15 måneder etter deres debatt i 1893, men det skjedde ikke.
2. Han sverget ved Gud at dette skulle skje og aldri ville bli trukket tilbake.
3. Han erklærte at hvis profetien ikke ble oppfylt, var han villig til å bli ydmyket, vanæret og til og med hengt. Men istedenfor å innrømme sin feil, begynte han å forsvare den.
4. Da Ātham forble frisk, utførte Mīrzā al-Qādiyānī mystiske ritualer med kikerter, som muslimske skriftlærde mener var forsøk på trolldom.
5. På profetiens siste dag samlet hans følgere seg og gråt høyt mens de ba Gud om at Ātham skulle dø – men han døde ikke.
6. I september 1894 bekreftet Ātham i avisen Wafādār at han var i live og frisk, og at profetien hadde slått feil.
7. Ātham avviste påstanden om at han i sitt indre hadde godtatt islam til en viss grad, noe Mīrzā al-Qādiyānī hevdet for å forklare hvorfor profetien ikke ble oppfylt.
8. Aḥmadiyyah-gruppens forsvar og forklaringer kan ikke forandre det faktum at Mīrzā al-Qādiyānīs profeti var mislykket.

4.21.6 Moḥammadī Begom (1875–1966)

Moḥammadī Begom var den eldste datteren til Mīrzā Aḥmad Beg fra Hoshiarpur. {{ref:296}} Mīrzā al-Qādiyānīs søster Morād Bībī var gift med storebroren til Mīrzā Aḥmad Beg. De hadde også andre slektninger som var gift med hverandre, og derfor kjente familiene godt til hverandre. Mīrzā al-Qādiyānī profeterte om at det var skjebnebestemt at hans datter skulle bli Mīrzā al-Qādiyānīs hustru. Denne hendelsen er en av de mest omtalte hendelsene i livet til Mīrzā al-Qādiyānī, og kanskje den hendelsen som avslører hans profetiers mislykkede natur mer enn andre hendelser. Fenomenet startet to år etter at han giftet seg med Noṣrat Jahān Begom i 1884.

4.21.6.1 1886

I et brev til sin øverste tilhenger, Nōr ad-Dīn, skrev Mīrzā al-Qādiyānī at det ble avslørt for ham på guddommelig vis at han kom til å få en sønn som vil være åndelig og fysisk fullkommen. Den sønnen skulle hete Bashīr. Mīrzā al-Qādiyānī trodde at denne sønnen skulle bli født av hans daværende hustru, Noṣrat Jahān Begom, men åpenbaringene opplyste ham om at han skulle gifte seg på nytt med en annen kvinne. Hun kom til å være rettskaffen og god av natur. Han fikk fire frukter i drømmen, og den ene frukten var større enn de andre. Mīrzā al-Qādiyānī mente at dette var tegn på en velsignet sønn. {{ref:297}}

4.21.6.2 20.02.1886

Gud ga Mīrzā al-Qādiyānī et gledelig budskap om at hans hus ville bli fylt med velsignelser. Gud skulle fullbyrde Sin gunst mot ham og ved velsignede kvinner som han kom til å få etter det. Han skulle få mange etterkommere som kom til å spre seg i hele verden, men noen kom til å dø i ung alder. Hans meningsmotstandere skulle bli rammet av Herrens vrede, men hvis de vendte om, skulle Gud vise dem nåde. Dette ble utgitt for andre gang i 1893, det var mest sannsynlig da Mīrzā al-Qādiyānī refererte til at 10.07.1888 ble dette gledesbudet offentliggjort. Dette gledesbudet var et tegn på Mīrzā al-Qādiyānīs sannhet som Gud hadde gitt ham mot hans slektninger som ikke trodde på ham. Blant dem var Aḥmad Beg. Hvis han ikke giftet bort datteren med Mīrzā al-Qādiyānī, kom han til å dø innen tre år, faktisk før det. Den som giftet seg med henne, kom til å dø innen to og et halvt år fra giftermålets dag. Til slutt skulle Moḥammadī Begom bli Mīrzā al-Qādiyānīs hustru. {{ref:298}}

4.21.6.3 September 1886

Mīrzā al-Qādiyānī diskuterte gledesbudet han mottok. Han fortalte om annonsen fra 20.02.1886 at Gud ga ham gledesbudet om at velsignede kvinner skulle bli hans hustruer etter denne kunngjøringen, og de kom til å føde ham barn. Så skrev han om at en person som mest sannsynlig var en sekretær at han skrev:

Dette var respektløse ord, mente Mīrzā al-Qādiyānī; derfor ville ikke han diskutere det. {{ref:299}}

4.21.6.4 Februar 1888

Mīrzā Aḥmad Beg kom til Qadian rundt februar 1888 og ba Mīrzā al-Qādiyānī om å skrive under noen dokumenter. Aḥmad Begs søster var gift med Mīrzā al-Qādiyānīs fetter, Mīrzā Gholām Ḥosayn. Mīrzā Gholām Ḥosayn hadde vært savnet i omtrent 25 år (1863–1888). Han eide mye jord som stod på hans navn. Hans hustru hadde hatt denne eiendommen i 25 år. {{ref:300}} Mīrzā al-Qādiyānī visste at Aḥmad Beg var desperat etter å få hans samtykke. Ved å si at Gud hadde åpenbart at han skulle gifte bort sin datter med Mīrzā al-Qādiyānī, begynte sagaen om Moḥammadī Begom.

4.21.6.5 10.05.1888

Profetien ble sendt skriftlig til Aḥmad Beg, det ble sagt til ham at han måtte holde dette skjult. Denne profetien med frieri ble ikke tatt godt imot av jentas onkler, så de avslørte Mīrzā al-Qādiyānī og offentliggjorde profetien/frieriet. {{ref:301}}

4.21.6.6 Reisen til Jalandhar

Qadian ligger omtrent 76 km fra Jalandhar. Mīrzā Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī, sønn av Mīrzā al-Qādiyānī, fortalte at faren hans reiste en gang til Jalandhar og var der i en hel måned. Mīrzā Imām ad-Dīn var venner med Mīrzā al-Qādiyānī, han var Moḥammadī Begoms onkel (morbror) og Mīrzā al-Qādiyānīs fetter. Han forsøkte å hjelpe Mīrzā al-Qādiyānī i å gifte seg med Moḥammadī Begom, men han mislyktes. Faren hennes levde, og hun var ennå ikke blitt forlovet med Solṭān Moḥammad. Onkelen hennes reiste mellom Hoshiarpur og Jalandhar. Mīrzā al-Qādiyānī lovet å belønne ham hvis han hjalp til i denne saken. Men Mīrzā al-Qādiyānī var ikke klar over at denne personen bare ville tjene noen raske penger og lure Mīrzā al-Qādiyānī. Det ble også fortalt at Mīrzā al-Qādiyānī hadde noen krav og ga ikke bare penger sånn uten videre. Broren til Moḥammadī Begom var også med onkelen i denne planen.

Mīrzā Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī fortsatte å diskutere:

Etter det forsøker han å forsvare farens hendelse på mange forskjellige måter ved å føre en lang diskusjon.

Sønnens argument kan besvares med farens egne ord om hva han mente om slike handlinger og mennesker. Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om at selv de verste blant folk skammer seg når de lyver, men ikke de som ikke eier skam i det hele tatt – 14.04.1887:

Mai 1897:

15.10.1908 (utgitt etter Mīrzā al-Qādiyānīs død) utdypet hans ord ytterligere om folk som dikter opp at de mottar åpenbaringer:

Å bestikke noen med penger kan vel ikke bli ansett som lovlig når man vet at Moḥammadī Begoms far var sterkt imot å gi sin datters hånd til Mīrzā al-Qādiyānī. Å be hennes onkel og bror å gå imot sin egen familie med lovnad om belønning, kan også anses som forræderlønn. For onkelens og brorens oppgave var å overtale faren til å gifte bort sin datter med en person som familien anså som en løgner på grunn av hans påstander.

4.21.6.7 09.02.1891

Moḥammadī Begoms bror Moḥammad Beg var hos Nōr ad-Dīn for å få behandling. Mīrzā al-Qādiyānī spurte om hvordan det gikk med ham i et brev. {{ref:302}}

4.21.6.8 21.03.1891

Moḥammad Beg ønsket å jobbe i politiet og spurte Mīrzā al-Qādiyānī flere ganger om han kunne be Nōr ad-Dīn anbefale ham. Mīrzā al-Qādiyānī skrev til Nōr ad-Dīn om Moḥammad Beg, og at hans far hatet Mīrzā al-Qādiyānī og var sterkt imot ham, det samme gjaldt moren. Bakgrunnen for det var at brevet som Mīrzā al-Qādiyānī sendte og mente var en åpenbaring, var nå blitt offentliggjort. Derfor hadde deres hat til Mīrzā al-Qādiyānī økt kraftig. Mīrzā al-Qādiyānī var forvirret i disse dager og visste ikke helt hvordan dette lovede ekteskapet skulle finne sted. Mīrzā al-Qādiyānī ba Nōr ad-Dīn om å anbefale Moḥammad Beg, men også la ham vite at Mīrzā al-Qādiyānī stod egentlig bak denne anbefalingen. Videre skrev han at hvis Nōr ad-Dīn kunne ta med seg Moḥammad Beg, så burde han gjøre det. {{ref:303}}

Han forsøkte å gjøre Moḥammad Beg takkskyldig, slik at han kunne hjelpe Mīrzā al-Qādiyānī i hans sak. Det å ta med seg broren til Moḥammadī Begom, var for at han skulle overtale sine foreldre om å gå med på ekteskapet.

4.21.6.9 02.05.1891

Med sin første hustru hadde Mīrzā al-Qādiyānī to sønner: Solṭān Aḥmad og Faḍl Aḥmad. Sønnene hans var nødt til å stå ved hans side for å hjelpe ham i å få profetien til å gå i oppfyllelse, men når han så at sønnene og første hustruen drev og tok parti med andre, kunngjorde han ved å minne folk på at Gud hadde skjebnebestemt at Aḥmad Begs datter skulle bli Mīrzā al-Qādiyānīs hustru. Hun ville komme som jomfru eller enke, men komme til ham skulle hun. Han fortalte at sønnen Solṭān Aḥmad og hans tante var begge imot dette ekteskapet som var Guds vilje. Slekten hadde alle planlagt at Moḥammadī Begom skulle bli giftet bort på høytidsdagen eller etter det. Mīrzā al-Qādiyānī trengte ikke å blande seg, det var Guds vilje, Han ville få det til å skje. Men siden det nå var folk (hans sønner) som var pålagt å adlyde faren, som motsa ham i dette, var Mīrzā al-Qādiyānī nødt til å gjøre noe. Han skrev til sønnen Solṭān Aḥmad om at han og hans mor burde ikke blande seg i denne saken. Ellers ville Mīrzā al-Qādiyānī kutte sitt forhold til dem, og de ville ikke ha noen rett lenger, men de svarte ikke engang på hans brev og viste tydelig at de ikke ville ha noe med ham å gjøre. Hadde dette vært en personlig sak, ville Mīrzā al-Qādiyānī ha vært tålmodig og oversett dette, men dette var jo en guddommelig sak, så han var nødt til å gjøre noe, for de hadde plaget ham og knust hans hjerte, og de ville at han skulle bli fornedret i samfunnet. Han mente at sønnen Solṭān Aḥmad hadde motsatt seg profeten Moḥammads s religion og ville at islams fiender skulle alle angripe religionen. Sønnen hadde brutt sitt forhold til Gud og sin far. Familien hadde foreslått en person som skulle gifte seg med Moḥammadī Begom, de måtte stoppe dette.

Mīrzā al-Qādiyānī kunngjorde 02.05.1891 at hvis ikke hans egen familie sluttet med det de drev med, ville sønnen Solṭān Aḥmad bli arveløs og hans mor Ḥormat Bībī få skilsmisse fra Mīrzā al-Qādiyānī fra den dagen vielsesseremonien skulle finne sted. Hvis ikke den andre sønnen Faḍl Aḥmad skilte seg fra sin hustru som var Aḥmad Begs niese, ville han også bli gjort arveløs. Etter dette ville også de ble boikottet fullstendig på alle måter av Mīrzā al-Qādiyānī. Dette var deres egen feil, de hadde selv brakt dette over seg ved å kutte alle bånd. {{ref:304}}

Alt Mīrzā al-Qādiyānī snakket om egentlig, handlet om hans ekteskap til Moḥammadī Begom. Han lagde dette til en guddommelig og religiøs sak enn å innrømme at dette var noe han selv ville og ønsket. Handlingene hans viser hvor langt han var villig til å gå når hans profetier ble mislykkede.

4.21.6.10 04.05.1891

Det var ikke lett å overtale Aḥmad Beg om å gi sin datters hånd til Mīrzā al-Qādiyānī. Mīrzā al-Qādiyānī skrev et brev til sin svoger, broren til hans første hustru som het Ḥormat Bībī. Denne svogeren var også svigerfaren til Mīrzā al-Qādiyānīs sønn, Faḍl Aḥmad. Svogeren het Mīrzā ʿAlī Sher Beg. I brevet virker Mīrzā al-Qādiyānī svært fortvilet og kan ikke forstå hvorfor Moḥammadī Begoms slekt ikke godtar ham. Mīrzā al-Qādiyānī skrev til ʿAlī Sher Beg om at han anså ham som en rettskaffen og religiøs person. Han skulle meddele noe med ʿAlī Sher Beg som kom til å gjøre ham trist. Moḥammadī Begoms slekt så ned på Mīrzā al-Qādiyānī og brydde seg ikke om religionen. Til nå var også ʿAlī Sher Beg klar over hvor fiendtlige kvinnens slekt hadde vært. Hun var i ferd med å bli gift to eller tre dager etter høytiden. De som var med på å gifte henne bort og delta i det bryllupet, var Mīrzā al-Qādiyānīs fiender. Ved å være med på dette, var de islams fiender og ville glede hinduer og de kristne, for etter dette ville de gjøre narr av Mīrzā al-Qādiyānī. De skulle hogge med et sverd, mente Mīrzā al-Qādiyānī, men hvis Mīrzā al-Qādiyānī tilhørte Gud, ville han i sannhet beskytte Mīrzā al-Qādiyānī mot dette. Han spurte om ʿAlī Sher Beg kunne prate med resten av slekten og gå sammen for å snakke fornuft til Aḥmad Beg, jentas far, så ville han nok forstå. Mīrzā al-Qādiyānī spurte i brevet:

Mīrzā al-Qādiyānī var såret og følte at hans egen slekt ville skade ham. Han hadde også skrevet brev til slekten om at de skulle ta hensyn til slektskapet og frykte Gud. Men ingen av dem svarte ham. Svigermoren til Faḍl Aḥmad, sønn av Mīrzā al-Qādiyānī, hadde til og med sagt at han kan skille seg fra deres datter. Dette var noe Mīrzā al-Qādiyānī bare hadde hørt. Sønnens svigermor var så lei at hun sa at de ikke kom til å gå imot Aḥmad Begs vilje, de kunne ikke forstå hva slags forbannelse Mīrzā al-Qādiyānī var og hvorfor han ikke bare kunne dø, så de ble kvitt ham. Mīrzā al-Qādiyānī skrev også brev til sønnens svigermor – ʿAlī Sher Begs hustru, men hun svarte ikke. Han fortsatte med å si at hvis de hadde så mye imot ham, trengte de ikke å ha noe med sønnen hans å gjøre. Så truet han ʿAlī Sher Beg og hans hustru:

 اگر آپ اپنے ارادہ سے باز نہ آویں اور اپنے بھائی کو اس نکاح سے روک نہ دیں. پھر جیسا کہ آپ کی خود منشا ہے، میرا بیٹا فضل احمد بھی آپ کی لڑکی کو اپنے نکاح میں رکھ نہیں سکتا بلکہ ایک طرف جب محمدی کا کسی شخص سے نکاح ہو گا تو دوسری طرف فضل احمد آپ کی لڑکی کو طلاق دے دے گا. اگر نہیں دے گا تو میں اس کو عاق اور لاوارث کروں گا اور اگر میرے لیے احمد بیگ سے مقابلہ کرو گے اور یہ ارادہ اس کا بند کرا دو گے تو میں بدل و جان حاضر ہوں اور فضل احمد کو جو اَب میرے قبضہ میں ہے، ہر طرح سے درست کر کے آپ کی لڑکی کی آبادی کے لیے کوشش کروں گا اور میرا مال ان کا مال ہوگا. لہٰذا آپ کو بھی لکھتا ہوں کہ آپ اس وقت کو سنبھال لیں.

Hvis ikke dere trekker dere fra det dere har bestemt og ikke stopper deres bror fra dette ekteskapet, vil heller ikke min sønn Faḍl Aḥmad kunne beholde deres datter i sitt ekteskap – noe dere selv også ønsker. På den ene siden når Moḥammadī gifter seg med en annen, vil Faḍl Aḥmad på den andre siden skille seg fra deres datter. Hvis han ikke gjør det, vil jeg frata ham arveretten og gjøre ham arveløs. Men hvis dere står imot Aḥmad Beg for min skyld og stopper ham fra å gjennomføre dette, vil jeg alltid være til stede med hjerte og sjel. Jeg vil også veilede Faḍl Aḥmad som nå er under min kontroll, på alle måter for å sikre deres datters velvære. Min eiendom vil være deres [Faḍls og hans hustrus] eiendom. Derfor skriver jeg til deg også for at du tar vare på denne muligheten. {{ref:305}}

Ingen skulle skånes hvis ikke Mīrzā al-Qādiyānī fikk sin vilje til å gifte seg med Moḥammadī Begom. Hvis ikke ʿAlī Sher Beg klarte å stoppe bryllupet, skulle Mīrzā al-Qādiyānīs sønn skille seg fra hans datter, men hvis ikke sønnen adlød Mīrzā al-Qādiyānī, kom han til å bli arveløs. Denne avgjørelsen forteller at han enten var tvunget av begjær til å gifte seg med Moḥammadī Begom, ellers var han besatt av å gjøre sin profeti sann.

Mīrzā al-Qādiyānī skrev også til svigerdatterens mor som var hustruen til ʿAlī Sher Beg. Dette brevet er også datert 04.05.1891. I det skrev Mīrzā al-Qādiyānī at han hadde fått høre at Moḥammadī Begom skulle gifte seg om et par dager. Han sverget ved Gud at han kom til å bryte alle slektsbånd hvis det ekteskapet fant sted. Nōr ad-Dīn og Faḍl Aḥmad hadde begge fått beskjed av Mīrzā al-Qādiyānī om at hvis ekteskapet blir gjennomført, skal skilsmissepapirer bli sendt. Sønnen ble også truet i dette brevet om å bli gjort arveløs. {{ref:306}}

I denne perioden skal også ʿAlī Sher Beg ha svart Mīrzā al-Qādiyānī, for han priste ʿAlī Sher Beg i sitt brev. Men ʿAlī Sher Beg var muslim; derfor trodde ikke han på Mīrzā al-Qādiyānīs påstander om seg selv. Han fortsatte med å si til Mīrzā al-Qādiyānī at hadde ikke han truet og sagt merkelige ting til andre, ville kanskje ikke saken med Aḥmad Beg vært så vanskelig. {{ref:307}}

Etter å ha konvertert mai 1891 ved hjelp av forskjellige digitale verktøy, forstår man at på denne tiden var det måneden ramadan i 1308 e.h. Det er litt merkelig at Mīrzā al-Qādiyānī er mer opptatt av å gifte seg og å krangle med folk om det, mens muslimer generelt sett velger å vie all sin tid til tilbedelse i ramadan.

4.21.6.11 Bryllupsdatoen

Biografen Dard mente at Moḥammadī Begom giftet seg 07.04.1892, {{ref:308}} men det kan ikke stemme hvis Mīrzā al-Qādiyānī nevner at Moḥammadī Begom skulle gifte seg to dager etter høytidsdagen. Det at han skilte seg fra sin hustru og gjorde ene sønnen arveløs i mai/juni 1891, forsterker også at bryllupet ikke kan ha funnet sted 07.04.1892. Konverterer vi 07.04.1892 til islamsk dato, får vi 09. ramadan 1309 e.h. Ifølge Mīrzā al-Qādiyānī skulle bryllupet være etter høytidsdagen og ikke i ramadan, altså par dager etter ramadan. Et brev sendt av Mīrzā al-Qādiyānī til Rostom ʿAlī 28.09.1891, bekrefter også at noe må ha skjedd i 1891. Enten ble bryllupet utsatt et helt år, eller så har datoen blitt flyttet på av Aḥmadiyyah-gruppen.

4.21.6.12 Mīrzā al-Qādiyānī skiller seg og gjør sønnene arveløs

I midten av mai eller juni 1891 gifter Moḥammadī Begom seg.

Noṣrat Jahān som var Mīrzā al-Qādiyānīs andre hustru fortalte at når Moḥammadī Begom giftet seg med en annen mann, skrev Mīrzā al-Qādiyānī brev til sønnene Solṭān Aḥmad og Faḍl Aḥmad. Slekten hadde motsatt seg ham, og derfor hadde de intet forhold til dem lenger, og heller ikke kunne de begraves i samme gravlund. Sønnene måtte ta en endelig avgjørelse og si hva de ville. De måtte velge mellom Mīrzā al-Qādiyānī og slekten. Solṭān Aḥmad valgte slekten framfor sin far, mens Faḍl Aḥmad valgte faren. Mīrzā al-Qādiyānī sa da at hvis det var hans avgjørelse, skulle han skille seg fra datteren til ʿAlī Sher Beg, som var niesen til Aḥmad Beg. Faḍl Aḥmad skrev under skilsmissepapirene og sendte dem til faren.

Til å begynne med var han trofast mot faren, men etter hvert ble han påvirket av sin andre hustru, så han forenet seg igjen med de som var imot Mīrzā al-Qādiyānī. Faḍl Aḥmad døde mens Mīrzā al-Qādiyānī levde. Da han fikk høre om sønnens død, ble han svært trist. Mīrzā al-Qādiyānī skal ha sagt at selv om han ikke hadde noe med ham å gjøre mer, vil motstanderne lage hans dødsfall til en måte å kritisere Mīrzā al-Qādiyānī på. {{ref:309}} Mīrzā al-Qādiyānī gjorde også til slutt Faḍl Aḥmad arveløs, og heller ikke forrettet han hans begravelsesbønn. {{ref:310}}

Noṣrat Jahān fortalte at Mīrzā al-Qādiyānī hadde ikke et tett forhold til sin første hustru, Ḥormat Bībī, som også ble kalt «پھجے دی ماں». Dette uttrykket på panjabi betyr «den mislykkedes mor». Mīrzā al-Qādiyānīs slekt var ikke religiøse folk og tok avstand fra det å praktisere den. Derfor sluttet Mīrzā al-Qādiyānī å ha samleie med Ḥormat Bībī, men ga henne penger for hennes utgifter. Etter at han giftet seg med Noṣrat Jahān, sa han til henne at enten kunne han skille seg fra henne eller så måtte hun frigjøre ham fra hans ekteskapelige plikter. Ḥormat Bībī skal ha svart at hun kunne ikke skille seg i den alderen; derfor var det godt nok for henne å få penger til sine utgifter mot å gi opp resten av rettighetene. Slik var det fram til Moḥammadī Begom giftet seg. Ḥormat Bībī brøt ikke med slekten, og derfor skilte Mīrzā al-Qādiyānī seg fra henne. {{ref:311}}

4.21.6.13 Juli 1891

Gud hadde åpenbart for Mīrzā al-Qādiyānī at datteren til Aḥmad Beg kom til å bli hans hustru til slutt. Faren og slekten kom til å motsette seg ham og være svært fiendtlige. De ville gjøre alt for at det ikke skulle skje, men det var det som til slutt skulle skje. Gud skulle bringe henne til Mīrzā al-Qādiyānī i enhver tilstand; ugift eller enke. Enhver hindring i veien skulle fjernes. Gud ville fullføre denne saken, ingen kunne stoppe Herren. {{ref:312}}

Mīrzā al-Qādiyānī fortsatte å fortelle at den gang han fikk vite om denne profetien, var den ikke blitt oppfylt. Den var ikke blitt oppfylt på skrivende stund heller, 16.04.1891. Etter dette ble Mīrzā al-Qādiyānī svært syk og trodde han skulle dø. Han trodde at dagen etter var hans begravelse. Mīrzā al-Qādiyānī begynte å tenke på denne profetien, han tenkte at kanskje betydde den noe annet, og at han ikke klarte å forstå den. I den tilstanden – like før døden inntraff – ble det åpenbart for ham:

Dette ble åpenbart for å gjøre Mīrzā al-Qādiyānī overbevist om at han skulle få henne. {{ref:313}}

4.21.6.14 28.09.1891

Et brev blir sendt til Rostom ʿAlī av en svært fortvilet og opprørt Mīrzā al-Qādiyānī:

Ser man på det som står over, tyder det mest på at Moḥammadī Begom giftet seg i 1891.

4.21.6.15 25.07.1892

I en drøm klokken 04:30 så Mīrzā al-Qādiyānī at han satt med sin hustru og en annen kvinne. Han hadde fylt vann i en lærflaske, vannet helte han i en krukke. Da han var ferdig med å helle over vannet, stod plutselig den kvinnen opp og kom til ham, hun hadde på seg røde klær. Mīrzā al-Qādiyānī så at det var en ung kvinne, han la merke til at klærne var av nettingstoff eller tynt gjennomsiktig stoff. Det virket som om hun var hans hustru. Enten sa hun det høyt, eller så sa hun det inni seg: «Jeg har kommet!» Da sa Mīrzā al-Qādiyānī:

4.21.6.16 14.08.1892

Mīrzā al-Qādiyānī så Moḥammadī Begom i en drøm. Hun satt utenfor sammen med noen andre. Hodet hennes var barbert, og hun var naken. Ansiktet hennes var avskyelig. Mīrzā al-Qādiyānī sa til henne tre ganger at betydningen av at hennes hode var barbert, var at ektemannen hennes kom til å dø, så la han begge sine hender på hennes hode. Den samme natten så Noṣrat Jahān, hans andre hustru, i en drøm at Moḥammadī Begom giftet seg med Mīrzā al-Qādiyānī. Hun holdt et ark som det stod 1000 rupier i brudegave, og søtsaker skulle bli servert og Moḥammadī Begom stod ved siden av Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:314}}

På denne tiden hadde det gått over et år siden Moḥammadī Begom giftet seg, men Mīrzā al-Qādiyānī fortsatte å drømme om å gifte seg med henne.

4.21.6.17 30.09.1892

Ifølge Aḥmadiyyah-gruppen dør Aḥmad Beg 30.09.1892. {{ref:315}} Følger man datoen gitt av Dard, er det 5 måneder og 23 dager etter at bryllupet fant sted, ifølge Aḥmadiyyah-gruppen. Men hvis vi mener at bryllupet fant sted mai/juni 1891, blir dette omtrent 1 år og 2 eller 3 måneder etter.

4.21.6.18 27.12.1892

Profetien var blitt profetert og Mīrzā al-Qādiyānī og hans tilhengere ventet på at den skulle bli oppfylt, for den var bundet til å bli det. Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om en åpenbaring han hadde mottatt som bekreftet hans uttalelse:

4.21.6.19 Februar 1893

Folk som kalte Mīrzā al-Qādiyānī for løgner og ba ham om tegn på hans sannhet, for å tilbakevise dem, skal Gud ha tilrettelagt det slik at faren til den jenta kom til Mīrzā al-Qādiyānī for en sak han trengte hjelp til. Saken gjaldt et jordstykke. Faren var Aḥmad Beg, og datteren var Moḥammadī Begom. Aḥmad Beg ville veldig gjerne at Mīrzā al-Qādiyānī og hans slekt skulle skrive under på papirene, slik at de kunne gjøre det de ønsket med jordstykket. Mīrzā al-Qādiyānī holdt på å skrive under, men så valgte han å søke guddommelig veiledning i denne saken. Gud skal ha sagt til Mīrzā al-Qādiyānī at han skulle be om Aḥmad Begs datters hånd. Hvis han gikk med på det, ville papirene bli skrevet under på. Dette ekteskapet ville føre til velsignelser for dem. Det stod om dette i en kunngjøring fra 20.02.1888, mens Aḥmadiyyah-gruppen sier at Mīrzā al-Qādiyānī skrev feil her, det skulle være 1886. Men hvis faren nektet å vie datteren med Mīrzā al-Qādiyānī, kom henne til å lide en sorgfull slutt. Hvis hun ble giftet bort til noen andre, kom ektemannen til å dø innen to og et halvt år etter ekteskapsdagen, og faren kom til å dø innen tre år. Hele familien kom til å lide av splid og nød, og datteren ville også ha det vondt og bli rammet av sorg. Mīrzā al-Qādiyānī profeterte videre at Gud hadde skjebnebestemt at den datteren skulle til slutt bli Mīrzā al-Qādiyānīs hustru. Det skulle gjøre folk til muslimer og gi rettledning til de forvillede. Følgende skal ha blitt åpenbart for ham:

Folk som hånet ham, skulle ved Guds hjelp innse sitt nederlag og se sannheten; derfor skulle de lovprise Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:316}}

Noen punkter krever å bli lagt vekt på:

• Mīrzā al-Qādiyānī utpresser dem psykisk ved å si at dette er Guds vilje, og hvis de nekter, kommer de til å bli straffet.
• Gud lover Mīrzā al-Qādiyānī med uforanderlige ord at dette skal skje uansett hva.
• Det hevdes at han skal oppnå den mest lovpriste rangen. Det er en rang som muslimene mener bare tilhører profeten Moḥammad s.

Gud skal ha åpenbart for Mīrzā al-Qādiyānī at han skulle si til Aḥmad Beg at han først skulle godta ham som svigersønn og oppnå lys gjennom Mīrzā al-Qādiyānīs lys. Han skulle også opplyse Aḥmad Beg om at Gud hadde befalt Mīrzā al-Qādiyānī om å gi det jordstykket til Aḥmad Beg, og mer jord enn det også hvis han giftet bort sin eldste datter med Mīrzā al-Qādiyānī. Men Aḥmad Beg ble sint og gikk derfra. {{ref:317}}

Det hadde gått syv år, men Mīrzā al-Qādiyānī fortsatte å gjenta denne profetien. Han forsøkte å gi Aḥmad Beg mer enn det jordstykket han ønsket seg.

Det ble også sendt brev til Aḥmad Beg, for han drev ikke og svarte. I brevet sa han til Aḥmad Beg at ikke anse mine ord som meningsløse eller verdiløse. Han ønsket ikke å plage Aḥmad Beg på noen måte, hvis han gikk med på det Mīrzā al-Qādiyānī foreslo ved å gå imot sin egen slekt, kom Mīrzā al-Qādiyānī til å gi ham del fra sin egen eiendom og hage, slik ville også hat og motstand i slektens hjerte forsvinne. Hvis Aḥmad Beg hørte på det Mīrzā al-Qādiyānī ønsket, ville det være godhet mot Mīrzā al-Qādiyānī. Det ville gjøre Mīrzā al-Qādiyānī takknemlig, og han kom til å be til Gud om å gi Aḥmed Beg et langt liv. Datteren, Moḥammadī Begom, skulle få en tredjedel av Mīrzā al-Qādiyānīs eiendom, og hva enn Aḥmad Beg ønsket av det, skulle han få. Mīrzā al-Qādiyānī skulle alltid hjelpe ham under vanskelige tider. Derfor burde ikke Aḥmd Beg sløse sin tid ved å nekte og tvile. Aḥmad Beg skulle holde dette brevet skjult i en kiste. Dette brevet skrev Mīrzā al-Qādiyānī ved Guds befaling og ikke av egen vilje, mente han. Dette var det Gud ville, for ellers hadde ikke Mīrzā al-Qādiyānī noe behov for Aḥmad Beg eller hans datter. Hvis fristen skulle gå ut og sannheten ikke bli synlig, kunne Aḥmad Beg straffe Mīrzā al-Qādiyānī så hardt som han ville. Han skrev dette brevet til Aḥmad Beg i 1304 e.h. (1886/1887). {{ref:318}}

Brevet er tydelig bevis på at Mīrzā al-Qādiyānī var desperat og villig til å gjøre alt han kunne for å gifte seg med Moḥammadī Begom, men samtidig drev han og sa at det var Guds befaling. De muslimske skriftlærde mener at hvis dette var Guds befaling, burde dette ha skjedd uansett enn at Mīrzā al-Qādiyānī skulle hele tiden trygle.

Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om Moḥammadī Begom:

Det er tydelige at på denne tiden, var Moḥammadī Begom gift med en annen person, men Mīrzā al-Qādiyānī fornektet seg ikke. Profeten Moḥammad s sa:

Det betyr at Mīrzā al-Qādiyānī brøt en lov som profeten Moḥammad s klart og tydelig opplyste muslimene om.

Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī fortalte om at deres tante Morād Bībī var gift med storebroren til Aḥmad Beg, men storebroren døde tidlig, så hun tilbrakte livet som enke. Aḥmad Beg var gift med Mīrzā al-Qādiyānīs kusine som het ʿOmar an-Nisā’. Hun var moren til Moḥammadī Begom. Onklene til Moḥammadī Begom var ikke religiøse i det hele tatt. Faren hennes var sterkt påvirket av dem. De var imot Mīrzā al-Qādiyānī og ba ham om tegn. Så gjenga han hele hendelsen om jordstykket. Mīrzā al-Qādiyānī skrev om denne åpenbaringen i et brev til Aḥmad Beg, han kunngjorde ikke dette. Men Moḥammadī Begoms onkel ble sint og offentliggjorde brevets innhold. Brevet ble trykket i flere aviser. {{ref:319}}

4.21.6.20 August/september 1893

Et gledelig budskap ble gitt til Mīrzā al-Qādiyānī og han brukte ord som tydet på at Moḥammadī Begom ble gift med ham, og det var Gud som viet dem. Han hadde også sagt dette 27.12.1892:

4.21.6.21 21.09.1893

To år etter at Moḥammadī Begom hadde giftet seg, profeterte Mīrzā al-Qādiyānī igjen hennes manns død:

Det betydde at Solṭān Moḥammad skulle dø i august 1894.

4.21.6.22 22.09.1893

En stor profeti som handlet om det muslimske folket på denne tiden, ifølge Mīrzā al-Qādiyānī, var profetien om Moḥammadī Begom: {{ref:320}}

1. Aḥmad Beg skulle dø i løpet av tre år.
2. Svigersønnen skulle dø i løpet av to og et halvt år.
3. Aḥmad Beg skulle ikke dø før datterens bryllup.
4. Moḥammadī Begom skulle ikke dø før hun var blitt enke og giftet seg på nytt med Mīrzā al-Qādiyānī.
5. Mīrzā al-Qādiyānī skulle heller ikke dø før alt dette hadde skjedd.
6. Mīrzā al-Qādiyānī skulle gifte seg med Moḥammadī Begom.

Det er ikke forståelig hvorfor denne profetien er så stor, og hva som er så viktig med den. En eldre person skulle dø, en ung mann skulle dø og en ung kvinne skulle bli enke og gifte seg på nytt. Heller ikke var delen med at en eldre mann som påstod å være mye siden 1880 skulle gifte seg med en ung kvinne, så viktig eller stort for muslimene. Man blir nødt til å spørre om hva det muslimske samfunnet skulle tjene på dette bryllupet, og hvorfor dette var en så stor profeti for dem?

4.21.6.23 1893

Når enn Mīrzā al-Qādiyānī fikk muligheten, tok han opp saken om Moḥammadī Begom. Han fortalte selv om hvor inderlig han forbannet den familien:

فَدَعَوْتُ رَبِّي بِالتَّضَرُّعِ وَالْاِبْتِهَالِ وَمَدَدْتُ إِلَيْهِ أَيْدِيَ السُّؤَالِ فَأَلْهَمَنِي رَبِّي وَقَالَ سَأُرِيهِمْ آيَةً مِنْ أَنْفُسِهِمْ وَأَخْبَرَنِي وَقَالَ إِنَّنِي سَأَجْعَلُ بِنْتًا مِنْ بَنَاتِهِمْ آيَةً لَهُمْ فَسَمَّاهَا وَقَالَ إِنَّهَا سَتُجْعَلُ ثَيِّبًا وَيَمُوتُ بَعْلُهَا وَأَبُوهَا إِلَى ثَلَاثِ سَنَةٍ مِنْ يَوْمِ النِّكَاحِ ثُمَّ نَرُدُّهَا إِلَيْكَ بَعْدَ مَوْتِهِمَا وَلَا يَكُونُ أَحَدُهُمَا مِنَ الْعَاصِينَ. وَقَالَ إِنَّا رَادُّوهَا إِلَيْكَ لَا تَبْدِيلَ لِكَلِمَاتِ اللَّهِ إِنَّ رَبَّكَ فَعَّالٌ لِمَا يُرِيدُ. فَقَدْ ظَهَرَ أَحَدُ وَعْدَيْهِ وَمَاتَ أَبُوهَا فِي وَقْتٍ مَوْعُودٍ فَكُونُوا لِوَعْدِهِ الْآخَرِ مِنَ الْمُنْتَظِرِينَ. 

Jeg anropte min Herre bønnfallende og inderlig. Jeg strakk ut mine hender mot Ham, spørrende. Min Herre åpenbarte for meg og sa: «Jeg skal vise dem et tegn fra dem selv.» Han opplyste meg og sa: «Sannelig, jeg skal gjøre en av deres døtre til et tegn for dem.» Han nevnte hennes navn og sa: «Sannelig, hun vil bli gjort til en enke og hennes ektemann vil dø, og også hennes far innen tre år fra den dagen vielsesseremonien finner sted. Etter det vil Vi bringe henne tilbake til deg etter at de to dør, ingen av de to kan hindre dette.» Herren sa: «Sannelig, Vi skal bringe henne tilbake til deg. Guds ord kan ikke forandres. Sannelig, din Herre gjør som Han vil.» Han har vist det ene av de to løftene; hennes far døde innen den fastsatte fristen, vær nå av de som venter på at Hans andre løfte skal finne sted. {{ref:321}}

Setningen «Vi skal bringe henne tilbake til deg» er en merkelig måte å uttrykke dette forholdet på. For saken er den at Mīrzā al-Qādiyānī hadde aldri et forhold til henne, slik at hun skulle bli brakt tilbake til ham, men det virker som om at han i sine tanker hadde et forhold til henne. I alle fall var dette et ensidig forhold fra Mīrzā al-Qādiyānīs side. Det finnes ikke noen bevis på at det var et gjensidig forhold mellom ham og Moḥammadī Begom.

En av hans åpenbaringer som ikke har fått noen dato, lyder:

Solṭān Moḥammad var fra området Patti i Lahore, kanskje var det ham Mīrzā al-Qādiyānī mente med dette.

4.21.6.24 06.09./06.10.1894

I bokversjonen av denne kunngjøringen står det 06.09.1894, men Aḥmadiyyah-gruppen mener at denne kunngjøringen er fra 06.10.1894.

Mīrzā al-Qādiyānī skrev en kunngjøring om Aḥmad Beg og hans svigersønn, Solṭān Moḥammad. Folk kritiserte ham for at profetiens tid hadde løpt ut uten at den gikk i oppfyllelse. Nå ville Mīrzā al-Qādiyānī gjøre sannheten klar for dem. Profetien hadde to deler:

1. Aḥmad Begs død og andre vanskeligheter som kom til å ramme ham.
2. Solṭān Moḥammads (svigersønnens) død.

Aḥmad Beg skal ha dødd innenfor tidsfristen, det hadde gått to år. Han opplevde også å se sin sønn og to søstre dø, og i tillegg til det økonomisk tap. Al-Batālawī sa at dette fikk Mīrzā al-Qādiyānī vite om ved spådom og ikke gudommelig åpenbaring. Men Mīrzā al-Qādiyānī var stolt over at halve profetien var blitt oppfylt.

Når det gjaldt svigersønnens død, hvis ikke det fant sted i løpet av fristen, men heller etter den, ville folk som ikke forstår Guds praksis og lov, kritisere ham. Når noen skal få straff, er ikke det som skjebnebestemt, men skjebne som henger over noen. Mīrzā al-Qādiyānī vekslet mellom to begrep her:

1. Al-Mobram (المبرم): Det er skjebnen som er avgjort og kan ikke forandres på ved verken skuddbønn eller noe annet.
2. Al-Moʿallaq (المعلق): Det er skjebnen som kan forandres på ved oppriktig skuddbønn.

Han mente at det var skjebnen som henger over noen som gjaldt svigersønnen. Profetien var for å vekke frykt, og løftet om døden var som et løfte om pine. Det var fordi familien til Moḥammadī Begom var islams fiender. Aḥmad Beg skulle dø i løpet av tre år, og svigersønnen skulle dø to og et halvt år fra bryllupsdagen. Aḥmad Beg døde seks måneder etter datterens bryllup, det var innenfor fristen, ifølge Mīrzā al-Qādiyānī. Når det gjaldt det at svigersønnen fortsatt levde og profetiens frist var over, var det fordi han opplevde mye frykt og sorg gjennom det som skjedde med svigerfaren. Når det blir profetert om at to personer skal dø i samme profeti, blir også den andre personen rammet av den enes død. Svigersønnen lever, men er egentlig dø. Solṭān Moḥammad skal ha angret, og det ble sendt to brev til Mīrzā al-Qādiyānī av hans slektninger; derfor mente Mīrzā al-Qādiyānī at han var sikker på at hans frist ville bli utsatt. Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte også å advare Solṭan Moḥammad og hans slekt gjennom bekjente at de ikke skulle gifte sin sønn i en slik ugudelig familie. {{ref:322}}

Når det gjaldt det at Moḥammadī Begom skulle bli Mīrzā al-Qādiyānīs hustru, forklarte han:

Videre fortsatte han med å si at Gud skulle bringe henne til ham etter at hun har giftet seg, for det var Guds vilje, og den viljen kan aldri forandres eller stanses. {{ref:323}}

I den siste uttalelsen brukte han begrepet mobram (uforanderlig skjebne).

Etter å ha gått mye fram og tilbake og kommet med flere forklaringer, forklarte han hva anger og omvendelse er ifølge ham:

En slik person får Guds beskyttelse og blir ikke straffet. Men hvis vedkommende fortsatt er opprørsk, vil han ikke komme seg unna pinen som er skjebnebestemt for ham. {{ref:324}}

Basert på denne forklaringen blir Solṭān Moḥammads anger og omvendelse at han hadde skilt seg fra Moḥammadī Begom etter at han så svigerfaren dø. Han måtte også bli en sann muslim, noe som var å tro på Mīrzā al-Qādiyānī, ifølge ham selv. Men Solṭān Moḥammad forble gift med Moḥammadī Begom til den dagen han døde i 1948.

4.21.6.25 27.10.1894

Profetiene til Mīrzā al-Qādiyānī var viktige for ham for å kunne framstå som en sannferdig person. Han erklærte:

Så ba Mīrzā al-Qādiyānī til Gud:

Dette er ikke ord som er nødvendig å tolke. Mīrzā al-Qādiyānī er tydelig om at hvis han har diktet opp alt dette, vil ikke Moḥammadī Begom bli hans hustru.

4.21.6.26 Juli 1896

Hvis profetien om Moḥammadī Begom ikke ble oppfylt, erklærte Mīrzā al-Qādiyānī at det ville være beviset på at han er en løgner. Han skrev som følger:

میں بار بار کہتا ہوں کہ نفس پیشگوئی داماد احمد بیگ کی تقدیر مبرم ہے اس کی انتظار کرو اور اگر میں جھوٹا ہوں تو یہ پیشگوئی پوری نہیں ہوگی اور میری موت آجائے گی. اور اگر میں سچا ہوں تو خدا ئے تعالیٰ ضرور اس کو بھی ایسا ہی پوری کر دے گا جیسا کہ احمد بیگ اور آتھم کی پیشگوئی پوری ہوگئی. اصل مدعا تو نفس مفہوم ہے اور وقتوں میں تو کبھی استعارات کا بھی دخل ہو جاتا ہے یہاں تک کہ بائبل کی بعض پیشگوئیوں میں دنوں کے سال بنائے گئے ہیں جو بات خدا کی طرف سے ٹھہر چکی ہے کوئی اس کو روک نہیں سکتا.

Jeg sier gang på gang at profetien om Aḥmad Begs svigersønn er en uforanderlig skjebne. Vent på den! Hvis jeg er en løgner, vil ikke denne profetien bli oppfylt, og jeg vil dø. Men hvis jeg er sannferdig, vil Gud den Allopphøyde uten tvil oppfylle den på samme måte som profetiene om Aḥmad Beg og Ātham ble oppfylt. Den egentlige saken er at betydningen er den samme. Når det gjelder tid, så kan også noen ganger metaforer spille en rolle i tidsangivelser. Det finnes til og med enkelte profetier i Bibelen der dager blir regnet som år. Det som er fastsatt av Gud, kan ingen hindre. {{ref:325}}

Her sa Mīrzā al-Qādiyānī at dette er en uforanderlig skjebne, det betyr ifølge islamsk terminologi at denne skjebnen kan ikke forandres på ved anger, omvendelse eller skuddbønn. Den skal og vil skje. Det vil si at svigersønnen skulle dø i løpet av den fastsatte tiden, og at Moḥammadī Begom skulle bli Mīrzā al-Qādiyānīs hustru. Men siden august 1894 hadde passert, ble den fastsatte tiden forandret på. Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte å gjemme seg bak profetier i Bibelen, som nevner dager, men mener år. Nå åpnet han en dør som kunne gi svigersønnen til Aḥmad Beg så lang tid som Mīrzā al-Qādiyānī hadde behov for, for så lenge han døde mens Mīrzā al-Qādiyānī levde, ville det være godt nok for ham. Men han glemte at han selv var mye eldre enn Aḥmad Begs svigersønn og hadde mange sykdommer.

En kjent metode som Mīrzā al-Qādiyānī brukte, var å knytte sine uttalelser til Gud og profeten Moḥammad s for å påvirke muslimene. På denne måten gjorde han sine ord sannferdige. Han påstod at profeten Moḥammad s hadde profetert om det Mīrzā al-Qādiyānī drev og profeterte nå. Det var at den lovede Messias skulle få barn og gifte seg. «Giftermålet» betydde det giftermålet som var et tegn, og «barn» betydde det barnet som var lovet og velsignet. Det var som om ordene til profeten Moḥammad s opplyste om at ordene i profetien ville definitivt bli oppfylt, mente Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:326}} Ifølge denne uttalelsen mente han at han skulle få barn med Moḥammadī Begom.

Ingenting hindret Mīrzā al-Qādiyānī. Han fortsatte å uttale seg:

Folk forstod ikke Guds praksis; derfor kritiserte de Mīrzā al-Qādiyānī. For 17 år siden hadde han også mottatt et tegn på denne profetien, han skrev det ned i verket Barāhīn-e Aḥmadiyyah. Den gang ble han kalt Adam, Maria og Aḥmad av Gud, og alle tre gangene ble han befalt om å bo i paradiset sammen med sin hustru. Mīrzā al-Qādiyānī mente at dette var tre forskjellige navn for ham selv, og derfor var det snakk om tre forskjellige hustruer. {{ref:327}}

4.21.6.27 27.12.1898

Flere muslimske skriftlærde hadde på denne tiden gått sammen og utstedt en fatwá (religiøs avgjørelse) om at Mīrzā al-Qādiyānī var vantro basert på hans påstander. Mīrzā al-Qādiyānī nevnte også en person som het Moḥammad Bakhsh Zatallī fra Lahore. Denne personen var blitt engasjert for å håne Mīrzā al-Qādiyānī, mente han. Han kritiserte språkbruket til al-Batālawī, men glemte at han selv var like aktiv som motstanderen i å bruke ufint språk og banneord. Mīrzā al-Qādiyānī viste til tre kunngjøringer som ble utgitt 11.06.1897, 12.08.1898 og 25.09.1898. Disse kunngjøringene førte til at han måtte svare dem 21.11.1898. Zatallī hadde skrevet om guddommelige inspirasjoner som han hadde mottatt:

قادیانی ایک سخت مقدمہ میں ماخوذ ہو کر پابجولاں قید فرنگ میں ڈالا جاوے گا اور جلا وطن ہو گا اور حالتِ قید میں بالکل دیوانہ اور مخبط الحواس ہو جائے گا.اور اس کے نیچے سے ایک ناسورکا پھوڑا پیدا ہوگا. اور اس کو کوڑھ ہو جائے گا. اور اس کے جسم میں بے شمار کیڑے پیدا ہوں گے اوراس کی صورت مطلقاً مسخ ہو جائے گی اور اس کی پیاری بیوی بعض مریدوں سے آشنائی کرے گی اور پھر وہ آوارہ ہو کر قادیانی سے طلاق حاصل کرے گی. اور پھر محمد بخش جعفر زٹلی سے اس کا نکاح ہو گا اور مولوی ابو سعید محمد حسین نکاح خوان ہوں گے اور آخرکار قادیانی آنکھوں سے اندھا، کانوں سے بہرا ،زبان سے گونگا، خود کشی کرکے فی النارو السقر ہو جائے گا یعنی جہنم میں پڑے گا.

Mīrzā al-Qādiyānī vil bli viklet inn i en skjebnesvanger rettssak og bli fengslet av engelskmennene med føttene bundet i lenker og bli landsforvist. Under fangenskapet vil han miste forstanden og sansene fullstendig; han vil bli rammet av en fistel; slått av spedalskhet; kroppen hans vil bli fortært av utallige insekter; hans utseende vil bli så deformert at han ikke lenger kan gjenkjennes; hans elskede hustru kommer til å ha forhold til noen av hans tilhengere, og etter det vandre formålsløst omkring. Hun vil skille seg fra Mīrzā al-Qādiyānī og gifte seg med Moḥammad Bakhsh Jaʿfar Zatallī. Abō Saʿīd Moḥammad Hosayn vil vie dem. Til slutt vil Mīrzā al-Qādiyānī miste synet, hørselen og evnen til å snakke. Han vil begå selvmord og så bli kastet i helvetes flammer.

I juli 1897 tegnet de Mīrzā al-Qādiyānī som en bjørn. {{ref:328}}

Mīrzā al-Qādiyānī mislikte at folk skrev om ham og hans hustru og lagde forskjellige spådommer om ham. Men det han ikke la vekt på, var at han drev og trakasserte Moḥammadī Begom og hennes familie på eksakt samme måte ved å kalle dem ugudelige og true med at faren og ektemannen kom til å dø, og at hun kom til å bli brakt tilbake til ham, enda hun aldri hadde noe med Mīrzā al-Qādiyānī å gjøre. Han mente ifølge sin profeti fra 1892 at hun var blitt gift med ham av Gud. {{ref:329}} Med andre ord sa han at hun var i et forhold med ham, men til tross for det giftet hun seg med noen andre. Mīrzā al-Qādiyānī følte seg mishandlet og trakassert, men ville ikke innse at han selv også gjorde det mot Moḥammadī Begom og hennes familie.

4.21.6.28 10.08.1901

I tidsskriftet al-Ḥakam skrev Mīrzā al-Qādiyānī om profetien sin og var fortsatt sikker på at Moḥammadī Begom skulle bli gift med ham:

احمد بیگ کی دختر کی نسبت جو پیشگوئی ہے وہ اشتہار میں درج ہے اور ایک مشہور امر ہے، وہ مرزا امام الدین کی ہمشیرہ زادی ہے. جو خط بنام مرزا احمد بیگ کلمہ فضل رحمانی میں ہے وہ میرا ہے اور سچ ہے. وہ عورت میرے ساتھ بیاہی نہیں گئی مگر میرے ساتھ اس کا بیاہ ضرور ہوگا جیسا کہ پیشگوئی میں درج ہے. وہ سلطان محمد سے بیاہی گئی جیسا کہ پیشگوئی میں تھا. میں سچ کہتا ہوں کہ اسی عدالت میں جہاں ان باتوں پر جو میری طرف سے نہیں ہیں بلکہ خدا کی طرف سے ہیں ہنسی کی گئی ہے، ایک وقت آتا ہے کہ عجیب اثر پڑے گا اور سب کے ندامت سے سر نیچے ہوں گے. پیشگوئی کے الفاظ سے صاف معلوم ہوتا ہے اور یہی پیشگوئی تھی کہ وہ دوسرے کے ساتھ بیاہی جاوے گی. اس لڑکی کے باپ کے مرنے اور اس کے خاوند کے مرنے کی پیشگوئی شرطی تھی اور شرط توبہ اور رجوع الی اللہ کی تھی. لڑکی کے باپ نے توبہ نہ کی اس لیے وہ بیاہ کے بعد چند مہینوں کے اندر مر گیا اور پیشگوئی کى دوسرى جز پورى ہو گئى۔ اس کا خوف اس کے خاندان پر پڑا اور خصوصاً شوہر پر پڑا جو پیشگوئی کا ایک جز تھا. انہوں نے توبہ کی چنانچہ اس کے رشتہ داروں اور عزیزوں کے خط بھی آئے. اس لیے خدا تعالیٰ نے اس کو مہلت دی. عورت اب تک زندہ ہے. میرے نکاح میں وہ عورت ضرور آئے گی. امید کیسی یقین کامل ہے یہ خدا کی باتیں ہیں ٹلتی نہیں، ہو کر رہیں گی.

Profetien om Aḥmad Begs datter er nevnt i kunngjøringen og er en kjent sak. Hun er niesen til Mīrzā Imām ad-Dīn. Brevet skrevet til Mīrzā Aḥmad Beg i verket Kalimah Faḍl Raḥmānī er mitt, og det er sant. Den kvinnen har ikke blitt gift med meg, men hun vil definitivt bli gift med meg, slik det er nevnt i profetien. Hun ble gift med Solṭān Moḥammad, akkurat som det var i profetien. Jeg sier sannheten: I den domstolen der det ble gjort narr av disse ordene, som ikke er fra meg, men fra Gud, vil en tid komme når noe merkelig vil inntreffe, og alles hode vil bøye seg i skam. Profetiens ord gjør det tydelig, og profetien var nettopp det at hun ville bli gift med en annen. Profetien om kvinnens fars og ektemannens død var betinget av deres omvendelse og det å vende til Gud. Hennes far omvendte seg ikke; derfor døde han noen måneder etter ekteskapet, og den andre delen av profetien ble oppfylt. Frykten spredte seg i hennes familie, spesielt til ektemannen, som også var en del av profetien. De angret, og det kom til og med brev fra deres slektninger og nære om dette; derfor ga Gud ham en utsettelse.

Kvinnen er fortsatt i live. Hun vil uten tvil komme i mitt ekteskap. Hvor forvisset dette håpet er, det er jo Guds ord – de kan ikke stanses, de skal bli oppfylt. {{ref:330}}

Mīrzā al-Qādiyānī bekreftet at Faḍl Aḥmad som var ansatt i Ludhianas rettssal, hadde tilgang til Mīrzā al-Qādiyānīs brev. Det hadde gått 15 år siden fenomenet «ekteskapet med Moḥammadī Begom» begynte, fortsatt var Mīrzā al-Qādiyānī fullstendig overbevist om at hun en vakker dag skulle bli hans hustru.

4.21.6.29 01.09.1902

I et verk som ble skrevet en gang etter juli 1900, september–november 1900, skriver Mīrzā al-Qādiyānī at det Zatallī hadde skrevet om hans hustru, var skamløst. Det var ikke noe annet enn stygge og oppdiktede drømmer. Zatallī hadde ikke tatt hensyn til hvordan man omtaler ærbare kvinner. I tillegg mente Mīrzā al-Qādiyānī at hans hustru stammet fra profeten Moḥammads s etterkommere, og derfor burde Zatallī i hvert fall ha tatt hensyn. {{ref:331}}

Det finnes ikke noen konkrete bevis på at hans hustru stammet fra profetens s etterkommere. Det var bare noe han påstod.

4.21.6.30 28.10.1902

En åpenbaring kommer til Mīrzā al-Qādiyānī som opplyser at han snart skal gifte seg med en enke. {{ref:332}} Denne enken som han snakker om her, er mest sannsynligvis Moḥammadī Begom, men hun var ingen enke, og ble aldri noen enke i løpet av Mīrzā al-Qādiyānīs liv.

4.21.6.31 20.03.1907

19 år hadde gått siden fenomenet «ekteskapet med Moḥammadī Begom» fysisk ble innledet i 1888. Mīrzā al-Qādiyānī nærmet seg 70 år. Han begynte å innse at han ikke hadde lenge igjen og skrev om at om vielsesseremonien fant sted i himmelen eller på Guds trone, var det hele basert på en betingelse:

4.21.6.32 21.01.1912

Lahore-gruppens leder Moḥammad ʿAlī al-Lāhōrī skrev:

یہ سچ ہے کہ مرزا صاحب نے کہا تھا کہ نکاح ہوگا اور یہ بھی سچ ہے کہ نہیں ہوا ... میں کہتا ہوں کہ ایک ہی بات کو لے کر سب باتوں کو چھوڑ دینا ٹھیک نہیں. کسی امر کا فیصلہ مجموعی طور پر کرنا چاہئیے جب تک سب کو نہ لیا جائے ہم نتیجہ پر نہیں پہنچ سکتے. صرف ایک پیشگوئی لے کر بیٹھ جانا اور باقی پیشگوئیوں کو چھوڑ دینا جن کی صداقت پر ہزاروں گواہیاں موجود ہیں. یہ طریق انصاف اور راہ ثواب نہیں. صحیح نتیجہ پر پہنچنے کیلئے یہ دیکھنا چاہیئے کہ تمام پیشگوئیاں پوری ہوئیں یا نہیں.

Det er sant at Mīrzā al-Qādiyānī sa at ekteskapet ville finne sted, og det er også sant at ekteskapet aldri fant sted. […] Jeg sier at det ikke er riktig å la én enkelt sak overskygge alle andre. En avgjørelse bør tas helhetlig, for vi kan ikke komme fram til en konklusjon uten å vurdere alt. Å holde fast ved én profeti og ignorere de andre, til tross for at det finnes tusenvis av vitnesbyrd om deres sannhet, er verken rettferdig eller riktig. For å nå en korrekt konklusjon, må vi se om alle profetiene har gått i oppfyllelse eller ikke. {{ref:333}}

Vårt motargument er at Mīrzā al-Qādiyānī selv la til et krav om at hvis én eneste av hans profetier viste seg å være mislykket eller uoppfylt, var han en løgner. I tillegg var det Mīrzā al-Qādiyānī som sa at denne profetien om ekteskapet med Moḥammadī Begom, var bevis på om han var løgner eller sannferdig.

4.21.6.33 Solṭān Moḥammads og Moḥammadī Begoms religion

I juli 1896 skrev Mīrzā al-Qādiyānī:

Juni 1921, i tidsskriftet al-Faḍl stod det om et intervju av Solṭān Moḥammad, der det blant annet står:

رہی بیت کی بات میں قسمیہ کهتا ہوں کہ جو ایمان اور اعتقاد مجھے حضرت مرزا صاحب پر ہے. مہرا خیال ہے کہ آپ کو بھی جو بیعت کر چکے ہیں اتنا نہیں ہو گا. ... میرے بعيت نہ کرنے کے وجوهات اور ہی ہیں. باقی میرے دل کی حالت کا آپ اس سے اندازہ لگا سکتے ہیں کہ اس پيشگوئی کے وقت آریوں نے ليکھرام کی وجہ سے اور عیسائیوں نے آتہم کی وجہ سے مجهے لاکھ لاکھ روپیہ دينا چاھا. تاکہ کسی طرح مرزا صاحب پر نالش کرو. اگر وہ روپیہ میں لیتا تو امیر کبیر بن سکتا تھا، مگر وہی ایمان اور اعتقاد تھا جس نے مجھے اس فعل سے روکا.

Når det gjelder troskapsed, sverger jeg at den tro som jeg har på og overbevisning jeg har om Mīrzā al-Qādiyānī, har nok ikke engang dere i samme grad som meg – dere som allerede har avlagt troskapsed. […] Bakgrunnen for at jeg ikke avla troskapsed, er noe annet. Ellers kan dere forstå tilstanden i mitt hjerte fra det faktum at på tidspunktet for denne profetien tilbød aryafolket meg hundretusen rupier på grunn av Lekhrām, og de kristne tilbød meg det samme på grunn av Ātham – slik at jeg på en eller annen måte skulle anklage Mīrzā al-Qādiyānī. Hvis jeg hadde tatt imot disse pengene, kunne jeg ha blitt en rik mann. Men det var nettopp min tro og overbevisning som hindret meg i å begå denne handlingen. {{ref:334}}

Det er ikke vår oppgave å verifisere om dette intervjuet noen gang fant sted eller ikke. Men hvis det Aḥmadiyyah-gruppen påstår er sant om at Solṭān Moḥammad angret, er det nødvendig å stille følgende spørsmål:

1. Hvorfor skilte han ikke seg fra Moḥammadī Begom som var Mīrzā al-Qādiyānīs brud gjennom et ekteskap, der Gud viet dem til hverandre?
2. Hele livet levde Solṭān Moḥammad i ekteskap med en kvinne som egentlig var gift med en annen person, men så ble gift med ham uten å først bli skilt fra Mīrzā al-Qādiyānī?

• Hvis man godtar Mīrzā al-Qādiyānīs påstand om at ekteskapet hans ble annullert etter at Moḥammad Solṭān angret, blir vi nødt til å spørre om den tiden som allerede hadde passert?

3. Kan dette kalles sann tro og oppriktig omvendelse, hvis man antar troen på noen, men fortsetter å leve med den personens hustru og få flere barn med henne?

Når det ovennevnte er påpekt, går vi videre med den andre siden av saken. 03.03.1923 uttalte Solṭān Moḥammad seg om denne saken:

14.03.1924 ble denne uttalelsen gjengitt med fem andre som var vitner til det Solṭān Moḥammad sa. Totalt skrev seks personer under denne uttalelsen. {{ref:335}}

Aḥmadiyyah-gruppen mener at deres bevis er et håndskrevet brev fra Solṭān Moḥammad; derfor er deres sak sterkere og mer autentisk. Manẓōr Aḥmad Chinyōtī (1931–2004) påtok seg en oppgave med å følge opp denne saken. I verket Peghām-e hidāyat samlet han flere viktige bevis som tilbakeviser Aḥmadiyyah-gruppens påstand.

Chinyōtī skrev at i juni 1965 dro han for å besøke Moḥammadī Begom som fortsatt levde. Hun var bosatt i Chak Shahzādiyā wala. Chinyōtī dro dit sammen med en elev. De besøkte en venn som skulle hjelpe dem med å finne henne. En ung mann fra hennes landsby hjalp dem, men han sa at hennes sønn var en streng person og en pensjonert politimester. Faren til den unge mannen skulle hjelpe dem videre, men sa at det var en vanskelig oppgave. Chinyōtī fortsatte å fortelle om at Moḥammadī Begoms sønner hadde mye jord og var velstående. Moḥammadī Begoms eldste sønn het Mīrzā Isḥāq. Han valgte å slutte seg til Aḥmadiyyah-gruppen i omtrent 1930 på grunn av en kvinne han ville gifte seg med, mens resten av Moḥammadī Begoms barn var muslimer. Folket i landsbyen fortalte at hun hatet denne sønnen mye for at han hadde blitt en av Aḥmadiyyah-gruppen. Chinyōtī møtte Mīrzā Isḥāq, og han bekreftet at hans far og mor begge var muslimer og tilhørte ikke Aḥmadiyyah-gruppen. De fikk til slutt møtt Moḥammadī Begom, men hun må ha vært nærmere 90 år på den tiden, skrev Chinyōtī. Han hadde mange spørsmål han ville spørre henne, men tok hensyn til hennes alder. Da sønnen presenterte dem, sa han til moren at dette er ikke-Aḥmadiyyah imamer som har kommet for å møte deg, det gjorde henne glad. Året etter ville Chinyōtī igjen besøke Moḥammadī Begom, men fikk brev av sin venn om at hun hadde gått bort. {{ref:336}}

Etter dette besøket fikk også Chinyōtī brev fra svigersønnen til Moḥammadī Begom, som bekreftet det samme om at en sønn sluttet seg til Aḥmadiyyah-gruppen, mens resten av familien var muslimer. Sønnene sendte også et brev og bekreftet at moren ikke hadde noe å gjøre med Aḥmadiyyah-gruppen. De fortalte at hun døde 19.11.1966 i Lahore. Dette var håndskrevne brev, deres skannede format ble inkludert i verket Peghām-e hidāyat. {{ref:337}}

4.21.6.34 Oppsummering

Moḥammadī Begom (1875–1966)

• Eldste datter til Mīrzā Aḥmad Beg fra Hoshiarpur. {{ref:338}}
• Søster til Mīrzā al-Qādiyānī, Morād Bībī, var gift med storebroren til Mīrzā Aḥmad Beg.
• Familiene kjente godt til hverandre, med flere gifte slektninger.
• Mīrzā al-Qādiyānī profeterte at Aḥmad Begs datter skulle bli hans hustru.
• Denne profetien er en av de mest omtalte hendelsene i Mīrzā al-Qādiyānīs liv, og anses som hans mest mislykkede profeti.
• Det hele startet to år etter ekteskapet med Noṣrat Jahān Begom i 1884, det vil si i 1886. {{ref:339}}

1886

• Mīrzā al-Qādiyānī hevdet å ha mottatt en åpenbaring om at han ville få en åndelig og fysisk fullkommen sønn.
• Han trodde sønnen ville komme fra hans hustru Noṣrat Jahān Begom, men åpenbaringen avslørte et nytt ekteskap.
• Den nye hustruen skulle være rettskaffen og god av natur.
• Mīrzā al-Qādiyānī så fire frukter i en drøm, og den største ble tolket som tegn på en velsignet sønn. {{ref:340}}

20.02.1886

• Gud kunngjorde at Mīrzā al-Qādiyānīs hus ville bli fylt med velsignelser og at han ville få mange etterkommere.
• Noen etterkommere ville dø ung, mens motstandere ville bli rammet av Guds vrede, men kunne få nåde hvis de omvendte seg og antok troen på Mīrzā al-Qādiyānī.
• Mīrzā al-Qādiyānī anså dette som et tegn på hans sannhet mot slektninger som ikke trodde på ham.
• Aḥmad Beg ble advart mot at han ville dø før tre år hvis han ikke giftet bort datteren til Mīrzā al-Qādiyānī.
• Moḥammadī Begom skulle til slutt bli Mīrzā al-Qādiyānīs hustru. {{ref:341}}

September 1886

• Mīrzā al-Qādiyānī diskuterte gledesbudet fra 20.02.1886 om at velsignede kvinner ville bli hans hustruer og føde ham barn.
• Mīrzā al-Qādiyānī blir kritisert for at de rettskafne får åpenbaringer om rettferdighet, mens horkarer får åpenbaringer om kvinner. {{ref:342}}

Februar 1888

• Aḥmad Beg ba Mīrzā al-Qādiyānī om å skrive under eiendomsdokumenter relatert til Mīrzā Gholām Ḥosayn, som hadde vært savnet i 25 år.
• Aḥmad Beg var desperat etter å få signert eiendomsdokumentene.
• Mīrzā al-Qādiyānī forsøker å utnytte Aḥmad Begs depserate situasjon.
• Moḥammadī Begom-sagaen starter. {{ref:343}}

10.05.1888

• Profetien om frieri ble sendt til Aḥmad Beg, han ble bedt om å holde det hemmelig.
• Profetien ble offentliggjort etter at jentas onkler fikk vite om det, de mislikte sterkt denne handlingen til Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:344}}

Reisen til Jalandhar og forsøk på bestikkelse

• Mīrzā al-Qādiyānī reiste til Jalandhar og var der i en måned. Der møtte han Moḥammadī Begoms onkel og bror, han ba dem om hjelp og lovet belønning.
• Mīrzā al-Qādiyānīs mål var å bestikke onkelen og broren.

Aḥmadiyyah-gruppen forsvarer Mīrzā al-Qādiyānīs handling

• Sønnen Mīrzā Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī forsvarte farens handlinger, han hevdet at alle profeter bruker lovlige midler for å oppfylle profetier. {{ref:345}}
• Mīrzā al-Qādiyānī kritiserte de som prøvde å oppfylle sine profetier gjennom svindel, han anså slike folk som verre enn hunder, griser og aper. {{ref:346}} Dette står i kontrast til hans egne handlinger som involverte press og manipulering for å få sitt ønske oppfylt.

Etikk og motivasjon

• Å bestikke folk for å få profetiene oppfylt er uetisk, spesielt når Moḥammadī Begoms far var imot ekteskapet, og når familiens motstand ble omgått ved løfter om belønning.
• Onkelens og brorens handlinger, som prøvde å overtale Moḥammadī Begoms far til å gi samtykke til ekteskapet, kan anses som forræderi mot familien, ettersom de handlet i strid med familiens ønske.

09.02.1891

• Moḥammadī Begoms bror, Moḥammad Beg, var hos Nōr ad-Dīn for behandling. {{ref:347}}

21.03.1891

• Moḥammad Beg ønsket å jobbe i politiet og ba Mīrzā al-Qādiyānī flere ganger om å få en anbefaling fra Nōr ad-Dīn.
• Mīrzā al-Qādiyānī skrev til Nōr ad-Dīn, og nevnte at Moḥammad Begs far og mor hatet ham etter at han ønsket deres datters hånd.
• Han ba Nōr ad-Dīn om å anbefale Moḥammad Beg, og at han skulle ta ham med seg for å overtale foreldrene til å godta ekteskapet. {{ref:348}}

02.05.1891

• Mīrzā al-Qādiyānī hadde to sønner med sin første hustru: Solṭān Aḥmad og Faḍl Aḥmad.
• Mīrzā al-Qādiyānī kunngjorde at Moḥammadī Begom, datter av Aḥmad Beg, skulle bli hans hustru, ifølge Guds vilje.
• Han kritiserte sønnen Solṭān Aḥmad og hans tante for å være imot ekteskapet og truet med å kutte båndene med dem hvis de fortsatte å motsi ham.
• Han erklærte at sønnen Solṭān Aḥmad ville bli arveløs, og hans mor ville få skilsmisse dersom de ikke sluttet å motsette seg ekteskapet.
• Mīrzā al-Qādiyānī oppga at denne saken ikke bare var personlig, men en guddommelig forutbestemt hendelse, og han krevde at folk skulle adlyde Guds vilje. {{ref:349}}

04.05.1891

• Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte å overtale Aḥmad Beg til å gi sin datter til ham. Han skrev til ʿAlī Sher Beg, om hvor vanskelig det var å få slekten til å godta ham.
• Han truet med å gjøre sønnen Faḍl Aḥmad arveløs dersom han ikke skilte seg fra sin hustru, Aḥmad Begs niese.
• Mīrzā al-Qādiyānī truet med at hvis ekteskapet mellom Moḥammadī Begom og en annen mann ble gjennomført, ville han frata Faḍl Aḥmad arveretten. {{ref:350}}
• I tillegg skrev han et brev til sønnens svigermor, ʿAlī Sher Begs hustru, og truet med skilsmisse hvis bryllupet ble gjennomført. {{ref:351}}
• ʿAlī Sher Beg svarte på brevet og antydet at Mīrzā al-Qādiyānī hadde gjort situasjonen verre med sine trusler og påstander. Han nektet også å tro på Mīrzā al-Qādiyānīs påstander om ham selv. {{ref:352}}
• Disse brevvekslingene pågikk i ramadan. Det er en måned når muslimene er opptatt med å tilbe Gud så mye som de klarer, mens Mīrzā al-Qādiyānī var mer opptatt med å krangle med folk om å gifte seg med en kvinne.

Bryllupsdatoen

• Biografen Dard mente at Moḥammadī Begom giftet seg 07.04.1892, {{ref:353}} men dette kan ikke stemme hvis Mīrzā al-Qādiyānī nevnte at bryllupet skulle finne sted to dager etter høytidsdagen i 1891.
• Når 07.04.1892 konverteres til den islamske kalenderen, er det 09. ramadan 1309 e.h., og Mīrzā al-Qādiyānī skrev at bryllupet skulle være etter høytidsdagen; etter ramadan.
• Et brev fra Mīrzā al-Qādiyānī datert 28.09.1891 bekrefter at noe skjedde i 1891.
• Enten ble bryllupet utsatt i ett år eller så ble datoen endret av Aḥmadiyyah-gruppen.

Mīrzā al-Qādiyānī skiller seg og gjør sønnene arveløse

• I mai eller juni 1891 gifter Moḥammadī Begom seg med en annen mann.
• Mīrzā al-Qādiyānī skrev brev til sine sønner og ba dem velge mellom ham og resten av familien.
• Solṭān Aḥmad valgte familien, mens Faḍl Aḥmad valgte faren.
• Faḍl Aḥmad skiller seg fra Aḥmad Begs niese.
• Faḍl Aḥmad bytter side etter at han gifter seg for andre gang.
• Faḍl Aḥmad døde mens Mīrzā al-Qādiyānī fortsatt levde. {{ref:354}}
• Mīrzā al-Qādiyānī forrettet ikke begravelsesbønnen til Faḍl Aḥmad og erklærte ham arveløs. {{ref:355}}
• Mīrzā al-Qādiyānī gir skilsmisse til Ḥormat Bībī. {{ref:356}}

Juli 1891

• Mīrzā al-Qādiyānī erklærer at Moḥammadī Begom vil bli hans hustru til slutt, uavhengig av familiens motstand.
• Far og slekt ville gjøre alt for å hindre ekteskapet, men Gud ville fjerne enhver hindring, og ekteskapet ville bli oppfylt til slutt. {{ref:357}}
• På tidspunktet for åpenbaringen, 16.04.1891, var profetien fortsatt ikke oppfylt.
• Mīrzā al-Qādiyānī ble alvorlig syk og trodde han skulle dø.
• Like før han trodde han skulle dø, fikk han en ny åpenbaring som overbeviste ham om at profetien ville gå i oppfyllelse. {{ref:358}}

28.09.1891

• Rostom ʿAlī mottar et brev fra en fortvilet Mīrzā al-Qādiyānī.
• Mīrzā al-Qādiyānī ber Rostom ʿAlī om å undersøke og skriftlig informere ham om hva som virkelig hadde skjedd. {{ref:359}}
• Denne korrespondansen antyder at Moḥammadī Begom ble gift i 1891.

25.07.1892

• Mīrzā al-Qādiyānī drømte om at han satt med sin hustru og en annen kvinne (Moḥammadī Begom). Hun hadde på seg røde klær av tynt gjennomsiktig stoff.
• I drømmen omfavnet han kvinnen. {{ref:360}}

14.08.1892

• Mīrzā al-Qādiyānī drømmer om Moḥammadī Begom, hodet hennes er barbert, og hun er naken.
• Han tolket dette som et tegn på at hennes ektemann ville snart dø.
• Noṣrat Jahān ser i drømmen at Moḥammadī Begom giftet seg med Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:361}}

30.09.1892

• Ifølge Aḥmadiyyah-gruppen døde Aḥmad Beg 30.09.1892, {{ref:362}} det var 5 måneder og 23 dager etter ekteskapet til Moḥammadī Begom hvis man følger datoen oppgitt av Aḥmadiyyah-gruppen.
• Hvis man mener at bryllupet fant sted i mai/juni 1891, var det omtrent 1 år og 2 måneder etter Moḥammadī Begoms bryllup.

27.12.1892

• Mīrzā al-Qādiyānī påstod å ha mottatt en åpenbaring som bekreftet hans profeti.
• Profetien ble sett på som uforanderlig, Mīrzā al-Qādiyānī var sikker på at profetien ville bli oppfylt. {{ref:363}}

Februar 1893

• Historien blir fortalt på nytt: Aḥmad Beg søkte hjelp fra Mīrzā al-Qādiyānī angående et jordstykke. Mīrzā al-Qādiyānī ba om Guds veiledning, Gud instruerte ham om å be om Moḥammadī Begoms hånd i ekteskap.
• Mīrzā al-Qādiyānī profeterte at hvis Aḥmad Beg nektet, ville Moḥammadī Begom og hele familien bli rammet av sorg og ulykke.
• Mīrzā al-Qādiyānī påstod at Moḥammadī Begom skulle gifte seg med ham, noe som ville bringe velsignelser og rettledning til folk.
• Profetien inkluderte at hvis faren nektet, ville ektemannen til Moḥammadī Begom dø innen to og et halvt år, og Aḥmad Beg ville dø innen tre år.
• Ekteskapet var skjebnebestemt og at det ville føre til at folk ble muslimer. {{ref:364}}
• Mīrzā al-Qādiyānī prøvde å friste Aḥmad Beg med mer jord og hjelp dersom han godtar Mīrzā al-Qādiyānīs frieri.
• Mīrzā al-Qādiyānī understreket at dette ikke var hans egen vilje, men Guds ord.
• Aḥmad Beg ble sint og avviste forespørselen. {{ref:365}}
• Brevet han sendte i 1886/1887 viser tydelig at Mīrzā al-Qādiyānī var desperat etter å gifte seg med Moḥammadī Begom.
• Han forsøkte å si at dette var Guds vilje, og at han ikke hadde noe personlig behov for Aḥmad Beg eller hans datter. {{ref:366}}
• Moḥammadī Begom var allerede gift med en annen, men Mīrzā al-Qādiyānī bryter en viktig islamsk lov ved å be om hånden til en gift kvinne. {{ref:367}}

August/september 1893

• Mīrzā al-Qādiyānī påstod at Moḥammadī Begom hadde blitt gift med ham, og at det var Gud som hadde viet dem.
• Han refererte til en tidligere åpenbaring fra 27.12.1892. {{ref:368}}

21.09.1893

• På nytt profeterer Mīrzā al-Qādiyānī at Moḥammadī Begoms ektemann skulle dø innen 11 måneder: august 1894.
• Mīrzā al-Qādiyānī beskrev dette som en hendelse som lå utenfor menneskelig makt og som kunne bekrefte om han var sann eller usann i sine profetier. {{ref:369}}

22.09.1893

• Mīrzā al-Qādiyānī nevnte at profetien om Moḥammadī Begom innebar seks punkter: {{ref:370}}

1. Aḥmad Beg skulle dø innen tre år.
2. Svigersønnen ville dø innen to og et halvt år.
3. Aḥmad Beg skulle ikke dø før datterens bryllup.
4. Moḥammadī Begom skulle ikke dø før hun ble enke og giftet seg med Mīrzā al-Qādiyānī.
5. Mīrzā al-Qādiyānī skulle ikke dø før alt dette hadde skjedd.
6. Mīrzā al-Qādiyānī skulle til slutt gifte seg med Moḥammadī Begom.

• Det er vanskelig å forstå hvorfor denne profetien ble betraktet som så viktig, da den innebar ganske vanlige hendelser som ekteskap, død og å gifte seg på nytt.
• Det er merkelig å mene at dette ekteskapet skulle være til stor nytte for det muslimske samfunnet, og i det hele tatt å mene at dette var en stor profeti.

1893

• Moḥammadī Begom skulle bli «brakt tilbake» til Mīrzā al-Qādiyānī. Han mente at dette var et uforanderlig løfte som ingen kunne hindre. {{ref:371}}
• Setningen «Vi skal bringe henne tilbake til deg» er merkelig, for det finnes ikke bevis på at det var et forhold mellom Mīrzā al-Qādiyānī og Moḥammadī Begom.

06.09./06.10.1894

• Aḥmad Beg døde i henhold til profetien, men Solṭān Moḥammad levde etter at profetiens frist var over.
• Mīrzā al-Qādiyānī forklarte at Solṭān Moḥammad fortsatt var «død» på en symbolsk måte.
• Mīrzā al-Qādiyānī forklarer hva det å vende om i anger er: Hvis en vantro blir en sann muslim eller hvis en syndig person slutter å synde, vil den personen bli beskyttet av Gud mot straff.
• Når det gjaldt Solṭān Moḥammad, mente Mīrzā al-Qādiyānī at hans anger og omvendelse var nødvendig for å unngå straff.
• Det betyr at Solṭān Moḥammad måtte følge Mīrzā al-Qādiyānīs lære, men det gjorde han ikke.
• Han fortsetter å hevde at Moḥammadī Begom skulle bli hans kone, et uforanderlig løfte fra Gud. Han forsikret at dette ville skje, og at Guds ord ikke kan forandres.
• Dette forholdet skulle finne sted etter at hun ble enke, noe som han mente var Guds vilje og uunngåelig.
• Han understreket at hans profetier var uforanderlige og at hvis de ikke ble oppfylt, ville det bety at Guds ord var usanne.
• Skjebnen blir forklart som to av Mīrzā al-Qādiyānī: en skjebne som ikke kan forandres, og en skjebne som kan endres gjennom skuddbønn.
• Han hevdet at skjebnen til Solṭān Moḥammad var en som kunne forandres, noe som betydde at han kunne endre sin skjebne gjennom anger og omvendelse, men samtidig hadde han sagt at dette var en uforanderlig skjebne. {{ref:372}}
• Solṭān Moḥammad forble gift med Moḥammadī Begom til han døde i 1948.
• Mīrzā al-Qādiyānī mente at hans liv var påvirket av anger, og at dette var grunnen til at han overlevde etter den opprinnelige profetien.

27.10.1894

• En påstand blir framsatt om at hvis Mīrzā al-Qādiyānī var sannferdig, ville Gud oppfylle profetien hans. Hvis ikke, ville hans skjebne være elendig.
• Det som ble påstått av Mīrzā al-Qādiyānī, betydde at hvis ikke Moḥammadī Begom giftet seg med ham, var han en løgnaktig person. {{ref:373}}

Juli 1896

• Profetien om Solṭān Moḥammad var en uforanderlig skjebne, hvis Mīrzā al-Qādiyānī var en løgner, ville han dø uten at dette ble oppfylt.
• Når profetiene ikke ble oppfylt innenfor de satte tidsrammene, prøvde Mīrzā al-Qādiyānī å tilpasse seg ved å referere til metaforer i Bibelen, der «dager» kan bety «år», og at ingenting kan hindre Guds plan. {{ref:374}}
• Her ser vi den typiske metoden til Mīrzā al-Qādiyānī: Når noe gikk galt, benyttet han seg av å komme med unnskyldninger for å forlenge eller omdefinere det som egentlig ble sagt. I stedet for å innrømme at han hadde tatt feil, forsøkte han å bøye profetienes betydning for å redde sitt ansikt.
• Mīrzā al-Qādiyānī knyttet sine påstander til profeten Moḥammad s. Han hevdet at det allerede var forutsagt at han skulle gifte seg og få barn som del av å oppfylle profetien om den lovede Messias. {{ref:375}}
• Å bruke profeten Moḥammads s navn på denne måten kan oppfattes som en manipulasjon for å styrke sin egen posisjon.
• Mīrzā al-Qādiyānī krevde at folk skulle tro på ham uten spørsmål.
• Mīrzā al-Qādiyānī insisterte på at profetiene hans var uforanderlige og skulle gå i oppfyllelse.
• Folk som ikke trodde på ham eller kritiserte ham, forstod ikke Guds vilje.
• Gud skal ha kalt ham Adam, Maria og Aḥmad og bedt ham om å bo sammen med sin hustru tre ganger. Det betydde at han skulle gifte seg tre ganger. {{ref:376}} Men han giftet seg ikke mer enn to ganger.

27.12.1898

• Flere muslimske skriftlærde erklærer Mīrzā al-Qādiyānī for å være vantro etter å ha studert hans påstander og forstått dem godt nok.
• Zatallī kunngjør lignende ting som Mīrzā al-Qādiyānī.
• Mīrzā al-Qādiyānī liker det dårlig når hans egen metode blir brukt mot ham selv. {{ref:377}}

10.08.1901

• I tidsskriftet al-Ḥakam fortsatte Mīrzā al-Qādiyānī å være overbevist om at Moḥammadī Begom skulle bli hans hustru.
• Han refererte til et tidligere brev og påpekte at Moḥammadī Begom hadde giftet seg med Solṭān Moḥammad.
• Mīrzā al-Qādiyānī mente at dette var en nødvendighet for at profetien skulle oppfylles, for det var det som var i profetien.
  • Vi blir nødt til å spørre: Hvorfor var han så desperat etter å hindre det profetien sa ved forsøk på å bestikke, true og skrive brev til folk?

• Profetien om kvinnens far og ektemannens død var betinget av å vende om i anger til Gud. Siden faren ikke omvendte seg, døde han noen måneder etter ekteskapet.
• Profetien skapte frykt i kvinnens familie, spesielt i forhold til hennes ektemann. Etter at de omvendte seg, ga Gud dem en utsettelse.
• Til tross for at det hadde gått 13 år, var Mīrzā al-Qādiyānī fortsatt overbevist om at han en dag ville gifte seg med Moḥammadī Begom. {{ref:378}}

1902

• Zattalīs handling blir erklært som respektløs. {{ref:379}}
• Mīrzā al-Qādiyānī mottar en åpenbaring om at han skal gifte seg med en enke. {{ref:380}}

20.03.1907

• 19 år har gått siden profetien om Moḥammadī Begom ble fysisk innledet.
• Mīrzā al-Qādiyānī har blitt nærmere 70 år og mistet håpet om å gifte seg med Moḥammadī Begom.
• Han framsetter igjen teorien om at det var basert på betingelsen om å vende om i anger, til tross for at han flere ganger brukte ordene «uforanderlig skjebne». {{ref:381}}

21.01.1912

• Moḥammad ʿAlī al-Lāhōrī, Lahore-gruppens leder, påpekte at det ikke er rettferdig å vurdere én profeti isolert, spesielt når det finnes tusenvis av vitnesbyrd som støtter andre profetier som Mīrzā al-Qādiyānī hadde påstått.
• Han understreket at for å trekke en rettferdig konklusjon, bør alle profetiene vurderes samlet, og ikke bare en som ikke ble oppfylt. Men han erkjente at profetien om Moḥammadī Begom ble mislyukket. {{ref:382}}
• Mīrzā al-Qādiyānī satte selv et krav på å være sannferdig: hvis én av hans profetier ikke ble oppfylt, ville han være en løgner. {{ref:383}}
• Han gjorde ekteskapet med Moḥammadī Begom til en prøve på sin sannferdighet; derfor kan det ikke ignoreres. {{ref:384}}

Solṭān Moḥammads og Moḥammadī Begoms religion

Juli 1896

• Mīrzā al-Qādiyānī utfordret at folk skulle be Solṭān Moḥammad motsi Mīrzā al-Qādiyānīs profeti. Hvis han overlevde den fastsatte perioden, skulle han betrakte seg som en løgner. {{ref:385}}

Juni 1921

• Aḥmadiyyah-gruppen påstår: {{ref:386}}
  • Solṭān Moḥammad uttrykte stor tro på Mīrzā al-Qādiyānī, men avsto fra å avlegge troskapsed, ifølge et intervju med ham.
  • Han avslo store tilbud fra både arier og kristne som ønsket at han skulle anklage Mīrzā al-Qādiyānī.

Kritiske spørsmål

• Hvorfor skilte ikke Solṭān Moḥammad seg fra Moḥammadī Begom som var gift med Mīrzā al-Qādiyānī gjennom et ekteskap viet av Gud?
• Kan det kalles oppriktig tro å leve med en annen manns hustru og få barn med henne hvis man tror på den personen?

03.03.1923

• Solṭān Moḥammad benektet at han trodde på Mīrzā al-Qādiyānīs profeti om sin død og erklærte at han alltid hadde fulgt de muslimske skriftlærde og ikke Mīrzā al-Qādiyānī. {{ref:387}}

14.03.1924

• Seks vitner bekreftet Solṭān Moḥammads uttalelse, som ble gjengitt offentlig. {{ref:388}}

Juni 1965

• Chinyōtī besøkte Moḥammadī Begom i 1965, der han fikk bekreftet at hun aldri sluttet seg til Aḥmadiyyah-gruppen.
• Chinyōtī møtte Moḥammadī Begoms eldste sønn som tilhørte Aḥmadiyyah-gruppen, men han bekreftet at foreldrene aldri var tilhengere av Aḥmadiyyah-gruppen.
• Hennes sønner sendte brev og bekreftet at hun aldri hadde tilhørt Aḥmadiyyah-gruppen. Det var bare hennes eldste sønn som tilhørte Aḥmadiyyah-gruppen.
• Moḥammadī Begom døde i 1966. {{ref:389}}

4.21.6.35 Refleksjon og konklusjon

Mīrzā al-Qādiyānīs ønske om å gifte seg med Moḥammadī Begom viser hvordan religiøse påstander og profetier kan brukes som et maktmiddel, der både trusler og fristelser blir tatt i bruk for å påvirke en families valg, men samtidig ser vi hvordan Mīrzā al-Qādiyānīs karakter og påstander blir årsaken til sterk motstand fra Moḥammadī Begom og resten av slekten.

I et desperat forsøk på å få skjebnen til å stemme overens med sin profeti, tydde han til metoder som bestikkelser og trusler, og Aḥmadiyyah-gruppen forsvarer og rettferdiggjør Mīrzā al-Qādiyānīs framgansmåte ved å si at han gjorde det for et guddommelig mål. Dette skapte en konflikt: hvordan kan en som hevder å stå for en høyere sannhet, samtidig ty til jordiske og fordervende midler for å oppnå den? Handlingen svekker i seg selv troverdigheten til profetien den skal bevise. Denne kontrasten ble ytterligere forsterket da Mīrzā al-Qādiyānī ofret sine nærmeste – ved å skille seg fra sin hustru og gjøre sønnene arveløse – for å tvinge fram en profeti som ennå ikke var oppfylt. Da forutsigelsen til slutt sviktet, og ektemannen ikke døde, stod han overfor et dilemma. Profetien var publisert og presentert som et bevis på hans sannferdighet. I stedet for å innrømme at den var diktet opp og feil, valgte han heller å omdefinere meningen med profetien. Mīrzā al-Qādiyānī kalte denne profetiens innhold om Moḥammadī Begom og hennes ektemann for uforanderlig skjebne, men når profetien slo feil, forvrengte han sin egen profeti og mente at det var hengende skjebne som kunne forandres på ved å vende om i anger. Dette fører til det avgjørende spørsmålet: Er en profetis sannhet avhengig av dens oppfyllelse i virkeligheten, eller av evnen til å tilpasse dens mening til den betydningen man selv ønsker?

I forsøket på å redde profetiens troverdighet, ble det produsert en fortelling om anger og omvendelse, en bevisst konstruksjon som skulle forsone profetiens ord med de faktiske hendelsene. Men denne taktikken blir avvist ved de direkte involvertes egne, offentlige vitnesbyrd. Hendelsen etterlater oss med et dypt reflekterende problem: Kan en profeti som må korrigeres og omtolkes for å overleve, noen gang tjene som et objektivt bevis på sannferdighet?

Aḥmadiyyah-gruppen påstår at det var et unntakskrav i profetien; hvis ikke det ene skjedde, ville det andre skje. Men i profetien fra 21.09.1893 var det ingen form for unntak. Basert på Mīrzā al-Qādiyānīs eget krav ble han erklært som løgner, fordi hans profeti aldri gikk i oppfyllelse.

4.21.7 Byllepesten

April 1902:

خدا کی وہ پاک وحی جو میرے پر نازل ہوئی. اس کی یہ عبارت ہے. اِنَّ اللّٰہَ لَایُغَیِّرُ مَا بِقَومٍ حَتّٰی یُغَیِّرُوْا مآ بِاَنْفُسِہِمْ اِنَّہٗ اَوَی الْقَرْیَۃَ. یعنی خدا نے یہ ارادہ فرمایا ہے کہ اِس بلائے طاعون کو ہر گز دُور نہیں کرے گا جب تک لوگ اُن خیالات کو دُور نہ کر لیں جو اُن کے دِلوں میں ہیں یعنی جب تک وہ خدا کے مامور اور رسول کو مان نہ لیں تب تک طاعون دُور نہیں ہو گی اور وہ قادر خدا قادیان کو طاعون کی تباہی سے محفوظ رکھے گا تا تم سمجھو کہ قادیان اِسی لئے محفوظ رکھی گئی کہ وہ خدا کا رسول اور فرستادہ قادیان میں تھا.

Guds hellige åpenbaring som ble åpenbart for meg, inneholder følgende ord: «Sannelig, Gud forandrer ikke tilstanden til et folk før de forandrer det som er i deres indre. Sannelig, Han har vendt seg mot byen.» Dette betyr at Gud har bestemt seg for å aldri fjerne denne byllepesten før folk kvitter seg med de tankene som finnes i deres hjerte. Det vil si at til ikke de antar troen på den Gud har befalt og Hans sendebud, så lenge de ikke gjør det, vil ikke byllepesten forsvinne. Den Allevnende Gud vil beskytte Qadian fra byllepestens ødeleggelse, slik at dere kan forstå at Qadian ble bevart fordi Guds sendebud og utsending var der. {{ref:390}}

Noen punkter bør bli forstått:

1. Mīrzā al-Qādiyānī tar koranverset 13:11 og mener at det har blitt åpenbart for ham.
2. Etter det velger han å kalle seg den Gud har befalt, det betyr at den som har mottatt befalinger og skal gi de befalingene videre. Det vil si et sendebud som kommer med lov og bud, ikke bare for å følge noen andres lov.
3. Han kaller seg for et sendebud, noe som er et teknisk begrep i islamsk fagspråk. Det brukes ikke for andre enn Guds profeter som har fått en egen skrift. Med dette ville han fram til at hans ord er som Koranens ord.
4. Folk skulle forandre sitt indre ved å anta troen på Mīrzā al-Qādiyānī, først da skulle byllepesten bli fjernet.
5. Qadian ville bli beskyttet mot byllepesten fordi Mīrzā al-Qādiyānī var der.

1902 – etter september og før desember sa Mīrzā al-Qādiyānī at det var mange menn og kvinner som bodde i deres hus, og det var fare for at byllepest skulle spre seg i India. Men Gud hadde lovet beskyttelse til de som bodde i Mīrzā al-Qādiyānīs hus. Hans hus skulle være som profeten Noahs e ark i byllepestens «flod». Men nå var det ikke plass til flere menn eller kvinner i Mīrzā al-Qādiyānīs ark. {{ref:391}} 10.04.1905:

1. Første delen av koranverset 8:33 som handlet spesifikt om profeten Moḥammad s, påstod Mīrzā al-Qādiyānī at han har fått åpenbart om seg selv.
2. Siste del av koranverset 27:10 ble også tatt med.
3. Han kaller seg for et sendebud gjentatte ganger.
4. Qadian er trygg takket være Mīrzā al-Qādiyānīs tilstedeværelse.

Etter tre tydelige profetier om at Qadian var beskyttet på grunn av at Mīrzā al-Qādiyānī var der, skjedde det noe katastrofalt. Bashīr Aḥmad al-Qādiyānī skrev at byllepesten rammet Qadian:

Så kom byllepesten inn i huset til Mīrzā al-Qādiyānī – 06.04.1904:

20.04.1907 innrømte Mīrzā al-Qādiyānī det faktum at byllepesten nådde hans egen familie. Sønnen Mīrzā Sharīf Aḥmad al-Qādiyānī (1895–1961) ble syk. Han hadde så høy feber at han besvimte. Mīrzā al-Qādiyānī var redd for at dette ville få hans motstandere til å si at sønnen døde av byllepesten. Mer enn det var han redd for at hans profeti om at hans familie skulle være beskyttet mot byllepesten, ville slå feil. I denne frykte begynte Mīrzā al-Qādiyānī å be til Gud, og på mirakuløst vis ble sønnen frisk. {{ref:392}} Videre fortalte han om sine tilhengere som døde av byllepesten, de var som profeten Moḥammads s følgesvenner som døde i kamp for Guds sak, hevdet han. {{ref:393}}

Til slutt forsvant byllepesten fra India, selv om flertallet av Indias befolkning ikke trodde på Mīrzā al-Qādiyānī, og de fleste av dem mente fortsatt at han var en falsk profet.

Mīrzā al-Qādiyānīs profeti var mislykket basert på følgende:

1. Byllepesten tok byen Qadian fatt.
2. Den kom inn i Mīrzā al-Qādiyānīs hus og rammet de som bodde der.
3. Hans sønn var døden nær.
4. Mīrzā al-Qādiyānī ble også selv dårlig, men han nevnte ikke om det var byllepest.
5. Aḥmadiyyah-gruppens tilhengere døde av byllepest, enda byllepesten var straffen til de som ikke trodde på Mīrzā al-Qādiyānī.
6. Folk som kalte Mīrzā al-Qādiyānī for løgner, overlevde, og til og med deres etterkommere.
7. Muslimene godtok aldri at Mīrzā al-Qādiyānī var en profet.

4.21.8 Toget mellom Mekka og Medina

En annen profeti som ble profetert, var at det skulle bli bygd en togbane mellom Mekka og Medina. Dette skulle være tegn på at Mīrzā al-Qādiyānī var den lovede Messias og rettledede imamen. Det er et faktum at det ikke skjedde mens Mīrzā al-Qādiyānī levde. I 2009 ble prosjektet innledet, og i 2018 hadde toget mellom de to hellige byene sin offisielle åpning.

01.09.1902 ble det kunngjort om at et tog som skulle kjøre mellom Mekka og Medina. Mīrzā al-Qādiyānī mente at dette ville skje innen noen få år. Han sa at arbeidet ble utført svært fort og at det om tre år kom til å være fullført. Togets eksistens var tegn på den lovede Messias' tid. Så begynte han igjen å sammenligne seg med profeten Jesus e som vanlig. Han sa at profeten Jesus e måtte anstrenge seg i 120 år på å reise rundt omkring, mens Mīrzā al-Qādiyānī kunne gjøre det på noen få måneder. Denne raske måten å reise på, fullførte betydningen av ordet «Messias» enklere og raskere enn det det kunne ha gjort på en annen tid. {{ref:394}}

08.11.1902 påstod Mīrzā al-Qādiyānī igjen at toget var tegn på den lovede Messias' tid. {{ref:395}}

Mīrzā al-Qādiyānī døde i 1908, togprosjektet som skulle bli fullført i løpet av tre år – i 1905 – ble ikke fullført før 2018. Han feilberegnet med 113 år.

4.21.9 Profetien om Manẓōr Moḥammads sønn (1866–1950)

Nōr ad-Dīn var gift med søsteren til en av Mīrzā al-Qādiyānīs tilhengere som het Manẓōr Moḥammad, han var fra Ludhiana. Mīrzā al-Qādiyānī profeterte at Manẓōr Moḥammad skulle få en sønn. Han hadde fra før to døtre. 19.02.1906:

Mīrzā al-Qādiyānī tydet dette som om at det ville være en velsignet sønn som skulle bringe glede og gode kår. Det var ikke sikkert når denne gutten ville bli født; det kunne skje fortløpende eller det kunne ta lang tid. {{ref:396}}

07.06.1906 var Mīrzā al-Qādiyānī mer sikker på sin sak. Nå profeterte han tydeligere enn forrige gang:

Det er viktig å vite at dette ikke er den samme Moḥammadī Begom som Mīrzā al-Qādiyānī ville gifte seg med. Bashīr ad-Daulah betydde at han skulle gi gledesbudet om Mīrzā al-Qādiyānīs status og framgang. Etter at han ble født, skulle profetien om det store jordskjelvet og andre profetier bli oppfylt. Dette barnet skulle også få folk til å vende om til Mīrzā al-Qādiyānī. ʿĀlam kabāb betydde at når gutten ble noe eldre, skulle verden bli rammet av en stor katastrofe. Gutten hadde faktisk fire navn og ikke bare to. Det ene navnet var Kalimah Allāh (Guds ord). Det var nødvendig at Gud skulle la guttens mor leve til denne sønnen ble født. Åpenbaringen gjorde det også tydelig ved ordene A word and two girls (ett ord og to jenter). For Manẓōr Moḥammad hadde to jenter fra før, og når denne gutten ville bli født, ville det oppfylle profetien. {{ref:397}}

19.06.1906 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī at gutten hadde enda flere navn enn fire; ni navn ble nevnt. {{ref:398}}

Vi ser på Mīrzā al-Qādiyānīs profeti:

1. En gutt skulle bli født, han skulle bli kalt Bashīr ad-Daulah.
2. Gutten skulle ha flere navn som hadde store betydninger.
3. Gjennom ham skulle mange profetier gå i oppfyllelse.
4. Moren skulle leve så lenge hun ikke hadde født denne gutten.
5. To jenter skulle få en bror.
6. Fra å være en usikker profeti, ble den en sikker profeti.

Ved å bønnfalle Gud, hadde Mīrzā al-Qādiyānī fått det store jordskjelvet utsatt, og derfor ble også fødselen til den kommende gutten utsatt. 17.07.1906 fødte Manẓōr Moḥammads hustru en jente. Enn å innse at Mīrzā al-Qādiyānīs profeti var mislykket, velger Aḥmadiyyah-gruppen heller å tolke det som at skuddbønnen hans ble godtatt og at profetien var sann. {{ref:399}}

20.04.1907 – ting hadde gått galt. Mīrzā al-Qādiyānī hadde året før profetert og kunngjort at Manẓōr Moḥammad og hustruen Moḥammadī Begom skulle få en sønn. Denne gutten skulle være et tegn på et stort jordskjelv, men Mīrzā al-Qādiyānī fortsatte å forsvare sin mislykkede profeti:

09.10.1908 døde Manẓōr Moḥammads hustru Moḥammadī Begom uten å føde den gutten som det ble profetert om. {{ref:400}}

Moḥammad Manẓōr Ilāhī som var tilhenger av Mīrzā al-Qādiyānī, kompilerte gledesbud som Mīrzā al-Qādiyānī hadde mottatt. Manẓōr Ilāhī diskuterte åpenbaringen fra 19.06.1906. Han skrev at Mīrzā al-Qādiyānī fikk åpenbaring om den gutten og hans navn, det ble til og med profetert at Moḥammadī Begom som skulle føde denne gutten. Gud vet best når og hvor denne profetien skal bli oppfylt. Mīrzā al-Qādiyānī nevnte den kvinnens navn som barnets mor, men nå som hun var dø, forsvant spesifikasjonen om morens navn. Denne profetien var av de uklare profetiene til Mīrzā al-Qādiyānī, konkluderte Manẓōr Ilāhī. {{ref:401}}

Aḥmadiyyah-gruppen forsøker på forskjellige måter å bortforklare denne hendelsen, men det er tydelig at gutten aldri ble født, og moren døde før hun fødte gutten.

4.21.10 Mīrzā al-Qādiyānī skulle dø i Mekka eller Medina

De muslimske skriftlærde har kategorisert dette som en mislykket profeti. Ser man på profetien, oppdager man at Mīrzā al-Qādiyānī bruker en velkjent metode for å leke med folks følelser. De troende skulle få inntrykk av at det skulle skje i en av de hellige byene, mens Aḥmadiyyah-gruppen skulle ha metaforer å forsvare seg med når ting ikke skjedde som Mīrzā al-Qādiyānī profeterte. 14.01.1906 uttalte Mīrzā al-Qādiyānī seg:

Det virker som om han prøver å bruke historiske hendelser som metaforer for å forklare hvordan hans liv og død kan utvikle seg i henhold til Guds vilje og tiden. Hvis man ser bort fra de fysiske byene, så gikk ikke denne profetien i oppfyllelse, selv om Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte å legge til metaforer, for han seiret aldri over muslimene. Det betyr at muslimene har aldri godtatt ham som sin profet. Heller ikke har muslimenes kritikk til hans uttalelser og påstander tatt slutt, for de muslimske skriftlærde har skrevet mange verk om læren om profetskapets avslutning, for å tilbakevise Mīrzā al-Qādiyānīs filosofi.

Noṣrat Jahān og ʿAbdollāh Sanaurī opplyste begge at de aldri så Mīrzā al-Qādiyānī utføre iʿtikāf (إعتكاف – å trekke seg tilbake i andakt). {{ref:402}} Mīr Moḥammad Ismāʿīl, Mīrzā al-Qādiyānīs svoger, bekreftet:

Det ovennevnte gjør det klart at Mīrzā al-Qādiyānī reiste aldri til Mekka eller Medina; derfor ble heller ikke profetien oppfylt fysisk. Mīrzā al-Qādiyānī døde 26.05.1908 i Lahore. Dermed kan vi fastslå at profetien ble ikke oppfylt – verken fysisk eller metaforisk.

4.21.11 ʿAbd al-Ḥakīm og profetien om å leve lengere

05.11.1907 kunngjorde Mīrzā al-Qādiyānī at han mottok en åpenbaring. I den ble det sagt av Gud: «Jeg skal forlenge ditt liv». Videre ble det forklart om det en fiende hadde sagt om at Mīrzā al-Qādiyānī ikke kom til å leve mer enn 14 måneder fra juli 1907. Det var også andre som mente at Mīrzā al-Qādiyānī kom til å dø, men Gud skulle bevise dem alle som løgnere og forlenge livet til Mīrzā al-Qādiyānī, for å la alle vite at den som forlenger livet er Gud, og alt hviler i Hans hånd. Følgende ord står i den åpenbaringen: {{ref:403}}

Dette sa Mīrzā al-Qādiyānī den gang en ex-Aḥmadī ʿAbd al-Ḥakīm forutsa at Mīrzā al-Qādiyānī kom til å dø innen 14 måneder etter juli 1907. ʿAbd al-Ḥakīm var en følger av Mīrzā al-Qādiyānī fra omtrent 1886, men han forlot Aḥmadiyyah-gruppen i 1906. Påstanden til Mīrzā al-Qādiyānīs motstandere var at han kom til å dø før september 1908. Mīrzā al-Qādiyānī sa at Gud kom til å vise at de var løgnere og forlenge livet hans, dette var ord han mottok fra Gud. Men Mīrzā al-Qādiyānī døde 26.05.1908, noe som opplyser at de guddommelige ordene som han mottok, var feil, for han skulle leve lengere enn det motstanderne fastsatte som hans siste tid.

20.05.1908 skrev Mīrzā al-Qādiyānī om at ʿAbd al-Ḥakīm fra Patiala hadde forutsagt at Mīrzā al-Qādiyānī kom til å dø innen 04.08.1908. Det ville bevise at motstanderen er sannferdig. Motstanderen skal ha påstått å ha mottatt åpenbaring og kalt Mīrzā al-Qādiyānī vantro og Antikrist. Han hadde vært en av Aḥmadiyyah-gruppen i nesten 20 år før, fortalte Mīrzā al-Qādiyānī. ʿAbd al-Ḥakīm hadde blitt utvist av Mīrzā al-Qādiyānī fra Aḥmadiyyah-gruppen på grunn av en teologisk uenighet. Gud opplyste Mīrzā al-Qādiyānī at det var heller ʿAbd al-Ḥakīm som kom til å dø enn at det skulle skje noe med Mīrzā al-Qādiyānī. Gud skulle hjelpe den som var sannferdig i Herrens øyne. {{ref:404}}

Anklagene fra Mīrzā al-Qādiyānīs side mot ʿAbd al-Ḥakīm har behov for å bli bekreftet. Mīrzā al-Qādiyānī døde innen fristen ʿAbd al-Ḥakīm satte. Ifølge Mīrzā al-Qādiyānīs egne ord ble ʿAbd al-Ḥakīm den Gud mente var sannferdig av de to. Guds løfte om å gi Mīrzā al-Qādiyānī et lengere liv, ble ikke oppfylt. Gud beskyttet ikke Mīrzā al-Qādiyānī, for han hadde det svært vondt før han døde.

4.21.12 Thanā’ Allāh al-Amritsarī (1868–1948)

Det var omtrent 30 års forskjell mellom Thanā’ Allāh al-Amritsarī og Mīrzā al-Qādiyānī. Mīrzā al-Qādiyānī utfordret Thanā’ Allāh al-Amritsarī til at de skulle nedkalle Guds forbannelse over hverandre (مباهلة – mobāhalah), slik at det skulle bli tydelig om hvem som var løgneren av dem. Etter å ha tatt feil flere ganger og sett at hans profetier var som regel mislykkede, burde Mīrzā al-Qādiyānī ha gitt seg, men han var like ivrig helt fram til sin død.

I 1896/1897 utfordret Mīrzā al-Qādiyānī 108 muslimer til å komme og nedkalle forbannelse over hverandre. Thanā’ Allāh al-Amritsarī var også en av dem. {{ref:405}}

15.04.1907 skrev han til Thanā’ Allāh al-Amritsarī. Han hadde sett at Thanā’ Allāh al-Amritsarī hadde skrevet om at Mīrzā al-Qādiyānī var en løgner og Antikrist, og at påstanden om å være Messias var oppdikt og løgn. Disse ordene fornærmet Mīrzā al-Qādiyānī, så han begynte som vanlig å komme med psykiske/åndelige trusler om at å fornekte ham, ville føre til guddommelig straff. Mīrzā al-Qādiyānī sa at hvis ikke de guddommelige straffene byllepest eller kolera rammet Thanā’ Allāh al-Amritsarī mens Mīrzā al-Qādiyānī levde, så var han ikke sendt av Gud. Dette var ikke en åpenbaring eller profeti, men bare en forbannelse fra Mīrzā al-Qādiyānīs side. Hvis alt det Mīrzā al-Qādiyānī påstod, var oppdikt og løgn, skulle Gud la ham dø mens Thanā’ Allāh al-Amritsarī levde. Han ba om at Gud skulle la en endelig dom falle mellom ham og Thanā’ Allāh al-Amritsarī: Den sanne skulle få leve, mens den løgnaktige skulle dø. Til slutt oppfordret han Thanā’ Allāh al-Amritsarī til å trykke det brevet han skrev til ham. {{ref:406}}

05.11.1907 trengte Mīrzā al-Qādiyānī å forandre på det han først sa, det var nok for å gjøre ting høytideligere:

Det han skrev før, ble forandret til guddommelige ord nå, så det kom under åpenbaring og profeti. Noen punkter er nødvendige å forstå vedrørende profetien:

1. Mīrzā al-Qādiyānī forandret på ting når han følte for det; han gjorde om egne ord til Guds når det passet ham.
2. Den løgnaktige skulle dø i løpet av livet til den sannferdige.
3. Døden skulle skje ved guddommelig straff i form av sykdommer som byllepest eller kolera.
4. Det han skrev var ikke lenger bare en forbannelse, men Guds vilje.

Atter en gang gikk det galt for Mīrzā al-Qādiyānīs del. Han døde 26.05.1908, mens Thanā’ Allāh al-Amritsarī levde til 1948. Ifølge Mīrzā al-Qādiyānīs ord døde den løgnaktige, mens den sannferdige av de to levde. Spørsmålet som gjenstår, er om «guddommelig straff» i form av sykdom rammet Mīrzā al-Qādiyānī eller ikke. Yaʿqōb ʿAlī al-ʿIrfānī skrev om Mīrzā al-Qādiyānīs siste tydelige ord. Fortelleren var Mīr Nāṣir Nawwāb (1845–1924), han var Mīrzā al-Qādiyānīs svigerfar:

Aḥmadiyyah-gruppen mener at det var noe Mīrzā al-Qādiyānī innbilte seg og at det ikke var det som stod i hans dødsattest. Mīrzā al-Qādiyānī døde av kraftig diaré og kastet også opp før han døde, hans hustru tilrettela for ham, slik at han kunne gå på do rett ved siden av sin seng.

4.21.13 Oppsummering

Et fast mønster som vi finner i Mīrzā al-Qādiyānīs mislykkede profetier, er at han profeterer ting, men når det går galt, framsetter han unnskyldninger og tolkninger som strider mot hans egne ord.

Mīrzā al-Qādiyānī hevdet i 1886 å ha mottatt en åpenbaring om at Gud ville gi ham en sønn med uvanlige egenskaper. {{ref:407}} Han satte en niårig frist for at profetien skulle oppfylles, men fikk i denne perioden flere barn som enten døde tidlig eller ikke ble utpekt som den lovede sønnen før lenge etter fødsel. {{ref:408}} Hver gang en profeti slo feil, ga han vage forklaringer og hevdet at det var tolkningen som var feil, ikke åpenbaringen. {{ref:409}} Ulike sønner ble pekt ut som den lovede sønnen til forskjellige tider, noe som skapte intern splittelse i Aḥmadiyyah-gruppen – særlig mellom Qadian- og Lahore-gruppen. {{ref:410}} Profetiene framstår i ettertid som tvetydige og mislykkede, ofte fulgt av bortforklaringer og omskrivinger av tidligere påstander.

Profetier om å få en ny sønn og å gifte seg med en enke, {{ref:411}} var to mislykkede profetier, men når det blir forklart til Aḥmadiyyah-gruppen at det gikk feil, mener de at profetiene hadde en metaforisk betydning.

I 1893 profeterte Mīrzā al-Qādiyānī at den kristne misjonæren Ātham ville dø og havne i helvete innen 15 måneder. {{ref:412}} Han sverget ved Gud at dette definitivt ville skje, og at han var villig til å bli straffet om det ikke gjorde det. {{ref:413}} Da fristen nærmet seg og Ātham fortsatt var frisk, ble det utført desperate handlinger som bønner, gråt og et ritual med kikerter – tolket som forsøk på trolldom. {{ref:414}} Ātham døde ikke, og han bekreftet offentlig at han fortsatt var kristen og frisk. {{ref:415}} I ettertid forsøkte Mīrzā al-Qādiyānī å forklare profetien bort med påstander om at Ātham hadde fått «åndelig frykt», og at det lå skjulte betingelser i åpenbaringen. {{ref:416}} Likevel motsa dette hans tidligere uttalelser. Hele hendelsen avslørte en åpenbart mislykket profeti som han senere forsøkte å bortforklare, noe som ytterligere svekket hans troverdighet.

I 1886 hevdet Mīrzā al-Qādiyānī at Gud hadde åpenbart for ham at han skulle gifte seg med Moḥammadī Begom, datter av Aḥmad Beg. Profetien inneholdt detaljer om at Moḥammadī Begom ville bli enke og deretter gifte seg med ham. {{ref:417}} Familien til Moḥammadī Begom avviste ham kategorisk og giftet henne bort til en annen mann i 1891. Mīrzā al-Qādiyānī forsøkte å overtale familien gjennom press, trusler om guddommelig straff, og forsøk på forsoning og bestikkelser. Han advarte om at familien ville bli rammet av ulykke hvis de avslo. {{ref:418}} Etter hvert som profetien ikke ble oppfylt, justerte han forklaringene og begynte å tolke dem symbolsk. {{ref:419}} Til tross for gjentatte utsettelser og omtolkninger, ble ekteskapet aldri virkelighet. Mange betrakter dette som hans mest pinlige og klart mislykkede profeti, som skadet hans omdømme for alltid.

Mīrzā al-Qādiyānī hevdet i 1902 at Gud hadde åpenbart at byllepesten ikke ville ramme byen Qadian så lenge han bodde der, og at hans hus var beskyttet av Gud. Han sa at Gud ville ødelegge byen hvis det ikke var for Mīrzā al-Qādiyānīs tilstedeværelse, og at byllepesten var en straff mot dem som avviste ham som Guds sendebud. {{ref:420}} Men i 1904 og 1907 kom byllepesten til Qadian, og flere dødsfall skjedde blant Mīrzā al-Qādiyānīs naboer. Den kom også inn i hans eget hus: familiemedlemmer fikk symptomer, inkludert hans egen sønn som var døden nær. Selv Mīrzā al-Qādiyānī følte seg svært dårlig. {{ref:421}} Flere av hans egne tilhengere døde, noe som var i strid med profetien. {{ref:422}} Utenom en liten gruppe fornektet alle i India ham og var enige om at han var en falsk profet.

Mīrzā al-Qādiyānī hevdet at byggingen av en jernbane mellom Mekka og Medina var et tegn på at han var den lovede Messias og Mahdī. Han forutsa at prosjektet ville bli fullført i løpet av tre år (dvs. innen 1905), {{ref:423}} men togbanen ble ikke ferdigstilt før i 2018; 113 år etter hans spådom og 110 år etter hans død. Påstanden framstår derfor som feilslått og misvisende.

Manẓōr Moḥammad og hans hustru Moḥammadī Begom skulle få en sønn, ble det profetert. Gutten skulle få mange navn og bringe stor åndelig betydning, inkludert å være et tegn på et stort jordskjelv. {{ref:424}} Dette barnet ble aldri født, og moren døde i 1908 uten å ha fått denne gutten. {{ref:425}} Til tross for gjentatte profetier og forklaringer, gikk profetien aldri i oppfyllelse.

Døden innhentet Mīrzā al-Qādiyānī i Lahore i 1908, men han profeterte at han skulle dø i Mekka eller Medina. Han presenterte en metaforisk betydning «Mekka vil si seier» og «Medina vil si at folk vil godta meg». {{ref:426}} Men ingen av delene skjedde – han ble aldri anerkjent som profet av de muslimske skriftlærde, og motstanden mot hans lære vedvarte og økte. Dette er et tydelig eksempel på at Mīrzā al-Qādiyānī lagde metaforiske betydninger av alt han sa, men selv metaforene kunne ikke hjelpe ham.

I møte med en profeti fra sin tidligere tilhenger ʿAbd al-Ḥakīm, som hevdet at Mīrzā al-Qādiyānī skulle dø innen 14 måneder fra juli 1907, hevdet Mīrzā al-Qādiyānī at Gud hadde lovet å forlenge hans liv for å motbevise fiendens spådom. {{ref:427}} Likevel døde han 26.05.1908, innenfor den tidsrammen hans motstander hadde satt. Det var en direkte motsigelse av Mīrzā al-Qādiyānīs egen påstand om beskyttelse og forlengelse av livet.

Profetien om Thanā’ Allāh al-Amritsarī var blant Mīrzā al-Qādiyānīs verste profetier. Han sa at Gud ville straffe den løgnaktige av de to med død i løpet av den sannferdiges levetid, og han nevnte spesifikt at den løgnaktige ville dø av kolera eller byllepest. {{ref:428}} Mīrzā al-Qādiyānī døde før Thanā’ Allāh al-Amritsarī, og ifølge Mīrzā al-Qādiyānīs svigerfar skal han ha uttalt på sitt dødsleie at han hadde fått «epidemisk kolera». Det var nøyaktig det han sa at den løgnaktige ville bli rammet av. {{ref:429}}

Mīrzā al-Qādiyānīs profetier viser et konsekvent mønster av feilslåtte spådommer etterfulgt av bortforklaringer, omskrivninger og metaforiske tolkninger som motsier hans egne ord. Disse profetiske nederlagene: profetier om å få barn, være beskyttet mot byllepesten, uoppfylte ekteskap, feilslåtte dødsprofetier og tåkelagte symboler, avslører tydelig at hans ord ikke kom fra Gud. Basert på dette velger de muslimske skriftlærde å fornekte Mīrzā al-Qādiyānī.

4.22 Mīrzā al-Qādiyānī dør

Til tross for at Mīrzā al-Qādiyānīs fødsel er en kontroversiell sak, er de muslimske skriftlærde enige med Aḥmadiyyah-gruppen om at Mīrzā al-Qādiyānī døde 26.05.1908. Når det gjelder hans fødsel, ble han ifølge seg selv født i 1839/1840:

Ifølge de ovennevnte ordene til Mīrzā al-Qādiyānī døde han i en alder av 68 eller 69 år.

4.22.1 Oppgaven må bli oppfylt

Juli 1891 fortalte Mīrzā al-Qādiyānī om seg selv ved å fortelle om sanne profeter som Gud sender:

De som ønsker å forstå det ovennevnte, oppfordres til å studere Mīrzā al-Qādiyānīs liv og se om han klarte å oppfylle sin oppgave som sanne profeter gjør. Den oppgaven han klarte å oppfylle, var å så splid blant muslimer og danne en ny sekt, men ikke noe mer.

15.12.1900:

Denne uttalelsen er et bevis mot Mīrzā al-Qādiyānī, for han ble aldri godtatt av de troende som en profet, helgen eller rettskaffen person. Han er ikke engang ansett som en troende av de muslimske skriftlærde. Muslimene fornektet ham den gang han levde, og vi fornekter ham også etter hans død.

4.22.2 Toalettstol

En tilhenger av Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om den siste tiden. Legen Mīrzā Yaʿqōb Beg (d. 1936) skrev om det han vitnet den siste tiden av Mīrzā al-Qādiyānī:

Den lovede Messias [Mīrzā al-Qādiyānī] hadde mottatt åpenbaringen dagh-e hijrat (adskillelsens sjokk). Han hadde blitt opplyst gjennom mange andre åpenbaringer om at hans død nærmet seg. Den siste gangen han forlot Qadian for å dra til Lahore, følte han at han ikke ville vende levende tilbake til Qadian. Han uttrykte sorg over denne adskillelsen. Men det var nødvendig for skjebnen å bli oppfylt.

I Lahore bodde han først i huset til Khwājah Kamāl ad-Dīn i Aḥmadiyyah Buildings. Der mottok han en åpenbaring fra Gud: «Jeg vil beskytte alle som er i dette huset», den samme åpenbaringen han hadde mottatt om sitt eget hus i Qadian. Mīrzā al-Qādiyānī foretrakk å bo i en øvre etasje, så han flyttet til dr. Sayyid Moḥammad Ḥosayns hus som lå ved siden av Khwājahs hus. Der skrev han sitt siste verk, Peghām-e ṣolḥ (fredsbudskapet). Dets mål var å skape harmoni mellom hinduer og muslimer. Mens han skrev dette budskapet, fikk han et alvorlig diaréanfall. Selv om han tidligere hadde hatt slike anfall, klarte han seg ikke denne gangen.

På den tiden bodde jeg i den indre bydelen av Lahore. Klokken to om natten [26.05.1908] sendte Mīrzā al-Qādiyānī bud på meg i denne sykdomstilstanden. Da jeg ankom, satt han på toalettstolen, og sa til meg: «Mīrzā ṣāḥib, anbefal en medisin for meg.» Etter det sa han: «Be også for meg», og han la til: «I sannhet, helbredelsen får man ved den guddommelige bestemmelsen.»

Da han døde, husket han Gud, sin sanne Herre, med ordene: «Min elskede, min elskede». Han var helt fortapt i Guds kjærlighet, og til slutt vendte han tilbake til Ham. {{ref:430}}

Ordet chaukī (چوکی) er brukt på urdu. Chaukī betyr egentlig stol, krakk eller benk, men konteksten viser at det ikke var en vanlig stol, men en toalettstol. Det betyr at den gang Mīrzā Yaʿqōb Beg kom inn til ham, satt Mīrzā al-Qādiyānī på denne toalettstolen for å gå på do. Lahore-gruppen av Aḥmadiyyah-gruppen har oversatt det som toilet seat (toalettsete; toalettstol) på engelsk. {{ref:431}}

4.22.3 Kolera

Gjennom hele livet til Mīrzā al-Qādiyānī finner vi dokumenterte bevis på at han ofte var i krangel med de troende og bannet til dem og kastet forbannelser over dem. Han var også aktiv med å gjøre dette mot andre religiøse grupper. Så sent som 15.04.1907 kalte han byllepest og kolera for guddommelig straff. Han sa også at den som var løgner av ham og Thanā’ Allāh al-Amritsarī, skulle dø av en slik guddommelig straff. {{ref:432}}

Biografen Yaʿqōb ʿAlī al-ʿIrfānī skrev om Mīrzā al-Qādiyānīs siste tydelige ord. Fortelleren var Mīr Nāṣir Nawwāb, Mīrzā al-Qādiyānīs svigerfar:

Det er viktig å legge vekt på ordene til Mīrzā al-Qādiyānī, for han brukte ikke ord som kan være omtrentlige eller antakelige «jeg føler, jeg tror, jeg mener, kanskje», derimot sa han tydelig: «Mīr, jeg har fått kolera.»

Mīrzā al-Qādiyānī fortalte om sine kroniske sykdommer hele livet og kjente til medisinske tilstander, da han hadde studert medisin under sin far. I tillegg til det tror Aḥmadiyyah-gruppen at han mottok guddommelig veiledning, men når de føler for det, så avviser de uten å nøle Mīrzā al-Qādiyānīs kunnskap og forståelse. Han var klar over og kjente til at han led av melankoli, {{ref:433}} diabetes, {{ref:434}} hyppig vannlating og kronisk diaré, {{ref:435}} impotens {{ref:436}} og lignende. Spørsmålet som Aḥmadiyyah-gruppen må svare på, er: Hvorfor klarte ikke en person som led av kronisk diaré hele livet, og som også hadde studert medisin, skille mellom kronisk diaré og diaré og oppkast forårsaket av kolera?

4.22.4 Døden inntreffer

Mīrzā al-Qādiyānīs bakgrunn tyder på at han burde ha vært kjent med symptomene på kolera. Tegnene er diaré og oppkast som fører til dehydrering. Mīrzā al-Qādiyānī var ikke i stand til å ytre et eneste ord i sine siste timer. Den siste sammenhengende setningen han skrev, var følgende: «Jeg er veldig uttørket; derfor kan ikke jeg snakke.» {{ref:437}}

Det er sant at Mīrzā al-Qādiyānī ikke døde på toalettet eller på badet. Han gulpet heller ikke opp sin egen avføring. Slike utsagn finnes ikke i Aḥmadiyyah-gruppens litteratur. Mīrzā al-Qādiyānīs hustru fortalte at han opplevde det første diaréanfallet etter å ha spist den kvelden. De som var med ham, begynte å massere føttene hans, og han følte seg bedre. Han sovnet, så hustruen la seg også til å sove. Men kort tid etter følte han behovet for å gå på do en eller to ganger. Han følte seg så svak at han vekket hustruen. Han la seg på hennes seng, hun begynte å massere hans føtter. Etter en stund ba han henne om å sove, men hun insisterte på å massere ham. I mellomtiden opplevde han nok et diaréanfall, men han var så svak at han ikke kunne reise seg for å gå til toalettet. Derfor ordnet hustruen det slik at han kunne gå på do rett ved siden av sengen. Etter å ha fått gått på do der, reiste han seg og la seg igjen på sengen. Hun fortsatte å massere føttene hans, men han ble svakere. Han fikk et nytt diaréanfall og kastet også opp denne gangen. Han reiste seg og følte seg utmattet, falt tilbake på sengen og slo hodet på dens ramme. Hustruen sa: «Gud, hva er det som skjer?» Mīrzā al-Qādiyānī svarte: «Dette er det jeg pleide å si!» Hustruen ble redd og bekymret, så hun spurte om å hente Nōr ad-Dīn, Mīrzā al-Qādiyānī svarte at de skulle gjøre det, og han ba også om at sønnen Maḥmōd skulle bli hentet. {{ref:438}}

Siden Mīrzā al-Qādiyānī var så svak at han ikke kunne gå eller holde seg oppreist, må det ha vært den samme toalettstolen som stod ved siden av hans seng under det siste diaréanfallet, for han var for svak til å kunne sitte på huk for å bruke en potte.

De nære tilhengerne til Mīrzā al-Qādiyānī ble hos ham. Sutherland som var en kjent lege i Lahore, ble også tilkalt. 26.05.1908 døde Mīrzā al-Qādiyānī omtrent klokken 10:15 i Aḥmadiyyah Buildings i Lahore. {{ref:439}} For å kunne ta med seg liket tilbake til Qadian ut av Lahore, trengte Aḥmadiyyah-gruppen en dødsattest som erklærte at han døde av diaré, og ikke kolera. Her mener de muslimske skriftlærde at detaljer om Mīrzā al-Qādiyānīs siste timer ble holdt skjult, og en dødsattest ble utstedt basert på Aḥmadiyyah-gruppens vilje, mens Aḥmadiyyah-gruppen mener at de muslimske skriftlærde tar feil. I alle fall var Mīrzā al-Qādiyānī enig med de muslimske skriftlærde om at han var blitt rammet av kolera.

4.22.5 Oppsummering

Mīrzā al-Qādiyānī døde 26.05.1908, ifølge både Aḥmadiyyah-gruppen og de muslimske skriftlærde. Han ble født i 1839 eller 1840 og døde dermed i en alder av 68 eller 69 år.

Sanne profeter dør ikke før deres oppgave er fullført og deres budskap er godtatt. Dette ble sagt i juli 1891 og gjentatt i 1900. {{ref:440}} Kritikken er at hans budskap aldri ble akseptert av det muslimske fellesskapet, og at han i stedet skapte splid og en ny sekt.

Under sitt siste sykdomsforløp i Lahore fikk han alvorlig diaré. Han var for svak til å bruke vanlig toalett; derfor satt han på en toalettstol (chaukī), noe som også blir bekreftet av Aḥmadiyyah-kilder. Aḥmadiyyah-gruppen oversetter det til toilet seat på engelsk. Han ba om medisin og bønn, men han døde av denne sykdommen.

«Mīr, jeg har fått epidemisk kolera», sa Mīrzā al-Qādiyānī til sin svigerfar Mīr Nāṣir Nawwāb, og det var hans siste tydelige uttalelse. {{ref:441}} Dette viser at han selv mente at han døde av epidemisk kolera.

Mīrzā al-Qādiyānī hadde medisinsk bakgrunn og kjente til ulike sykdommer. Han led av kronisk diaré, melankoli, diabetes og flere plager. Spørsmålet vi vil stille, er: Hvordan kunne en som hadde medisinsk kunnskap og kjente sine egne kroniske sykdommer, ta feil når han selv sa han hadde kolera?

Det ble utstedt en dødsattest som sa han døde av diaré. Dette gjorde det mulig å transportere liket til Qadian. De muslimske skriftlærde mener detaljene om dødsforløpet ble skjult og at koleradiagnosen ble ignorert, selv om Mīrzā al-Qādiyānī selv bekreftet den.

Til tross for forsøk på å tone det hele ned, viser både hans egne ord og det medisinske forløpet at Mīrzā al-Qādiyānī døde av kolera – noe han selv bekreftet før sin død – og hans selvpåståtte profetiske oppgave ble aldri oppfylt, for det muslimske fellesskapet godtok ikke ham.