6 Kapittel 5: Konklusjon

Aḥmadiyyah-gruppen har skapt misforståelser og en ideologi som har ført mange muslimer på villspor. Informasjon om denne religiøse prøvelsen finnes på mange språk, men det er ikke alle muslimer som forstår de språkene som informasjonen er tilgjengelig på. Som et resultat av det har denne ideologien fått lov til å spre seg i samfunn der det mangler litteratur om den. På denne måten er mange muslimer uvitende om al-Qādiyānīs ideologi. Dette gjelder også i Norge, hvor begrenset tilgang på litteratur på norsk har bidratt til at mange muslimer ikke har tilstrekkelig kjennskap til denne ideologien. Dette er også grunnen til at jeg valgte å skrive om emnet på norsk, for å gjøre informasjonen mer tilgjengelig for muslimer som ellers ikke ville hatt tilgang til den.

6.1 Forskningens oppsummering

Forskningen kombinerte historisk, komparativ og kritisk-analytisk tilnærming for å undersøke og vurdere argumentene fra begge parter, med fokus på å avklare fakta og kontekst samt evaluere påstandenes troverdighet.

Forskningen har tatt for seg en stor utfordring for muslimene. Aḥmadiyyah-gruppen fornekter profetskapets avslutning og tolker dette grunnprinsippet i islam på forskjellige måter ved å bruke feilaktig metode for å tolke islamske kilder på. Begynnelsen på al-Qādiyānīs påstand var selvmotsigende, og det samme var slutten. Forskningen har bevist at hans påstander var falske på bakgrunn av hans egne verk, som fremhever hans vantro, blasfemi og uærlige karakter (Al-Qādiyānī, 2008a, bind 18, s. 206–207; Al-Qādiyānī, 2008a, bind 22, s. 570). Al-Qādiyānīs karakter er hovedbeviset mot hans påstand. Hans selvmotsigelser førte til at han tok feil hver gang han hevdet noe som ikke var sant. Han kjempet for å få slutt på kampen for frihet mot det britiske imperiet over hele verden. Hans oppfordring til muslimske land om ikke å motstå britene beviser at han forsøkte å forderve muslimenes tro i hele verden.

Al-Qādiyānī tolket Koranens og profeten Moḥammads ﷺ ord uten å følge noen prinsipper. Han gjorde dette så frittstående som det var mulig å gjøre. Han tolket profetskapets avslutning på en måte som var til hans egen fordel. Til tross for at hans troslære var full av feil med hensyn til islam, erklærte al-Qādiyānī de troende som vantro, og sine egne tilhengere som de sanne troende (Al-Qādiyānī, 2008a, bind 22, s. 185).

Al-Qādiyānīs karakter gjør ham uverdig til å bli beskrevet som en profet, spesielt når man tar i betraktning at profetskapet ble avsluttet lenge før hans tid. Han var verken mentalt eller fysisk i stand til å være en profet, på grunn av sine vaner og fysiske tilstand (Al-Qādiyānī, 1903, s. 75–76).

En trosoverbevisning er en fast overbevisning. Hvis en person bekrefter en trosoverbevisning for så å avvise den og fremsette en ny trosoverbevisning, kan han ikke anses som troverdig mot seg selv. Når noen ikke er tro mot seg selv, blir vi nødt til å spørre om hvordan han kan være tro mot andre mennesker. Uærlighet er definitivt ikke et profetisk kjennetegn. Profetene sto fast ved sannheten uansett hva, mens al-Qādiyānīs gradvise påstander forteller en annen historie.

Blasfemi mot Gud og profetene kan bare være et tegn på en persons vantro. Al-Qādiyānī hevdet å være flere personer på én gang. Han vanæret dem ved å si at han hadde høyere status enn dem. Profeten Jesus e var den som fikk gjennomgå mest i hans verk, men samtidig hevdet han å være profeten Jesus e på forskjellige måter. En slik holdning er ikke bare uakseptabel, men også ulogisk.

Al-Qādiyānīs profetier viser tydelig at han var en løgner. Flere av hans profetier var falske, selv om han selv hevdet at hvis bare én av dem ikke ble oppfylt, ville det bevise at han var en løgner (Al-Qādiyānī, 1900, #4, s. 119). Dette viser at han var en løgner basert på sine egne ord, og de skriftlærde har bekreftet dette.

Al-Qādiyānīs død var ulik enhver profets død; derfor utgjør hans død et bevis mot ham. Faktisk var sykdommen han døde av en forbannelse som han selv hadde erklært for mange andre (Al-Qādrī, 2008, s. 790).

Muslimer som fornekter al-Qādiyānī, blir fordømt som vantro av Aḥmadiyyah-gruppen. Profeten Jesu e liv og død var et tema som al-Qādiyānī brukte på forskjellige måter for å bevise at han talte sant. Selv i dag fokuserer Aḥmadiyyah-gruppen på dette emnet for å bevise at al-Qādiyānī var en refleksjon av profeten eller en manifesterende profet (Al-Qādiyānī, 2008a, bind 18, s. 215). Muslimenes tro er tydelig vedrørende profeten Jesus e. Han er den nest siste profeten, mens profeten Moḥammad ﷺ er den siste profeten (Koranen 61:6). Det er ingen profet etter den siste profeten. Alle generasjoners skriftlærde i islam er enige i at det ikke finnes noen profet etter profeten Moḥammad ﷺ.

Forståelsen av khātam i denne konteksten er avgjørende, ettersom det er et begrep som al-Qādiyānī tolket feil og frittstående. Denne handlingen er et sterkt bevis mot ham; på arabisk har begrepet en annen betydning enn den al-Qādiyānī forsøkte å foreslå.

Etter å ha fremlagt bevis fra al-Qādiyānīs egne verk, har vi motbevist hans ideer basert på islams tre hovedkilder: Koranen, profetisk tradisjon og konsensus. Alle tre kildene er enige om at al-Qādiyānī ikke var en profet; på grunn av sin påstand kan han ikke engang kalles en troende.

6.2 Konkluderende refleksjoner

Å gjennomføre denne forskningen har vært viktig for muslimenes kommende generasjoner i Norge. En av de viktigste lærdommene fra dette prosjektet er at forskning er en kontinuerlig prosess, noe som ikke kan fullføres ved ensidige bevis. Forskere er nødt til å se på bevis fra begge sidene og veie dem opp mot hverandre for å konkludere.

Forskningen fokuserte på å besvare en rekke viktige spørsmål knyttet til Aḥmadiyyah-gruppen, fremveksten av fitnah-en og dens påvirkning på muslimer. Dette fokuset førte til en vurdering av al-Qādiyānīs påstander om profetenskapet. Det var viktig å analysere om hvem hans budskap var rettet mot. Disse undersøkelsene avdekket grunnlaget for fitnah-en.

Metodene som ble brukt av al-Qādiyānī for å forkynne sitt budskap, var avgjørende å forstå fordi de avdekket hans karakter og de taktikkene han benyttet for å oppnå sine mål. Til slutt var det viktig å forklare hvorfor de skriftlærde har tilbakevist al-Qādiyānī. De gjorde dette fordi det var deres plikt å skille sannhet fra løgn. Med andre ord, de gjorde det ikke for personlig gevinst, men for å forsvare den hellige betydningen av profetskapets avslutning.

Forskningen støtter og bekrefter de skriftlærdes standpunkt, som har undersøkt og tilbakevist al-Qādiyānīs troslære. Svarene som ble gitt i resultatdelen, viser at dette bidraget er svært meningsfullt og nyttig når det gjelder å beskytte troen på profetskapets avslutning. Spesielt ga forskningen direkte svar på al-Qādiyānīs påstander. Hans handlinger og teorier ble grundig undersøkt og tilbakevist.

Samlet sett viser forskningen tydelig hvordan al-Qādiyānīs ideologi har blitt tilbakevist og hvorfor forståelsen av profetskapets avslutning er avgjørende for muslimenes tro.