Vi har til nå bevist det islams primære og sekundære kilde sier om fenomenet «profetskapets avslutning». Etter å ha bevist det gjennom de to øverste kildene, er det nødvendig å forklare standpunktet gjennom den tertiære kilden som er muslimske skriftlærdes konsensus. Før vi ser på hva muslimske skriftlærde har sagt om vårt emne, er det viktig å forklare hva konsensus er.

Ijmāʿ (إجماع) er det arabiske ordet for konsensus. Kunnskapen om grunnprinsippene i islamsk rettsvitenskap består av mange komponenter. Den viktigste av dem er komponenten «bevis», for den klargjør det kilden sier om den saken som man søker etter lovens bestemmelse om.

Bevis deles i to kategorier:

Bevis som det er enighet om

Det omfatter: Koranen, sonnah, konsensus, deduktiv analogi.

Bevis som det finnes uenighet i

Det er bevis som noen av lovekspertene mener er sanne vedrørende det de klargjør av lovens bestemmelser. Slik som: Istiḥsān (استحسان).

Vi ser at konsensus er av den betydeligere og primære kategorien. Den bygger på Koranen og sonnah.

Leksikalsk betyr ijmāʿ (konsensus) det å bestemme/vedta noe

eller være enig om noe. I Koranen står det: فَأَجْمِعُواْ أَمْرَكُمْ «Bli enige og bestem dere om deres sak […].»

Ifølge islamsk terminologi betyr det enigheten blant det rådende flertallet av muslimske skriftlærde som evner uavhengig og selvstendig tolkning av religionen (ijtihād – إجتهاد). Det kan være i en hvilken som helst tidsperiode etter profeten Moḥammads s tid og kan gjelde en hvilken som helst lov i islam: religiøs og verdslig.

Konsensusens gyldighet innebærer noen krav, slik som:

Det er mojtahidōn som må være enige om bestemmelsen. Det vil si kvalifiserte muslimske skriftlærde innenfor faget som blir enige om en islamsk lov.

En enstemmig enighet.

Enigheten finner sted etter profetens s bortgang.

Enigheten er blant mojtahidōn fra én og samme periode, det spiller ingen rolle om mojtahidōn fra andre tidsperioder er uenige med dem.

Enigheten må være basert på et gyldig bevis fra islams grunntekster (Koranen og ḥadīth-litteraturen).

Konsensus deles i to kategorier:

Al-Ijmāʿ aṣ-Ṣarīḥ (الإجماع الصريح)

Det kan defineres som «den eksplisitte konsensus». Det er når synspunktene til mojtahidōn fra én og samme periode forener seg vedrørende en sak som angår loven, og alle framsetter sitt synspunkt klart og tydelig. Dette forekommer når en sak blir offentlig, og mojtahidōn velger å si sin mening om den, og den meningen er et enstemmig synspunkt. Alle muslimske skriftlærde anser dette som et gyldig argument å bygge sin tro på.

Al-Ijmāʿ as-Sokōtī (الإجماع السكوتي)

Det kan defineres som «den implisitte konsensus». Den er basert på mojtahidōns stillhet. Det vil si at hvis en gruppe eller én av mojtahidōn utsteder fatwá (فتوى) om en spesifikk sak som angår islamsk lov, og de andre av dem får høre om det standpunktet, men de verken anerkjenner det eller protesterer mot det, vil det bli ansett som implisitt konsensus, for de forble stille om saken. Denne kategorien er omstridt, altså er lovekspertene uenige om den.

Flertallet av lovekspertene i islam er enige om at den eksplisitte konsensus er en autoritativ kilde i islamsk lov. De lovekspertene som mener det, legger vekt på at de troende må følge den loven som er utledet ved konsensus. De anser den som islams tertiære kilde og mener at når det rådende flertallet har blitt enig om en sak, er den loven etablert, slik som det som etableres ved Koranen og sonnah.

Slik som vi har forklart tidligere, er Aḥmadiyyah-gruppens holdning til islamske lovens kilder annerledes enn den muslimer har. Konsensus anses ikke som en gyldig kilde av Aḥmadiyyah-gruppen. Om man nå skulle argumentere for eller imot konsensus, bør man i det minste legge vekt på hva muslimske skriftlærde har oppfattet noe som. Det skal selvfølgelig være rom for diskusjon og argumenter, men den diskusjonen som føres, eller de argumentene som framsettes, må understøttes med bevis.

Siden profetskapet tok slutt, ga profeten Moḥammad s en klar beskjed til de troende:

Disse ordene er avgjørende for de troende og Aḥmadiyyah-gruppen å forstå: Hvis det muslimske samfunnet har enstemmig blitt enige om en sak at den strider mot deres tro, kan ikke den enigheten anses som forvillelse.

Konsensus er knyttet til profetskapets avslutning, forklarte at-Taftāzānī (1322–1390):

La oss fordype oss i de muslimske skriftlærdes enighet gjennom generasjoner for å forstå om de har uttalt seg om profetskapets avslutning og er enige om det, eller om de har valgt å være stille om vårt emne.

Selv om følgesvennenes standpunkt kommer fram gjennom beretningene etter profeten Moḥammad s, er det viktig å framheve deres forståelse av emnet. Følgesvennene var de som hørte profeten Moḥammads s ord og forstod dem best, for de hadde tilgang til å direkte spørre profeten s om hva ting betydde.

En kamp ble kjempet mot den store løgneren Mosaylimah (d. 633) under kalifperioden til vår mester Abō Bakr g. Mosaylimah påstod at han var en profet og endret islamsk lov, det var bakgrunnen for at muslimene kjempet mot ham. Det er viktig å huske at han fornektet ikke profetskapet til profeten Moḥammad s, men la til at han selv var en profet.

Den gang profeten Moḥammad s var i ferd med å dra til Tabōk for å kjempe, bestemte profeten s at vår mester ʿAlī g skulle få ansvaret for Medina. Vår mester ʿAlī spurte om han skulle være igjen blant kvinner og barn og ikke få sjansen til å kjempe for Guds sak. Profeten s sa til ham:

Vår mester Salmān al-Fārisī g berettet om hvordan han møtte profeten Moḥammad s. I den beretningen blir det fortalt at hans læremester som ba ham om å dra til Medina, fortalte at det var tiden til en profet som skulle komme. Den profeten ville bli sendt med profeten Abrahams e religion. Blant tegnene på den profeten skulle være profetseglet mellom profetens s skuldre. Profetseglet er forstått som tegn på den siste profeten.

Etter profeten Moḥammads s bortgang sa vår mester Abō Bakr g til vår mester ʿOmar g:

Vår mester Abō Horayrahs disipler gjenga at de hørte ham si:

Ibn Ḥajar al-ʿAsqalānī diskuterte profeten Moḥammads s sønns dødsfall og viste til forskjellige beretninger. I den sammenheng skal Ismāʿīl ibn ʿAbd ar-Raḥmān as-Soddī (d. 745) ha spurt:

As-Soddī gjenga at han hørte vår mester Anas ibn Mālik g si:

Ekspertene innenfor koraneksegese (تفسير – tafsīr) er sentrale i vårt tema. Tidligere diskuterte vi et koranvers (33:40) og bekreftet det som det tydeligste beviset i Koranen om at profetskapet ble avsluttet. Vi har til nå ført bevis gjennom Koranen og ḥadīth-litteraturen, og nå skal vi framlegge bevis ved korantolkernes forståelse av ordene khātam an-Nabiyyīn i koranverset 33:40. Under (6.3.1–6.3.14) ser vi deler av det muslimske skriftlærde har presentert med hensyn til temaet.

Vår mester Ibn ʿAbbās k er ansett som den øverste blant korantolkerne. Han var en følgesvenn og fetter av profeten Moḥammad s. Følgende var hans forklaring av ordene khātam an-Nabiyyīn:

Korantolkeren som er kjent som «korantolkernes imam (إمام المفسرين)» belyste khātam an-Nabiyyīn ved å kommentere:

Etter å ha diskutert profetskapets avslutning gjennom flere beretninger, konkluderte Ibn Kathīr ad-Dimashqī:

Her er det også viktig å ta med noen korantolkere fra den nyere tid, slik at leserne får innsikt i at trosoverbevisningen om at profetskapet ble avsluttet ikke har endret seg ifølge muslimene.

6.3.15.1 Moḥammad Ḥamdī Yāzir (1878–1942)

Den første koranoversettelsen i moderne Tyrkia på tyrkisk bekrefter også vår tro. Resitasjonsmåtene med a- og i-lyd i khātam/khātim ble diskutert. Det ble forklart at khātim er den som aktivt utfører handlingen. Det betyr «den som fullfører, avslutter eller forsegler». Siden et segl settes på slutten av noe for å bekrefte og attestere det, inneholder det både betydningen «slutt» og «bekreftelse». De to resitasjonsmåtene peker hver for seg på de to betydningene av khātam an-Nabiyyīn. Det vil si at profeten Moḥammad s både er den siste profeten som avslutter profetene, den siste av profetene og et guddommelig segl som bekrefter og attesterer alle profeter. Hvis ikke profeten s hadde kommet, ville de andre profetene blitt glemt, og det ville ikke vært mulig å vitenskapelig bevise deres eksistens og deres profetiske sannhet i historien. Derfor mente Yāzir at det var ved profeten Moḥammads s profetskap at de tidligere profetenes eksistens kunne bekreftes. Yāzir fortsatte med å skrive at profeten Moḥammad s er et guddommelig stempel som forsegler de tidligere profetenes profetiske oppdrag ved å oppfylle deres forutsigelser om den siste profeten (Moḥammad s). Yāzir konkluderte med at gjennom profeten Moḥammads s profetiske misjon har menneskeheten nådd sluttpunktet for religiøs utvikling. Etter profeten Moḥammad s bør man ikke vente på en annen profet, men følge profeten Moḥammads s lys.

6.3.15.2 Moḥammad Taqī ad-Dīn al-Hilālī (1893–1987) og Moḥammad Moḥsin Khān (1927–2021)

Under koranverset 2:252 diskuterer al-Hilālī og Khān beretningene vi allerede har diskutert med tanke på at profeten Moḥammad s fikk det ingen annen profet fikk, og at eksempelet som profeten Moḥammad s framla om en bygning og den siste mursteinen. Al-Hilālī og Khān konkluderte med at profeten Moḥammad s var den siste av alle profetene.

6.3.15.3 Muhammad Asad (1900–1992)

En engelsk korantolkning utgitt i 1980, tolker koranverset 33:40 slik:

6.3.15.4 Abō al-Aʿlá al-Maudōdī (1903–1979)

I verket Tafhīm al-Qor’ān valgte al-Maudōdī å oversette Koranens ord med å transkribere dem, for blant muslimene fortsatte betydningen av khātam an-Nabiyyīn å være det den alltid hadde blitt forstått som. Det må ha vært bakgrunnen for at al-Maudōdī ikke oversatte khātam an-Nabiyyīn. Men han tolket det med følgende ord:

Al-Maudōdī valgte å legge til en seksjon i slutten av korankapittelet 33 sin tolkning for å avklare hva profetskapets avslutning er. Han førte en lang diskusjon der han tilbakeviste Mīrzā al-Qādiyānīs tro. Al-Maudōdī konkluderte med at påstanden om å være profet etter profeten Moḥammad s var rett og slett en falsk og usann påstand.

6.3.15.5 Besim Korkut (1904–1975)

En oversettelse som anses å være den mest anerkjente bosniske koranvoversettelsen, ble oversatt av Korkut. Han oversatte koranverset 33:40 slik:

Hans forståelse av profetskapets avslutning kommer tydelig fram. En annen bosnisk oversettelse av koranverset 33:40 lyder som følger:

Det islamske felleskap i Bosnia-Hercegovina presiserer betydningen av khātam an-Nabiyyīn ved å vise til Ibn Jozayy al-Kalbī al-Andalosīs (1294–1340) tolkning med å skrive at det å bli erklært som «Guds sendebud» og «profetenes segl» i dette koranverset betyr at det er ingen profet etter profeten Moḥammad s. Uttrykket khātam an-Nabiyyīn to forskjellige resitasjonsmåter ble drøftet og forklart som at khātim betyr «den som forseglet profetskapet», mens khātam betyr «profetenes rekke ble forseglet med den profeten s». Profeten Moḥammad s er deres segl. Hvis noen spør: «Profeten Jesus e vil bli sendt tilbake i endetiden; derfor vil han ikke komme etter profeten Moḥammad s?» Svaret blir: «Profeten Jesus e fikk profetskapet før profeten Moḥammads s komme, så når han vender tilbake, vil han lede ifølge profeten Moḥammads s lov og være av profetens s muslimske samfunn.»

6.3.15.6 Moḥammad Motawallī ash-Shaʿrāwī al-Azharī (1911–1998)

6.3.15.7 Moḥammad Karam Shāh al-Azharī (1918–1998)

Karam Shāh al-Azharī fortsatte med å føre en lang diskusjon på flere sider med bevis fra Koranen og ḥadīth-litteraturen, men før han gjordet det, gjorde han det klart om det troen på profetskapets avslutning innebærer:

6.3.15.8 Moḥammad Sayyid Ṭanṭāwī al-Azharī (1928–2010)

6.3.15.9 Seyyed Hossein Nasr (f. 1933)

En av de mest omtalte korantolkningene i den engelsktalende verdenen tolker koranverset 33:40 på følgende måte:

Etter det ble det gjengitt tre tydelige beretninger som bekrefter at profeten Moḥammad s er den siste profeten, og at det er det khātam an-Nabiyyīn betyr.

6.3.15.10 Gholām Rasōl as-Saʿīdī (1938–2016)

På omtrent 30 sider diskuterte han om at profetskapet ble avsluttet ved profeten Moḥammad s. Han presenterte 50 autentiske beretninger og flere vers fra Koranen som bekrefter muslimenes trosoverbevisning om temaet. Mīrzā al-Qādiyānīs gradvise krav på profetskapet framlegges, og as-Saʿīdīs forskning kan oppsummeres med at det er en enighet om at den som kaller seg profet etter profeten Moḥammad s, og den som tror på den personen, følger ikke Koranens eller sonnahs lære og innfører nye ting (vranglære) i religionen som det ikke finnes noe rom for; derfor erklæres dem vantro og frafalne.

6.3.15.11 Moḥammad Taqī al-ʿOthmānī (f. 1943)

I korantolkningen etter sin far bekrefter han sin trosoverbevisning om vårt tema, for han var den som redigerte korantolkningen og autentiserte den. Hans trosoverbevisning er som følger:

6.3.15.12 Moḥammad Ṭāhir al-Qādrī (f. 1951)

Han har riktignok ikke utgitt en fullstendig korantolkning til nå, men han har utgitt en oversettelse av Koranen med tolkende parenteser. Oversettelse av koranverset 33:40 lyder som følger:

Shīʿah (شيعة) betyr egentlig en gruppe, og det viser til en gruppe folk som står sammen om samme sak og støtter samme leder. Det skrives som «sjia» på norsk. Shīʿah-muslimene utgjør 15% av alle muslimer i verden. Til tross for en del teologiske og andre uenigheter, er flertallet samlet om vårt tema. Vi ser på noen av korantolkerne blant shīʿah-muslimene.

6.3.16.1 ʿAlī ibn Ibrāhīm al-Qommī (d. 941)

6.3.16.2 Fatḥ Allāh ibn Shokr Allāh al-Kāshānī (d. 1580)

6.3.16.3 ʿAbd ʿAlī ibn Jomoʿah al-Ḥowayzī (d. 1700)

Han tolket koranverset 33:40 ved å vise til beretningen der profeten Moḥammad s framla lignelsen om en bygning og sammenlignet seg med den siste mursteinen som fullkommengjorde og fullførte bygningen. Al-Ḥowayzīs konklusjon var at profeten Moḥammad s er den siste profeten.

6.3.16.4 Moḥammad ibn ʿAbd ar-Raḥīm an-Nahāwandī (1874–1951)

La oss nå se om de ḥadīth-lærde er enige med korantolkerne når det gjelder forståelsen av khātam an-Nabiyyīn og trosoverbevisningen om profetskapets avslutning. Korantolkerne utdypet for oss Koranens ord, mens de ḥadīth-lærde vil utdype for oss det profeten Moḥammad s har erklært seg selv som: Den siste profeten s av alle profeter. Under (6.4.4–6.4.15) ser vi deler av det muslimske skriftlærde har presentert med hensyn til temaet.

Ibn ʿAbd al-Barr al-Qorṭobī (978–1071) skrev følgende:

Vi har sett tydelige beretninger gjengitt av al-Bokhārī om hvem som var den siste av profetene. Før han berettet to autentiske beretninger om bygningen og den siste mursteinen som manglet, ga han kapittelet navnet Khātim an-Nabiyyīn (خَاتِم النَّبِيِّينَ): den som avsluttet profetene. Ved å kalle kapittelet dette, erklærer han sin trosoverbevisning og forståelsen av profetskapets avslutning.

I ḥadīth-samlingen Ṣaḥīḥ Moslim kalte han kapittelet før han berettet den autentiske og velkjente beretningen om bygningen som bare manglet én murstein Żikr kauni-hi ṣallallāho ʿalayhi wa sallam khātam an-Nabiyyīn (ذِكْر كَوْنِهِ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ خَاتَمَ النَّبِيِّينَ): Det som er nevnt om at profeten Moḥammad s er den siste av alle profeter. Et kapittelnavn er alltid et navn som oppsummerer kapittelets innhold.

Al-Qasṭalānī (1447–1517) viste til det Ibn Ḥibbān al-Bostī mente om profetskapets avslutning:

أَوْ مَنِ ادَّعَى النُّبُوَّةَ لِنَفْسِهِ أَوْ جَوَّزَ اكْتِسَابَهَا وَالْبُلُوغَ بِصَفَاءِ الْقَلْبِ إِلَى مَرْتَبَتِهَا كَالْفَلَاسِفَةِ وَغُلَاةِ الْمُتَصَوِّفَةِ. وَكَذَلِكَ مَنِ ادَّعَى مِنْهُمْ أَنَّهُ يُوحَى إِلَيْهِ، وَإِنْ لَمْ يَدَّعِ النُّبُوَّةَ ... فَهَؤُلَاءِ كُلُّهُمْ كُفَّارٌ مُكَذِّبُونَ لِلنَّبِيِّ صَلَّى اللَّهُ عليه وسلم لأنه أَخْبَرَ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ أَنَّهُ خَاتَمُ النَّبِيِّينَ، لَا نَبِيَّ بَعْدَهُ. وَأَخْبَرَ عَنِ اللَّهِ تَعَالَى أَنَّهُ خَاتَمُ النَّبِيِّينَ، وَأَنَّهُ أُرْسِلَ كَافَّةً لِلنَّاسِ، وَأَجْمَعَتِ الْأُمَّةُ عَلَى حَمْلِ هَذَا الْكَلَامِ على ظاهره، وأن مفهومه المراد به دُونَ تَأْوِيلٍ وَلَا تَخْصِيصٍ فَلَا شَكَّ فِي كُفْرِ هَؤُلَاءِ الطَّوَائِفِ كُلِّهَا قَطْعًا إِجْمَاعًا وَسَمْعًا.

(1) Den som påstår at han har del i profetskapet eller godkjenner at det kan oppnås, og man kan komme seg til den graden ved å rense hjertet, slik som noen filosofer og ekstreme fanatiske mystikere påstår. (2) Det samme gjelder den av dem som påstår at det blir åpenbart noe for ham, selv om han ikke skulle påstå å ha del i profetskapet […]. Alle slike er vantro og forsverger profeten Moḥammad s. For profeten Moḥammad s opplyste at profeten s er den siste av alle profetene, og det skulle ikke komme en eneste profet etter ham s. Profeten Moḥammad s opplyste også gjennom Gud den Allopphøyde at profeten s er den siste av alle profeter og ble sendt til all menneskehet. Det er konsensus blant det muslimske samfunnet om at det er denne talen [trosoverbevisningen] som skal overbringes, slik som den har blitt tydelig uttrykt, og dens forståelse [skal overbringes]. Dens betydning skal være uten allegorisk tolkning [såkalte skjulte betydninger] og ikke gjøre den til noe spesifikt [i motsetning til dens generelle (allmenngyldige) betydning]. Det er ikke noe tvil om disse gruppenes vantro, ifølge det ubestridelige, konsensus og det som har blitt hørt [Koranen og sonnah].

Da han kommenterte beretningen om bygningen og den siste mursteinen, skrev han:

Der aż-Żahabī diskuterte profeten Moḥammads s mirakler, berettet han en beretning for å vise til sin trosoverbevisning:

Al-ʿAynī kommenterte vedrørende beretningen om bygningen og den siste mursteinen:

فَظَهَرَ أَنَّ الْمُرَادَ أَنَّهَا مُكَمِّلَةٌ مُحَسِّنَةٌ، وَإِلَّا لَاسْتَلْزَمَ أَنْ يَكُونَ الْأَمْرُ بِدُونِهَا نَاقِصًا وَلَيْسَ كَذَلِكَ، فَإِنَّ شَرِيعَةَ كُلِّ نَبِيٍّ بِالنِّسْبَةِ إِلَيْهِ كَامِلَةٌ، فَالْمُرَادُ مِنْهُ هُنَا النَّظَرُ إِلَى الْأَكْمَلِ بِالنِّسْبَةِ إِلَى الشَّرِيعَةِ الْمُحَمَّدِيَّةِ مَعَ مَا خُصَّ بِهِ مِنَ الشَّرَائِعِ. وَفِيهِ: ضَرْبُ الْأَمْثَالِ لِلتَّقْرِيبِ لِلْأَفْهَامِ، وَفَضْلُ النَّبِيِّ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ عَلَى سَائِرِ الْأَنْبِيَاءِ، وَأَنَّ اللَّهَ خَتَمَ بِهِ الْمُرْسَلِينَ وَأَكْمَلَ بِهِ شَرَائِعَ الدِّينِ.

Det er tydelig at det menes å fullføre/fullkommengjøre og forskjønne ved det, og det påstås ikke med det at uten den [siste mursteinen] er saken [det guddommelige budskapet] mangelfull, for slik er det ikke. Enhver profets lov var fullkommen med hensyn til den profeten. Meningen med det her er å vise til det mest fullkomne med hensyn til profeten Moḥammads s lov om at den har blitt utmerket over alle de andre profetiske lovene. I beretningen er det også framlagt lignelser for at det skal være så presist som mulig for å være forståelig. Beretningen viser også til profeten Moḥammads s overlegenhet over alle profetene, og den viser til at Gud avsluttet alle sendebudene med profeten Moḥammad s og fullkommengjorde med profeten Moḥammad s levemåtens alle lover.

Da han diskuterte den velkjente beretningen om bygningen og den siste mursteinen, konkluderte han med:

I tolkningen av al-Bokhārīs autentiske ḥadīth-samling kommenterte han tittelen til et kapittel som er khātam an-Nabiyyīn:

Aḥmadiyyah-gruppen trekker som regel inn Shāh Walī Allāh ad-Dihlawī som et argument og bevis på at deres trosoverbevisning stemmer. Før vi ser hvilket standpunkt han hadde, er det betydningsfullt å legge vekt på den røde tråden som forbinder de ḥadīth-lærdes trosoverbevisning til hverandre om at profetskapet tok slutt. Det har vi sett fram til denne personen, og vi vil se det hos de ḥadīth-lærde etter ham også.

ʿAbd al-Ḥaqq ad-Dihlawī (1551–1642) var en tidligere skriftlærd enn Shāh Walī Allāh ad-Dihlawī i India. Hans oppfatning i et av hans mest kjente verk Madārij an-Nobowwah støtter ikke Aḥmadiyyah-gruppens påstand. Den gang ʿAbd al-Ḥaqq ad-Dihlawī tolket beretningen om profeten Moḥammads s fem navn, skrev han at al-ʿĀqib betyr «den siste», den som kommer etter (de andre). Han støttet seg til al-Qāḍī ʿIyāḍs (1083–1149) tolkning av khātam an-Nabiyyīn. Den er allment kjent blant alle muslimer, og vi har presentert den tidligere i dette kapittelet. ʿAbd al-Ḥaqq ad-Dihlawī bekreftet også at al-ʿĀqib er det ordet som er for khātam al-Anbiyā’. Til slutt konkluderte han at ordet khātam krever/forlanger denne definisjonen, altså er ordet avhengig av den definisjonen. Med dette legger vi til grunn at det var en trosoverbevisning som var etablert omtrent 100–150 år i Delhi i India, før Shāh Walī Allāh ad-Dihlawī. Det var i Delhi Walī Allāh ad-Dihlawī ble født, vokste opp og døde. Man finner ikke et eneste verk skrevet av ham som direkte tilbakeviser den islamske trosoverbevisningen om profetskapets avslutning.

Mīrzā al-Qādiyānī mente at han var en manifesterende profet i form av profeten Moḥammad s som er khātam al-Anbiyā’ (profetenes segl). Det vil si at profeten Moḥammad s viste/åpenbarte seg gjennom Mīrzā al-Qādiyānīs person, for Gud kalte ham både Moḥammad og Aḥmad, slik var han profeten Moḥammads s eksistens og tilstedeværelse på jorden. Slike påstander støtter Aḥmadiyyah-gruppen med noen ord av Walī Allāh ad-Dihlawī, men presenterer bare en liten del av det han egentlig skrev:

Det er viktig å ta med hele avsnittet, slik at man får med seg hvilke to utsendelser Walī Allāh ad-Dihlawī diskuterte om, og om han diskuterte om en annen komme, eller den samme profeten og samme tid. Teksten lyder som følger:

وَأَعْظَمُ الْأَنْبِيَاءِ شَأْنًا مَنْ لَهُ نَوْعٌ آخَرُ مِنَ الْبَعْثَةِ أَيْضًا، وَذَلِكَ أَنْ يَكُونَ مُرَادُ اللَّهِ تَعَالَى فِيهِ أَنْ يَكُونَ سَبَبًا لِخُرُوجِ النَّاسِ مِنَ الظُّلُمَاتِ إِلَى النُّورِ، وَأَنْ يَكُونَ قَوْمُهُ خَيْرَ أُمَّةٍ أُخْرِجَتْ لِلنَّاسِ، فَيَكُونُ بَعْثُهُ يَتَنَاوَلُ بَعْثًا آخَرَ.

وَإِلَى الْأَوَّلِ وَقَعَتِ الْإِشَارَةُ فِي قَوْلِهِ تَعَالَى: هُوَ الَّذِي بَعَثَ فِي الْأُمِّيِّينَ رَسُولًا مِنْهُمْ.

وَإِلَى الثَّانِي فِي قَوْلِهِ تَعَالَى: كُنْتُمْ خَيْرَ أُمَّةٍ أُخْرِجَتْ لِلنَّاسِ...

وَنَبِيُّنَا اسْتَوْعَبَ جَمِيعَ فُنُونِ الْمَفْهُومِينَ، وَاسْتَوْجَبَ أَتَمَّ الْبَعْثَيْنِ، وَكَانَ مِنَ الْأَنْبِيَاءِ قَبْلَهُ مَنْ يُدْرِكُ فَنًّا أَوْ فَنَّيْنِ وَنَحْوَ ذَلِكَ.

Profeten Moḥammad s har den største statusen av profetene, og er den som har en annen form for utsendelse [det å bli sendt som et sendebud]. Det er Gud den Allopphøydes mening ved utsendelsen at den skulle være årsaken til å lede folk fra mørket til lyset, og at profeten Moḥammads s følgere skulle være det beste samfunnet som noen gang ble brakt fram for menneskeheten. Slik at profetens s utsendelse skulle oppnå en annen utsendelse [den første skulle lede til den andre].

Når det gjelder den første formen, ligger beviset i følgende gudsord: «Han er Den som til Mekka-folket sendte et sendebud av deres egen midte, […].»

Når det gjelder den andre formen, ligger beviset i følgende gudsord: «Dere er det beste samfunnet som er blitt brakt fram for menneskeheten […].»

Vår profet s var stor nok til å besitte alle egenskapene til de som mottar guddommelige inspirasjoner, og den storheten gjorde det nødvendig at begge utsendelsene ble fullført. Mens profetene før profeten Moḥammad s oppnådde bare en eller to egenskaper og lignende.

Det er tydelig at Walī Allāh ad-Dihlawī mente at profeten s fullførte begge disse formene for å bli sendt under sin tid, og han framla to bevis for det fra Koranen. Det vil si at det han sa, handlet om profeten Moḥammad s og ikke en ny profet som skulle komme gjennom profeten Moḥammads s profetskaps skygge, eller at profeten s skulle vise/åpenbare seg gjennom vedkommende.

Aḥmadiyyah-gruppen understøtter også sin trosoverbevisning med følgende ord skrvet av Walī Allāh ad-Dihlawī:

Ved dette utsagnet velger Aḥmadiyyah-gruppen å mene at Walī Allāh ad-Dihlawī var av samme oppfatning med tanke på en lovgivende profet og en profet som bare følger og er en ikke-lovgivende profet.

Det er essensielt å forstå at åpenbaringer som kommer til profeter, innebærer lover og regler. Det spiller ikke noen rolle om den profeten mottar en egen skrift eller ikke, men lover og regler vil han uansett motta. En åpenbaring er i seg selv et påbud om det så bare skulle være «å gå fra et sted til et annet». Mīrzā al-Qādiyānī skrev følgende:

Dette ble tolket som at Mīrzā al-Qādiyānīs lære inneholdt bud og forbud og fornyelse av de nødvendige budene i den islamske loven. Så sammenlignet han sin lære med profeten Noahs e ark. Han mente at Gud erklærte hans lære og troskapsed til ham som den arken og som kjernen i all verdens folks frelse. Disse ordene til Mīrzā al-Qādiyānī beviser at han anså seg selv som en lovgivende autoritet i tillegg til det han mente at han egentlig var.

05.11.1901 hevdet Mīrzā al-Qādiyānī at Gud hadde kalt ham både profet (نبي – nabī) og sendebud (رسول – rasōl), men han mente aldri at han hadde kommet med en ny lov. Han påstod at han hadde mottatt både profetskapet og sendebudskapet i kraft av profeten Moḥammads s profetskap. Det var derfor han hadde blitt kalt både «Moḥammad» og «Aḥmad» av Gud. Altså var Mīrzā al-Qādiyānī en som hadde blitt sendt av Gud og oppnådd meddelelser av det usette, ifølge ham selv. Disse ordene hans strider mot både hans egen definisjon om sin egen eksistens, og det Herren Gud har forklart om sendebud i Koranen. Gud sier:

Al-Qorṭobī forklarte dette ved å utdype at Toraen er jødenes skrift, Evangeliet er de kristnes skrift og Koranen er muslimenes skrift. Disse skriftene gjelder loven og tilbedelser, mens monoteismens essens er den samme i alle disse religionene. Så presiserte han at loven og tradisjonen til profeten Moḥammad s avskaffet alle de andre lovene og tradisjonene. Det vil si at hvis profeten s godkjente noen av de tidligere lovene eller tradisjonene, kunne man følge dem, hvis ikke, ble det ulovlig å følge dem.

Ar-Rāzī kommenterte:

Med andre ord kan ikke det eksistere et sendebud som følger et annet sendebuds lov uten å ha kommet med sin selvstendige lov. Koranen bekrefter denne forståelsen ved å si:

For å forstå bedre det Walī Allāh ad-Dihlawī mente ved at profetskapet tok slutt, eller om at det er mulig for andre å være profeter etter profeten Moḥammad s, må vi se på det han har skrevet i sine verk.

Under kapittelet om khawārij (de frafalne/overløperne, renegatene) og qadariyyah (dualistene) og de med lignende ideologier, skrev Walī Allāh ad-Dihlawī følgende:

وَكَذَلِكَ مَنْ قَالَ فِي الشَّيْخَيْنِ أَبِي بَكْرٍ وَعُمَرَ مَثَلًا لَيْسَا مِنْ أَهْلِ الْجَنَّةِ مَعَ تَوَاتُرِ الْحَدِيثِ فِي بَشَارَتِهِمَا أَوْ قَالَ: إِنَّ النَّبِيَّ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ خَاتِمُ النُّبُوَّةِ، وَلَكِنْ مَعْنَى هَذَا الْكَلَامِ أَنَّهُ لَا يَجُوزُ أَنْ يُسَمَّى بَعْدَهُ أَحَدٌ بِالنَّبِيِّ، وَأَمَّا مَعْنَى النُّبُوَّةِ وَهُوَ كَوْنُ إِنْسَانٍ مَبْعُوثًا مِنَ اللَّهِ تَعَالَى إِلَى الْخَلْقِ مُفْتَرَضَ الطَّاعَةِ مَعْصُومًا مِنَ الذُّنُوبِ وَمِنَ الْبَقَاءِ عَلَى الْخَطَأِ فِيمَا يَرَى فَهُوَ مَوْجُودٌ فِي الْأَئِمَّةِ بَعْدَهُ، فَذَلِكَ هُوَ الزِّنْدِيقُ. وَقَدِ اتَّفَقَ جَمَاهِيرُ الْمُتَأَخِّرِينَ مِنَ الْحَنَفِيَّةِ وَالشَّافِعِيَّةِ عَلَى قَتْلِ مَنْ يَجْرِي هَذَا الْمَجْرَى، وَاللَّهُ أَعْلَمُ.

Det samme gjelder den som for eksempel sier om de to følgesvennene Abō Bakr og ʿOmar at de ikke er blant paradisets folk til tross for mangfoldig overleverte beretninger om gledesbudet gitt til dem om paradiset. Den som sier: Profeten Moḥammad s er profetskapets segl [den siste profeten] – selv om betydningen av denne talen er at det ikke er tillatt å kalle noen som helst profet etter profeten Moḥammad s. [Men den som tolker det feil, mener:] når det gjelder betydningen av profetskapet, er det et menneske som blir sendt fra Gud til skapningene og å adlyde vedkommende er pålagt, og den personen er ren for synd og står ikke ved en feil når han ser feilen, og en slik person kan eksistere blant imamer etter profeten Moḥammad s. Den som hevder noe slikt, er en frafallen person. Flertallet av de senere skriftlærde fra Ḥanafī-lovskolen og Shāfiʿī-lovskolen er enige om å drepe [gi dødsstraff til] den som velger å trå på denne stien [har denne ideologien]. Gud vet best.

I det samme verket som Aḥmadiyyah-gruppen refererer til, diskuterte Walī Allāh ad-Dihlawī om at vår profet s er den mest overlegne og den som avsluttet profetskapet, og det var profeten s som åpnet døren for helgenskap. Han la vekt på at profeten Moḥammad s er et av dommens dags tegn, og profetens s tid er knyttet til dommens dag som pekefingeren og langfingeren. Etter det brukte han begreper som i utgangspunktet er utradisjonelle og ubekreftede i islams historie, for det har vært grupper som har utnyttet disse begrepene. Men han skrev at den som skulle være en khātam (خاتم) eller fātiḥ (فاتح) etter profeten Moḥammad s, vil kun ha helgenskapets status og ikke noe mer enn det. Vi forstår at han mener uansett hvilken status en person klarer å oppnå etter profeten Moḥammads s tid, vil ikke vedkommende kunne oppnå noe mer enn helgenskap. Han diskuterte også ad-Dajjāl (الدجال – Antikrist) – ordet/tittelen betyr egentlig en stor løgnaktig person, forfalsker, sviker, svindler. Under dette punktet nevnte Walī Allāh ad-Dihlawī:

Til tross for at Walī Allāh ad-Dihlawī bruker tvetydige begreper, begynner hans trosoverbevisning å bli klar. Han mente nemlig at de som påstod å ha del i profetskapet etter profeten Moḥammad s, var av Antikrists flokk. Walī Allāh ad-Dihlawī konstaterte ved flere anledninger:

Koranverset 33:40 oversatte han med følgende ord i sin persiske oversettelse av Koranen:

Tolkningen hans av sin egen oversettelse og Koranens ord klargjør hans standpunkt om profetskapets avslutning:

Faktum er det at muslimer tror ikke i det hele tatt på et profetskap etter profeten Moḥammad s, om det skulle være med eller uten en ny lov. Det finnes helgenskap som fortsetter, og rettskafne mennesker vil også eksistere, men ikke profeter/sendebud etter den siste profeten s. Jeg vil konkludere denne delen med at vår trosoverbevisning ikke bare er basert på det Walī Allāh ad-Dihlawī stod for. Vårt standpunkt er det Koranen og sonnah tydeliggjør, og det det rådende flertallet av muslimske skriftlærde står for.

Her er det også viktig å ta med noen ḥadīth-lærde fra den nyere tid, slik at leserne får innsikt i at trosoverbevisningen om at profetskapet ble avsluttet ikke har endret seg ifølge muslimene.

6.4.16.1 Aḥmad Riḍā Khān al-Baraylawī (1856–1921)

På hans tid hadde Aḥmadiyyah-gruppen blitt dannet og vokst i India (India og Pakistan). Al-Baraylawī innledet sitt svar på spørsmålet om en muslims tro vedrørende profetskapets avslutning ved å skrive at

حضور پر نور خاتم النّبیین سید المرسلین صلی اللہ علیہ وسلم کا خاتم یعنی بعثت میں آخرجمیع انبیاء ومرسلین بلا تاویل و بلا تخصیص ہونا ضروریات دین سے ہے جو اس کا منکر ہو یا اس میں ادنیٰ شک و شبہ کو بھی راہ دے کافر مرتد ملعون ہے

profeten Moḥammad s er den siste av alle profeter, for ordet khātam vil si at profeten Moḥammad s ble sendt til slutt av alle profetene og sendebudene, og det må tros på uten å tolke det metaforisk ved såkalte skjulte betydninger og gjøre det til noe spesifikt i motsetning til ordets generelle (allmenngyldige) betydning. Al-Baraylawī avsluttet det med å si at den som fornekter profetskapets avslutning eller tviler i det minste på det, er vantro, frafallen og forbannet.

6.4.16.2 Anwar Shāh al-Kashmīrī (1875–1933)

Denne ḥadīth-lærde levde på tiden til Mīrzā al-Qādiyānī. I forordene til verket Khātam an-Nabiyyīn skriver ʿĀlamī majlis taḥaffoẓ-e khatm-e nobowwat at dette verket om profetskapes avslutning var al-Kashmīrīs siste verk. Moḥammad Yōsof al-Lodhyānawī (1932–2000) redigerte og tilrettela verket etter al-Kashmīrī, for å gjøre det lettere å søke i det og forstå sammenhengen. Al-Kashmīrī forkalrte i verket at profetskapet er gudgitt og kan ikke oppnås på egenhånd. Han var tydelig på at profeten Moḥammad s var den som avsluttet profetenes rekke, og at etter profeten Moḥammad s kunne ikke noen andre oppnå profetskapet. På en systematisk måte førte han bevis gjennom Koranen, ḥadīth-litteraturen og de muslimske skriftlærdes konsensus. Han beviste at disse kildenes standpunkt er det samme.

6.4.16.3 Moḥammad Fo’ād ʿAbd al-Bāqī (1882–1968)

ʿAbd al-Bāqī ble født i Egypt da det fortsatt var under Det osmanske riket, men britene hadde begynt å ta over landet. I en slik vanskelig periode for muslimene arbeidet han for å holde muslimene knyttet til profeten Moḥammads s tradisjon. Han kommenterte beretningen der profeten Moḥammad s fortalte om sine navn ved å si:

Det er viktig for de troende å forstå ordene til ʿAbd al-Bāqī i denne kommentaren. Han legger vekt på at profeten Moḥammad s forklarte selv hva navnets betydning er. Det vil si at det er den sterkeste formen for betydningen av navnet/ordet. Når ordet «profet» blir brukt som et ubestemt og generelt ord, betyr det dens generelle og allsidige betydning: en hvilken som helst profet, altså kommer ikke det noen ny profet etter profeten Moḥammad s – verken med eller uten en lov.

6.4.16.4 Aḥmad Moḥammad Shākir (1892–1957)

Shākir var en av Egypts største ḥadīth-lærd på sin tid. Han autentiserte en beretning som handler om overlegenheten til profeten Moḥammads s moské og å forrette bønn der. Den beretningens autentisitet forsterket han gjennom en beretning der ordene ākhir al-Anbiyā’ (آخر الأنبياء – den siste av profetene) er brukt.

6.4.16.5 Moḥammad Zakariyyā al-Kāndhalawī (1898–1982)

Moḥammad Ilyās al-Kāndhalawī (1885–1944) grunnla Jamāʿah at-Tablīgh (arabisk: جماعة التبليغ) / Tablīghī Jamāʿat (urdu: تبليغى جماعت) på 1920-tallet i Mewat i India. Han ønsket å styrke muslimers tro og religiøse praksis ved å oppmuntre vanlige mennesker til å forkynne og leve mer i tråd med islamsk lære, særlig gjennom bønn og å følge profeten Moḥammads s eksempel. Ilyās al-Kāndhalawīs nevø, Zakariyyā al-Kāndhalawi (1898–1982), spilte ingen aktiv organisatorisk rolle i bevegelsens tidlige fase, men var en viktig lærdoms- og åndelig støtte. Som skriftlærd og forfatter bidro han med religiøs veiledning, inspirasjon og teologisk forankring. Etter at Ilyās al-Kāndhalawī døde, ble Zakariyyā al-Kāndhalawi en sentral åndelig veileder for Jamāʿah at-Tablīgh.

Zakariyyā al-Kāndhalawi er kjent for å ha skrevet en omftattende forklaring av ḥadīth-samlingen al-Mowaṭṭa’. Den siste beretnignen som Mālik ibn Anas al-Madanī (711–795) gjenga i sin ḥadīth-samling al-Mowaṭṭa’, var om navnene til profeten Moḥammad s. Profetskapets avslutning blir bekreftet i den siste beretningen i ḥadīth-samlingen. Det kan bli ansett som at Mālik ibn Anas al-Madanī bekreftet muslimenes tro på den siste profeten ved å gjengi denne beretningen som den siste beretningen.

Zakariyyā al-Kāndhalawī om profetens s navn at menneskenes opsptandelse vil finne sted for profetens føtter, vil si det vil være under profeten Moḥammads s profetskaps tid. Det betyr at det ikke er noen profet etter profeten Moḥammad s. Det siste navnet al-ʿĀqib (العاقب) betyr den profeten som kom etter alle profetene, og det er ikke noen profet etter den profeten. Det betyr den siste. Det er det som er betydningen av khātam an-Nabiyyīn.

6.4.16.6 Moḥammad Nāṣir ad-Dīn al-Albānī (1914–1999)

I tolkning av al-ʿAqīdah aṭ-Ṭaḥāwiyyah var han enig med de andre islamforskerne under trosoverbevisningsprinsippet «Enhver påstand om å ha del i profetskapet etter profeten Moḥammad s, er villfarelse og frafall (وَكُلُّ دَعْوَى نُبُوَّةٍ بَعْدَهُ فَغَيٌّ وَهَوًى)»:

وَقَدْ أَخْبَرَ النَّبِيُّ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ أُمَّتَهُ نُصْحًا لَهُمْ وَتَحْذِيرًا فِي أَحَادِيثَ كَثِيرَةٍ أَنَّهُ سَيَكُونُ بَعْدَهُ دَجَّالُونَ كَثِيرُونَ، وَقَالَ فِي بَعْضِهَا: «كُلُّهُمْ يَزْعُمُ أَنَّهُ نَبِيٌّ، وَأَنَا خَاتَمُ النَّبِيِّينَ لَا نَبِيَّ بَعْدِي» رَوَاهُ مُسْلِمٌ وَغَيْرُهُ. وَمِنْ هَؤُلَاءِ الدَّجَّالِينَ «مِيرْزَا غُلَامَ أَحْمَدَ الْقَادِيَانِيُّ» الَّذِي ادَّعَى النُّبُوَّةَ، وَلَهُ أَتْبَاعٌ مُنْتَشِرُونَ فِي الْهِنْدِ وَأَلْمَانِيَا وَإِنْكِلْتِرَا وَأَمْرِيكَا وَلَهُمْ فِيهَا مَسَاجِدُ يُضِلُّونَ بِهَا الْمُسْلِمِينَ.

Uten tvil opplyste profeten Moḥammad s sitt muslimske samfunn ved å formane og advare dem i mange beretninger at det vil komme flere løgnaktige folk etter profeten Moḥammad s. I noen av beretningene ble det berettet: «Enhver av dem vil påstå at vedkommende er en profet, men jeg er den siste av alle profeter, og det vil ikke være en eneste profet etter meg!» Det ble gjengitt av Moslim og andre ḥadīth-lærde. Blant disse løgnaktige personene er Mīrzā Gholām Aḥmad al-Qādiyānī som påstod å ha del i profetskapet. Han har mange følgere, særlig i det indiske subkontinentet (India/Pakistan), Tyskland, England og USA. I disse landene har de tilbedelsessteder som de forviller muslimer ved.

6.4.16.7 ʿAbd al-Fattāḥ Abō Ghoddah al-Ḥalabī (1917–1997)

Denne ḥadīth-lærde som var kjent for sin presise forskning og kommentarer til klassiske islamske verk. Abō Ghoddah al-Ḥalabī førte en diskusjon i kommentarene til verket At-Taṣrīḥ bimā tawātar fī nozōl al-Masīḥ om at Mīrzā al-Qādiyānī ikke hadde noe med islamsk tro å gjøre, fordi han påstod å være en profet etter profeten Moḥammad s. Abō Ghoddah al-Ḥalabīs standpunkt var tydelig på at profeten Moḥammad s er den siste profeten. Han påpekte mange av de uenighetene som muslimske skriftlærde har med Mīrzā al-Qādiyānī: påstanden om å være en Messias-lignende skikkelse, den gradvise utviklingen fra å være en som gjenoppliver religionen, den lovede Messias og Mahdī, de forskjellige profetiske statusene som å være en manifestasjon av profeten Moḥammad s og en profet som er refleksjon av profeten Moḥammad s, en ikke lovgivende profet og sendebud, men så å være en lovgivende profet og sendebud.

6.4.16.8 Shoʿayb ibn Moḥarram al-Arnā’ōṭ (1928–2016)

Under redaksjon av verket Mosnad al-Imām Aḥmad ibn Ḥanbal gjenga han følgende etter as-Sindī da han klassifiserte beretning #11272 som handler om at profeten Moḥammad s sa til vår mester ʿAlī e at han var for profeten Moḥammad s som profeten Aron e var for profeten Moses e:

6.4.16.9 Zobayr ʿAlī Za’ī (1957–2013)

Za’ī var kjent for sin kritiske tilnærming til ḥadīth-granskning og for sin omfattende innsats innen klassifisering av beretninger. I verket Mas’alah khatm-e nobowwat: Qor’ān wa ḥadīth kī roshnī me belyste han hvordan ḥadīth-litteraturen bekrefter Koranens syn på profetskapets avslutning og tydeliggjør at profeten Moḥammad s er den siste av profetene. Za’ī viet særlig oppmerksomhet til å imøtegå påstander fra Aḥmadiyyah-gruppen, som gjennom sine tolkninger forsøker å utfordre den etablerte forståelsen av profetskapets avslutning. Han drøftet flere av de beretningene som ofte brukes i denne sammenhengen – særlig de som omhandler profeten Jesus e, Mahdī og Antikrist – og søkte gjennom sine kommentarer og bekreftelser å oppklare og bevare den tradisjonelle forståelsen av islams lære om profetskapet.

Denne grenen av islam mener det samme om profetskapets avslutning som flertallet av muslimene.

6.4.17.1 Moḥammad ibn Yaʿqōb al-Kolaynī (864–941)

6.4.17.2 Saʿīd ibn ʿAbdillāh ar-Rāwandī (d. 1177)

وَأَمَّا قَوْلُهُ تَعَالَى: (وَخَاتَمَ النَّبِيِّينَ) بِكَسْرِ التَّاءِ، وَالْمَعْنَى: الَّذِي خَتَمَ النُّبُوَّاتِ بِنُبُوَّتِهِ. وَمِثْلُهُ: خَاتَمُهُ مِسْكٌ، وَخِتَامُهُ مِسْكٌ، أَيْ آخِرُ طَعْمِهِ الْمِسْكُ. وَكَقَوْلِهِ: هَذَا خَاتَمُ هَذَا الْأَمْرِ: أَيْ هُوَ آخِرُهُ. وَقَدْ قَرَأَ عَاصِمٌ: (خَاتَمَ النَّبِيِّينَ) بِفَتْحِ التَّاءِ، وَمَعْنَاهُ يُؤَوَّلُ إِلَى كَسْرِ التَّاءِ، لِأَنَّهُ مِنْ خَاتَمِ الْكِتَابِ الَّذِي جَمَعَ الْجَمِيعَ فَفَرَغَ مِنْ أَمْرِهِ. كَذَلِكَ: رَسُولُنَا خَاتَمُ الْمُرْسَلِينَ، لِأَنَّهُ بُعِثَ آخِرًا وَلَيْسَ بَعْدَهُ رَسُولٌ.

Når det gjelder Guds ord khātam an-Nabiyyīn med kasrah under bokstaven tā’ [i-lyd], betyr det den som avsluttet profetskapene med sitt profetskap. Slik som dens segl er moskusparfyme eller forseglingen er moskusparfyme. Det vil si dens siste nytelse/godlukt er moskusparfyme. Eller som det sies at dette er det siste av denne saken, altså er det den siste delen av den. ʿĀṣim resiterte khātam an-Nabiyyīn med fatḥah over bokstaven tā’ [a-lyd]. Den resitasjonens betydning klargjør betydningen av ordet [khātim] med kasrah under bokstaven tā’ [i-lyd]. Det er fordi det er avledet fra khātam al-Kitāb [den siste av alle skriftene] som samlet alt i seg, for Gud fullbyrdet Sin befaling. Slik er sendebudet s vårt den siste av alle sendebudene, for profeten Moḥammad s ble sendt til slutt, og det finnes intet sendebud etter ham s.

6.4.17.3 Saʿīd Akhtar ar-Riḍawī (1927–2002)

Ar-Riḍawī diskuterte profetskapets avslutning og skrev om sine utvekslinger med folk fra Aḥmadiyyah-gruppen. Han tilbakeviste dem ved å blant annet si:

6.4.17.4 Moḥammad ar-Rayshahrī (1946–2022)

De muslimske skriftlærde som tar alle hovedkildene i islam og anvender dem i praksis og forklarer folk hva loven mener, er de skriftlærde som er kjent som foqahā’ (فقهاء). Entall av ordet, er faqīh (فقيه) og kan beskrives som en ekspert i islamsk rettslære med hensyn til både det verdslige og åndelige, religionsviter, rettslærd, lovekspert. Med andre ord er det en person som har dyp kunnskap om islam.

Et fag som fikk sitt navn etter hvert blant islams fag, men var der fra begynnelsen, for det faget er hovedelementet i hele religionen og monoteismen. Det er nemlig trosoverbevisningen som er kjent som ʿaqīdah (عقيدة) på arabisk. Ordet er avledet av verbet ʿaqada (عَقَدَ), og det betyr å knyte eller feste en knute på et tau eller rep. Ordet har også betydningen å understreke noe eller å inngå en pakt, slik som å gjøre en pakt høytidelig. Det er derfor en ekteskapskontrakt kalles ʿoqdah an-Nikāḥ (عقدة النِّكاح). Det er fordi den er en høytidelig pakt som ikke skal brytes. Ordets rot kan forstås som: en forvissning som er fast dypt i hjertet. Denne forvissningen er troen på én Gud og i å kun adlyde og tilbe Ham, for dette er også en hellig pakt / et hellig bånd som ikke må brytes.

I denne delen av boken skal vi se på det ekspertene i loven og trosoverbevisning mener, og det de har forstått av islams kilder. Ved deres tolkninger og meninger, skal vi forstå det Koranen, sonnah og konsensus står for når det gjelder profetskapets avslutning, og det disse hovedkildene i islam krever av oss at vi skal stå fast ved. Det er viktig å vite at de muslimske skriftlærde som vi allerede har referert til innenfor andre kategorier, var og er også eksperter innenfor islamsk lov og trosoverbevisning, men målet er å ikke gjenta de samme sitatene. Derfor presenteres muslimske skriftlærdes standpunkter som ikke har blitt presentert til nå. Under (6.5.1–6.5.10) ser vi deler av det muslimske skriftlærde har presentert med hensyn til temaet.

Denne imamen tilhørte følgesvennenes disipler: tābiʿōn (تابعون). Abō Ḥanīfah er kjent som «faren til islamsk rettslære». Hans krav er tydelig, og det er at trosoverbevisningen skal være så forankret i profetskapets avslutning at man ikke kan tillate seg å spørre om det finnes bevis på at noen andre kan være profet etter profeten Moḥammad s.

Denne loveksperten fra Andalucía kommenterte følgende om profetskapets avslutning:

I et annet verk gjør vi et svært fascinerende funn. Ibn Ḥazm al-Andalosī inkluderer profetskapets avslutning i kapittelet om monoteisme i det verket:

Det beviser at lovekspertene har alltid ansett profetskapet til profeten Moḥammad s som like enestående – noe som står alene uten noen likestilte – som Herren Guds guddom. Ved å inkludere denne trosoverbevisningen i kapittelet om monoteismen, beviser Ibn Ḥazm al-Andalosī at i islam er det å påstå å ha del i profetskapet etter profeten Moḥammad s akkurat som å begå flerguderi.

Al-Ghazālī diskuterte noen følsomme punkter på den tiden, der han viste til sin uenighet med tanke på å utvise enhver og alle fra islams fold. Han satte tydelige krav, og det var at hvis noen klart sa noe imot islams søyler, var han enig i å utvise dem fra islams fold, mens ting som kunne diskuteres, var han uenig med flertallet av muslimske skriftlærde. Han var ikke enig i å utvise noen fra islams fold hvis vedkommende var uenig med muslimske skriftlærdes konsensus. Han var uenig i prinsippet, for det å utvise noen fra islams fold for den som fornektet noe basert på konsensusens grunnlag. Al-Ghazālī mente at den ekstensive etterligningen (beretning) i dannelsen av konsensus ble ansett som et ubestridelig bevis, og konsensus bare var noe som bestod av å uttrykke den samme meningen bygd opp på en teori. Konsensus var det folk sa seg enig i basert på beretninger som ikke var konkrete. Folk sa seg enig med veldig mange ikke-konkrete beretninger i forhold til mangfoldig overleverte beretninger som ga mening med hensyn til den grunnleggende og nødvendige kunnskapen. Ifølge ham var sannhetens og bevisets folk de som sa seg enig med én teoretisk mening. Kunnskapen var bare påkrevd gjennom loven. Derfor var det ikke tillatt å utlede og trekke slutninger om det som skjer i verden basert på mange beretninger etter de makthavende som dømmer ved de slutningene. De mangfoldig overleverte beretningene gjaldt bare vedrørende det konkrete.

Han fortsatte å diskutere det sjette prinsippet. Det var at en person ikke erklærte noe som løgn eller fornektet noe som var godt kjent basert på ubestridelige bevis gjennom det mangfoldig overleverte om religionens grunnprinsipper – men konsensus kunne ikke være den eneste kilden til den kunnskapen. For det var ikke bevitnet gjennom at mangfoldig overleverte beretninger at konsensus er et ubestridelig bevis i religionens grunnprinsipper. Det fantes ikke noe logisk eller lovlig bevis (ifølge islam) om at det var umulig for muslimske skriftlærde som inngikk konsensus å gjøre feil om en sak. Det berettet han etter an-Niẓām al-Moʿtazilī, men al-Ghazālī påpekte at dette utsagnet strider mot følgesvennenes disiplers standpunkt. Det mente han fordi det var historisk bevist at følgesvennenes disipler godtok følgesvennenes konsensus som ubestridelig sannhet. Al-Ghazālī mente at konsensus var en uavhengig og selvstendig tolkning gjort av muslimske skriftlærde, og derfor så han kritisk på det og mente at det var mange problemer ved å anse konsensus som et bevis. Men al-Ghazālī var tydelig på at hvis man åpnet porten for å mene at konsensus var en fullstendig tvilsom kilde, ville det føre til mange ugudelige ting. Da framla han et eksempel:

أَنَّ قَائِلًا لَوْ قَالَ: يَجُوزُ أَنْ يُبْعَثَ رَسُولٌ بَعْدَ نَبِيِّنَا مُحَمَّدٍ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ، فَيُبْعَدُ التَّوَقُّفُ فِي تَكْفِيرِهِ وَمُسْتَنَدُ اسْتِحَالَةِ ذَلِكَ عِنْدَ الْبَحْثِ تُسْتَمَدُّ مِنَ الْإِجْمَاعِ لَا مَحَالَةَ، فَإِنَّ الْعَقْلَ لَا يُحِيلُهُ. وَمَا نُقِلَ فِيهِ مِنْ قَوْلِهِ: «لَا نَبِيَّ بَعْدِي»، وَمِنْ قَوْلِهِ تَعَالَى: (خَاتَمَ النَّبِيِّينَ) فَلَا يُعْجِزُ هَذَا الْقَائِلُ عَنْ تَأْوِيلِهِ، فَيَقُولُ: خَاتَمَ النَّبِيِّينَ أَرَادَ بِهِ أُولِي الْعَزْمِ مِنَ الرُّسُلِ. فَإِنْ قَالُوا النَّبِيِّينَ عَامٌّ، فَلَا يُبْعَدُ تَخْصِيصُ الْعَامِّ. وَقَوْلُهُ: «لَا نَبِيَّ بَعْدِي» لَمْ يُرِدْ بِهِ الرَّسُولَ، وَفَرْقٌ بَيْنَ النَّبِيِّ وَالرَّسُولِ، وَالنَّبِيُّ أَعْلَى رُتْبَةً مِنَ الرَّسُولِ، إِلَى غَيْرِ ذَلِكَ مِنْ أَنْوَاعِ الْهَذَيَانِ. فَهَذَا وَأَمْثَالُهُ لَا يُمْكِنُ أَنْ نَدَّعِيَ اسْتِحَالَتَهُ مِنْ حَيْثُ مُجَرَّدِ اللَّفْظِ، فَإِنَّا فِي تَأْوِيلِ ظَوَاهِرِ التَّشْبِيهِ قَضَيْنَا بِاحْتِمَالَاتٍ أَبْعَدَ مِنْ هَذِهِ، وَلَمْ يَكُنْ ذَلِكَ مُبْطِلًا لِلنُّصُوصِ. وَلَكِنَّ الرَّدَّ عَلَى هَذَا الْقَائِلِ: أَنَّ الْأُمَّةَ فَهِمَتْ بِالْإِجْمَاعِ مِنْ هَذَا اللَّفْظِ وَمِنْ قَرَائِنِ أَحْوَالِهِ أَنَّهُ أَفْهَمَ عَدَمَ نَبِيٍّ بَعْدَهُ أَبَدًا، وَعَدَمَ رَسُولِ اللَّهِ أَبَدًا، وَأَنَّهُ لَيْسَ فِيهِ تَأْوِيلٌ وَلَا تَخْصِيصٌ، فَمُنْكِرُ هَذَا لَا يَكُونُ إِلَّا مُنْكِرَ الْإِجْمَاعِ ...

Det kan føre til at en person sier: «Det er mulig for et sendebud å komme etter vår profet Moḥammad s», så vil det være langt ifra det rette å ikke stanse det eller å ikke erklære vedkommende vantro. Den avgjørelsen vil være basert på at vedkommende strider imot ubestridelig konsensus, for logikken umuliggjør det på grunn av det som er berettet om det etter profeten s: «Det er ikke en eneste profet etter meg!» og det Gud sier: «Den siste av alle profeter!» Denne personen som sier det, er ikke hjelpeløs mot å tolke det ved å si: «Med khātam an-Nabiyyīn menes det seglet av sendebudene som var standhaftige.» Hvis de som fornekter ubestridelig konsensus sier at det gjaldt profetene generelt [absolutt alle], er ikke det langt unna det å gjøre det generelle spesifikt. [Hvis de mener at] profetens s ord: «Det er ikke en eneste profet etter meg!» tilbakeviser [fornekter] ikke «sendebud» [at det kan komme flere], og det bare har blitt vist til forskjellen mellom en profet og et sendebud – det er at en profet har høyere status enn et sendebud, så har fornekterne av ubestridelig konsensus flere slike ufornuftige oppfatninger enn det ovennevnte. Skal slike og dets lignende oppfatninger gjøre det umulig for oss å hevde at det er umulig for en ny profet eller et nytt sendebud å komme til tross for de eksplisitte ordene?! Sannelig, i tolkningen [til fornekterne] kommer fenomenet allegori [selvgjorte tolkninger] fram. Vi har tilbakevist allegoriske tolkninger som er mer langtkomne [verre] enn disse, og de [allegoriske tolkningene] gjorde aldri de tekstuelle bevisene som ugyldige. I alle fall, vi svarer den som sier noe sånt med: Det muslimske samfunnet har forstått det ved konsensus gjennom disse ordene [khātam an-Nabiyyīn] og kravene om profetens s forskjellige tilstander at det mest forståelige [logiske] er at det aldri kan være en profet eller et sendebud fra Gud etter profeten Moḥammad s. Det er ikke noe rom for allegorisk tolkning [såkalte skjulte betydninger] og gjøre ordene til noe spesifikt [i motsetning til deres generelle (allmenngyldige) betydning]. Den som fornekter dette, er ikke noe annet enn en fornekter av konsensus. […]

Ofte velger Aḥmadiyyah-gruppen å ta al-Ghazālīs tekst ut av kontekst og presentere det til fordel for seg, da han ikke var en følger av konsensus, slik som mange muslimske skriftlærde var og er. Men de velger bevisst å neglisjere det faktum at al-Ghazālī er dypt uenig i at man påstår å være en profet eller et sendebud etter profeten Moḥammad s. Det viser faktisk vårt standpunkts vekt og styrke med tanke på at profeten Moḥammad s er den siste av alle profetene. Når det gjelder al-Ghazālīs uenighet, gjelder den den som strider mot konsensus og ikke profetskapets avslutning.

Han er mer kjent som Averroës i vestlig tradisjon, og han er en av de mest berømte arabiske filosofer. Han erklærte sin trosoverbevisning ved å kommentere følgende da han diskuterte profeten Moḥammads s beskrivende navn:

Denne skriftlærde har flere uttalelser om vårt tema; derfor er det viktig for oss å oppklare hans standpunkt. Aḥmadiyyah-gruppen refererer til hans sitater og mener at han skal ha sagt lignende ting som Mīrzā al-Qādiyānī – før Mīrzā al-Qādiyānīs tid. Riktignok har han blitt kritisert av mange muslimske skriftlærde, men mange muslimske skriftlærde har også godt god for ham og anser ham som en stor autoritet i islam.

Det som angår vårt tema av hans uttalelser, er ting som angår profetskapet. Han delte opp profetskapet i noen deler ved å mene:

وَإِذَا سَمِعْتُمْ لَفْظَةً مِنْ عَارِفٍ مُحَقِّقٍ مُبْهَمَةً وَهُوَ أَنْ يَقُولَ: الْوِلَايَةُ هِيَ النُّبُوَّةُ الْكُبْرَى، وَالْوَلِيُّ الْعَارِفُ مَرْتَبَتُهُ فَوْقَ مَرْتَبَةِ الرَّسُولِ ... فَالنَّبِيُّ لَهُ مَرْتَبَةُ الْوِلَايَةِ وَالْمَعْرِفَةِ، وَالرِّسَالَةِ. وَمَرْتَبَةُ الْوِلَايَةِ وَالْمَعْرِفَةِ: دَائِمَةُ الْوُجُودِ، وَمَرْتَبَةُ الرِّسَالَةِ: مُنْقَطِعَةٌ. فَهُوَ مِنْ كَوْنِهِ وَلِيًّا وَعَارِفًا أَعْلَى وَأَشْرَفُ مِنْ كَوْنِهِ رَسُولًا. وَهُوَ الشَّخْصُ بِعَيْنِهِ وَاخْتَلَفَتْ مَرَاتِبُهُ، لِأَنَّ الْوَلِيَّ مِنَّا أَرْفَعُ مِنَ الرَّسُولِ ...

Når dere hører tvetydige [noe som kan forstås på flere måter] og kompliserte ord fra en som besitter sannhetserkjennelsen, slik som: «Guds hjertevennskap er det store profetskapet, og den hjertevennen av Gud som besitter sannhetserkjennelsen har høyere status enn et sendebud. […] En profet har statusen Guds hjertevennskap, sannhetserkjennelse og sendebudskapet. Statusen av Guds hjertevennskap og sannhetserkjennelsen er evigvarende, mens statusen av sendebudskapet tar slutt. Det vil si at det å være Guds hjertevenn og besitter av sannhetserkjennelsen, er høyere og mer høyverdig enn det å være et sendebud. Det er den samme personen, men statusene hans er forskjellig. Det betyr at en hjertevenn av Gud fra oss, står høyere enn et sendebud. […]»

Det sies av de som forsvarer hans tankegang, at når han omtalte profetskap i dette tilfellet, mente han eksistensen av status og grad og ikke profetskap som profetene besitter. Guds hjertevennskap som også anses som helgenskap som oppnås ved gudfryktighet og tilbedelse. Denne statusens eksistens bekreftes i Koranen. Den kan oppnås av andre enn profeter også, noe alle muslimer er enige om. Ibn ʿArabī al-Andalosīs utradisjonelle og kontroversielle sammenligning av helgenskap og profetskap handler om statusens eksistens, og at den har særlige utmerkelser som bekreftes ved profeter som mottar en lov og blir sendt til et folk og vanlige profeter som følger andre profeter og de gudfryktige troende som er helgener. En betydning som han mente profetskap hadde leksikalsk sett, var «den opphøyde statusen». Mens den generelle betydningen av profetskapet, definerte han som de underretningene og opplysningene som profeter mottok fra Gud eller gjennom engler.

Til tross for alle disse oppdelingene og utradisjonelle definisjonene, stod han for at profetskapet og guddommelige åpenbaringer tok slutt:

فَإِنَّ النُّبُوَّةَ الَّتِي انْقَطَعَتْ بِوُجُودِ رَسُولِ اللهِ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ إِنَّمَا هِيَ نُبُوَّةُ التَّشْرِيعِ لَا مَقَامُهَا، فَلَا شَرْعَ يَكُونُ نَاسِخًا لِشَرْعِهِ، وَلَا يَزِيدُ فِي حُكْمِهِ شَرْعًا آخَرَ، وَهَذَا مَعْنَى قَوْلِهِ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ: «إِنَّ الرِّسَالَةَ وَالنُّبُوَّةَ قَدِ انْقَطَعَتْ فَلَا رَسُولَ بَعْدِي، وَلَا نَبِيَّ.» أَيْ لَا نَبِيَّ بَعْدِي يَكُونُ عَلَى شَرْعٍ يُخَالِفُ شَرْعِي، بَلْ إِذَا كَانَ يَكُونُ تَحْتَ حُكْمِ شَرِيعَتِي، وَلَا رَسُولَ أَيْ لَا رَسُولَ بَعْدِي إِلَى أَحَدٍ مِنْ خَلْقِ اللهِ بِشَرْعٍ يَدْعُوهُمْ إِلَيْهِ، فَهَذَا هُوَ الَّذِي انْقَطَعَ وَسُدَّ بَابُهُ لَا مَقَامَ النُّبُوَّةِ، فَإِنَّهُ لَا خِلَافَ أَنَّ عِيسَى عَلَيْهِ السَّلَامُ نَبِيٌّ وَرَسُولٌ، وَأَنَّهُ لَا خِلَافَ أَنَّهُ يَنْزِلُ فِي آخِرِ الزَّمَانِ حَكَمًا مُقْسِطًا عَدْلًا بِشَرْعِنَا لَا بِشَرْعٍ آخَرَ وَلَا بِشَرْعِهِ الَّذِي تَعَبَّدَ اللهُ بِهِ بَنِي إِسْرَائِيلَ مِنْ حَيْثُ مَا نَزَلَ هُوَ بِهِ، بَلْ مَا ظَهَرَ مِنْ ذَلِكَ هُوَ مَا قَرَّرَهُ شَرْعُ مُحَمَّدٍ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ، وَنُبُوَّةُ عِيسَى عَلَيْهِ السَّلَامُ ثَابِتَةٌ لَهُ مُحَقَّقَةٌ، فَهَذَا نَبِيٌّ وَرَسُولٌ قَدْ ظَهَرَ بَعْدَهُ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ، وَهُوَ الصَّادِقُ فِي قَوْلِهِ أَنَّهُ لَا نَبِيَّ بَعْدَهُ، فَعِلْمُنَا قَطْعًا أَنَّهُ يُرِيدُ التَّشْرِيعَ خَاصَّةً وَهُوَ الْمُعَبَّرُ عَنْهُ عِنْدَ أَهْلِ النَّظَرِ بِالْاِخْتِصَاصِ وَهُوَ الْمُرَادُ بِقَوْلِهِمْ: إِنَّ النُّبُوَّةَ غَيْرُ مُكْتَسَبَةٍ.

Sannelig, profetskapet som ble avsluttet ved Guds sendebuds s eksistens, er lovgivende profetskap som ingen kan oppnå statusen til. Det vil ikke komme noen lov som kan avskaffe loven til profeten Moḥammad s, og ikke noe kan tillegges profetens s befaling i loven. Det er betydningen til profetens s ord: «Sannelig, sendebudskapet og profetskapet er avsluttet. Det er ikke et eneste sendebud eller en eneste profet etter meg!» Det vil si: Det vil ikke være en eneste profet etter meg som vil følge en lov som vil stride mot min lov; derimot vil han følge min lovs befaling. Det vil heller ikke være et eneste sendebud, betyr: Det vil ikke være et eneste sendebud etter meg til noen som helst av Guds skapninger med en lov som han vil kalle folk til Gud ved. Det er dette som har blitt avsluttet. Det er den porten som har blitt forseglet, og ikke profetskapets status. Det er derfor det ikke er noe som strider imot at Jesus e er en profet og et sendebud, og det strider heller ikke imot at han vil stige ned [vende tilbake] ved tidens ende og vil dømme og avgjøre rettferdig ved vår lov og ikke en annen lov, eller sin egen lov som Gud befalte ham å lede Israels barn ved, for det var det som ble åpenbart for ham. Det som blir tydelig med dette, er at den bindende loven vil være profeten Moḥammads s lov, men profetskapet til Jesus e er bekreftet og vil finne sted. Han vil være en profet som vil komme [vende tilbake] etter profeten Moḥammad s, og profeten s er sannferdig i sine ord at det ikke vil være en eneste [ny] profet etter ham s. Vår kunnskap om det er ubestridelig, at det spesifikt er lovgivende profetskap det menes med dette. Det er det som har blitt erklært etter profeten Moḥammad s, ifølge vitenskapens folk juridisk sett. Betydningen av deres konklusjon er: Sannelig, profetskapet kan ikke oppnås/erverves.

Videre fortsatte han å forklare om helgenskap som kan oppnås ved tilbedelse, gudfryktighet og askese, men han bruker det arabiske ordet for profetskap (nobowwah), og det har forvirret dem som har kritisert ham, mener de som forsvarer Ibn ʿArabī al-Andalosīs måte å tale på. Ser man nøye på det sistnevnte utdraget av hans bok, forstår vi at målet hans var å oppklare at profeten Jesus e vil vende tilbake og være en profet og et sendebud som den samme gamle profeten etter profeten Moḥammad s. Med andre ord vil ikke han være en ny profet.

Vi forstår at Ibn ʿArabī al-Andalosīs standpunkt var som følger:

For å forstå det som blir sagt her, er det viktig å legge vekt på at han snakker om at den som påstår å ha mottatt profetskapet fra Gud, påstår å ha mottatt lov fra Gud. Han har hele veien erklært at lov ikke kan mottas, og her forener han lov og profetskapet, mens sannhetserkjennelse blir skilt fra dem. Det vil si at hans forståelse er i utgangspunktet lik de andre muslimske skriftlærdes.

Å være en profet og et sendebud er noe Gud utvelger en person til, en person eller andre kan ikke bare gi noen den tittelen:

Vi ser at Ibn ʿArabī al-Andalosī er enig med de andre muslimske skriftlærde om at profetskapet har tatt slutt. Han mener også at rettskafne folk kan se gode drømmer/syner som kan være sanne, men det gjør dem ikke til profeter. I tillegg til det, er han veldig bestemt med å opplyse at profetskapet er forbudt og brutt etter profeten Moḥammad s. Ifølge ham kan ikke man engang bli kalt «profet» eller si at man har del i profetskapet etter profeten Moḥammad s, selv om man ser gode drømmer/syn eller besitter veldig mye kunnskap.

Ibn ʿArabī al-Andalosī mente også det koranverset 2:4 sier om at åpenbaringen tok slutt etter profeten Moḥammad s. Profeten Jesus e som han kjente til, var den profeten Jesus e som han mente fortsatt levde i himmelen og ville vende tilbake, og det var ikke Mīrzā al-Qādiyānī. Ibn ʿArabī al-Andalosī oppklarte også det Aḥmadiyyah-gruppen ofte kritiserer muslimene for: «profeten Jesus e vil motta åpenbaringer etter profeten Moḥammad s». Vi ser nærmere på hans forklaring:

وَاعْلَمْ أَنَّ لَنَا مِنَ اللَّهِ الْإِلْهَامَ لَا الْوَحْيَ، فَإِنَّ سَبِيلَ الْوَحْيِ قَدِ انْقَطَعَ بِمَوْتِ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ. وَقَدْ كَانَ الْوَحْيُ قَبْلَهُ، وَلَمْ يَجِئْ خَبَرٌ إِلَهِيٌّ أَنَّ بَعْدَهُ وَحْيًا، كَمَا قَالَ: )وَلَقَدْ أُوحِيَ إِلَيْكَ وَإِلَى الَّذِينَ مِنْ قَبْلِكَ( وَلَمْ يَذْكُرْ وَحْيًا بَعْدَهُ، وَإِنْ لَمْ يَلْزَمْ هَذَا. وَقَدْ جَاءَ الْخَبَرُ النَّبَوِيُّ الصَّادِقُ فِي عِيسَى عَلَيْهِ السَّلَامُ، وَقَدْ كَانَ مِمَّنْ أُوحِيَ إِلَيْهِ قَبْلَ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ أَنَّهُ عَلَيْهِ السَّلَامُ لَا يُؤُمُّنَا إِلَّا مِنَّا، أَيْ: بِسُنَّتِنَا، فَلَهُ الْكَشْفُ إِذَا نَزَلَ وَالْإِلْهَامُ، كَمَا لِهَذِهِ الْأُمَّةِ.

Vit at for oss er det bare guddommelige inspirasjoner fra Gud og ikke åpenbaringer. For åpenbaringenes gang ble brutt ved Guds sendebud Moḥammads s bortgang. Åpenbaringer fantes før profeten Moḥammad s, men det kom ikke en guddommelig opplysning etter profeten s som en åpenbaring. Det er som Gud har sagt: «Uten tvil, dette ble åpenbart for deg og de som var før deg.» Gud nevnte ikke noen åpenbaring etter profeten Moḥammad s. Hvis ikke dette bekrefter det, så ble det overlevert en sann [autentisk] profetisk beretning om Jesus e – han var av de som det ble åpenbart for før Guds sendebud Moḥammad s – at Jesus e vil lede oss [de troende] ved vår praksis. Han vil motta guddommelige avsløringer og inspirasjoner når han stiger ned [vender tilbake], slik som dette muslimske samfunnet gjør.»

ʿAbd al-Wahhāb ash-Shaʿrānī (1493–1565) skrev et verk der han diskuterte trosoverbevisningen til Ibn ʿArabī al-Andalosī:

وَاعْلَمْ أَنَّ الْمَلَكَ يَأْتِي النَّبِيَّ بِالْوَحْيِ عَلَى حَالَيْنِ: تَارَةً يَنْزِلُ بِالْوَحْيِ عَلَى قَلْبِهِ، وَتَارَةً يَأْتِيهِ فِي صُورَةٍ جَسَدِيَّةٍ مِنْ خَارِجٍ، فَيُلْقِي مَا جَاءَ بِهِ إِلَى ذَلِكَ النَّبِيِّ عَلَى أُذُنِهِ فَيَسْمَعُهُ، أَوْ يُلْقِيهِ عَلَى بَصَرِهِ فَيُبْصِرُهُ، فَيَحْصُلُ لَهُ مِنَ النَّظَرِ مِثْلُ مَا يَحْصُلُ لَهُ مِنَ السَّمْعِ سَوَاءً. قَالَ: وَهَذَا بَابٌ أُغْلِقَ بَعْدَ مَوْتِ مُحَمَّدٍ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ، فَلَا يُفْتَحُ لِأَحَدٍ إِلَى يَوْمِ الْقِيَامَةِ، وَلَكِنْ بَقِيَ لِلْأَوْلِيَاءِ وَحْيُ الْإِلْهَامِ الَّذِي لَا تَشْرِيعَ فِيهِ.

Vit at engelen kommer til en profet med åpenbaring i to tilstander: Noen ganger stiger engelen ned med åpenbaring til hjertet til profeten, og andre ganger kommer engelen i fysisk form, og den åpenbaringen finner sted utvendig, og engelen framsier åpenbaringen for den profetens ører, og profeten hører, eller så framlegger engelen åpenbaringen for synet hans, og profeten ser den. Profeten oppnår forståelsen av den ved synet, slik som han oppnår forståelsen ved hørselen. Ibn ʿArabī al-Andalosī sa: «Denne porten har blitt stengt etter profeten Moḥammads s bortgang, og den vil ikke bli åpnet for noen til oppstandelsens dag. Men for Guds hjertevenner [helgenene] er åpenbaringer ved guddommelige inspirasjoner igjen, som ikke inneholder noen lov.»

Guddommelige inspirasjoner (ilhām) i dette tilfellet er de gode drømmene/synene som vi har diskutert. Hvis Aḥmadiyyah-gruppen legger vekt på at det finnes en form for åpenbaringer etter profeten Moḥammad s, og det er disse åpenbaringene uten lov som de mener at Mīrzā al-Qādiyānī mottok, må det også legges vekt på at de ikke kommer gjennom engler, ifølge Ibn ʿArabī al-Andalosī. Mīrzā al-Qādiyānī hevdet i motsetning til det at engler kom til ham gjentatte ganger.

De som er tilhengere av Ibn ʿArabī al-Andalosī, forklarer at bakgrunnen for at han valgte forskjellige måter å uttrykke seg på vedrørende profetskapet og si at det ikke fullstendig er stengt/brutt, var:

Her kan man si at Ibn ʿArabī al-Andalosī sier at profetskapet ikke er fullstendig avsluttet på grunn av disse drømmene som rettskafne folk ser. Han mener at det er profetskapet som er lovgivende som er avsluttet, mens det andre profetskapet fortsetter. Ser vi nøye, forstår vi at han er tydelig på at det er disse drømmene og guddommelige avsløringer og inspirasjoner som fortsetter og ikke profetskap i form av skygge/refleksjon, manifestasjon eller metaforisk reinkarnasjon. I tillegg til det har han ved gjentatte anledninger bekreftet at man ikke engang kan kalle seg «profet» eller å ha del i «profetskapet». Ibn ʿArabī al-Andalosī uttalte seg om profetskapets status ved å si:

اِعْلَمْ أَنَّ مَقَامَ النَّبِيِّ مَمْنُوعٌ لَنَا دُخُولُهُ، وَغَايَةُ مَعْرِفَتِنَا بِهِ مِنْ طَرِيقِ الْإِرْثِ النَّظَرُ إِلَيْهِ، كَمَا يَنْظُرُ مَنْ هُوَ فِي أَسْفَلِ الْجَنَّةِ إِلَى مَنْ هُوَ فِي أَعْلَى عِلِّيِّينَ، وَكَمَا يَنْظُرُ أَهْلُ الْأَرْضِ إِلَى كَوَاكِبِ السَّمَاءِ. وَقَدْ بَلَغَنَا عَنِ الشَّيْخِ أَبِي يَزِيدَ أَنَّهُ فُتِحَ لَهُ مِنْ مَقَامِ النُّبُوَّةِ قَدْرُ خَرْمِ إِبْرَةٍ تَجَلِّيًا لَا دُخُولًا، فَكَادَ أَنْ يَحْتَرِقَ.

«Vit at profetskapets status er forbudt for oss å tre inn i. Vår maksimale forståelse [som har nådd sin øverste grense som vi makter å nå] om profetskapet er gjennom arven. Å se på det er som den som er i den laveste graden av paradiset, og han vender blikket mot den som er i de øverste salene av paradiset, eller som jordens folk ser på stjernene på himmelen. Vi fikk høre etter læremester Abō Yazīd al-Bisṭāmī (804–875) at profetskapets status ble åpnet for ham like mye som et nåløye til graden av stråleglans og ikke det å kunne tre inn i det, det var like før al-Bisṭāmī brant opp.»

Det er tydelig at han presiserer at vanlige mennesker ikke kan forstå profetskapet utenom det de har fått vite gjennom Koranen og profetiske beretninger. Profetskapets status er så høyt at menneske ikke makter å se dets reelle omfang og grad. Historien hans om al-Bisṭāmī er hans måte å bekrefte på at en person brenner opp om det opplever at profetskapets stråleglans skinner på vedkommende. Det betyr at helgener og rettskafne folk ikke kan oppnå eller få profetskapet. Det er et eksempel gitt av Ibn ʿArabī al-Andalosī, hvorvidt historien kan bekreftes, er en annen sak.

Ibn ʿArabī al-Andalosī valgte å også kalle forbindelsen mellom skapningene og Herren Gud for «profetskap». For når han begynte å diskutere profetskap på et annet nivå, blir ting mer kompliserte hvis ikke man samler alle hans utsagn og forstår det som en samlet enhet. Ibn ʿArabī al-Andalosī skrev:

Hvis man skal velge å tolke ting akkurat som man ser dem uten å se på tekstene hans som en samlet enhet, men bare velge og vrake deler av tekstene som man selv føler for, ender man her opp med å få en betydning om at Ibn ʿArabī al-Andalosī mente at dyr og insekter også var «ikke-lovgivende profeter». Faktisk opplyser teksten at profetskapet er i alt mulig som eksisterer. Da må man også følge denne ideologien hans og ikke bare den som gagner en selv, eller så må man innse at han brukte «profetskap» på en annen måte enn det Aḥmadiyyah-gruppen mener han gjorde.

Ash-Shaʿrānī konkretiserte Ibn ʿArabī al-Andalosīs standpunkt ved følgende:

Ibn ʿArabī al-Andalosī og Mīrzā al-Qādiyānī har heller ikke samme trosoverbevisning om profeten Jesus e:

Det må innrømmes at Ibn ʿArabī al-Andalosī kunne ha uttrykt seg på en hel annen måte og gjort det lettere å forstå for alle, men det gjorde han ikke. Til tross for hans framgangsmåte, ser vi at han mener det samme som det rådende flertallet av muslimske skriftlærde mener. Trosoverbevisningen til denne muslimske skriftlærde kan konkluderes med følgende:

«Enhver påstand om å ha del i profetskapet etter profeten Moḥammad s, er villfarelse og frafall (وَكُلُّ دَعْوَى نُبُوَّةٍ بَعْدَهُ فَغَيٌّ وَهَوًى)»:

لَمَّا ثَبَتَ أَنَّهُ خَاتَمُ النَّبِيِّينَ، عُلِمَ أَنَّ مَنِ ادَّعَى بَعْدَهُ النُّبُوَّةَ فَهُوَ كَاذِبٌ. وَلَا يُقَالُ: فَلَوْ جَاءَ الْمُدَّعِي لِلنُّبُوَّةِ بِالْمُعْجِزَاتِ الْخَارِقَةِ وَالْبَرَاهِينِ الصَّادِقَةِ كَيْفَ يُقَالُ بِتَكْذِيبِهِ؟ لِأَنَّا نَقُولُ: هَذَا لَا يُتَصَوَّرُ أَنْ يُوجَدَ، وَهُوَ مِنْ بَابِ فَرْضِ الْمُحَالِ، لِأَنَّ اللَّهَ تَعَالَى لَمَّا أَخْبَرَ أَنَّهُ خَاتَمُ النَّبِيِّينَ، فَمِنَ الْمُحَالِ أَنْ يَأْتِيَ مُدَّعٍ يَدَّعِي النُّبُوَّةَ وَلَا يُظْهِرُ إِمَارَةَ كَذِبِهِ فِي دَعْوَاهُ. وَالْغَيُّ: ضِدُّ الرَّشَادِ. وَالْهَوَى: عِبَارَةٌ عَنْ شَهْوَةِ النَّفْسِ. أَيْ: أَنَّ تِلْكَ الدَّعْوَى بِسَبَبِ هَوَى النَّفْسِ، لَا عَنْ دَلِيلٍ، فَتَكُونُ بَاطِلَةً.

Da det har blitt bekreftet at profeten Moḥammad s er den siste av alle profeter, får man vite at den som påstår å ha del i profetskapet etter profeten Moḥammad s, er vedkommende en løgner. Det kan ikke engang bli spurt: «Selv om den som påstår å ha del i profetskapet kommer med vidunderlige mirakler og såkalte overbevisende tydelige bevis, hvordan skal man da si at vedkommende lyver?» Det er for at vi mener at det ikke engang kan forestilles at det finnes en ny profet – denne saken gjelder det utenkelige! Fordi da Gud den Allopphøyde opplyste om at profeten Moḥammad s er den siste av alle profeter, ble det av det utenkelige at det skulle komme en person etterpå som kunne påstå å ha del i profetskapet, og at vedkommendes løgns tegn ikke blir synlig i påstanden. Ordet ghayy (غيّ) er antonym til «rettledning» (رشاد – rashād). Ordet hawá (هوى) betyr «det indre jegs [egoistisk] lyst», det vil si: En slik påstand kommer av ens eget jegs lyst og ikke ved et bevis; derfor er den påstanden usann.

Slik som det ble presisert innledningsvis i denne delen, så har vi presentert mange muslimske skriftlærdes standpunkter, og de muslimske skriftlærde går under flere kategorier, men vi stanser her med de tradisjonelle for å unngå overdreven gjentakelse.

Siden Aḥmadiyyah-gruppen har blitt etablert, har mange eksperter i islamsk lov og trosoverbevisning tilbakevist Mīrzā al-Qādiyānīs tro og ideologi. Vi ser på noen slik at det blir tydelig for leserne.

6.5.11.1 ʿAbd al-ʿAzīz ibn ʿAbdillāh Āl Bāz (Ibn Bāz, 1912–1999)

Denne skriftlærdes stemme dekker standpunktet til Saudi-Arabia i nyere tid. Han var assisterende rektor og etter hvert rektor ved det islamske universitetet i Medina. I tillegg var han leder av fatwá- og forskningsrådet i Saudi-Arabia i omtrent 20 år. Han skrev følgende:

فَلَمَّا كَانَ عَلَيْهِ الصَّلَاةُ وَالسَّلَامُ خَاتَمَ النَّبِيِّينَ وَكَانَ رَسُولًا عَامًّا إِلَى جَمِيعِ الثَّقَلَيْنِ اقْتَضَتْ حِكْمَةُ اللَّهِ سُبْحَانَهُ أَنْ تَكُونَ شَرِيعَتُهُ أَوْفَى الشَّرَائِعِ وَأَكْمَلَهَا وَأَتَمَّهَا انْتِظَامًا لِمَصَالِحِ الْعِبَادِ فِي الْمَعَاشِ وَالْمَعَادِ فَهُوَ عَلَيْهِ الصَّلَاةُ وَالسَّلَامُ خَاتَمُ الْأَنْبِيَاءِ وَالْمُرْسَلِينَ، كَمَا قَالَ تَعَالَى: مَا كَانَ مُحَمَّدٌ أَبَا أَحَدٍ مِنْ رِجَالِكُمْ وَلَكِنْ رَسُولَ اللَّهِ وَخَاتَمَ النَّبِيِّينَ، وَتَوَاتَرَتِ الْأَحَادِيثُ عَنْ رَسُولِ اللَّهِ عَلَيْهِ الصَّلَاةُ وَالسَّلَامُ بِأَنَّهُ خَاتَمُ النَّبِيِّينَ، وَهَذَا أَمْرٌ بِحَمْدِ اللَّهِ مُجْمَعٌ عَلَيْهِ وَمَعْلُومٌ بِالضَّرُورَةِ مِنْ دِينِ الْإِسْلَامِ. وَقَدْ أَجْمَعَ الْمُسْلِمُونَ عَلَى أَنَّ مَنِ ادَّعَى النُّبُوَّةَ بَعْدَهُ فَهُوَ كَافِرٌ كَاذِبٌ يُسْتَتَابُ ...

Siden profeten Moḥammad s er den siste av profetene og et universelt sendebud sendt til alle skapninger, krevde Guds – hellig er Han – visdom, at profetens s lov skulle være over og mer fullkommen enn alle andre lover. Den ble tilrettelagt for å tjene menneskenes beste både i jordelivet og etterlivet. Profeten Moḥammad s er den siste av profetene og sendebudene, slik som Gud sier: «Moḥammad er ikke faren til noen av mennene blant dere; derimot er han Guds sendebud og den siste av alle profetene!», og også som mangfoldig overleverte beretninger etter Guds sendebud s bekrefter at profeten Moḥammad s er den siste alle profetene. Dette – all lovprisning er for Gud – er et faktum som alle muslimer er enige om og er kjent/bekreftet som en nødvendig del av religionen islam. Muslimene er enige om at den som påstår å ha del i profetskapet etter profeten Moḥammad s, er en løgner og vantro, og det vil bli krevd av ham om å vende om i anger, […].

6.5.11.2 Yōsof ʿAbdollāh al-Qaraḍāwī (1926–2022)

Under et tv-program ble han spurt om Aḥmadiyyah-gruppen, der han fortalte om at det er en gruppe som følger Mīrzā al-Qādiyānī og oppstod i India da britene regjerte der. Han diskuterte om Mīrzā al-Qādiyānīs gradvise steg mot sitt mål. Al-Qaraḍāwī var tydelig på at Aḥmadiyyah-gruppens tro og ideologi ikke stammer fra Koranen og sonnah. Hans konklusjon var at denne gruppen er en ikke-muslimsk minoritet.

6.5.11.3 Moḥammad Saʿīd Ramaḍān al-Bōṭī (1929–2013)

Al-Bōṭī forklarte under en forelesning om åpenbaringens gang at den tok slutt ved profeten Moḥammad s. Så gikk han inn på temaet om profeten Jesu e gjenkomst ifølge islamsk tradisjon, slik som det har blitt fortalt om i mangfoldig overleverte beretninger. Profeten Jesus e vil komme tilbake levende til jorden, for han ble løftet levende opp til himmelen av Gud, slik som det er forklart i Koranen. Her oppstår det problematiske spørsmålet: Profeten Jesus e er en profet, men det skal ikke komme en profet etter profeten Moḥammad s. Svaret er at profeten Jesus e ikke vil komme som han var første gangen som en profet som mottok åpenbaringer. Da han kommer tilbake, vil han følge loven til profeten Moḥammad s og opprettholde den.

Han utstedte også en fatwá om Aḥmadiyyah-gruppen:

6.5.11.4 ʿAbdollāh ibn Bayyah (f. 1935)

En av de fremste muslimske skriftlærde med hensyn til islamsk lov i den nyere tid. Han mener at den evige naturen av åpenbaringene som profeten Moḥammad s mottok og profetens tradisjon, er et bevis på at profetskapet ble avsluttet med profeten Moḥammad s, og at det ikke kommer noen profet etter vår profet s.

Her er det også viktig for meg å framheve at en av Ibn Bayyahs mest populære studenter, Hamza Yusuf (f. 1958), blir referert til av Aḥmadiyyah-gruppen på sosiale medier. De forsøker å forvirre muslimene. For oss troende er det viktig å få med oss følgende ord av Yusuf i essayet Sticks and Drones May Break Our Bones, but Fitna Really Hurts Us:

6.5.11.5 ʿAlī Jomoʿah Moḥammad ʿAbd al-Wahhāb (f. 1952)

Det er viktig å understreke at han var stormuftien i Egypt fra 2003 til 2013, og hans trosoverbevisning er bygd på trosoverbevisningen til al-Azhar-universitetet:

6.5.11.6 Det egyptiske fatwá-rådet

Den siste delen av fatwá-rådets ord er essensielt å forstå. Det er at selv om Aḥmadiyyah-gruppen ytrer den samme trosbekjennelsen, forretter tidebønnen fem ganger daglig, faster i ramadan, betaler velferdsskatt og utfører pilegrimsferden, bekrefter ikke det deres tro som sann. Gode handlinger kan utføres av enhver person, for den gode handlingens krav er godhet, hvis kravet oppfylles, er handlingen ansett som god. Men på samme måte har også troen sine krav, hvis de oppfylles, anses det som sann tro, men hvis ikke de oppfylles, er det bare tomme ord.

6.5.11.7 Ministry of Awqaf & Islamic Affairs State of Kuwait

I departementets leksikon om islamsk rettsvitenskap, står det følgende om loven som gjelder den som påstår å ha del i profetskapet, og den som bekrefter det den personen påstår etter profeten Moḥammads s komme og ord «Det finnes ikke en eneste profet etter meg!»:

Ekspertene i denne grenen av islam, er også enig i det islamske synet om profetskapets avslutning. Vi ser på et par eksempler for å forsterke vårt standpunkt og argument.

6.5.12.1 Solaymān ibn Moḥammad al-Ḥalabī ar-Rayḥāwī (d. 1813)

6.5.12.2 Jaʿfar as-Sobḥānī (f. 1929)

إِنَّ نَبِيَّ الْإِسْلَامِ (صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَآلِهِ وَسَلَّمَ) خَاتَمُ الْأَنْبِيَاءِ إِنَّ نُبُوَّةَ رَسُولِ الْإِسْلَامِ (صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَآلِهِ وَسَلَّمَ) نُبُوَّةٌ خَاتِمَةٌ، كَمَا أَنَّ شَرِيعَتَهُ كَذَلِكَ خَاتِمَةُ الشَّرَائِعِ، وَكِتَابُهُ خَاتَمُ الْكُتُبِ أَيْضًا. يَعْنِي أَنَّهُ لَا نَبِيَّ بَعْدَهُ، وَأَنَّ شَرِيعَتَهُ خَالِدَةٌ، وَبَاقِيَةٌ إِلَى يَوْمِ الْقِيَامَةِ. ... إِنَّ مَسْأَلَةَ الْخَاتِمِيَّةِ طُرِحَتْ - فِي الْقُرْآنِ وَالْأَحَادِيثِ الْإِسْلَامِيَّةِ - بِشَكْلٍ وَاضِحٍ، بِحَيْثُ لَا تَتْرُكُ مَجَالًا لِلشَّكِّ لِأَحَدٍ. ... وَالْخَاتَمُ هُوَ مَا يُوضَعُ فِي الْإِصْبَعِ مِنَ الْحُلِيِّ، وَكَانَ فِي عَصْرِ الرِّسَالَةِ يُخْتَمُ بِفَصِّهِ عَلَى الرَّسَائِلِ، وَالْمُعَاهَدَاتِ، لِيَكُونَ آيَةً عَلَى انْتِهَاءِ الْمَكْتُوبِ.

Sannelig, islams profet s er den siste av alle profetene. Sannelig, profetskapet til islams sendebud s er det avsluttende profetskapet. Slik er også profeten Moḥammads s lov den avsluttende loven, og skriften til profeten s også den avsluttende skriften. Det vil si at det er ingen profet etter profeten Moḥammad s, og profetens s lov er evig og varende til oppstandelsens dag. […] Saken om at profetskapet er avsluttende, blir presentert i Koranen og islamske beretninger i en klar form. Derfor lar det ikke være igjen noen mulighet for tvil for noen person. […] Khātam [ring] er noe man har på fingeren, og det er et smykke. På tiden til profeten Moḥammad s stemplet profeten s brevene og avtalene med ringens stein, for at det skulle være et tegn på at det som ble skrevet var slutt.

I dette kapittelet var islams tertiære kilde grunnlaget for vårt argument. Denne kilden er kjent som konsensus: Det rådende flertallets enighet. Våre funn i dette kapittelet er basert på det det rådende flertallet av de muslimske skriftlærde har forstått av fenomenet «profetskapets avslutning». La oss se på hva vi oppdaget og om det er en sammenheng som forbinder islams alle tre hovedkilder: Koranen, sonnah og konsensus.

Konsensus er en av de viktigste kildene i islamsk rettsvitenskap og regnes som en primær og autoritativ kilde ved siden av Koranen og sonnah. Det betyr enstemmig enighet blant kvalifiserte muslimske skriftlærde (mojtahidōn) i en bestemt tidsperiode etter profeten Moḥammads s bortgang om en sak innen religion eller lov.

Gyldig konsensus krever at muslimske skriftlærde med ijtihād-kompetanse er enige, at enigheten er enstemmig og skjer etter profetens tid, og at den bygger på bevis fra Koranen og ḥadīth-litteraturen.

Det finnes to typer konsensus:

Eksplisitt konsensus (الإجماع الصريح) – når alle muslimske skriftlærde tydelig uttrykker enighet om et tema.

Implisitt konsensus (الإجماع السكوتي) – når noen uttrykker et syn, og andre muslimske skriftlærde forholder seg tause uten å protestere. Denne formen er omstridt.

Flertallet av islams skriftlærde anser eksplisitt konsensus som en forpliktende og gyldig rettskilde, på linje med Koranen og sonnah. Profeten s understreket dette ved å si at Gud aldri vil samle det muslimske samfunnet om villfarelse, noe som understøtter fellesskapets enighet som veiledende.

Teologer forklarte at konsensus er en særskilt egenskap for profeten Moḥammads s muslimske samfunn, siden åpenbaringen har opphørt med den siste profeten s. Gjennom muslimske skriftlærdes enighet blir islamsk lov videreført og religionen bevart som fullkommen. Dermed utgjør konsensus både et uttrykk for profetskapets avslutning og et middel for å opprettholde islams lovmessige og teologiske kontinuitet.

Det første leddet som knytter de troende til profeten Moḥammad s, er profetens s følgesvenner. Deres forståelse av profetskapets avslutning er det sterkeste beviset på det profeten s tolket Koranens ord som. Følgesvennene hadde en unik forståelse av profeten Moḥammads s ord, siden de direkte erfarte profetens s lære og kunne stille spørsmål om betydningen. Følgesvennenes standpunkt viser en dyp bevissthet om profetskapets avslutning. Dette reflekteres også i erkjennelse blant følgesvennene over at åpenbaringene ikke lenger kom, samtidig som de tok ansvar for å bevare og praktisere profetens s lære. Den som våget å erklære seg som profet etter profeten Moḥammad s, ble ansett som en stor løgner og bedrager av følgesvennene. Følgesvennenes tro beviser at profetskapet ikke kan arves og oppnås etter profeten Moḥammad s. Beretningene understreker kontinuiteten i å formidle religionen gjennom handling, forståelse og enighet blant fellesskapet etter profetens s bortgang.

Koranen er Guds ord åpenbart for profeten Moḥammad s. Disse ordene underviste profeten s sine følgesvenner i. Dette dannet grunnlaget for troen og religionen. Vår undersøkelse ble innledet ved den følgesvennen, Ibn ʿAbbās k, som er kjent for å være den øverste blant korntolkerne. Hans forståelse av ordene khātam an-Nabiyyīn var at Gud avsluttet profetskapet ved profeten Moḥammad s og at det ikke ville komme noen profet etter det.

Denne forståelsen av trosoverbevisningen om profetskapets avslutning ble overlevert til de kommende generasjonene: Til tidens ende er profetskapet avsluttet og forseglet. Det kan ikke bli åpnet for noen. Koranekspertene tok for seg begge resitasjonsmåtene av ordet (خاتم) og konkluderte med at betydningene er nærliggende og gir samme resultat. Ene resitasjonsmåten viser til ordet khātam som er et substantiv (instrumentalis) og den andre resitasjonsmåten viser til ordet khātim som er et subjekt. Khātam vil si den profetskapet ble avsluttet ved og khātim vil si den som avsluttet profetskapet. I begge tilfeller er resultatet det samme: Profetskapet ble avsluttet.

Profeten Jesu e gjenkomst beviser at det kan komme en ny profet eller et nytt sendebud, ifølge Aḥmadiyyah-gruppen. Men det ble ikke oppfattet slik av koranekspertene. For deres standpunkt var at ingen vil motta åpenbaring etter profeten Moḥammad s, mens profeten Jesus e mottok åpenbaring før profeten Moḥammad s. Da profeten Jesus e vil komme tilbake, vil han ikke motta åpenbaringer, men følge profeten Moḥammads s lov og være en av det muslimske samfunnet.

Et bevis som bekrefter at profetskapet tok slutt, er koranekspertenes forståelse om at profetenes rekke fortsatte etter de tidligere profetene; derfor kom det alltid en ny profet etter de tidligere profetene. Men etter profeten Moḥammad s kom det ikke noen ny profet, for profeten s oppfylte og fullførte sin oppgave.

Koranverset 33:40 ble erklært som et tekstuelt bevis på at det ikke finnes noen profet etter profeten Moḥammad s. Koranekspertenes forståelse er også bygd opp på at bakgrunnen for at det ble sagt «den siste av alle profetene», er for at den som blir utvalgt som et sendebud av Gud, må også være en profet. Mens en profet ikke alltid er et sendebud, ifølge islamsk tro. Derfor utelukket Gud både profeter og sendebud etter profeten Moḥammad s ved å si khātam an-Nabiyyīn (den siste av alle profeter).

Basert på at det finnes eksplisitt tekstuelt bevis i Koranen, erklærte koranekspertene den personen som påstår å ha del i profetskapet etter profeten Moḥammad s som en løgner og vantro.

Vi inkluderte også den nyere tids korantolkere for å se om de la de tidligere skriftlærdes forståelse til grunn for sine tolkninger. Vårt tema ble erklært som grunnprinsipp i trosoverbevisningen hos alle muslimer – uansett trosretning. Den som erklærer seg profet etter profeten Moḥammad s, og den som tror på vedkommende, innfører noe i religionen som det ikke finnes rom for; derfor erklæres begge disse to som vantro og frafalne.

Islams sekundære kilde er profeten Moḥammads s ord. Helt siden profetens s følgesvenners tid, har det vært en gruppe muslimer som har viet sitt liv til å memorere og fordype seg i profetens s ord. Ḥadīth-samlinger har blitt kompilert, og ordene har blitt kritisk gransket for å bevare den sanne troen. Ḥadīth-er med tydelige ord som tolket ordene khātam an-Nabiyyīn, gjorde det klart for oss. Men i dette kapittelet la vi vekt på det de ḥadīth-lærdes forståelse var om profetskapets avslutning.

Troens hjørnestein – trosoverbevisning om profetskapets avslutning – ble også bevart av disse ekspertene. De erklærte at profetenes rekke ble avsluttet med profeten Moḥammad s.

Den som mente at det var mulig å oppnå profetskapet eller at det ikke var blitt avsluttet etter profeten Moḥammads s profetskap, ble erklært en frafallen gudsfornekter. De ḥadīth-lærde advarte folk mot å tro på at andre eller en selv kunne oppnå profetskapet ved noen som helst form for tilbedelse eller ved å rense sitt hjerte. Åpenbaringer kan ikke komme til noen etter profeten Moḥammad s. For dette vil føre til vantro. Det som har blitt sagt i Koranen og ḥadīth-ene om dette temaet, skal overbringes, for Koranen har erklært avslutningen, og ḥadīth-ene har forklart og gjort betydningen klar. Derfor tillates ikke metaforisk tolkning som skal avsløre såkalte skjulte betydninger, og heller ikke er det tillatt å gjøre den generelle (allmenngyldige) betydningen av ordene khātam an-Nabiyyīn til noe spesifikt som strider imot det Koranen, sonnah og de muslimske skriftlærde ubestridelig mener.

Profeten Moḥammads s overlegenhet over alle de andre profetene, er at profeten s ble gjort til den siste av alle profetene.

Ḥadīth-ekspertene var enige med koranekspertene om at den som påstår å være en profet etter profeten Moḥammad s, er vantro. Bakgrunnen for at den personen er vantro, er for at vedkommende forsverger Guds og profetens s eksplisitte ord.

Fagfolk innenfor ḥadīth fra den nyere tid som levde etter at Aḥmadiyyah-gruppen ble dannet, så begge sidenes argumenter: Mīrzā al-Qādiyānīs og de tradisjonelle ḥadīth-lærdes. De konkluderte med at den som fornekter eller i det minste tviler på at profetskapet ble avsluttet, er frafallen og vantro.

De ekspertene nevnt innenfor de to andre kategoriene, er også en del av disse ekspertene, men vi tok med noen muslimske skriftlærde for å spesifikt vise til deres forståelse av khātam an-Nabiyyīn. Troen er en hellig pakt inngått med Herren Gud, som ytres ved noen spesifikke ord og bekreftes gjennom gode handlinger.

En av de tidligste lovekspertene, Abō Ḥanīfah, illustrerte hvor sterk tro på profetskapets avslutning en troende skal ha. Han erklærte at hvis en person påstår om seg selv eller om at noen andre er en profet etter profeten Moḥammad s, så skal den troendes tro være urokkelig til de grader at det å be om bevis for den påstanden ikke er tillatt. Troen skal være såpass fast at den troende ikke skal trenge å spørre om bevis.

Den som påstår å være profet etter profeten Moḥammad s, er selv forvillet og frafallen og forviller andre og fører til at de faller fra troen. Denne påstanden om å være profet, ble erklært som ens egoistiske lyst, og ikke noe som vedkommende mottok fra Gud og profeten s.

Profeten Moḥammads s profetskap står like alene uten noen likestilte som Herren Guds guddom. Til sammen danner de den sanne monoteistiske troen. Det vil si at å påstå å være profet etter profeten Moḥammad s, er som å begå flerguderi.

Vi fordypet oss i al-Ghazālīs standpunkt om konsensus, vi fant at han var enig i at det ikke er noen profet etter profeten Moḥammad s.

De som oppnår graden «Guds hjertevenn» (helgen), mottar ikke åpenbaringer fra Gud, men opplysninger i form av rettskafne syn/drømmer. Den som påstår å være en profet etter profeten Moḥammad s, påstår å motta en lov – om den er den samme som islam eller ikke – beviser at vedkommendes påstand strider imot den islamske troen.

De muslimske skriftlærde fra den nyere tid innenfor denne kategorien har også tilbakevist Mīrzā al-Qādiyānīs tro og ideologi. De konkluderer med at den som omfavner den troen, er ikke av muslimene. Man kan forstå at selv om Aḥmadiyyah-gruppen bekjenner sin tro ved muslimenes trosbekjennelse og utfører de handlingene som er kjent som islams søyler, så blir de ansett som ikke-muslimer. Lov- og trosoverbevisningsekspertene mener at troens søyler har sine krav, og hvis disse søylenes krav ikke oppfylles, blir trosbekjennelsen tomme ord, og en person kan ikke erklære sin tro basert på det.

Vår søken etter sannhet, førte oss fra Koranen og sonnah til det rådende flertallets enighet (konsensus). Vi hadde for øye å begripe det de muslimske skriftlærde har forstått av Koranen og sonnahs klare ord. Vi undersøkte om muslimske skriftlærde forstod Koranens og sonnahs ord slik som ordene tydelig framtrer.

Våre funn leder til at det blir innlysende at profetskapets avslutning har dype røtter i islamsk tro fra profeten Moḥammads s tid til vår tid. Det er den troslæren følgesvennene fikk opplæring i av profeten s. Allerede på følgesvennenes tid, var det viktig å presisere at profeten Moḥammad s er den siste profeten. Det var den forståelsen den første muslimske generasjonen hadde av khātam an-Nabiyyīn. Ordet (خاتم – khātam/khātim) har sant nok blitt resitert på to måter, men vi har bevist ved fagekspertenes ord at betydningen resulterer i det samme: Profetskapet ble avsluttet med profeten Moḥammad s.

Problemstillingen «profeten Jesu e gjenkomst» ble oppklart ved at han vil komme tilbake, men ikke motta åpenbaringer som før. Han vil være den profeten som var profet før profeten Moḥammad s, og ikke etter. Denne forståelsen er basert på at de tidligere profetene ble etterfulgt av en ny profet, men når Koranen erklæres som den siste skriften og profeten Moḥammad s som den siste profeten, kan det ikke komme noen «ny» profet etter det.

Fagekspertene mente og mener at erklæringen «den siste av alle profetene» i koranverset 33:40, beviser at det verken kom en ny profet eller et nytt sendebud etter profeten Moḥammad s; derfor ble det sagt khātam an-Nabiyyīn. Denne soleklare opplysningen i Koranen, gjør at den som påstår å ha del i profetskapet etter profeten s vår, faller fra troen. Når ordene er så åpenbare som de er, finnes det ikke plass for å tolke dem metaforisk eller forandre deres allmenngyldige betydning.

Den troendes tro må være sikker, og Koranen og sonnahs ord er tilstrekkelige. Vi trenger ikke bevis på om det finnes en ny profet eller ikke. Faktisk mener fagekspertene at den som påstår å ha del i profetskapet, eller at noen andre har det etter profeten Moḥammad s, må innse at denne påstanden er som et forsøk på å si at profeten Moḥammad s ikke er den øverste av alle profetene. I tillegg til det er det som å begå flerguderi, for profeten Moḥammads s profetskap er enestående – står uten likestilte – som Guds guddom. Profetskapet er noe Gud gir og ikke noen andre, og heller ikke kan det oppnås ved tilbedelse og askese.

Fagekspertenes forståelse av Koranen og sonnah kan konkluderes med: Aḥmadiyyah-gruppens grunnlegger, Mīrzā al-Qādiyānī, stod ikke for den islamske troen og innførte ting i troen som ikke har noen rot i islam. Med det for øye erklærer dagens fageksperter Aḥmadiyyah-gruppen som ikke-muslimer etter de tidligere fagekspertenes forståelse om lignende tro og ideologi. Dette til tross for at Aḥmadiyyah-gruppen bekjenner troen ved vår trosbekjennelse og mener å praktisere islams søyler.

Avslutningsvis – etter å ha presentert våre bevis – vil vi stille både muslimer og følgere av Aḥmadiyyah-gruppen et spørsmål: Hvis vår trosoverbevisning har gått i arv fra profeten Moḥammad s til nåtidens muslimer gjennom islams tre hovedkilder, hvordan kan den avvike fra den sanne læren?