3 Kapittel 2: Litteraturgjennomgang – Forskere som gjør muslimer oppmerksom på denne fitnah

I islamsk terminologi er ordet trosoverbevisning kjent som ʿaqīdah, et begrep som brukes for å referere til en persons sanne tro. De skriftlærde har alltid fokusert på å formidle den riktige trosoverbevisningen til muslimene, og derfor er det viktig å fastslå dens grunnprinsipper. Gud sa at Han ikke sendte et eneste sendebud før profeten Moḥammad ﷺ uten at det ble åpenbart for dem alle at det kun finnes én Gud som er verdig tilbedelse (Koranen 21:25).

Profeten Moḥammad ﷺ overleverte Guds bok og sine tradisjoner til dem som kom etter profeten ﷺ, slik at de som holdt fast ved dem, ikke skulle avvike fra den sanne veien (Al-Madanī, 1985, bind 2, s. 899, beretning #3). Disse verkene illustrerer den sanne trosoverbevisningen og dens grunnleggende elementer. Med andre ord avslører trosoverbevisningen om en person er en ekte troende. Basert på dette er mange skriftlærde opptatt av å skille mellom sann og usann trosoverbevisning.

3.1 Fitnah-en oppstår

Aḥmad (1994) fokuserte på forbindelsen mellom britene og al-Qādiyānī. Han undersøkte bevegelsens politiske historie ved å avdekke dens forhold til britisk imperialisme og militant jødisk nasjonalisme. Han argumenterte for at under britisk styre i India var majoriteten av befolkningen analfabeter. Fattigdom var utbredt, mens de som sverget lojalitet til britene, nøt et bedre liv. India bestod av mange religioner, der hinduer, muslimer, sikher, kristne (en gruppe i vekst på grunn av britisk styre) og buddhister levde side om side. Politisk var India splittet mellom dem som var lojale mot britene og dem som ønsket frihet.

Aḥmad (1994) undersøkte al-Qādiyānīs bakgrunn og fant at han stammet fra en mogulfamilie fra Samarkand som hadde utvandret til India og bosatt seg i Qadian i Gurdaspur. Der ble al-Qādiyānī født i 1839/1840. I 1876 begynte folk å legge merke til ham, da han erklærte at han mottok åpenbaringer fra Gud. Etter det hevdet han i 1883 å være en profet. Men på grunn av reaksjoner fra de skriftlærde, trakk han seg tilbake og søkte andre måter å oppnå profetstatus på, for eksempel ved å fremstille seg selv som Messias eller Mahdī. Mellom 1876 og 1891 utstedte skriftlærde gjentatte ganger religiøse dommer mot ham (Aḥmad, 1994).

Al-Qādrī (2008) påpekte at en fitnah oppstod på det indiske subkontinentet. Det britiske styret i India hadde problemer med å kontrollere den muslimske befolkningen i India; derfor trengte de en lojal person med en akademisk bakgrunn. India hadde en av den største muslimske befolkningen i verden og var et sted der folk kom for å handle. Når det gjaldt al-Qādiyānī, hadde han den rette personligheten, han kunne flere språk, noe som gjorde ham i stand til å spre det britiske budskapet.

Razzāq (1999) og Ẓahīr (2010) var enige om at det var det britiske styret i India som støttet fremveksten av Aḥmadiyyah-gruppen. Imidlertid var ikke dette deres hovedfokus. I stedet konsentrerte de seg om de teologiske aspektene ved gruppen og at de skriftlærde tilbakeviste dens trosoverbevisning. Khālid (1999) diskuterte den britiske støtten og ga mer detaljer, men i mindre grad enn al-Qādrī (2008) og Aḥmad (1994), som begge undersøkte de underliggende årsakene til problemet. Faktisk var hele Aḥmads (1994) bok sentrert rundt forbindelsen mellom det britiske styret i India og Aḥmadiyyah-gruppen.

De ovennevnte forskerne (dvs. Razzāq, Ẓahīr og Khālid) tok opp viktige punkter angående temaer som frihetskamp, filosofien om at britene var Guds stedfortredere på jorden, lojalitet, at dronningen var blitt lovet av Gud og litteraturen skrevet for britene. I tillegg til det belyste al-Qādrī (2008) og Aḥmad (1994) det faktum at al-Qādiyānī innrømmet at han var et produkt av britene. De refererte også til en kilde som avslørte at britene faktisk hadde skapt Aḥmadiyyah-gruppen. En rapport med tittelen The Arrival of British Empire in India beviser dette. I dokumentet forklarte britene hva de måtte gjøre for å få fullstendig kontroll over India.

Funnene til forskerne varierer når det gjelder fremveksten av sekten. Noen forskere har foreslått at britene støttet Aḥmadiyyah-gruppen, mens al-Qādrī (2008) og Aḥmad (1994) hevder at de var hovedårsaken bak bevegelsens utvikling.

Faktisk er det å være den drivende kraften bak Aḥmadiyyah-gruppens utvikling hovedårsaken til at gruppen har vært så vellykket i Vesten. I løpet av de siste 120 årene har den spredt seg over hele verden og etablert seg i noen av de beste fasilitetene. I Norge er gruppens tilbedelsessted større enn noen muslimsk moské. Bygningen har en svært attraktiv beliggenhet, fordi den ligger ved motorveien, som er hovedveien mellom Oslo og Oslo lufthavn (Gardermoen). Denne forskjellen er ikke begrenset til bare Norge, men er tydelig over hele verden. Selv om bevegelsen er mindre enn den muslimske befolkningen, har den fått mer støtte fra vestlige regjeringer og blir sett på som et undertrykt og fredelig samfunn. I kontrast har muslimer ofte vært mål for fordommer. Denne situasjonen har økt innflytelsen til Aḥmadiyyah-gruppen og gjort den mer tiltrekkende for samfunnet. Som et resultat har Aḥmadiyyah-gruppen vært i stand til å tiltrekke flere og flere folk.

3.2 Motsetninger og trosoverbevisning om profetskapets avslutning

Razzāq (1999) påpekte flere viktige punkter om motsetningene i al-Qādiyānīs påstander. Razzāq (1999) forsøkte å dekke alle disse inkonsistensene, men siden de var så mange, var det umulig å gjøre det. I boken kommenterte Razzāq (1999) al-Qādiyānīs påstander om å være profet, han refererte både indirekte og direkte til uttalelser om ham i den rollen. Al-Qādiyānī påstod å være profet, noen ganger ved å påstå at denne statusen hadde blitt tildelt ham som en tittel, mens andre ganger ved å nevne klare tegn på sitt profetskap og ord skrevet om dette profetskapet. Han koblet til og med sannheten i at Gud er Gud til sitt selvutnevnte profetskap.

Ẓahīr (2010) diskuterte grundig problemet og tilbakeviste al-Qādiyānīs påstander. Han gjorde dette ved å vise til al-Qādiyānīs motstridende synspunkter. På flere steder nevnte Ẓahīr at al-Qādiyānī forbannet en person som påstod å ha del i profetskapet etter profeten Moḥammad ﷺ. Ẓahīr (2010) presiserte at al-Qādiyānīs trosoverbevisning var den at en person ikke er en troende dersom han eller hun påstår å være profet. Videre diskuterte Ẓahīr også et viktig aspekt av al-Qādiyānīs personlighet, nemlig hans stadig skiftende synspunkter. Uansett tema, klarte al-Qādiyānī alltid å presentere inkonsekvente meninger.

En sammenligning av tilnærmingene til Razzāq (1999) og Ẓahīr (2010) viser at sistnevnte bygde sitt argument gradvis, steg for steg. Han demonstrerte hvordan al-Qādiyānīs påstander gradvis ble mer overdrevne over tid. Derimot beveget Razzāq (1999) seg frem og tilbake i tid og la ikke vekt på al-Qādiyānīs gradvis økende påstander; i stedet var fokuset på motsetningene mellom disse påstandene.

Ẓahīr (2010) beskrev opprinnelsen til Aḥmadiyyah-gruppen, inkludert det faktum at britene ikke forstod at kjernen i islam er de troendes forhold til profeten Moḥammad ﷺ. Opprinnelsen (dvs. det britiske styret i India) til al-Qādiyānīs påstand var selve årsaken bak hans motsetninger og nederlag; at han ikke var i stand til å overbevise hele det muslimske samfunnet. Disse motsetningene og at han mislykket i sin oppgave var et betydelig problem med hensyn til hans personlighet, et problem som gjorde ham uegnet til å være profet.

3.3 Blasfemi

Jalālpōrī (2005) undersøkte al-Qādiyānīs tro angående Gud. Han observerte uvanlige synspunkter, der al-Qādiyānī hevdet at Gud er en løgner. De avvikende meningene stoppet ikke der: Al-Qādiyānī hevdet å ha seksuell aktivitet med Gud og uttalte at han var Hans sæd. I moderne tid har Jalālpōrī (2005) spilt en grunnleggende rolle i å gjøre muslimer oppmerksom på disse hånlige synspunktene.

Ikke alle av al-Qādiyānīs uttalelser handlet om Gud; han angrep aktivt profetene, og spesielt profeten Jesus e, som Jalālpōrī (2005) grundig diskuterte og demonstrerte. Ifølge Jalālpōrī (2005) er det en enstemmig enighet om at al-Qādiyānī hadde problemer med hvert aspekt av trosoverbevisningen, og ikke bare med profetskapets avslutning. Hans analyse var basert på rettslige avgjørelser angående fitnah-en til Aḥmadiyyah-gruppen. Disse rettslige avgjørelsene gjør hån mot Gud til et viktig tema i hans bok. Jalālpōrī (2005) behandlet dette punktet i mer detalj enn noen annen forsker, fordi hovedmålet var å bruke al-Qādiyānīs egne utsagn for å bevise at han var vantro.

Khālid (1999) fordypet seg i temaet blasfemi mot profetene. Spesielt hevdet al-Qādiyānī at han var bedre enn alle profetene og at han var en manifestasjon av alle deres positive egenskaper. Han trodde til og med at han var den siste profeten.

På samme måte som de andre forskerne, stilte Khālid (1999) følgende spørsmål: Hvorfor hånet al-Qādiyānī profeten Jesus e, samtidig som han så på seg selv som profeten Jesu e andre komme?

Khālid (1999) tilbød en svært systematisk og detaljert analyse av al-Qādiyānīs blasfemistiske synspunkter mot alt som er hellig i islam. I sin diskusjon beviste han at al-Qādiyānī ikke tilhørte den sanne trosoverbevisningen i islam. Analysen var basert på al-Qādiyānīs hån mot Gud og profetene. Hans funn viste også at al-Qādiyānī gradvis utviklet en ideologi som fornærmet de rettroende, hellige steder, Koranen og profetisk tradisjon. Videre erklærte al-Qādiyānī muslimer som ikke-troende, som Aḥmadiyyah-gruppen burde unngå sosialt. Khālid (1999) ga en tankevekkende analyse, og forklarte at Aḥmadiyyah-gruppen ikke respekterer islam og dens tilhengere.

Etter å ha sammenlignet funnene til Jalālpōrī (2005) og Khālid (1999), blir forskjellen mellom de to tydelig. Jalālpōrī (2005) fokuserte hovedsakelig på al-Qādiyānīs blasfemi mot Gud. Å fremheve dette temaet var hans hovedmål og fungerte som et verktøy for å bevise at al-Qādiyānī var vantro. Når det gjelder Khālid (1999), var det kritiske punktet å knytte sammen alle de blasfemistiske elementene. Begge forskerne fremførte sterke argumenter og benyttet klar struktur for å bygge sine argumenter. Dette er spesielt tydelig i Khālids (1999) diskusjon om Gud og profetene. På en steg-for-steg-måte pekte han ut blasfemi mot Gud, profetene og andre personer også.

Al-Qādrī (2008) fremhevet det viktige temaet blasfemi mot profeten Jesus e. Han forklarte at å fremsette slike påstander var den eneste måten al-Qādiyānī kunne heve seg over profeten Jesus e og bevise seg selv som en mirakelutfører. Han måtte gjøre dette, da denne egenskapen er et essensielt aspekt av profetskap. Likevel misforstod al-Qādiyānī essensen av troen og dens grunnlag i respekt for og kjærlighet til profetene.

3.4 Moralsk karrakter

An-Nadwī (1958) forklarte om al-Qādiyānīs dårlige moralske karakter og hvordan den ble enda verre etter at han ble berømt.

Det at al-Qādiyānīs grådighet økte var sentral i forskningen til an-Nadwī (1958). Han demonstrerte hvordan denne grådigheten bare vokste på grunn av økt rikdom. Forbindelsen mellom det britiske styret i India og al-Qādiyānī var åpenbart sterk; dette blir ansett som hans hovedkilde til inntekt. An-Nadwī stilte et kritisk spørsmål: Var al-Qādiyānī en religiøs forkynner eller en politisk leder som bare ønsket å oppnå makt og rikdom? (An-Nadwī, 1958)

Det er tydelig at an-Nadwī (1958) fokuserte på perioden før al-Qādiyānī ble berømt og hvordan hans grådighet utviklet seg. Ẓafar (2012) presenterte en forskning som grundig tok for seg fitnah-en ved å inkludere diskusjon av alle de andre aspektene. Han diskuterte først al-Qādiyānīs uærlige karakter i detalj. Han undersøkte hans profetier, men la mer vekt på hans uærlighet. Dette ga ham rett til å stille spørsmålet om hvordan han kunne være en profet. Ẓafar (2012) vurderte videre al-Qādiyānīs uærlighet ut fra hans egne utsagn om at en bedragers handlinger er lik en frafallen persons. Han bygde sin forskning på observasjon av al-Qādiyānīs forverrede moralske karakter etter hvert som tiden gikk.

Når man sammenligner forskjellen mellom an-Nadwī (1958) og Ẓafar (2012), er det lett å se at penger og grådighet er hovedfokuset for den førstnevnte. Han knyttet dette også til det britiske styret i India, fordi det var deres hovedmål for å være i India i utgangspunktet. Mens Ẓafar (2012) anså det å etablere at al-Qādiyānī var en uærlig person som viktigere; derfor diskuterte han det mer omfattende.

Andre forskere fremhevet andre punkter. Spesielt undersøkte Razzāq (1999) al-Qādiyānīs karakter og fant mange flere løgnaktige uttalelser, samt at al-Qādiyānī var avhengig av alkohol og opium. Basert på Aḥmadiyyah-gruppens egne kilder, informerte al-Qādrī (2008) til og med at al-Qādiyānī hadde begått hor, noe som gjør hans karakter svært merkelig.

Ẓafar (2012) vurderte også al-Qādiyānī som en forfatter. Mange av hans uttalelser, som Aḥmadiyyah-gruppen fortsatt anser som sanne i dag, er noe han bare har diktet opp. Han tilskrev teorier og filosofier til skriftlærde, men i virkeligheten hadde de aldri fremmet slike påstander. Ẓafar (2012) peker på noen henvisninger til Koranen, men de versene eksisterer ikke. All denne bevisbyrden på uærlighet betydde at forskere med rette kunne erklære ham som en falsk profet.

Det ble også tydelig at Ẓafar (2012) studerte al-Qādiyānīs moralske karakter i mer detalj enn andre.

3.5 Oppsummering

Litteraturgjennomgangen har bekreftet at Mīrzā Gholām Aḥmad al-Qādiyānī fremmet en feilaktig tro. Den har videre forklart hvorfor han ikke kunne ha vært det han påstod å være. I både spesifikke og generelle termer har kapittelet diskutert hvorfor hans tro var avvikende og understreket viktigheten av å bevare den sanne troen for de troende. Til slutt ble de ulike sidene ved Aḥmadiyyah-gruppen som forskere har fokusert på, sammenlignet i dette kapittelet, og det ble også påpekt områder der forskere er enige.

3.6 Konklusjon: Å holde fast ved den sanne troen

Denne delen har presentert de forskjellige perspektivene som dannet grunnlaget for den kommende analysen. Fitnah-en vil bare øke, og Aḥmadiyyah-gruppen får muligheten til å forvirre muslimer. Dette er grunnen til at de skriftlærde kontinuerlig streber etter å gjøre folk oppmerksomme på Aḥmadiyyah-gruppens troslære og å skape bevissthet om den riktige veien. Bevissthet og økt kunnskap er de mest effektive verktøyene som det muslimske samfunnet kan bruke for å takle dette problemet. Faktisk kan disse to viktige faktorene redde det muslimske samfunnet fra farene som denne religiøse prøvelsen medfører. Den sanne troen er et svært følsomt tema; derfor er det avgjørende å forsvare den nøye.

De skriftlærde har bygget en mur som beskytter mot angrep på profetskapets avslutning. Derfor er det den kommende generasjonens ansvar å stå fast ved de prinsippene som disse skriftlærde har lagt ned, slik at de kan forbli på den rette veien og holde fast ved den sanne troen. Dette er faktisk troen som hver muslim trenger å kjenne. For å videreføre den til neste generasjon, er det nødvendig å oppnå mer kunnskap om troen på profetskapets avslutning.

Fjellhamar, 16.11.2025

خادم خدام ختم النبوة

Abo Mahi Yasir Hussain