Islams sekundære kilde er ḥadīth-litteratur. Vi har framlagt klare bevis fra Koranen – islams primære kilde – på at profetskapet ble avsluttet. Nå skal vi gjennom islams sekundære kilde bevise at profetskapet ble avsluttet. Ordet aḥādīth (أحاديث) er flertall av ḥadīth (حديث). Ḥadīth betyr i utgangspunktet noe nytt og er antonym til det gamle. Det viser til tale, om det skulle være mye eller lite. Ifølge islamsk terminologi betyr ḥadīth (beretning) en profetisk tradisjon som er knyttet til profeten s enten via ord, handling, bekreftelse/godkjennelse, personlighet eller moral. Det som blir bekreftet som autentisk av ḥadīth, blir ansett som profetens s tradisjon (sonnah).

Selv på profeten Moḥammads s tid ble de profetiske tradisjonene angrepet og utfordret som autoritet, og dette har vært metoden til de som mener at Koranen er den eneste kilden i islam eller å selektivt tolke Koranen og religionen ved ḥadīth-litteraturen. Det er å kritisere og stadig nedvurdere autoriteten til de profetiske tradisjonene.

Korantolkning gjennom de profetiske tradisjonene

Korantolkning gjennom de profetiske tradisjonene er en viktig gren av metoden «tolkning av Koranen ved bruk av autentiske kilder» og har den nest høyeste graden innen korantolkning. De profetiske tradisjonene blir alle anerkjent som tolkninger av Koranen fordi profetens s rolle var å klargjøre Koranens lærdommer gjennom sine handlinger, uttalelser og godkjennelser, noe som er kjent som de profetiske tradisjonene.

Å bruke fenomenet korantolkning gjennom de profetiske tradisjonene, er koratolkerens ansvar. Korantolkeren skal evaluere og videreformidle tolkninger basert på autentiske profetiske tradisjoner som definerer Koranens betydninger. Korantolkeren skal ikke samle inn noen profetiske beretninger uten å undersøke deres autentisitet og forhold til koranverset. Nest etter korantolkning gjennom Koranens egne ord har metoden alltid vært korantolkning gjennom de profetiske tradisjonene. Denne metoden ble grunnlagt av profeten s og fulgt av følgesvennene, som videreformidlet den til de senere generasjonene.

Nødvendigheten av profetiske tradisjoner

De som tolker Koranen frittstående, velger å ta hva som helst fra Koranen for å knytte det til ḥadīth-litteraturen uten å legge vekt på konteksten og de skriftlærdes forståelse ved å stole tungt på det arabiske språket og gi det forrang over nesten alt annet. Derfor tolker de betydninger av Koranens ord og fraser som passer dem, noe som kan utvikle seg til merkelige synspunkter angående islamsk tro og tilbedelsesritualer. Denne tilnærmingen gjør det mulig for dem å endre og tilpasse alt de ønsker i religionens navn.

Ibn Barjas er uenig med tilnærmingen til de som tolker Koranen frittstående og kommenterer at befalingen om å følge de profetiske tradisjonene finnes i Koranen:

Den beste rollemodellen for de troende å følge, er profeten s.

Hvis de troende elsker Gud, skal de følge profeten s.

De troende skal adlyde profeten s for å bli veiledet i riktig retning.

Disse koranversene klargjør at de troendes oppriktighet overfor Gud avhenger av å følge profeten s, at lydighet til profeten s er den rette veien, og at dette kan gjøres ved å følge profetens s eksempel.

Lamīn argumenterer for at de profetiske tradisjonene både er autoritet og bevis i religionen på samme måte som Koranen, det er basert på Guds ord: «Adlyd Gud og sendebudet.» De troende blir også opplyst om de som hørte de profetiske tradisjonene, men valgte å neglisjere dem. De som ikke adlyder profeten s, er villfarne, og slike mennesker vil møte vanskeligheter og til slutt bli straffet av Gud. Lamīn fortsetter med at basert på disse koranversene, har de muslimske skriftlærde kommet fram til en konsensus om at de profetiske tradisjonene er et prinsipp i islamsk lov, og at disse tradisjonene klargjør Koranens betydninger.

De som tolker Koranen, de som memorerer den og lever etter den, er ifølge al-ʿAk Guds folk: De er nærmest Ham.

Tolkning gjør det lettere å forstå de rettslige avgjørelsene som er avledet fra Guds bok, da rettsvitenskap avhenger av konklusjoner trukket fra Koranens tekst og de profetiske tradisjonene. Juridiske avgjørelser er ugyldige hvis forståelsen er feil og basert på tolkning. Korantolkning reduserer forskjellene i kildenes tekst og beskytter det muslimske samfunnet mot individer som forvrenger tekstenes betydning så de passer til deres ønsker eller avgir dommer basert på en feilforståelse av Koranen.

As-Soyōṭī forklarer at Koranen ble åpenbart på den tiden da folk var mest veltalende i det arabiske språket, men likevel møtte de ofte på vanskeligheter med å forstå ordene. Folk spurte profeten Moḥammad s om ordenes betydning, som for eksempel koranverset 6:82: «De som antar troen og ikke blander sin tro med urett, disse er de som har trygghet i vente og de er rettledet.» Folket spurte: «Hvem av oss gjør ikke urett mot seg selv?» Profeten s tolket verset for dem ved å bruke gudsord: «Sannelig, flerguderi er en svært stor urett!» Dette spørsmålet og tolkningen forklarer at folket på den tiden trengte å forstå dybden av Koranen til tross for å være eksperter i språket. Den profetiske forståelsen var nødvendig for å forstå hvilken type urett Gud snakket om i koranverset. Derfor er det klart at de profetiske tradisjonene har høyere status enn det arabiske språket.

An-Noqrāshī understreker at mennesker stadig møter på nye situasjoner og fortsetter å utvikle seg på alle områder. Utfordringer kan oppstå i religiøse og verdslige anliggender. For å ha en korrekt islamsk forståelse av disse sakene, trenger de troende en kilde til kunnskap for å forstå de dypere betydningene av Koranen. Derfor er behovet for korantolkning stort fordi det veileder mennesker angående Guds ord og knytter dem til Ham. Korantolkning bygger en bro mellom de opprinnelige ordene og dagens forståelse. An-Noqrāshī fortsetter med at Iyās ibn Moʿāwiyah, som var elev av følgesvennene, sa at mennesker som leser Koranen, men ikke kjenner tolkningen, er som mennesker som mottar et brev fra sin konge, men ikke har en lampe å lese det ved og forstå det. Det kan føre til at de får panikk fordi de ikke forstår innholdet. På den annen side har mennesker som kjenner tolkningene, en lampe og kan forstå betydningene av ordene.

ʿOmar al-Ḥājī stiller et relevant spørsmål om korantolkning: Hvis det er så mange korantolkninger som tolker Koranen ord for ord for folket, hvorfor er det da behov for å forske og gå tilbake til profetens s og følgesvennenes tid? Han framhever deretter flere elementer som gjør det nødvendig for en muslimsk skriftlærd å ikke akseptere alt, men heller å forske for å oppdage de sanne betydningene gjennom autentiske kilder, for det finnes mange folk som stoler tungt på egen forståelse og egne følelser i stedet for autentiske kilder. De muslimske skriftlærde bør ikke stole på populære navn i fagfeltet, men på autentiske kilder som kan spores tilbake til profeten s.

Yaʿqōb er enig i det ovennevnte poenget og legger til at korantolkere må undersøke og stole på autentiske profetiske beretninger når de tolker. Man må stole på de autentiske profetiske beretningene fordi profeten s visste best om Koranens ord.

De profetiske tradisjonenes status

Det har blitt skrevet mye om dette temaet, men det er en manglende forståelse blant muslimer når det gjelder statusen til de profetiske tradisjonene og om de er en form for åpenbaringer.

Al-ʿAzzāmī opplyser om at ikke all åpenbaring er nedskrevet som Koranens åpenbaringer, fordi Gud åpenbarte for profetene, men ikke alle profetene hadde himmelske skrifter, likevel ble de anerkjent som profeter. Derfor hadde disse profetene en form for åpenbaring som kan defineres som deres «profetiske tradisjoner». Koranen (53:3–4) bekrefter at ordene til profeten Moḥammad s var åpenbaringer. Læren basert på de profetiske tradisjonene kan ikke være usann eller avvikende, for profeten s fulgte bare rettledningen. Dette bekrefter at profetens s tradisjoner er de mest korrekte forklaringene på Koranens ord.

Ordene «åpenbart» og «åpenbaring» finnes også utenfor Koranen i profetiske beretninger, det indikerer at de profetiske tradisjonene også var en del av åpenbaringen.

Profeten s sa: «Sannelig, Gud åpenbarte for meg at dere vil bli prøvet i gravene.»

Profeten s sa at Gud åpenbarte at folk bør være ydmyke mot hverandre.

En gang kom en mann til profeten s og spurte om en lovbestemmelse angående den ikke-obligatoriske pilegrimsreisen (ʿomrah). Profeten s var stille et øyeblikk, men så ble noe åpenbart for profeten s om saken.

Selv om det finnes solide bevis som bekrefter de profetiske tradisjonenes status, motsetter de som tolker frittstående seg den generelle konsensusen. Flertallet av muslimene tror på at de profetiske tradisjonene er en form for åpenbaring. De som tolker frittstående, ønsker å skape forvirring i det muslimske samfunnet ved å skille de profetiske tradisjonene fra islamsk lov.

Gud gjorde Koranen til et levende mirakel av profeten Moḥammad s. Alle de andre profetene ble gitt mirakler, men miraklene var ikke lenger til stede etter profetenes tid. Profeten s fikk mange mirakler fra Gud, men det eviglevende mirakelet er Koranen.

As-Soyōṭī viser til az-Zohrī, som sa at åpenbaring er Guds kommunikasjon til Sine profeter: Han gjør det fast i en profets hjerte, så profeten taler ved åpenbaringen og skriver den ned. Dette er Guds tale, men det er noen åpenbaringer en profet mottar: han sier dem ikke ordrett til noen eller skriver dem ned eller direkte befaler noen. En profet formidler imidlertid åpenbaringen til folket som en uttalelse og klargjør for dem at Gud befalte ham å forklare og overføre den til dem.

Ash-Shāfiʿī framhever at det som profeten Moḥammad s gjorde obligatorisk, var gjennom åpenbaring.

Ibn Ḥazm al-Andalosī diskuterte hvordan de skriftlærde presenterte ulike synspunkter i den første perioden, men vår mester ʿAlī g sa at følgesvennene anså Koranen for å være den primære kilden når det gjaldt lovgivning, og at Koranen bekreftet at de troende skulle adlyde hva enn profeten s befalte dem, fordi profeten s ikke talte av sitt eget ønske, men det som Gud åpenbarte. Denne trosoverbevisningen fikk de muslimske skriftlærde til å konkludere med at åpenbaringer kommer i to former fra Gud til Hans profet s:

Koranen er en åpenbaring som er resitert, satt sammen og mirakuløs i sin struktur.

De profetiske beretningene er en åpenbaring formidlet, ikke satt sammen, ikke mirakuløs i sin struktur, ikke resitert, men lest (berettet). Dens rolle er å forklare det Gud har åpenbart gjennom profeten s.

Ibn Ḥazm al-Andalosī klargjorde at Koranen og de autentiske beretningene er knyttet til hverandre: De er like fordi de begge er fra Gud, og lovbestemmelsen om dem er den samme. Gud gjorde lydighet til den andre formen for åpenbaring (autentiske profetiske beretninger) obligatorisk, akkurat som med lydighet til den første formen (Koranen). Dette er bekreftet i Koranen, der troen er knyttet til å adlyde Gud og Hans profet s, og hvis de troende er uenige om noe, skal de henvise det til Gud og Hans profet s.

Det er mange argumenter i tillegg til de som er nevnt ovenfor, men for å illustrere argumentet bør de to følgende beretningene være tilstrekkelig for de troende å forstå:

Profeten s sa at hvis folk tror at Gud bare forbød det som står i Koranen, tar de feil, fordi Gud talte, befalte og forbød profeten s utenom det så mange ting som står i Koranen, eller enda mer.

Al-ʿAsqalānī demonstrerte at de profetiske tradisjonene er en form for åpenbaring gjennom en autentisk beretning: «Engelen Gabriel pleide å stige ned til profeten s med profetiske tradisjoner akkurat som han kom ned til profeten s med Koranen.»

Ordet «stige ned» betyr at ordene kom som en form for åpenbaring, slik Koranen gjorde.

Argumentene beviser tydelig at de profetiske tradisjonene basert på autentiske beretninger blir forstått som en form for åpenbaring i henhold til Koranen, ḥadīth-litteraturen og vitenskapelig standpunkt.

De profetiske tradisjonenes forhold til Koranen

Forholdet mellom disse to islamske kildene er dypt. Koranen er Guds bok, og profeten Moḥammad s er læreren som ga instruksjoner til folket ved å forklare Koranen. Denne autoriteten ble gitt til profeten s av Gud. Ingen av forklaringene profeten s ga om Koranen, inneholder feil. Koranen (7:157) klargjør at profetens s rolle var å bli fulgt av de troende, å befale det gode og forby det onde og å gjøre det rene lovlig og forby det urene. Profetens s rolle var å resitere Guds ord for å lære folk Koranen gjennom sine tradisjoner og å rense folks indre. Denne forbindelsen er forbindelsen mellom de profetiske tradisjonene og Koranen: å lære og klargjøre Guds bestemmelser gjennom de profetiske tradisjonene.

ʿOmar al-Ḥājī påpeker at forholdet mellom Koranen og de profetiske tradisjonene er fullstendig: Alt som ble åpenbart kortfattet i Koranen, ga de profetiske tradisjonene detaljer om, og alt som ble åpenbart generelt i Koranen, ble spesifisert i de profetiske tradisjonene. Basert på dette synet mener ʿOmar al-Ḥājī at Koranens tekst og betydninger er åpenbaringer fra Gud, mens de profetiske tradisjonene er åpenbaringer fra Gud angående deres betydninger. Når det gjelder det tekstlige aspektet, er de profetiske tradisjonene kjent som profetens s ord, men deres ekte form og rolle er det som nevnes ovenfor.

Koranen bekrefter dette ved å klargjøre at profeten s ikke talte ut fra sine egne ønsker, men det profeten s sa, ble åpenbart av Gud. Hvis en person bare stoler på Koranen og sier at alt som er tillatt og forbudt i den, er den eneste loven, bør vedkommende vite at det profeten s befalte, var det samme som Guds befaling. Profeten s sa:

Al-Qorṭobī kommenterte at «det som er som den sammen med den», betyr at profeten s mottok en bok med åpenbaringer som ble resitert for profeten s, men profeten s mottok også forklaringer på det på en lignende måte. Derfor fikk profeten s tillatelse til å forklare alt som var i boken, å gjøre det generelt eller spesifikt og å gi dom i tillegg. Det vil si at profetens s befaling er som Guds befaling.

Profeten s sa at hvis en person tror at Gud bare forbød det som finnes i Koranen, tar han feil, fordi Gud talte, befalte og forbød profeten s ting så tallrike som tingene i Koranen, eller kanskje enda mer. Al-Qorṭobī forklarte disse ordene til profeten s som en advarsel om at man ikke bør motsette seg de profetiske tradisjonene ved å påstå at de ikke er nevnt i Koranen, for det var metoden til renegatene (khawārij) å forstå Koranen bare etter dens åpenlyse betydninger og å ignorere de profetiske tradisjonene som forklarte Koranen. Al-Qorṭobī nevnte også et utsagn som er vanskelig for de som tolker frittstående å godta: «Koranen er mer avhengig av de profetiske tradisjonene enn de profetiske tradisjonene er av Koranen.» Koranens betydninger trenger de profetiske tradisjonene mer fordi de profetiske tradisjonenes rolle er å forklare Koranen.

Den primære kilden i islamsk kunnskap, Koranen, klargjør at profeten s og profetens s tradisjoner har som oppgave å forklare Koranen:

Alle sendebud ble sendt til sitt folk, og de kjente til deres språk for å forklare budskapet til dem.

Profeten s ble befalt om å dømme mellom folk i samsvar med det Gud viste profeten s.

Ved å undervise folk både i Koranen og visdommen (profetiske tradisjoner) var profetens s rolle å resitere Guds ord, rense folk og lære dem det de ikke visste om.

Al-ʿAk forklarte at det er tre elementer i dette forholdet, og at de profetiske tradisjonene ikke går utenfor disse elementene og ikke motsier Koranen:

De profetiske tradisjonene er enige med Koranen, og deres befaling er én: Bevisene fra dem følger og støtter hverandre.

De profetiske tradisjonene er forklaringer på hva Koranen har til hensikt å formidle: De korte uttalelsene blir forklart detaljert, og de generelle uttalelsene blir spesifisert.

De profetiske tradisjonene avklarer det Koranen har holdt seg taus om angående noe som er et påbud eller forbud.

Tre former av de profetiske tradisjonene

Ash-Shāfiʿī sa at de profetiske tradisjonene hadde tre former, og at ingen muslimks skriftlærd var uenig om dette standpunktet. Disse tradisjonene og beretningene tolker Koranen.

Profetiske beretninger som inneholder ord fra Koranen

Noen profetiske beretninger inneholder nøyaktig de samme ordene som i Koranen. Et koranvers nevner noen alvorlige synder: å tilbe noe utenom Gud, å drepe noen og å begå hor. Nøyaktig samme betydning vises i en profetisk beretning, der profeten s ble spurt om den verste synden. Profeten s sa at det er å begå flerguderi, det neste er å drepe sine barn av frykt for at de skal spise sammen med en, og etter det er det å begå hor med ens nabos hustru. Vår mester ʿAbdollāh g sa at koranverset 25:68 ble åpenbart om dette.

Profetiske beretninger som tolker Koranen

Profetiske beretninger forklarer ord i Koranen som ikke er helt klare eller er nevnt kortfattet, de spesifiserer det som er generelt, eller presenterer en praktisk form for Koranens bud. Disse beretningene er mange og faller inn under profetens s rolle med å klargjøre betydningen av Koranen.

Profetiske beretninger forklarer det Koranen er stille om

Denne kategorien inneholder beretninger som forklarer ting Koranen er stille om. De skriftlærde er uenige om dette. Ash-Shāfiʿī framhever fire uttalelser fra de muslimske skriftlærde:

Disse beretningene som inneholder bud Koranen ikke direkte tar opp, er en autoritet og rett gitt til profeten s av Gud, slik at profeten s kunne påby og forby i tillegg til det spesifikke budet i Koranen.

Disse beretningene stammer fra profetens s dype forståelse og refleksjon over Koranen. Grunnlaget for budene fra disse beretningene finnes alltid et sted i Koranen.

Disse beretningene kommer som en skjult åpenbaring til profeten s fra Gud.

Disse beretningene er en form for inspirasjon fra Gud, og de blir inngitt i en profets s hjerte.

Mange profetiske beretninger er uavhengige og er ikke spesifikt relatert til når en åpenbaring ble åpenbart, og heller ikke er de for å støtte budet i et koranvers. Ash-Shāfiʿī sa at noen muslimske skriftlærde mente at uansett hvilken profetisk tradisjon profeten s utførte, var dens opprinnelse i Koranen. De muslimske skriftlærde viste til de daglige tidebønnene og transaksjonene i kjøp og salg og deres regler. Et eksempel på denne tilnærmingen er at Koranen erklærer Mekka som hellig, men ikke Medina, men profeten s erklærte Medina som hellig.

Forståelsen av Koranen

Profetens s følgesvenner ble velsignet av Gud med å forstå Koranen gjennom profeten s. Når det oppstod komplikasjoner, forklarte profeten s gudsordene for dem, fordi Gud gjorde det til Sitt ansvar å gjøre Koranen klar for profeten s. Aż-Żahabī var uenig med Ibn Khaldōn og påpeker et svært interessant faktum. Ibn Khaldōn mente at Koranen ble åpenbart på arabernes språk og derfor forstår de alle Koranens betydninger. Men aż-Żahabī framhever at dette ikke er sant; ikke alle arabere, verken før eller nå, kan forstå Koranen.

Dette poenget gjør det klart at selv om folk kan forstå et språk og en kultur, vil de alltid være avhengige av kildene og metodene fulgt av den første generasjonen i islam.

An-Noqrāshī var enig med aż-Żahabī om dette og sa at følgesvennene kunne forstå Koranen forskjellig til tross for at de var arabere; derfor var de avhengige av en kilde de kunne få nøyaktig kunnskap fra.

Den opprinnelige metoden for å tolke Koranen

Yāsīn mener at vitenskapen «korantolkning» er en av de høyeste og mest overlegne vitenskapene i islam, og dens grunnlag er Koranen og de profetiske tradisjonene. Korantolkning er den første vitenskapen i islam, dens tema er Guds ord, og målet er å forklare gudsordene. Tafsīr bi al-Ma’thōr (tolkning av Koranen ved bruk av autentiske kilder) er den beste metoden for å oppnå kunnskap om Koranens betydninger. Metodens kilder er Koranen, de profetiske tradisjonene, følgesvennenes uttalelser og kommentarene til følgesvennenes elever.

Ibn Ṭarhōnī nevner at profeten s pleide å forklare betydningen av Koranen til sine følgesvenner. Følgesvennene hadde fire kilder: (1) Koranen, (2) profeten s, (3) selvstendig tolkning gjennom kunnskap om det arabiske språket og (4) skriftens folk (jødene og de kristne). Dette førte til at institusjoner ble etablert av følgesvennene, slik at de kunne videreføre tolkningsmetoder til sine elever. I islams første generasjon var korantolkninger gjennom de profetiske tradisjonene allerede den nest høyeste kilden og ble brukt av følgesvennene.

Ḥammōsh er enig med den ovennevnte metoden og nevner Koranen som den primære kilden til korantolkning. Han understreker at den hellige boken må følges, og at ingen av de muslimske skriftlærde fra den første generasjonen motsatte seg Koranen ved å bruke sin egen logikk eller teorier. De profetiske tradisjonene var den nest høyeste kilden ifølge Ḥammōsh. Han forklarer at hvis korantolkningen kommer autentisk gjennom profeten s, kan man ikke søke eller kreve uttalelser fra arabere, fordi profeten s var mer klar over de tiltenkte betydningene av Koranens ord. Hvis et koranvers ble opphevet, pleide de profetiske tradisjonene å utdype dette.

Profetisk tradisjon er evig

Ibn Taymiyyah al-Ḥarrānī (1263–1328) forklarte forbindelsen mellom lydighet overfor Gud og profeten Moḥammad s:

Denne forståelsen av gudsordene klargjør sonnahs rolle i islam. Å følge Koranen uten å forstå den gjennom sonnah, er ikke den korrekte måten. Hvis Koranen er budskapets kjerne, er sonnah de grenene som styrker og oppklarer forståelsen. Profeten Moḥammad s sa følgende om det tette båndet mellom Koranen og sonnah:

I en annen beretning berettes det:

Under avskjedspilegrimsferdens preken sa profeten Moḥammad s:

Al-Qādrī konkluderte med at vi forstår at Gud og profeten Moḥammad s har påbudt de troende å forholde seg til Koranen og sonnah. Derfor vil sonnah gjelde så lenge Koranen gjelder.

Profetskapets avslutning er bevist gjennom mangfoldig overleverte beretninger, og den kunnskapen vi har oppnådd gjennom dem, beviser at det er en ubestridelig sak i islamsk tro. La oss se på disse bevisene gjennom islams sekundære kilde.

Herren Gud hadde utvalgt Sin siste profet fra evigheten av. Profeten Adam e var ikke engang blitt skapt. Det berettes etter vår mester ʿIrbāḍ ibn Sāriyah g at han hørte profeten Moḥammad s si:

Her er det viktig å forstå denne beretningen ved koranverset 3:81 om profetenes pakt. Gud utvalgte profeten Moḥammad s som den siste profeten fra evigheten av.

Alle profetene som kom før profeten Moḥammad s, ble sendt til ett folk/område. Men da profeten Moḥammads s tid kom, var det et profetskap som skulle omfatte alt og alle.

Vår mester Jābir ibn ʿAbdillāh g berettet:

Vår mester Abō Mōsá al-Ashʿarī g berettet at profeten Moḥammad s sa:

Med disse to fargene menes de som har lys hud og mørk hud. Det vil si alle mennesker.

Det berettes etter ʿAmr ibn Shoʿayb, etter hans far, etter hans bestefar, at Guds sendebud s opplyste følgesvennene sine etter å ha forrettet en bønn med dem:

Det å ha blitt sendt til hele menneskeheten og alle skapningene, beviser dette profetskapets mål og utsendingen av profeten Moḥammad s. Disse beretningene gjør det forståelig at de andre profetene ble sendt for en viss tid, fordi det skulle komme en profet etter dem; derfor gjaldt deres profetskap ett folk eller ett område. Profeten Moḥammads s profetskap omfatter all tid og alle skapningene – det er et stort bevis på at profeten s var den siste av alle profetene.

I Koranen (2:253) sier Gud at Han gjorde noen av profetene overlegne andre. Han ga profeten Moḥammad s en status som ingen annen profet fikk. Vår mester Abō Horayrah g berettet at profeten Moḥammad s sa:

Vår mester Anas ibn Mālik g berettet at profeten s sa:

Vår mester Abō Saʿīd al-Khodrī berettet at profeten s sa:

I en svak beretning, hvis betydning har støtte i autentiske beretninger, ble det gjengitt etter vår mester Ibn ʿAbbās k:

جَلَسَ نَاسٌ مِنْ أَصْحَابِ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ يَنْتَظِرُونَهُ قَالَ: فَخَرَجَ حَتَّى إِذَا دَنَا مِنْهُمْ سَمِعَهُمْ يَتَذَاكَرُونَ فَسَمِعَ حَدِيثَهُمْ، فَقَالَ بَعْضُهُمْ: عَجَبًا إِنَّ اللَّهَ عَزَّ وَجَلَّ اتَّخَذَ مِنْ خَلْقِهِ خَلِيلًا، اتَّخَذَ مِنْ إِبْرَاهِيمَ خَلِيلًا، وَقَالَ آخَرُ: مَاذَا بِأَعْجَبَ مِنْ كَلَامِ مُوسَى كَلَّمَهُ تَكْلِيمًا، وَقَالَ آخَرُ: فَعِيسَى كَلِمَةُ اللَّهِ وَرُوحُهُ، وَقَالَ آخَرُ: آدَمُ اصْطَفَاهُ اللَّهُ. فَخَرَجَ عَلَيْهِمْ فَسَلَّمَ وَقَالَ: «قَدْ سَمِعْتُ كَلَامَكُمْ وَعَجَبَكُمْ إِنَّ إِبْرَاهِيمَ خَلِيلُ اللَّهِ وَهُوَ كَذَلِكَ وَمُوسَى نَجِيُّ اللَّهِ وَهُوَ كَذَلِكَ، وَعِيسَى رُوحُهُ وَكَلِمَتُهُ وَهُوَ كَذَلِكَ وَآدَمُ اصْطَفَاهُ اللَّهُ وَهُوَ كَذَلِكَ، أَلَا وَأَنَا حَبِيبُ اللَّهِ وَلَا فَخْرَ، وَأَنَا حَامِلُ لِوَاءِ الحَمْدِ يَوْمَ القِيَامَةِ وَلَا فَخْرَ، وَأَنَا أَوَّلُ شَافِعٍ وَأَوَّلُ مُشَفَّعٍ يَوْمَ القِيَامَةِ وَلَا فَخْرَ، وَأَنَا أَوَّلُ مَنْ يُحَرِّكُ حِلَقَ الجَنَّةِ فَيَفْتَحُ اللَّهُ لِي فَيُدْخِلُنِيهَا وَمَعِي فُقَرَاءُ المُؤْمِنِينَ وَلَا فَخْرَ، وَأَنَا أَكْرَمُ الأَوَّلِينَ وَالآخِرِينَ وَلَا فَخْرَ.»

En gruppe blant Guds sendebuds s følgesvenner satt og ventet på Guds sendebuds s. Da Guds sendebud s kom ut og nærmet seg følgesvennene, hørte Guds sendebud s dem diskutere, så Guds sendebud s begynt å høre på det de snakket om. Noen av dem sa: 'Hvor underlig det er! Sannelig, Gud – den Allmajestetiske og Allmektige – valgte en hjertevenn blant Sine skapninger, det var Abraham han valgte som hjertevenn.' En annen sa: 'Hva er da mer underlig enn Guds samtale med Moses? Han samtalte direkte med ham.' En tredje sa: 'Jesus er Guds ord og ånd!' En fjerde sa: 'Gud utvalgte Adam!' Guds sendebud s gikk bort til dem og framsa fredshilsenen og sa: 'Sannelig, jeg hørte dere diskutere og det dere synes er underlig. Sannelig, Abraham er Guds hjertevenn, og det er slik det er! Moses er den Gud fortrolig samtalte med, og det er slik det er! Jesus er Guds ånd og ord, og det er slik det er! Adam er den Gud utvalgte, og det er slik det er! Ta dere i akt, jeg er Guds elskede, men jeg opplyser ikke om det for å skryte! På oppstandelsens dag vil jeg være den som bærer lovprisningens fane, men jeg opplyser ikke det for å skryte! På oppstandelsens dag vil jeg være den første talsmann, og den første hvis forbønn vil bli godtatt, men jeg opplyser ikke om det for å skryte! Jeg vil være den første som banker på paradisporten med porthammeren. Porten vil bli åpnet for meg, og jeg vil gå inn i paradiset. De fattige troende vil gå inn i den sammen med meg, men jeg opplyser ikke om det for å skryte! Jeg er den mest høyverdige av de første og siste generasjonene, men jeg opplyser ikke om det for å skryte!'»

Vår mester Jābir ibn ʿAbdillāh g berettet at profeten s sa:

Beretningene nevnt ovenfor fremmer budskapet klart at det ikke er noen profet etter profeten Moḥammad s, og profeten s er den mest overlegne av alle profetene. Det har blitt gitt slike kvaliteter og guddommelige gaver til profeten s, som ingen andre noen gang har fått eller vil få. Det å være den mest overlegne profeten viser til profetskapets fullkommenhet. Det betyr at profetskapet ble fullkommengjort ved den mest overlegne profeten s. Hvis det hevdes at det finnes en eller annen form for profetskap etter profeten Moḥammad s, vil det bety at profeten s ikke er den mest overlegne profeten, og heller ikke er profetskapet fullkomment, noe som strider mot islamsk trosoverbevisning.

Profetens s personlige egennavn er «Moḥammad». Det er det navnet profeten s fikk av sin bestefar. Men profeten s har også beskrivende navn som blant annet kommer i Koranen, noen av de navnene er al-Moddaththir (74:1), al-Mozzammil (73:1), Aḥmad (61:6). Vi skal nå se noen beskrivende navn som særlig beviser profetskapets avslutning.

Det berettes etter vår mester Jobayr ibn Moṭʿim g at profeten s sa:

Det berettes etter vår mester Jobayr ibn Moṭʿim g at profeten s sa:

Det er verdt å legge merke til at profeten Moḥammad s sier at Gud vil samle menneskene etter meg. Det betyr at dommens dag vil finne sted etter mitt profetskaps tid. Med andre ord: «Det vil ikke være en eneste profet mellom meg og dommens dag.» Profeten s definerte dette ved å forklare hva al-ʿĀqib betyr.

Det berettes etter Nāfiʿ ibn Jobayr ibn Moṭʿim, etter hans far, at han hørte profeten s si:

Det berettes etter vår mester Abō Mōsá al-Ashʿarī g at Guds sendebud s nevnte flere av sine navn for følgesvennene og sa:

I de ovennevnte beretningene finner vi navnene:

Al-Ḥāshir (الحاشر): Den første til å stå opp fra graven, og Adams barn komme etter denne profeten s på dommens dag. Den profeten som dommens dag skal komme etter. Det vil si at etter den profetens profetskapsperiode vil dommens dag komme og ingen profet vil komme imellom den profeten og dommens dag.

Al-ʿAsqalānī forklarte:

Al-ʿĀqib (العاقب): Den profeten som det ikke kommer én eneste profet etter, slik som profeten s selv forklarte.

Al-Khātam/Al-Khātim (الخاتم): Al-Khātam vil si den profeten som profetskapet ble avsluttet ved, og al-Khātim vil si den profeten som avsluttet profetskapet.

Al-Moqaffá/al-Moqaffī (المقفى/المقفي): Den profeten som kommer etter de andre i rekkefølgen. Den siste profeten som ble sendt, eller den profeten som kom og avsluttet profetenes rekke.

Disse navnene er et stort bevis på at profetskapet tok slutt og at de sletter all form for tvil.

Det sies at profeten Moḥammad s hadde et profetsegl mellom skuldrene. Det har blitt berettet av samtlige historikere som har skrevet om profeten Moḥammads s liv at profeten s hadde et profetsegl mellom skuldrene.

Vår mester Jābir ibn Samorah g berettet:

Det berettes etter vår mester Abō Mōsá al-Ashʿarī g om den gang da profeten s reiste med sin onkel og andre ledere fra Qoraysh til Levanten. Der møtte de munken Baḥīrā som tok hånden til Guds sendebud s og sa:

Det berettes etter Ḥātim ibn Ismāʿīl, etter Jaʿd, at han berettet at han hørte vår mester as-Sā’ib ibn Yazīd g si:

I en beretning ser vi at profeten s sa:

Til tross for at den sistnevnte beretningens beretterkjede innebærer en svakhet, er den siterte delen av den god nok til å aksepteres for å kunne forstå bakgrunnen for profetseglet mellom skuldrene. Det er slik de muslimske skriftlærde alltid har forstått fenomenet.

Enhver profet opplyste om et profetskap til sitt samfunn, og det var profetskapet til profeten Moḥammad s. Profetene fortalte dem om den siste og øverste profeten s som er frelseren. Det berettes etter vår mester Abō Horayrah g at profeten Moḥammad s sa:

أَنَا سَيِّدُ النَّاسِ يَوْمَ القِيَامَةِ، وَهَلْ تَدْرُونَ مِمَّ ذَلِكَ؟ يَجْمَعُ اللَّهُ النَّاسَ الأَوَّلِينَ وَالآخِرِينَ فِي صَعِيدٍ وَاحِدٍ، يُسْمِعُهُمُ الدَّاعِي وَيَنْفُذُهُمُ البَصَرُ، وَتَدْنُو الشَّمْسُ، فَيَبْلُغُ النَّاسَ مِنَ الغَمِّ وَالكَرْبِ مَا لاَ يُطِيقُونَ وَلاَ يَحْتَمِلُونَ، فَيَقُولُ النَّاسُ: أَلَا تَرَوْنَ مَا قَدْ بَلَغَكُمْ، أَلَا تَنْظُرُونَ مَنْ يَشْفَعُ لَكُمْ إِلَى رَبِّكُمْ؟» فَيَقُولُ بَعْضُ النَّاسِ لِبَعْضٍ: عَلَيْكُمْ بِآدَمَ، فَيَأْتُونَ آدَمَ عَلَيْهِ السَّلاَمُ فَيَقُولُونَ لَهُ: أَنْتَ أَبُو البَشَرِ، خَلَقَكَ اللَّهُ بِيَدِهِ، وَنَفَخَ فِيكَ مِنْ رُوحِهِ، وَأَمَرَ الْمَلاَئِكَةَ فَسَجَدُوا لَكَ، اشْفَعْ لَنَا إِلَى رَبِّكَ، أَلاَ تَرَى إِلَى مَا نَحْنُ فِيهِ، أَلَا تَرَى إِلَى مَا قَدْ بَلَغَنَا؟ فَيَقُولُ آدَمُ: إِنَّ رَبِّي قَدْ غَضِبَ اليَوْمَ غَضَبًا لَمْ يَغْضَبْ قَبْلَهُ مِثْلَهُ، وَلَنْ يَغْضَبَ بَعْدَهُ مِثْلَهُ، وَإِنَّهُ قَدْ نَهَانِي عَنِ الشَّجَرَةِ فَعَصَيْتُهُ، نَفْسِي نَفْسِي نَفْسِي، اذْهَبُوا إِلَى غَيْرِي، اذْهَبُوا إِلَى نُوحٍ، فَيَأْتُونَ نُوحًا فَيَقُولُونَ: يَا نُوحُ، إِنَّكَ أَنْتَ أَوَّلُ الرُّسُلِ إِلَى أَهْلِ الأَرْضِ، وَقَدْ سَمَّاكَ اللَّهُ عَبْدًا شَكُورًا، اشْفَعْ لَنَا إِلَى رَبِّكَ، أَلَا تَرَى إِلَى مَا نَحْنُ فِيهِ؟ فَيَقُولُ: إِنَّ رَبِّي عَزَّ وَجَلَّ قَدْ غَضِبَ اليَوْمَ غَضَبًا لَمْ يَغْضَبْ قَبْلَهُ مِثْلَهُ، وَلَنْ يَغْضَبَ بَعْدَهُ مِثْلَهُ، وَإِنَّهُ قَدْ كَانَتْ لِي دَعْوَةٌ دَعَوْتُهَا عَلَى قَوْمِي، نَفْسِي نَفْسِي نَفْسِي، اذْهَبُوا إِلَى غَيْرِي، اذْهَبُوا إِلَى إِبْرَاهِيمَ، فَيَأْتُونَ إِبْرَاهِيمَ فَيَقُولُونَ: يَا إِبْرَاهِيمُ أَنْتَ نَبِيُّ اللَّهِ وَخَلِيلُهُ مِنْ أَهْلِ الأَرْضِ، اشْفَعْ لَنَا إِلَى رَبِّكَ أَلَا تَرَى إِلَى مَا نَحْنُ فِيهِ؟ فَيَقُولُ لَهُمْ: إِنَّ رَبِّي قَدْ غَضِبَ اليَوْمَ غَضَبًا لَمْ يَغْضَبْ قَبْلَهُ مِثْلَهُ، وَلَنْ يَغْضَبَ بَعْدَهُ مِثْلَهُ، وَإِنِّي قَدْ كُنْتُ كَذَبْتُ ثَلَاثَ كَذِبَاتٍ - فَذَكَرَهُنَّ أَبُو حَيَّانَ فِي الحَدِيثِ - نَفْسِي نَفْسِي نَفْسِي، اذْهَبُوا إِلَى غَيْرِي، اذْهَبُوا إِلَى مُوسَى. فَيَأْتُونَ مُوسَى فَيَقُولُونَ: يَا مُوسَى أَنْتَ رَسُولُ اللَّهِ، فَضَّلَكَ اللَّهُ بِرِسَالَتِهِ وَبِكَلاَمِهِ عَلَى النَّاسِ، اشْفَعْ لَنَا إِلَى رَبِّكَ، أَلاَ تَرَى إِلَى مَا نَحْنُ فِيهِ؟ فَيَقُولُ: إِنَّ رَبِّي قَدْ غَضِبَ اليَوْمَ غَضَبًا لَمْ يَغْضَبْ قَبْلَهُ مِثْلَهُ، وَلَنْ يَغْضَبَ بَعْدَهُ مِثْلَهُ، وَإِنِّي قَدْ قَتَلْتُ نَفْسًا لَمْ أُومَرْ بِقَتْلِهَا، نَفْسِي نَفْسِي نَفْسِي، اذْهَبُوا إِلَى غَيْرِي، اذْهَبُوا إِلَى عِيسَى ابْنِ مَرْيَمَ. فَيَأْتُونَ عِيسَى، فَيَقُولُونَ: يَا عِيسَى أَنْتَ رَسُولُ اللَّهِ، وَكَلِمَتُهُ أَلْقَاهَا إِلَى مَرْيَمَ وَرُوحٌ مِنْهُ، وَكَلَّمْتَ النَّاسَ فِي المَهْدِ صَبِيًّا، اشْفَعْ لَنَا إِلَى رَبِّكَ أَلاَ تَرَى إِلَى مَا نَحْنُ فِيهِ؟ فَيَقُولُ عِيسَى: إِنَّ رَبِّي قَدْ غَضِبَ اليَوْمَ غَضَبًا لَمْ يَغْضَبْ قَبْلَهُ مِثْلَهُ قَطُّ، وَلَنْ يَغْضَبَ بَعْدَهُ مِثْلَهُ، وَلَمْ يَذْكُرْ ذَنْبًا، نَفْسِي نَفْسِي نَفْسِي اذْهَبُوا إِلَى غَيْرِي اذْهَبُوا إِلَى مُحَمَّدٍ. فَيَأْتُونَ مُحَمَّدًا فَيَقُولُونَ: يَا مُحَمَّدُ أَنْتَ رَسُولُ اللَّهِ وَخَاتِمُ الأَنْبِيَاءِ، وَقَدْ غَفَرَ اللَّهُ لَكَ مَا تَقَدَّمَ مِنْ ذَنْبِكَ وَمَا تَأَخَّرَ، اشْفَعْ لَنَا إِلَى رَبِّكَ أَلاَ تَرَى إِلَى مَا نَحْنُ فِيهِ؟ فَأَنْطَلِقُ فَآتِي تَحْتَ العَرْشِ، فَأَقَعُ سَاجِدًا لِرَبِّي عَزَّ وَجَلَّ، ثُمَّ يَفْتَحُ اللَّهُ عَلَيَّ مِنْ مَحَامِدِهِ وَحُسْنِ الثَّنَاءِ عَلَيْهِ شَيْئًا، لَمْ يَفْتَحْهُ عَلَى أَحَدٍ قَبْلِي، ثُمَّ يُقَالُ: يَا مُحَمَّدُ ارْفَعْ رَأْسَكَ سَلْ تُعْطَهْ، وَاشْفَعْ تُشَفَّعْ فَأَرْفَعُ رَأْسِي. فَأَقُولُ: أُمَّتِي يَا رَبِّ، أُمَّتِي يَا رَبِّ، أُمَّتِي يَا رَبِّ، فَيُقَالُ: يَا مُحَمَّدُ أَدْخِلْ مِنْ أُمَّتِكَ مَنْ لَا حِسَابَ عَلَيْهِمْ مِنَ البَابِ الأَيْمَنِ مِنْ أَبْوَابِ الجَنَّةِ. وَهُمْ شُرَكَاءُ النَّاسِ فِيمَا سِوَى ذَلِكَ مِنَ الأَبْوَابِ، ثُمَّ قَالَ: وَالَّذِي نَفْسِي بِيَدِهِ، إِنَّ مَا بَيْنَ المِصْرَاعَيْنِ مِنْ مَصَارِيعِ الجَنَّةِ، كَمَا بَيْنَ مَكَّةَ وَحِمْيَرَ - أَوْ كَمَا بَيْنَ مَكَّةَ وَبُصْرَى.

Jeg vil være menneskehetens mester på oppstandelsens dag! Vet dere årsaken til det? Gud vil samle alle mennesker – de tidligere og de senere – på en bred og høytliggende slette. De vil kunne høre herolden, og den som ser vil kunne se dem. Solen vil komme nær og folk vil bli rammet av sorg og vansker som de ikke vil makte å bære. Folk vil si: «Ser dere ikke hva som har rammet dere, ser dere ikke noen som kan gå i forbønn hos deres Herre?» Da vil noen av dem si til de andre: «Dere må gå til Adam!»

Folk vil komme til Adam e og si til ham: «Du er menneskehetens far. Gud skapte deg med Sin hånd. Han blåste i deg fra Sin ånd. Han befalte englene, og de gjorde prostrasjon for deg. Gå i forbønn for oss hos din Herre! Ser ikke du hvilken tilstand vi er i? Ser ikke du hva som har rammet oss?» Adam vil svare: «Sannelig, min Herre er mektig vred i dag, så vred har Han aldri vært, og aldri vil Han være så vred igjen. Han forbød meg treet, men jeg feilet [ble lurt av Satan]. Meg selv! Meg selv! Meg selv! Kom dere av gårde til noen andre enn meg. Kom dere av gårde til Noah!»

Folk vil komme til Noah og si: «Noah! Sannelig, du er den første av sendebudene som ble sendt til jordens beboere. Sannelig, Gud kalte deg 'en takknemlig tjener'. Gå i forbønn for oss hos din Herre! Ser ikke du hvilken tilstand vi er i?» Noah vil svare: «Sannelig, min Herre – den Allmektige og Allmajestetiske – er mektig vred i dag, så vred har Han aldri vært, og aldri vil Han være så vred igjen. Sannelig, jeg hadde en skuddbønn som jeg forbannet mitt folk ved. Meg selv! Meg selv! Meg selv! Kom dere av gårde til noen andre enn meg. Kom dere av gårde til Abraham!»

Folk vil komme til Abraham og si: «Abraham, du er Guds profet og fortrolige venn blant jordens beboere. Gå i forbønn for oss hos din Herre! Ser ikke du hvilken tilstand vi er i?» Abraham vil svare: «Sannelig, min Herre er mektig vred i dag, så vred har Han aldri vært, og aldri vil Han være så vred igjen. Sannelig, jeg sa imot virkeligheten tre ganger [i selvforsvar] – Abō Ḥayyān nevnte disse tre hendelsene i beretningen. Meg selv! Meg selv! Meg selv! Kom dere av gårde til noen andre enn meg. Kom dere av gårde til Moses!»

Folk vil komme til Moses og si: «Moses, du er Guds sendebud. Gud ga deg overlegenhet over andre folk ved budskapet og samtalen. Gå i forbønn for oss hos din Herre! Ser ikke du hvilken tilstand vi er i?» Moses vil svare: «Sannelig, min Herre er mektig vred i dag, så vred har Han aldri vært, og aldri vil Han være så vred igjen. Sannelig, jeg drepte en person, men jeg hadde ikke fått noen befaling om å drepe den personen. Meg selv! Meg selv! Meg selv! Kom dere av gårde til noen andre enn meg. Kom dere av gårde til Jesus, sønn av Maria!»

Folk vil komme til Jesus og si: «Jesus, du er Guds sendebud og Hans ord som Han sendte til Maria og en ånd fra Ham. Du talte til folk fra vuggen den gang du var et lite spedbarn. Gå i forbønn for oss hos din Herre! Ser ikke du hvilken tilstand vi er i?» Jesus vil svare: «Sannelig, min Herre er mektig vred i dag, så vred har Han aldri vært, og aldri vil Han være så vred igjen.» Jesus vil ikke nevne noen skyld, men si: «Meg selv! Meg selv! Meg selv! Kom dere av gårde til noen andre enn meg. Kom dere av gårde til Moḥammad!»

Folk vil komme til profeten Moḥammad s og si: «Kjære Moḥammad, De er Guds sendebud og den som avsluttet profetene. Gud har tilgitt Dem av synd det som [aldri] var, og det som [aldri] kunne komme. Gå i forbønn for oss hos Deres Herre. Ser ikke De hvilken tilstand vi er i?» [Profeten Moḥammad s fortsatte:] «Jeg vil sette av gårde og gå under tronen og gjøre prostrasjon for min Herre, den Allmektige og Allmajestetiske. Da vil Gud fylle meg med evnen til å lovprise og høyakte Ham på den vakreste måten som Han ikke har fylt noen andre med før meg. Så vil det bli sagt: 'Kjære Moḥammad, løft hodet ditt. Spør, og du vil få. Gå i forbønn, og forbønnen vil bli godtatt.' Jeg vil løfte hodet og si: 'Mitt muslimske samfunn, Herre! Mitt muslimske samfunn, Herre! Mitt muslimske samfunn, Herre!' Så vil det bli sagt: 'Kjære Moḥammad, før inn gjennom den høyre porten av paradisets porter fra ditt muslimske samfunn, som ikke skylder regnskap. Men de vil også dele andre porter enn den med folk.'» Etter det sa profeten s: «Ved Ham som har min sjel i Sin hånd! Sannelig, avstanden mellom to portstolper av paradisets portstolper, er like mye som avstanden mellom Mekka og Himjar – eller like mye som avstanden mellom Mekka og Bosra.»

I en annen lignende beretning etter vår mester Salmān al-Fārisī g er det berettet at folk vil si følgende til profeten Moḥammad s:

I en beretning etter vår mester Ibn ʿAbbās k ser vi at profeten Moḥammad s sa at da folk vil komme til profeten Jesus e og be ham om å gå i forbønn for dem, vil han si:

Beretningene lærer oss at dommens dag vil være et stort bevis på at profeten Moḥammad s er den siste og øverste profeten. Vi forstår også at det profetene lærte sine samfunn, var å kjenne og tro på den siste profeten s som ville stå over alle andre profeter. Eksempelet gitt av profeten Jesus e er også tankevekkende, fordi profetskapet som ble avsluttet ved profeten Moḥammad s, er som det han mener er i krukken, og profeten Moḥammad s er det seglet som stenger krukken og tilgang til profetskapet. Hvis man kaller seg profet etter profeten Moḥammad s, har man brutt forseglingen og ugyldiggjort den største delen ved profeten Moḥammads s profetskap.

Ved å sende profeten Moḥammad s, gjorde Gud profetskapet fullkomment. Det vil si at det manglet én profet i profetskapets rekke som kom og fullførte den. Vår mester Abō Horayrah g berettet at profeten s sa:

Vår mester Abō Horayrah g berettet at profeten s sa:

Lignende beretninger har blitt berettet av flere ḥadīth-lærde og blitt bekreftet som autentiske av alle fagfolk i islam. I de ovennevnte beretningene har profeten Moḥammad s selv klargjort sitt profetskaps status. Profeten Mohammads s ord:

Jeg er den siste av alle profeter

Jeg fullførte profetene

Profetene ble avsluttet med meg

er alle tydelige bevis på at det ikke kan komme noen som helst profet etter profeten Mohammad s. Al-Qādrī framhever at ordene khatam-to (ختمت – jeg avsluttet) og khotima biya (ختم بي – ble avsluttet med meg) er begge uttrykk som beskriver fortid: preteritum og passivt perfektum på norsk. På arabisk betyr det at denne avslutningen er definitiv og uforanderlig, og det er ingen mulighet for å tolke det på annen måte.

Man må legge vekt på følgende i beretningene som innebærer det samme budskapet:

Beretningen omfatter en lignelse om alle profeter som noen gang ble sendt av Gud.

Det er kun nevnt profeter som var før profeten Moḥammad s.

Ingen kommende profet er nevnt.

Huset som illustrerer lignelsen om profetskapet, ble bygd på den vakreste måten og var fullstendig, men manglet én murstein eller hadde ett åpent sted.

Det sistnevnte punktet demonstrerer at det bare var én profet som skulle komme.

Profeten Moḥammad s var den profeten som kom og avsluttet profetenes rekke.

Etter at mursteinen ble plassert: profeten Moḥammads s komme fant sted, og det vil si at profetskapet er komplett.

Den som nå ønsker å erklære seg som en profet eller et sendebud, angriper fullkommenheten til profetskapet.

Det ble kunngjort helt tydelig at profeten Moḥammad s er den som avsluttet og fullførte profetenes rekke.

Den sanne betydningen av khātam an-Nabiyyīn kommer fram i disse beretningene.

Den siste moskeen som kommer til å tilhøre en profet, er profetens s moské i Medina. Det berettes etter vår mester Abō Horayrah g at profeten Moḥammad s sa:

Tolkningen til Abō Ḥatim ar-Rāzī beviser at beretningens ord betyr at profeten Moḥammads s moské i Medina er den siste moskeen som tilhører en profet. Denne tolkningen eksisterte omtrent 1000 år før Aḥmadiyyah-gruppen oppstod. Det vil si at profeten Moḥammad s var den siste profeten, og profetens s moské er det siste gudshuset som tilhører en profet. Det vil også si at alle moskeer som noen gang har blitt bygget siden, tilhører det samme profetskapet.

Vår mester Ibrāhīm e var sønnen til profeten Moḥammad s, men han døde da han var liten. Ismāʿīl gjenga:

Vi har allerede diskutert det som angår profetens s sønn og hans tidlige død under 4.2.1 Visdommen bak å ikke være faren til en voksen mann. Her var det bare viktig å framlegge et bevis fra ḥādīth-litteraturen.

Ingen andre har kunnet overlevere beretninger som profeten Moḥammads s familie har. De kunne se og oppleve profetens s hverdag som ingen andre kunne. Deres status er av den høyeste grad i islam. Vår mester Abō Saʿīd al-Khodrī g berettet at profeten s sa:

I en annen versjon av beretningen, finner vi ordene «Sannelig, jeg etterlater to stedfortredere (خليفتين – khalīfatayn) blant dere […].»

Vår mester Jābin ibn ʿAbdillāh g berettet at han så profeten s sitte på kamelhoppen al-Qaṣwā’ og preke på ʿArafah-dagen under pilegrimsferden:

Profeten Moḥammad s nevnte begge kildene sammen, det vil si at det er et bånd mellom dem som ikke kan bli brutt. Begge disse kildene rettleder muslimene i deres tro og praksis, og ingen av dem krever tro på en ny profet. Når læren etter disse to kildene lever, trenger ikke muslimene en ny profet for å rettlede dem.

Vår tro er den at etter profetene er det følgesvennene til profeten Moḥammad s som er de beste og med høyest status i Guds øyne. Men profetskapet var ikke ment for dem heller, for det ble avsluttet med profeten Moḥammad s.

Vår mester ʿOqbah ibn ʿĀmir g berettet at profeten Moḥammad sa s:

Det berettes etter vår mester Abō Horayrah g at profeten Moḥammad s sa:

Vår mester ʿOmar g har blitt gitt en høy status av profeten Moḥammad s i den sistnevnte beretningen. Det er verdt å legge merke til at profeten s sa «blant mitt muslimske samfunn». Det presiserer at ingen fra profeten Moḥammads s muslimske samfunn kan være en profet. I tillegg til det gjør ordene til vår mester Ibn ʿAbbās k det klart at gudinspirerte folk finnes, men ikke profeter.

Det berettes etter vår mester Saʿd ibn Abī Waqqāṣ g:

Det berettes etter vår frue Asmā’ bint ʿOmays j at profeten Moḥammad s sa til vår mester ʿAlī g:

Jeg har valgt å inkludere fire beretninger som omtaler denne underoverskriften. Det er viktig å understreke at de ḥadīth-lærde har berettet mange versjoner av beretningen om vår mester ʿAlī g.

Profeten Moḥammad s ga vår mester ʿAlī g et ansvar over byen Medina under slaget ved Tabōk og sammenlignet det med hendelsen om den gang profeten Moses e overlot ansvaret til profeten Aron e. Ifølge vår tro og historie var profeten Moses' e bror, Aron e, en profet. Forskjellen som prfoeten Moḥammad s nevnte, var at de tidligere profetene hadde profeter på sin samtid og ettertid, men profeten Moḥammad s hadde verken på sin samtid eller ettertid.

Et poeng til som er nødvendig å få fram. Det er at profeten Aron e var en profet som ble utvalgt for å støtte profeten Moses e og følge hans lov, men når profeten Moḥammad s sier til vår mester ʿAlī g at du er for meg som profeten Aron e var for profeten Moses e, mener profeten Moḥammad s at du er utvalgt for å støtte min sak og følge min lov, men samtidig sier profeten Moḥammad s ettertrykkelig ifra at profetskapet er avsluttet. Derfor kan det konstateres at profetskapet fortsatte ikke etter profeten Moḥammad s.

Det siste samfunnet tilhører den siste profeten s. Det berettes etter Hammām ibn Monabbih at han sa:

Det berettes etter vår frue Fāṭimah bint Qays j:

Det berettes etter vår mester Abō Ḥożayfah g at profeten Moḥammad s sa:

Det berettes etter vår mester Ibn ʿAbbās k at profeten s sa:

Ibn Ḥajar al-ʿAsqalānī (1371–1449) kommenterte om det å være de siste, men de første:

Vi lærer at det siste trossamfunnet som fikk tilsendt en profet av Gud, er muslimenes samfunn, for det var til dem Gud sendte profeten Moḥammad s. Muslimene er det siste samfunnet som tilhører den siste profeten s.

For å bringe profetskapets budskap videre, var Guds plan å la det være kalifer etter profeten Moḥammad s. Det berettes etter vår mester Abō Horayrah g, etter profeten s:

Det berettes etter vår mester Safīnah at profeten sa:

Vår mester Ḥożayfah g berettet at profeten Moḥammad s sa:

Vår mester Ḥożayfah ibn al-Yamān g sa:

Budskapet i beretningene er at profetskapet ble avsluttet, og det som kom etter det, var kalifatet: Kalifatet som følger profetskapets system. Selv om Aḥmadiyyah-gruppen i dag skulle si at det er det deres kalifat er bygd opp på, så må de først fornekte det såkalte profetskapet etter profeten Moḥammad s, for det er det beretningene ovenfor krever.

Det berettes etter Bahz ibn Ḥakīm, etter hans far, etter hans bestefar, at han hørte profeten Moḥammad s si følgende om koranverset «Dere er det beste samfunnet som er blitt brakt fram for menneskeheten»:

Det berettes etter Bahz ibn Ḥakīm, etter hans far, etter hans bestefar, at profeten s sa:

Det berettes etter vår mester ʿAlī g at profeten s sa:

Koranen og ḥadīth-litteraturen bekrefter det muslimske samfunnets status i Guds øyne, og samtidig blir det muslimske samfunnet definert som det siste trossamfunnet som fikk tilsendt en profet fra Gud. Å hevde å være profet etter profeten Moḥammad s, vil faktisk være å degradere statusen til profeten Moḥammads s profetskap og det muslimske samfunnet som anser levemåten islam som fullkommen.

En rolle som imamer og muslimske skriftlærde har fått blant profeten Moḥammads s følgere, er å gjenopplive levemåten. Det er ikke alle som oppnår denne graden, men noen utvalgte blant Herren Guds tjenere. Vår mester Abō Horayrah g berettet at profeten s sa:

Det berettes etter vår mester Abō Horayrah g at profeten s sa:

De muslimske skriftlærde har tolket de fremmede som dem som gjenoppliver profetens s praksis og lærer den til Guds tjenere. Med å gjenopplive vil det si å praktisere den og gjøre den kjent blant folk.

Dette skiller profeten Moḥammads s samfunn fra de tidligere profetenes. Hos de tidligere profetene var det meningen å sende profeter, mens muslimene har imamer og muslimske skriftlærde som oppfyller den oppgaven. Deres oppgave er å gjenetablere troen og forbedre folks tilstand.

Det ble profetert av profeten Moḥammad s om at det muslimske samfunnet ikke kunne bli flergudsdyrkere. Det berettes etter vår mester ʿOqbah ibn ʿĀmir g:

I en lignende beretning berettet etter vår mester ʿOqbah ibn ʿĀmir g, finner vi følgende ord i tillegg:

Profetien forklarer at behovet for en ny profet ikke finnes, da det muslimske samfunnet ikke vil bli flergudsdyrkere. De muslimske skriftlærde har den rollen som de tidligere profetene hadde i å kalle folk til monoteisme, men de muslimske skriftlærde er ikke profeter.

Det trossamfunnet som vil være flest i paradiset ble også profetert av profeten Moḥammad s.

Det berettes etter Ibn Boraydah, etter hans far, at profeten Moḥammad s sa:

Det berettes etter vår mester ʿAbdollāh ibn Masʿōd g at følgesvennene var sammen med profeten Moḥammad s i et telt, og profeten s spurte:

Det berettes etter vår mester Ibn ʿAbbās k at profeten Moḥammad s sa:

Profeten Moḥammad s påpekte at paradiset er lovet den som er muslim, det vil si den som har overgitt seg fullstendig til Gud og er en monoteist som tror på profeten Moḥammad s, slik som Koranen og sonnah krever: Tro på profeten s som den øverste og siste av alle profetene.

Etter profeten Moḥammads s komme er det bare gledesbud som vil fortsette og ikke profetskapet. Vår mester Abō Horayrah g berettet at han hørte profeten Moḥammad s si:

Det berettes etter vår mester Abō Saʿīd al-Khodrī g at han hørte profeten s si:

Det berettes etter vår mester Ibn ʿAbbās k at han berettet:

Vår mester Anas g berettet at profeten Moḥammad s sa:

Vår mester Abō Horayrah g berettet:

Beretningene ovenfor har blitt berettet av mange forskjellige ḥadīth-lærde gjennom flere berettere, men budskapet er det samme:

Profetskapet ble avsluttet.

Det er ikke noen profet eller noe sendebud etter profeten Moḥammad s.

Det er bare rettskafne syn som eksisterer etter profeten Moḥammads s tid.

Disse synene er en del av profetskapet, men de er ikke profetskap. Det vil si at den som ser eller blir vist et syn i drømmen, og den viser seg å være sann, betyr ikke det at vedkommende har blitt utvalgt som en profet.

Aḥmadiyyah-gruppen forsøker å si at det finnes igjen gledelige budskap som er en del av profetskapet; derfor er ikke profetskapet avsluttet på den måten som muslimene tror på. Slik forsøker de å forvirre de troende.

Gode drømmer er en del av profetskapet på den måten at når en person ser en drøm, og den viser seg å være sann, altså hender det man så i drømmen. En slik drøm oppleves som en åpenbaring, selv om det fysisk ikke er det, men den har vist seg å være som en åpenbaring.

Antallene (46 og 70) som har blitt nevnt i ḥadīth-litteraturen, antyder at drømmer er betydningsfulle, men de er bare en liten brøkdel av profetskapet. Det vil si at det er en så liten del at man kan ikke påstå at den lille delen i seg selv er profetskapet. Det vil være som å kalle en dråpe for et hav. Det gir ingen logisk mening; derfor er også det ulogisk at en person påstår å være profet hvis han eller hun ser noen drømmer og det de ser, skjer på virkeligheten.

Profeten Moḥammad s advarte mot folk som vil påstå å være profeter etter profeten Moḥammad s, men i virkeligheten vil de ikke være det.

Vår mester Abō Horayrah g berettet etter profeten Moḥammad s:

Det berettes etter vår mester Thaubān g at profeten Moḥammad s sa:

Det berettes etter vår mester Abō Horayrah g at profeten Moḥammad s sa:

Profeten Moḥammad s avslører i disse beretningene om at det vil komme folk etter profeten s, som vil påstå at de er profeter. For profeten s opplyser at det vil til og med være folk fra det muslimske samfunnet som vil påstå å være profeter. Men deres ord har blitt betegnet som løgn og deres såkalte profetskap som bedrageri. Deres budskap og åpenbaringer blir omtalt som å lyve om Gud og sendebudet s. Det er fordi at budskapet vil stride mot islamsk lære: Profetskapet ble avsluttet.

Ser vi på setningskonstruksjonen på arabisk, vil vi forstå den sanne betydningen. Negasjonen (nektingsordet) lā (لا) på arabisk er det vi kjenner til som lā an-Nāfiyah li al-Jins (لا النافية للجنس) i denne setningen. Det vil si den definitive/fullstendige negasjonen for en hel kategori. Denne negasjonen omfatter alle innenfor substantivet (kategorien/kjønnet/gruppen) som kommer etter den. Hvis vi for eksempel sier: Lā rajola fī ad-Dār (لا رجلَ في الدار) – Det er ikke noen mann i huset. Da betyr det at det ikke finnes noen som helst person i huset som er av det kjønnet eller den kategorien. Substantivet som følger den definitive negasjonen lā kommer i ubestemt form. Vi ser nøyere på setningen vi analyserer: Lā nabiyya baʿdī (لَا نَبِيَّ بَعْدِي) – Det vil ikke komme noen profet etter meg. Med en slik setningskonstruksjon har profeten Moḥammad s umuliggjort det for noen som helst å mene at vedkommende kan være profet etter profeten Moḥammad s. Kategorien som omtales i denne setningen er «profetene». Når den definitive/fullstendige negasjonen for en hel kategori blir brukt, blir det tydelig at tiden etter profeten Moḥammads s profetskap og komme inneholder ikke én eneste profet. Setningskonstruksjonen er også eksplisitt om at den kategorien som omtales, kan ikke tolkes metaforisk.

Grunnprinsippet khātam an-Nabiyyīn ble også forklart av profeten s ved å si: «Det vil ikke komme noen profet etter meg!» Hvis det hadde betydd en ring eller segl som det stemples ved på andre, og profetskapet blir gitt til den som blir stemplet, ville ikke det ha blitt sagt at det ikke vil komme noen etter meg.

Aḥmadiyyah-gruppen mener at dette er en selvoppdiktet tolkning gjort av muslimske skriftlærde. Det vil si at muslimenes tolkning er feil, og Aḥmadiyyah-gruppen viser til følgende beretning etter vår mor ʿĀ’ishah j:

Aḥmadiyyah-gruppen sier at dette utsagnet er tydelig. Det har blitt forklart at khātam an-Nabiyyīn egentlig betyr profetenes segl, og det forklares i beretningen at man ikke skal si at det er ikke noen profet etter profeten Moḥammad s. Aḥmadiyyah-gruppens påstand er at deres tro er basert på denne forståelsen, og at beretningen etter vår mor ʿĀ’ishah j fornekter ikke beretningen lā nabiyya baʿdī (لَا نَبِيَّ بَعْدِي), men den forklarer den beretningen, slik at de troende ikke skal feiltolke ordene [«det er ikke noen profet etter meg»] i beretningen og gi det en betydning som strider mot Koranen. Vår mor ʿĀ’ishah j forklarer at profetskapet er åpent kun blant det muslimske samfunnet, og en profet kan komme kun ved profetseglet til profeten Moḥammad s, slik som profeten s selv profeterte.

Det første som må forstås, er at ved bevisførsel i hvilken som helst sammenheng, kan ikke én stemme veie mer enn flere stemmer, eller at ett bevis kan ikke veie mer enn flere bevis.

Aḥmadiyyah-gruppen refererer til en enkeltstående beretning (حديث الآحاد – ḥadīth al-Āḥād) og ønsker å gi den fortrinn framfor det som er mangfoldig overleverte beretninger (متواتر – motawātir).

Vi analyserer beretningen det refereres til:

Det er et brudd i beretterkjeden: Jarīr ibn Ḥāzim hørte ikke beretninger etter vår mor ʿĀ’ishah j. Det vil si beretningen er monqaṭiʿ (منقطع). Jarīr ibn Ḥāzim var en som kunne beretningene med deres beretterkjede, og han var en imam og pålitelig beretter. Det er en versjon som sier at Jarīr ibn Ḥāzim hørte etter en som het Moḥammad, etter ʿĀ’ishah j, men det er ikke kjent hvem denne Moḥammad er. Kanskje siktes det til Ibn Sīrīn, for Jarīr ibn Ḥāzim gjenga etter ham i andre tilfeller.

Beretningen er mauqōf (موقوف). Det vil si at dens beretterkjede stopper på en følgesvenn. En slik beretning kan være autentisk, akseptabel eller svak. Det må legges vekt på at hvis denne beretningen stemmer, så er dette tolkningen til vår mor ʿĀ’ishah j, mens den beretningen om profetskapets avslutning som vi har vist til – en beretning berettet av en såpass stor gruppe at det ikke finnes tvil om at den stemmer – er en tolkning gjort av profeten Moḥammad s.

Det er en enkeltstående beretning og kan derfor ikke veie mer enn mangfoldig overleverte beretninger.

Når det gjelder at as-Soyōṭī berettet denne beretningen, så må man også legge vekt på alle de andre beretningene as-Soyōṭī berettet før den beretningen som Aḥmadiyyah-gruppen refererer til. Disse beretningene står på samme side. Målet til as-Soyōṭī var å forklare profeten Jesu e gjenkomst. Han oppsummerte den aktuelle beretningen og de andre beretningene om vårt tema med følgende:

Denne beretningen berettet av as-Soyōṭī og Ibn Abī Shaybah (775–849) strider mot Aḥmadiyyah-gruppens tro, for de tror ikke på at profeten Jesus e skal komme tilbake, slik som muslimer flest tror. A ḥmadiyyah-gruppen støtter seg til et utsagn etter ad-Dīnawarī (828–896), men hva som angår det, er at beretningen berettet av Ibn Abī Shaybah ikke strider mot de autentiske. Det strider faktisk mot Aḥmadiyyah-troen, selv om de velger å bruke det som et argument. Ad-Dīnawarī kommenterte:

Det kan konkluderes med at Aḥmadiyyah-gruppens argument ikke er sterkt nok. For de mener at en enkeltstående beretning forklarer de autentiske beretningene, mens egentlig finnes det mangfoldig overleverte beretninger som forklarer de autentiske beretningene. Den beretningen som Aḥmadiyyah-gruppen argumenterer med, har ikke blitt autentisert av noen ḥadīth-lærde. I tillegg til det har vi oppklart hvorfor as-Soyōṭī berettet denne beretningen, og det var for å forklare at profeten Jesus e vil komme tilbake under endetiden, men han vil være en følger av profeten Moḥammads s lov.

Det er mange måter å sende velsignelser over profeten Moḥammad s på. Blant de ordene som har blitt berettet, har det også blitt berettet en velsignelsesformular som bekrefter vårt tema: profetskapet ble avsluttet.

Det berettes etter vår mester ʿAbdollāh ibn Masʿōd g at han sa til sine disipler at når dere sender velsignelser over profeten Moḥammad s, så gjør det på den vakreste måten, for dere vet ikke, men de velsignelsene blir presentert for profeten s. Disiplene ba ham om å lære dem det. Vår mester Ibn Masʿōd g ba dem si følgende:

Vi har nå sett på svært mange bevis fra islams sekundære kilde: Ḥadīth-litteraturen. Aḥmadiyyah-gruppen har en annen holdning til ḥadīth-litteraturen enn det muslimer har. Derfor velger Aḥmadiyyah-gruppen å støtte seg til beretninger som de kan gi en egen mening til og forkaste alle beretninger som strider mot deres trosoverbevisning, selv om de beretningene skulle være autentiske og mange.

I dette kapittelet har vi diskutert trosoverbevisningen om at profetskapet ble avsluttet ved profeten Moḥammads s komme. Vi innledet kapittelet med å forklare ḥadīth-enes status i islam ved koranvers. Det oppsummerte vi med at å adlyde profeten s, er å adlyde Gud. Troen krever denne adlydelsen.

Våre funn gjør standpunktet vårt ubestridelig. Vår diskusjon beviser det ḥadīth-litteraturen har tolket Koranens ord som. La oss se nærmere på våre funn.

Noen blant Aḥmadiyyah-gruppen hevder at navnet Aḥmad nevnt i Koranen (61:6), gjelder Mīrzā al-Qādiyānī. Men profeten Moḥammad s fortalte selv om sine beskrivende navn som gjør det klart at det er vår profet navnet «Aḥmad» tilhører. Følgende beskrivende navn gjør vårt standpunkt sterkere:

Al-Ḥāshir: Den profeten som dommens dag skal komme etter.

Al-ʿĀqib: Den profeten som det ikke kommer én eneste profet etter.

Al-Khātam/al-Khātim: Al-Khātam vil si den profeten som profetskapet ble avsluttet ved og al-Khātim vil si den profeten som avsluttet profetskapet.

Al-Moqaffá/al-Moqaffī: Den siste profeten som ble sendt eller den profeten som kom og avsluttet profetenes rekke.

Fra evigheten av var det bestemt at én profet skal være den siste. Profeten Moḥammad s var forutbestemt som den siste profeten før profeten Adam e ble skapt.

Mange profeter utførte mirakler, og noen blant profetene fikk sine egne skrifter som gjorde dem høyerestående enn andre profeter. Noen ting som gjorde profeten Moḥammad s som den øverste profeten, var at profeten Moḥammad s fikk altomfattende ord, ble sendt til alle skapninger og var den siste av alle profetene. For andre profeter før profeten Moḥammad s ble sendt til bare sitt folk. Deres budskap omfattet ikke alle skapningene.

Vi ser at det som virkelig gjør profeten Moḥammad s til den øverste profeten, er at profeten s er den siste av alle profetene.

Profetenes segl er den profeten som hadde den siste moskeen som tilhørte en profet og at det ikke kom noen profeter etter den profeten. Det berettes at mellom profeten Moḥammads s skuldre var profetseglet. Det merket beviste at det var ingen profet etter profeten Moḥammad s.

Profeten Moḥammad s var den siste profeten; derfor var profetens s moské den siste moskeen som tilhørte en profet.

Profeten s forseglet den rette veien ved å bekrefte det som å følge Koranen og profetens s familie som fulgte sonnah som den rette veien.

Profeten Moḥammads s profetskap omfatter alle troendes tro. Det vil si at de troende må tro på profeten Moḥammad s for å erklære sin tro. De tre ovennevnte punktene er tre fysiske bevis på at profetskapet tok slutt, men det lever for alltid.

Frelsen er det enhver troende vil oppnå og satser alt for å oppnå. Vi har sett på en beretning som handler om dommens dag. Da menneskene vil være desperate og vandre fra profet til profet. Hver profet vil henvise de spørrende videre til en ny profet, og til slutt vil profeten Jesus e henvise dem til profeten Moḥammad s. Folk vil be profeten s om å gå i forbønn for dem, og de vil vite gjennom sine profeter at den de henvender seg til, er den siste profeten s. Profeten Moḥammad s vil gå i forbønn for dem og redde dem.

Gud skapte profetskapet som et ledd mellom Seg og skapningene, slik at budskapet Hans kunne overbringes. Målet med å sende de andre profetene, var for at det én dag skulle komme en profet som skulle avslutte deres rekke og fullføre profetskapet. Profeten Moḥammad s erklærte seg som den siste mursteinen i profetskapets bygning. Det er den mursteinen som manglet, og den ble satt inn og fullkommengjorde profetskapet. Det var plass til én murstein og én profet kunne komme og fylle den plassen. Etter det er det ikke rom for flere profeter. Med andre ord er profeten Moḥammad s profetskapets hjørnestein: Det viktigste og vesentligste grunnlaget for profetskapet. Den sanne betydningen av khātam an-Nabiyyīn blir definert: Profeten Moḥammad s er den siste profeten av alle profeter.

Det var skjebnebestemt at profetskapet skulle ta slutt; derfor levde ikke sønnene til profeten Moḥammad s mer enn en liten periode av barndommen. I og med at profetskapet var bundet til å ta slutt, fortsatte rettskafne syn å bli vist til Guds tjenere i form av gledesbud. Disse gledesbudene i form av syn og drømmer er en del av profetskapet, men ikke selve profetskapet.

De som står Gud nærmest etter profetene, er følgesvennene til profeten Moḥammad s, ifølge vår tro. Men de hadde ingen del i profetskapet. Profeten s sa selv at hvis det skulle være en profet etter profeten Moḥammad, ville det ha vært vår mester ʿOmar g.

En annen gang opplyste profeten s at det finnes gudinspirerte folk uten at de er profeter. Vår meste Ibn ʿAbbās k tolket profetens s ord og belyste at det ikke vil være noen profeter etter profeten Moḥammad s, men gudinspirerte personer vil finnes.

Profeten Moḥammad s sammenlignet sitt forhold til vår mester ʿAlī g med profeten Moses' e forhold til profeten Aron e. Men det ble klargjort at ingen kunne være profet etter profeten Moḥammad s.

Profetskapet tok slutt og kalifatets gang ble innledet. Profeten s opplyste om at de tidligere samfunnene hadde profeter etter profetene sine, men etter profeten Moḥammad s ville det ikke komme noen flere. Derimot ville det komme kalifer. Kalifatet som skal være profetskapets stedfortreder, er nødt til å følge profetskapets mønster. Det mønsteret er bygd opp på å tro på at profetskapet tok slutt. Hvis et kalifat hevder at det finnes profeter etter profeten Moḥammad s, følger ikke det kalifatet profetskapets mønster.

Det er imamenes og muslimske skriftlærdes oppgave å gjenopplive levemåten, men det er ikke alle av dem som oppnår den graden. På slutten av hvert hundrede år kommer det en person som oppnår den graden. De tidligere samfunnene fikk tilsendt en ny profet for å gjenopplive gudstroen blant dem, men i profeten Moḥammads s samfunn er det imamer og muslimske skriftlærde som gjør det.

Det siste samfunnet tilhører den siste profeten s. Muslimene er det siste trossamfunnet av de som har fått tilsendt profeter, men muslimene vil være de fremste på dommens dag. Muslimenes dom vil også bli avgjort før de andre trossamfunnene, fordi de tilhører den øverste og siste profeten s. I Guds øyne er det muslimske samfunnet det beste og mest høyverdige samfunnet.

I en beretning fortalte profeten s at det muslimske samfunnet vil være flest i paradiset, og det vil være 70 000 blant dem som det ikke engang vil bli krevd regnskap av. Det sies at muslimene vil være halvparten av paradisets folk. Profeten Moḥammad s påpekte at den som tror på profeten Moḥammad s som den øverste og siste av alle profeter, er lovet paradiset. For kun en som tror på Gud og profeten Moḥammad s, vil gå inn i paradiset.

Det var essensielt for profeten Moḥammad s å advare sine følgere i all kommende tid mot folk som ville hevde å ha del i profetskapet etter profeten Moḥammad s. Det ble profetert at timen ville ikke stå før omtrent tretti store løgnaktige bedragere ville framstå. Løgnen og bedraget ble karakterisert som «å påstå at man er Guds sendebud». Disse personene ville komme med budskap som ingen troende kjenner til. Profeten s ba de troende om å ta seg i akt mot dem og ikke la dem forville de troende eller fange de troende i prøvelser. Profetiens tydelige advarsel er at disse personene som vil hevde å være profeter, vil lyve om Gud og profeten Moḥammad s.

Den trosoverbevisningen som de troende må forankre seg i, er profetens s ord: «Men jeg er den siste av profetene, det vil ikke komme noen profet etter meg!» Grunnprinsippet khātam an-Nabiyyīn blir forklart med de sistnevnte ordene. Vi analyserte setningskonstruksjonen og oppdaget bruk av den definitive/fullstendige negasjonen for en hel kategori. Slik umuliggjorde profeten Moḥammad s teorien om eksistensen av en ny profet etter profeten Moḥammad s.

Vi korrigerte og tilbakeviste også en feiltolkning av Aḥmadiyyah -gruppen. De viser til en beretning, der vår mor ʿĀ’ishah j skal ha sagt at man skal si «Profetenes segl» og ikke si: «Det er ingen profet etter profeten Moḥammad s!» Vi dypdykket i beretningens beretterkjede og ord. Vi oppdaget at beretningen er enkeltstående og det er brudd i beretterkjeden. Hvis man skal godta den gjennom den ene versjonen om at det er en kontinuitet i beretterkjeden, er fortsatt beretningen en følgesvenns utsagn som strider mot mangfoldig overleverte autentiske beretninger som er direkte profeten Moḥammads s ord. Det kan oppsummeres med at den beretningen er svak, enkeltstående og en følgesvenns utsagn som strider mot profetens s ord i mange autentiske beretninger.

Målet i dette kapittelet var å finne ut hva ḥadīth-litteraturen sier om at profetskapet tok slutt eller ikke, og om den samsvarer med våre funn i Koranen. Det store spørsmålet som skulle besvares, var om ḥadīth-litteraturen tolker og gjør Koranens ord mer forståeligere. Mer presist: Stemmer islams sekundære kilde overens med islams primære kilde?

Vi presenterte beretning på beretning som bekreftet det vi oppdaget av Koranens ord. Ḥadīth-ene diskuterte klart om at profetskapet tok slutt. Våre funn etterlater ikke noen form for tvil om temaet. Profeten Moḥammad s beskrev seg selv som profetskapets bygnings siste murstein. Den eneste som skulle komme og ta den plassen var profeten Moḥammad s, etter det var bygningen komplett. Det vil si at det ikke er plass til flere profeter. Profetskapets avslutning ble bevist gjennom profeten Moḥammads s status som den øverste og siste profeten. Vårt standpunkt blir forsterket ved profeten Moḥammads s advarsler mot falske profeter etter sin tid. Profetskapet gikk ikke engang i arv til noen av profetens s familie eller følgesvenner. Det muslimske samfunnet ble karakterisert som det siste samfunnet som tilhører den siste profeten s. Profeten Moḥammad s er den profeten som alle profetene har profetert om og vil henvise folk til på dommens dag.

Vår forskning demonstrerer og etablerer det faktum at islams primære og sekundære kilde stemmer overens med hverandre. Vi ser at standpunktet om at profetskapet ble avsluttet, er vedvarende i islam. Vår trosoverbevisning og uenighet med Mīrzā al-Qādiyānī blir tydelig ved våre funn. Vi konkluderer kapittelet med at troens søyle «troen på profetskapet» krever at man tror på profeten Moḥammad s som Koranen og ḥadīth-litteraturen fastslår: Den siste profeten av alle profeter.