I denne delen av boken skal vi kortfattet presentere noen punkter om at profetskapet ble avsluttet.

Aḥmad Saʿīd al-Kāẓimī (1913–1986) drøftet begrepet «profet (نبي – nabī)» for å klargjøre profetskapets status. Han forklarte betydningen av «profet (nabī)» ifølge islamsk terminologi om at en profet er en person som har mottatt rettledning av Gud for å rettlede andre gjennom forkynnelse av Herrens bud. Al-Kāẓimī opplyste om at «profet (nabī)» har åtte leksikalske betydninger: (1) den som opplyser, (2) den som har blitt opplyst, (3) den tydelige veien, (4) den som blir sendt: han drar fra et sted til et annet for å forkynne Guds ord, (5) den som har blitt sendt, (6) den synlige: han utfører mirakler og lar folk oppleve det, (7) den som hører den skjulte stemmen og (8) det overlegne/høye.

Profetskapet er det som manifesterer den guddommelige eksistensen. Da Gud hadde skapt menneske og menneske var skapt slik at det var et tydelig tegn på fullkomne egenskaper, ville Gud skape en slik gruppe blant menneskene som skulle være de som de andre menneskene skulle følge. Menneskene ble delt opp i generasjoner og den utvalgte gruppen som bestod av profeter ble sendt til dem for å rettlede dem. Men disse profetene fikk høyere status og grad enn hverandre:

Da disse profetene hadde blitt sendt og noen av dem fikk høyere status enn andre av Gud, hadde Gud fra evigheten av bestemt at en profet skulle være den høyeste av dem alle. Denne profeten skulle få evnen til alle miraklene som en profet ellers fikk og alle deres gode egenskaper og moral skulle være samlet i denne unike profeten. Den profeten var bestemt som den siste profeten før profeten Adam e som var den første profeten som ble skapt. Da den siste tidsperioden for profetskapet kom, sendte Gud Sin mest elskede og høytstående profet. Den profeten kjenner vi som «profeten Moḥammad» s.

Profeten Moḥammad s er profetskapets kjedes utvalgte autoritet. Vi har lært at Gud skapte profetene for at de skulle være en autoritet blant menneskene, som de skulle følge. Dette gjaldt fra profeten Adam e til profeten Jesus e. Men så skulle profeten Moḥammad s sendes som en utvalgt autoritet, ikke bare for vanlige mennesker, men også selv for profetene. En høytidelig pakt nevnes i Koranen:

Denne høytidelige pakten beviser at der er pålagt folk å anta troen på profetene, men det var pålagt folk og profetene å anta troen på profeten Moḥammad s. Enhver profet opplyste folket om én Gud og om én profet som skulle komme ved tidens ende. De andre profetene fikk en religion som de skulle viderebringe til folk, mens profeten Moḥammad s fikk den siste religionen i en fullkommen form:

Qāsim påpekte et viktig poeng med hensyn til at religionen har blitt gjort fullkommen. Han argumenterte med:

Å være trofast mot løftene i dette koranverset , vil si å være trofast mot Guds bud og adlyde profeten Moḥammad s. Denne trofastheten og lydigheten gjør det umulig for en ny profet å komme. Qāsim konkludert med at koranverset 5:3 opplyser ikke bare om at religionen er blitt fullkommen og avsluttet, men det opplyser også om at profeten Moḥammads s profetskap er ikke avhengig av et annet profetskapet – verken tidligere eller senere.

De andre profetene kom som begrensede profeter som vil si at de kom for et folkeslag eller et landområde, men profeten Moḥammad s kom for hele universet:

Amanpōrī diskuterte betydningen av de ovennevnte koranversene ved å vise til de skriftlærdes forståelse:

Al-Qādrī forklarte at profetene ble generelt sett sendt som tegn på Guds nåde, mens profeten Moḥammad s ble sendt som selveste nåden til Herren:

Profeten Moḥammad s fikk all verdens skatters nøkler, det var ingen begrensede skatter eller mirakler. Profeten Moḥammad s sa:

Gud utvalgte og kronet profeten Moḥammad s som den siste profeten. For å bevise denne høye rangen som ingen andre kunne få eller oppnå, ble det bekreftet i Koranen:

Shafīʿ ad-Diyōbandī la vekt på at dette er det mest tydelige koranverset som fjerner all tvil om at det kan komme noen profet etter profeten Moḥammad s.

Det ovennevnte koranverset kan forstås best gjennom profeten Moḥammads s egne ord:

En annen gang klargjorde profeten s dette med et eksempel om det samme temaet:

Basert på disse grunnleggende bevisene kan ikke vi godta noen som hevder å være en profet eller et sendebud etter profeten Moḥammad s.

Ibn ʿAṭiyyah al-Andalosī (1088–1147) kommenterte om koranverset 33:40:

Ibn Abī al-ʿIzz ad-Dimashqī (1331–1390) forklarte de troendes tro om koranverset 33:40:

Denne ihukommelsens høye status er også knyttet til at profeten Moḥammad s er den siste profeten. I Koranen står det skrevet:

Qāsim argumenterte om at hvis det skulle komme en annen profet, ville hans ihukommelse fått denne opphøyde statusen. I bønnekallet og i tidebønnen er det profeten Moḥammads s navn som nevnes i trosbekjennelsen. Shafīʿ ad-Diyōbandī bekreftet at de troendes bekjenner sin tro ved profeten Moḥammad s i jordelivet, men også i etterlivet:

Gud opphøyet og eleverte profeten Moḥammads s ihukommelse til de grader at der Herrens navn ihukommes, ihukommes også profetens s. Det var for å vise alle at denne profeten s er den som har blitt utvalgt som den siste med den høyeste rang og status. Det betyr også blant annet å

adlyde sendebudet s er å adlyde Gud, og i denne lydigheten ligger den sanne seieren

ikke adlyde sendebudet s, fører til evig pine

elske sendebudet s er å elske Gud

tro på sendebudet s er å tro på Gud

fornekte sendebudet s er å fornekte Gud

glede sendebudet s er å glede Gud

motsette seg sendebudet s er å motsette seg Gud

være hyklersk mot sendebudet s, fører til Guds evige vrede uten tilgivelse

etterleve sendebudets s tradisjon, er Guds utvalgte levemåte for menneskeheten

tro på og adlyde sendebudet s gjør at gode handlinger er gyldige

ta det sendebudet s har kommet med – for det er sannheten

Følgende koranvers beviser det ovennevnte:

Disse koranversene er tydelige bevis på at Gud ga profeten Moḥammad s den høyeste rangen av alle profeter og sendebud. Gjennom koranversene lærer vi prinsipper i troen som forklarer at alt det ovennevnte er det samme for Gud og sendebudet. Hvis det skulle komme en annen profet etter profeten Moḥammad s, ville ikke denne rangen ha vært den høyeste og heller ikke forholdet og båndet mellom Gud og profeten Moḥammad s vært det sterkeste og tetteste.

Gud lærer menneskene om å ære og høyakte profeten Moḥammad s. Dette er ikke en vanlig form for respekt, for den er knyttet til både troen og handlingene. Denne respekten er Guds glede.

Gud befaler de troende om å ikke engang si et ord som kunne uttales annerledes for å fornærme og håne profeten Moḥammad s på noen som helst måte:

ʿAbd ar-Raḥmān ibn Nāṣir as-Saʿdī (1889–1957) forklarte at muslimene brukte uttrykket rāʿinā (راعنا) med dens korrekte betydning og mente at profeten Moḥammad s skulle veilede dem. Mens jødene brukte uttrykket for å håne profeten s. Gud forbød muslimene å bruke dette uttrykket for å hindre at dette hånet skulle skje. Dette forbudet gjaldt noe som i utgangspunktet var tillatt, men siden det kunne lede til noe ulovlig, ble det forbudt. Det viser hvilken stor respekt som er krevd for profeten Moḥammad s av Gud.

Gud befalte de troende om å beherske seg når de stod foran profeten Moḥammad s eller når de snakket til profeten s. For det var en forskjell mellom vanlige mennesker og profeten s. I denne kjærligheten og høyaktelsen ligger den sanne gudfryktigheten, tilgivelsen og en stor belønning:

Ṭanṭāwī al-Azharī (1928–2010) klargjorde at kapittel 49 i Koranen begynner med direkte tale til de troende, og etter det gjentas uttrykket «dere som tror» for å vektlegge respekt for profeten Moḥammad s. Denne høytidelige respekten gjaldt både i tale og handlinger, og den skulle være vedvarende. Respektløshet overfor profeten fører til Guds vrede og ens handlinger blir verdiløse. Ṭanṭāwī al-Azharī viste også til at de muslimske skriftlærde har presisert at denne respekten skal være til stede når man besøker profeten Moḥammads s hellige grav. De som respekterer profeten s, oppnår Guds glede.

Gud befalte de troende om at når profeten Moḥammad s kaller dere til noe, er ikke det det samme som når dere kaller hverandre:

Det ble åpenbart om å ikke håne og være respektløs mot de tidligere profetene, men så strenge krav vedrørende ære og høyaktelse ble ikke det satt for noen andre enn profeten Moḥammad s. Derfor er dette aspektet et bevis på at profeten Moḥammad s var den siste og høyeste av profetene. Gud viste de troende ved å selv ikke engang kalle på profeten s med profetens s navn i Koranen, mens andre profeter ble kalt på ved deres navn. Man finner ingen steder i Koranen der Gud sier «kjære Moḥammad!» ved å direkte bruke profetens s navn. Men vi ser at Gud bruker heller kjærlige måter å uttrykke seg på ved å si «kjære profet» eller andre titler.

Fārōqī belyste at trosoverbevisningen om at profetskapet ble avsluttet er ubestridelig bevist gjennom utallig mange koranvers og ḥadīth-beretninger. Med andre ord har ikke de muslimske skriftlærde basert sitt standpunkt på noen få vage bevis.

Solṭān Shāh var tydelig på at i utgangspunktet er denne trosoverbevisningen bevist til de grader at det ikke bør være mulig å stille spørsmål om emnet, men samtidig har de muslimske skriftlærde alltid sett en grunn til å kompilere bevis og presentere dem som et samlet verk som gjør det tydelig for de troende. Koranen og ḥadīth-litteraturen er islams to hovedkilder med hensyn til teologi og lov. Begge viser ubestridelig sitt standpunkt om vårt emne, og det er det det hele muslimske samfunnet har basert sin trosoverbevisning på, de er enstemmige om at det ikke kommer noen profet eller et sendebud etter profeten Moḥammad s.

Basert på det ovennevnte tydeliggjorde at-Tauḥīdī at troen på profetskapets avslutning er et grunnleggende prinsipp i troen. At-Tauḥīdī sammenlignet troen på profetskapet i troen til en person med hovedpulsåren i kroppen til en person. Med andre ord mente han at en persons tro ikke kan leve uten troen på profetskapets avslutning. Han konkluderte med at troen på profetskapets avslutning er av religionens nødvendigheter og krav.

De tidligere samfunnene ventet på den forjettede profeten s som en dag skulle komme og avslutte profetenes rekke. Det var det de lærte av sine profeter, og ingen av deres profeter hevdet noen gang at det ikke vil komme noen etter dem. På den andre siden opplyste profeten Moḥammad s selv at profeten Moḥammad s var den siste. Men samtidig advarte profeten s om at det vil være folk som vil hevde å være profeter.

Vår mester Thaubān g berettet at profeten Moḥammad s sa:

Disse ordene er såpass tydelige at en sann muslim ikke kan godta noen andre som profet etter profeten Moḥammad s. Denne beretningen og alle de andre beretningene og koranversene er bakgrunnen for at muslimene aldri har godtatt noen som profet etter profeten Moḥammad s.

ʿAlawī ibn ʿAbd al-Qādir as-Saqqāf (f. 1956) påpekte at i den ovennevnte beretningen er det et tydelig mirakel utført av profeten Moḥammad s: Profeten s opplyste om noe som skulle finne sted i framtiden etter profetens bortgang, og det har funnet sted. En advarsel ble gitt til de troende om at de skulle vokte seg mot falske profeter etter profeten Moḥammad s.

De troendes tro er avhengig av profeten Moḥammads s lære og person. Det er ved profeten s de troende oppnår trosstyrken, for det er profeten s som er deres tros kilde. Gud klargjør i Koranen:

Ifølge Al-Madīnah Islamic Research Center i Karachi er det profeten Moḥammad s som er utnevnt som den eksemplariske personen som de troende skal følge og adlyde. Profeten s tjener som et forbilde for de troende i all evighet, fordi profeten s er den siste av Guds profeter og de troens kjerne.

Det må forstås at koranverset 3:132 er framgangens formel for både dette og det kommende livet. Filosofiske argumenter og selvlagde tolkninger kan ikke svekke budskapet i det. Profeten Moḥammad s har erklært at profetskapet har tatt slutt, og det er den befalingen muslimene må følge. Gud sier:

Hvis troen skal være oppriktig og sann, er man nødt til å følge profeten Moḥammads s ord. Det berettes etter vår mester Jābir ibn ʿAbdillāh g at profeten Moḥammad s sa:

Denne lydigheten er bakgrunnen for at kjærlighet til profeten Moḥammad s er troens fullkomne stadium. Vår mester Abō Horayrah g berettet at profeten Moḥammad s sa:

Lydigheten er knyttet til kjærligheten. Å adlyde profeten Moḥammad s og følge profetens s praksis i alle deler av livet, er lydigheten, mens å elske profeten s mer enn alt annet, er kjærligheten. Disse to elementene smelter sammen til å bli troen. Trosoverbevisningen om at profetskapet tok slutt baserer seg på denne lydigheten og kjærligheten. Når ingen andre skal følges eller elskes mer enn denne profeten s, sier det seg selv at den profeten s har den høyeste graden og den som fortjener mest kjærlighet i Guds øyne. I lys av Koranens ord er den personen som later til å oppnå rettledning gjennom Koranen uten å få det gjennom profetskapet til profeten Moḥammad s en hykler:

Hykleriet som beskrives i koranverset ovenfor, er et hykleri og en forrædersk holdning som mener at man er troende, men når det kommer til å tro og følge det som står i Koranen eller ḥadīth-ene, trekker man seg bort. Koranverset beviser også at troen er avhengig av det som står i Koranen og lydighet og kjærlighet til profeten s ved å tro på profetens s ord. Ordene «og til sendebudet» forklarer at forholdet mellom de troende og profeten s er et evig forhold. Å være lydig mot og elske profeten s innebærer at troens krav var å være og gjøre det på profetens s tid, fram til vår tid (nå) og i all kommende tid.

Profeten Moḥammad s har en helt sentral og uerstattelig rolle i islam som den siste profeten sendt av Gud. Profetens s ihukommelse og status er opphøyd i Koranen, der Gud selv erklærer at profetens s ihukommelse er elevert og æret på en unik måte. Dette understreker at lydighet, kjærlighet og tro på profeten Moḥammad s er likestilt med lydighet, kjærlighet og tro på Gud selv. Å følge profetens s lære og tradisjon utgjør den sanne tro og veien til frelse, mens fornektelse eller ulydighet mot profeten s fører til evig straff.

Respekten og æren som profeten Moḥammad s tillegges, skal ikke være som den som gis til andre; den er en del av troens grunnvoller og nært knyttet til gudfryktighet. Koranen omtaler profeten s med ærefulle titler i stedet for å bruke profetens s navn direkte, det beviser Guds store kjærlighet til Sin siste profet s.

Både Koranen og ḥadīth-litteraturen er entydige og ubestridelige i sitt budskap om at profetskapet opphørte med profeten Moḥammad s. Det finnes tallrike bevis som dokumenterer at ingen profet eller sendebud vil komme etter profeten Moḥammad s, og at påstander om nye profeter etter det er usanne. Denne troslæren har vært en hjørnestein i islamsk teologi og har vært en enstemmig oppfatning blant muslimske skriftlærde gjennom tidene.

Troen på profeten Moḥammad s er troens kjerne og kilde til trosstyrke. Sann tro krever lydighet mot profeten og kjærlighet som overgår alle andre bånd, inkludert familie. Dette forholdet mellom lydighet og kjærlighet skaper grunnlaget for en ekte tro. Avvisning av profetens s rolle eller å unnlate det å følge profetens s lære, som understrekes i Koranen, er knyttet til hykleri og troens tap. Forholdet mellom troende og profeten s er derfor tidløst og gjelder for alle generasjoner.

Oppsummert viser Koranens og ḥadīth-litteraturens klare og ubestridelige budskap at profeten Moḥammad s ikke bare er islams siste profet, men også selve fundamentet for troen og den eneste rette veiviseren for menneskeheten. Profeten Moḥammads s lære og person er den høyeste autoritet og en uunnværlig kilde til rettledning for alle troende, nå og i all framtid.