Fārōqī presiserte at hvis de troende skal bygge sin tro på noe, bør det være en kilde som de setter øverst i sin tro. Det er gjennom den øverste kilden de skal erklære sin tro på noe. De troende blir nødt til å undersøke i Koranen om den klart og tydelig opplyser om profetskapets avslutning eller ikke. Koranen er islams primærkilde som veileder de troende om deres tro. Det er den siste hellige skriften som Herren Gud sendte Sin siste og høyeste profet s med for å rettlede alle skapningene. Vår tro er den at Koranen er perfekt og fri for all slags tvil. Gud sier:

Qāsim la vekt på at når det ikke er noe feil i skriften og at den er bevart og til stede i vår tid også, er ikke det noe annet enn et bevis på at profeten Moḥammads s skrift er den siste skriften, fordi profeten s er den siste profeten.

Ibn ʿĀshōr at-Tōnisī (1879–1973) skrev at profetens s følgesvenner var enstemmige om at profeten Moḥammad s var den siste av alle sendebudene og profetene. Dette var tradisjonen fra deres tid – basert på Koranen – til de kommende generasjonene blant muslimene. Det var fordi at profeten Moḥammad s var en profet for alle mennesker. Denne trosoverbevisningen er bygd på Koranens ord.

Ibn Kathīr ad-Dimashqī (1301–1373) forklarte muslimenes standpunkt gjennom Koranen:

Ibn Abī al-ʿIzz ad-Dimashqī forklarte at troen er knyttet til Koranen på den måten at det er påbudt å følge sendebudene og det Gud har åpenbart for dem. Gud avsluttet profetenes rekke med profeten Moḥammad s ved å gjøre profeten s til den siste av dem. Gud gjorde Koranen til den boken som bevarte det opprinnelige budskapet i de tidligere skriftene. Profeten Moḥammads s invitasjon gjaldt alle mennesker for alltid.

Al-Qādrī utdypet at vår tro bygger seg på den forståelsen at enten vil man finne alt eksplisitt nevnt i Koranen eller implisitt, men det svaret man leter etter, dets opprinnelse vil være der. De som evner å viderebringe svarene fra Guds bok, er dem som Gud fyller med sannhetens innsikt og kunnskap, og Han fører dem videre på den rette stien. Gud sier:

Disse fire gruppene nevnt i koranverset er de bindeleddene som fører en til Koranens forståelse. Det vil si at rettledningens vei er Koranens og sonnahs, og den veien oppnår man ved å følge disse personene som Gud har vist gunst. For hvis man forsøker å definere Koranens betydninger og meninger på egenhånd, vil det være mulighet for forvillelse. I Koranen står det skrevet:

Koranverset forklarer at den som prøver å forstå Koranen på egenhånd uten å følge fagets prinsipper, ender opp med å bli fanget i villfarelsen. Men den som forholder seg til fagets prinsipper og Guds rettledede personers rettledning, oppnår den rette veien.

I en beretning finner vi følgende advarsel:

Basert på denne advarselen har korantolkerne gjort klar noen grunnprinsipper innenfor faget koraneksegese (تفسير القرآن – tafsīr al-Qor’ān), for at man skal ha noen rammer å forholde seg til, og ikke utlede konklusjoner basert på sine egne lyster og meninger.

De muslimske skriftlærde har som mål å bygge sine tolkninger på de profetiske tolkningene av Koranen. Feltet for korantolkning er omfattende i islamsk vitenskap, og tradisjonen med å tolke Koranen ble innledet av profeten Moḥammad s. Følgesvennene tolket Koranen i henhold til profetens s lære og førte denne tradisjonen videre til sine elever. På denne måten fortsatte tradisjonen å vokse.

Ḥadīth-litteraturen har alltid vært en primær kilde i korantolkning fordi den gjorde det mulig for de skriftlærde i korantolkning å bruke de innsamlede opplysningene under de spesifikke koranversene de trengte å kommentere eller forklare. Ḥadīth-litteraturen ble kategorisert ved å dele den inn i kategorier med de mest autentiske beretningene og deretter beretninger med lavere grad enn de autentiske.

De troende på profeten Moḥammads s tid stolte på følgende kilder for å tolke Koranen: Koranen, de profetiske tradisjonene, selvstendige tolkninger (ijtihād) og skriftens folk (jødene og de kristne).

Den viktigste kilden til å tolke Koranen blant den første generasjonen i islam var Koranen. Den første generasjonen brukte Koranen til å tolke Koranen. Ibn Taymiyyah al-Ḥarrānī (1263–1328) skrev at den mest autentiske metoden for å tolke Koranen er å tolke den med Koranen, og dette synet er i henhold til vitenskapelig. As-Soyōṭī (1445–1505) mener at hvis noen ønsker å tolke Koranen, skal han først søke dens betydning i Koranen, for hvis noe nevnes kortfattet et sted, blir det forklart på et annet sted. Historien om profeten Moses e er et eksempel på dette; historien er nevnt flere ganger i Koranen, noen ganger med detaljer og noen ganger kortfattet. Derfor hevdet aż-Żahabī (1915–1977) at hver gang en korantolker tolker Koranen, skal han se på hva Koranen har sagt om verset han undersøker. Denne prosessen bør utføres ved å sammenligne koranversene for å forklare de detaljerte og spesifikke betydningene. Denne tolkningen kan ikke overstyres av noen, fordi Gud selv forklarer Sine egne ord, og ingen kjenner dem bedre enn Ham.

Den nest viktigste kilden i korantolkning er de profetiske tradisjonene, og det var profeten s som lærte følgesvennene å tolke Koranen ved Koranen. Hver gang følgesvennene ikke forstod betydningen av Koranens ord, spurte de profeten s. Det var også rollen til profeten s, fordi Koranen ble åpenbart for profeten s, slik at profeten s kunne forklare den for folk, noe som skulle få folk til å reflektere over ordene i Koranen. Dette er grunnen til at ḥadīth-samlerne laget kapitler i sine ḥadīth-samlinger spesifikt om beretninger som tolker Koranens ord. Beretningene i disse kapitlene forklarer ord som kan misforstås, eller som ikke har klare betydninger. Følgesvennene stilte spørsmål selv når de visste betydningen av ordet på sitt språk, for når profeten s forklarte det, ble betydningen klarere, og den kunne brukes for en spesifikk sak. Ḥadīth-ekspertene som undersøkte de profetiske beretningene og klassifiserte dem, spilte en enda viktigere rolle enn ḥadīth-samlerne, fordi de sorterte ut de svake og oppdiktede beretningene.

Al-ʿAk (1943–1999) påpekte at Koranen beordrer muslimer til å følge de profetiske tradisjonene fordi de tolker Koranen.

An-Noqrāshī siterte ash-Shāfiʿī (767–820), som forklarte at hva enn profeten s dømte og befalte, var det i henhold til det profeten s forstod av Koranen.

Al-Yamanī (d. 1436) belyste at denne formen for korantolkning er godtatt og bekreftet gjennom Koranens og de profetiske beretningers tekst og konsensus blant de muslimske skriftlærde. Al-Yamanī baserte sitt argument på «Hva enn sendebudet gir dere, ta det, og hva han enn forbyr dere, hold dere unna det», og at profeten s mottok både Koranen og det som lignet den.

Al-Ḥarbī nevner noe svært interessant ved å si at de profetiske beretningene er opphavet, mens reglene for arabisk grammatikk følger beretningene, og Koranen styrer det arabiske språkets regler og ikke omvendt. Derfor kan ikke språket gis forrang over Koranen og de profetiske beretningene.

Al-Ghazālī (1058–1111) advarte også mot å tolke Koranen ved å foretrekke det arabiske språket framfor de profetiske beretningene som forklarer Koranens betydninger. Al-Ghazālī forklarte at dette var metoden til mennesker som foretrakk personlige teorier framfor fakta.

Vi ser nærmere på hvordan korantolkning er bygd opp i islam:

(1) Profeten Moḥammads metode s

Moslim forteller om hvordan profeten s pleide å samhandle med følgesvennene angående korantolkning: Når en uttalelse var uklar for dem, ga profeten s en forklaring som gjorde det lettere å forstå.

Ẓafar presiserte at en av profetens s metoder var å tolke Koranen ved å bruke Koranen.

Den andre metoden var å forklare Koranen med egne ord og selvstendig tolkning. Profeten s viste og klargjorde tolkningene gjennom sine uttalelser, handlinger og godkjennelser.

Korantolkning ved ord

Formen for tolkning ved ord kan forstås gjennom følgende:

En gang spurte vår mester Abō Bakr g profeten s om koranverset 4:123, som sier at dommen ikke vil være i samsvar med ønsket til muslimene eller skriftens folk; den som gjør urett, vil bli straffet for det. Vår mester Abō Bakr g var bekymret for at straffen ville være streng; derfor spurte han om folk ville bli straffet for enhver urett. Profeten s forklarte at når folk er syke, møter på vanskeligheter, opplever sorg og skade, blir disse tingene til soning for den kommende straffen.

Å forrette tidebønnen dolōk (nedgang) av solen ble forklart som dens nedgang etter å ha stått i senit, eller midt på dagen.

De troendes mor ʿĀ’ishah j berettet at hver gang hun hørte noe fra profeten s og ikke forstod det, pleide hun å spørre slik at profeten s kunne forklare betydningen. Hun fortalte at profeten s sa at den som blir kalt til regnskap, vil i sannhet bli straffet. Hun spurte: «Men sier ikke Gud: 'Han vil motta et lett regnskap?'» Profeten s forklarte at dette koranverset bare betyr regnskapets presentasjon, men den som må svare for sine handlinger, vil bli fordervet.

Korantolkning ved handling

Et av Guds hovedmål med å sende profeter til jorden var å lære folk hvordan de skulle leve i samsvar med Hans lov. Da troende hørte befalingen «forrett tidebønnen», var de usikre på hvordan de skulle forrette tidebønnen. Profeten s gjorde det klart at profetens s fysiske handling var de troendes forbilde å følge, ved å si: «Forrett tidebønnen slik dere ser meg forrette den.»

I tiden før islam i Arabia var det mange skikker og tradisjoner under pilegrimsferden og i dagliglivet. Gud befaler de troende om å utføre den pålagte pilegrimsferden (حج – ḥajj) og valgfri pilegrimsferd (عمرة – ʿomrah) for Hans skyld. En slik befaling kunne ha vært forvirrende for følgesvennene, fordi de tydelig forstod budskapet på sitt språk, men trengte å forstå hva de måtte gjøre i praksis for å utføre denne tilbedelsen. Derfor deltok profeten s sammen med sine følgesvenner under avskjedspilegrimsferden, for å bevise at den er pålagt en gang i livet, og hvordan man utfører pilegrimsferden. Slik kunne ikke noen skikker og tradisjoner som gikk imot Guds lov, bli en del av pilegrimsferden. Bare i al-Bokhārīs ḥadīth-samling er det 258 beretninger om pilegrimsferden i et kapittel. Hvis de profetiske tradisjonene ikke var i en fysisk form, ville folk ikke vite eller ha tilgang til disse beretningene som lærte dem om denne pålagte tilbedelsen.

Korantolkning ved godkjennelse

Profetens s godkjennelse anerkjennes også som en form for tolkning. Vår mester ʿAmr ibn al-ʿĀṣ g berettet at under en krigsferd hadde han en seksuell drøm, og rituell renselse for større urenhet ble nødvendig for ham. Men det var en kald natt, og han var redd for at hvis han utførte rituell renselse, ville han bli syk eller til og med dø av kulden. Han valgte å utføre rituell renselse med ren sand eller støv og ba daggrytidebønnen sammen med de andre. Denne hendelsen ble nevnt for profeten s, så profeten s spurte hvorfor han ba i den tilstanden med de andre. Vår mester ʿAmr ibn al-ʿĀṣ g fortalte profeten s hvorfor han gjorde det, og sa at Gud sier at man ikke skal ta sitt eget liv. Dette svaret fikk profeten s til å le, og profeten s sa ikke noe til følgesvennen. Dette illustrerer at profeten s godkjente følgesvennens forståelse og handling basert på et koranvers. Det lærte også de troende at under vanskelige omstendigheter, reduserer loven byrden av en plikt.

De ovennevnte beretningene illustrerer profeten Moḥammads s metode for å forklare Koranen og følgesvennenes metode for å be om avklaring når de ikke forstod noe. Selv om Koranen var på arabisk, på språket til folket på den tiden, forstod de ikke alt og trengte veiledning. De trengte også å se befalingene bli praktisert, for hvis de ikke gjorde det, kunne feilaktige handlinger skade deres tro og tilbedelse. Når følgesvennene forstod en befaling fra Koranen basert på sin egen fornuftsslutning og handlet i samsvar med den, spurte de profeten s for å være 100 % sikker. Den sistnevnte handlingen til følgesvennen er en lekse for akademikerne som streber etter å gjøre rollen til profetiske tradisjoner til en midlertidig praksis som kan overstyres av regjeringer og akademikere. Religionen forbyr ikke de troende å bruke fornuften, men den krever at de bruker islams kilder og ikke overskrider Herrens grenser.

(2) Følgesvennenes metode

ʿOmar al-Ḥājī nevner de mest kjente korantolkerne blant følgesvennene og diskuterer deres metoder:

ʿAbdollāh ibn ʿAbbās

Han stolte på å tolke Koranen ved å bruke Koranen, etter det tolket han Koranen ved å bruke de profetiske tradisjonene. Hvis han ikke fant informasjon ved å bruke en av dem, brukte han selvstendig korantolkning basert på prinsippene fra de første to kildene. Han brukte også forklaringer av det arabiske språket som en kilde. Han etablerte instituttet for korantolkning i Mekka, der mange kjente korantolkere framstod: Saʿīd ibn Jobayr, Mojāhid, ʿIkrimah, Ṭāwōs ibn Kaysān og ʿAṭā’ ibn Rabāḥ.

ʿAbdollāh ibn Masʿōd

Han brukte en lignende metode som vår mester Ibn ʿAbbās k: Koranen, de profetiske tradisjonene og selvstendig korantolkning. Ifølge Moslim pleide Ibn Masʿōd g å anvende kunnskap om arabisk som sin tredje kilde og deretter selvstendig korantolkning. Moslim legger til at vår mester Ibn Masʿōd også hadde en annen tilnærming til å bruke korantolkning ved hjelp av Koranen: Han tolket ord i henhold til hans forståelse av deres generelle betydning i islam. For eksempel ble ordet «mørke» i vers 21:87 forklart som mørket i hvalens mage, mørket i havet eller mørket på natten. Han etablerte instituttet for korantolkning i Kufa. Instituttet var kjent for å arbeide grundig med selvstendige tolkninger, fordi det i Irak var saker som var ukjente for muslimer i Mekka og Medina. Hans berømte studenter var ʿAlqamah ibn Qays, Masrōq, al-Ḥasan al-Baṣrī og Qatādah.

Obayy ibn Kaʿb

Denne følgesvennen fulgte også en metode som var lik de andre følgesvennenes. Han etablerte det populære instituttet for korantolkning i Medina. Noen følgesvenner var studenter der, men også mange av deres elever studerte der. Mange gjengivelser om Obayy ibn Kaʿbs korantolkninger finnes. Hans berømte studenter var Zayd ibn Aslam, Abō al-ʿĀliyah og Moḥammad ibn Kaʿb al-Qoraẓī.

ʿAlī ibn Abī Ṭālib

Han brukte den samme metoden som de andre følgesvennene.

Metoden som ble brukt av følgesvennene, indikerer et spesifikt mønster blant dem, og det viser at Koranen og de profetiske tradisjonene hadde høyere rang enn selvstendig korantolkning og det arabiske språket. Mennesker som overser religionens prinsipper, foretrekker å ta til seg motsatt metode av den som tilhørte følgesvennene, og de foretrekker uavhengige korantolkninger og det arabiske språket over Koranen og de profetiske tradisjonene.

(3) Følgesvennenes elever (تابعون – tābiʿōn)

Følgesvennenes elever fulgte følgesvennenes metode ved å erkjenne at Koranen og de profetiske tradisjonene hadde høyere rang enn deres egne meninger og det arabiske språket. Følgesvennenes elever rangerte til og med tolkningene til profetens s følgesvenner høyere enn sin egen forståelse. Årsaken til dette synspunktet var enkel: Følgesvennene så profeten s gjøre eller si noe, så det er forbudt å avvise en følgesvenns tolkning på grunn av ens egne følelser eller forståelse. An-Noqrāshī legger til at det avhenger av om det er en personlig mening involvert, men den generelle forståelsen vil være at følgesvennen hørte det fra profeten s.

Følgesvennenes elever etablerte institutter for korantolkning ved å følge samme metode som følgesvennene og gjøre metoden til standard for korantolkning i flere land dit deres lærere og de selv reiste.

Flertallet av de muslimske skriftlærde er enige om at det er godkjent å akseptere uttalelsene til følgesvennenes elever, fordi de fleste av deres tolkninger kommer fra følgesvennene. Men de muslimske skriftlærde var kritiske til å akseptere tolkninger uten solide beretterkjeder som knytter meningene til en pålitelig kilde.

Al-ʿAk understreker at den etablerte metoden blant muslimer gjennom generasjoner har vært at hvis du ikke finner tolkningen i Koranen, konsulter de profetiske tradisjonene. Hvis du ikke finner det der, er neste steg å søke etter det i følgesvennenes uttalelser, og hvis det ikke er der, bør man søke i kommentarene til deres elever. Hvis tolkningen ikke finnes der, vil korantolkeren gå til det arabiske språket som kilde. Det er et mønster å følge. En akademiker har ikke lov til å overse denne prosessen og dette mønsteret hvis han bare føler for det, for dette er kravet i vitenskapen, som med enhver annen vitenskap; kravene må oppfylles og følges.

Koraneksegese er et svært omfattende fag, for det er det faget som samler alle fagene og fører diskusjonen videre for så å konkludere det man har oppdaget. Vitenskapen utfordrer den som arbeider med koraneksegese til å fundere og studere kontraster, men den har sine krav og rammer. Derfor er en som tolker nødt til å se på Koranen, ḥadīth-litteraturen, beretninger etter følgesvenner og deres disipler og hva korantolkere har sagt om et tema og basert sin teori på. I en slik prosess blir korantolkeren pliktig til å forholde seg til historie, språk, grammatikk, retorikk, kontekst, de muslimske skriftlærdes konsensus og deduktiv analogi. Korantolkeren går steg for steg gjennom grunnprinsippene og andre fagfelt for å trekke lærdom og konkludere.

Mīrzā al-Qādiyānī la til noen prinsipper for å kunne tolke fritt etter å ha diskutert prinsippene i koraneksegese. Han beholdt de fire øverste etablerte grunnprinsippene i faget: Å tolke Koranen gjennom Koranen, profetisk tradisjon, følgesvennene og deres elever, men Mīrzā al-Qādiyānī la til tre nye:

Det femte grunnprinsippet er å fordype seg i Koranen ved sitt rene indre.

Det sjette grunnprinsippet er å forstå den åndelige kontinuiteten [av guddommelige åpenbaringer] ved den fysiske kontinuiteten, for begge disse kontinuitetene er identiske hos Gud.

Det syvende grunnprinsippet er åpenbaring ved helgenskap og det som blir avslørt for dem som er fylt med guddommelig inspirasjon. Dette grunnprinsippet er vektigere enn alle de andre grunnprinsippene.

Al-Qādrī påpeker at disse selvoppdiktede grunnprinsippene ga Mīrzā al-Qādiyānī muligheten til å tolke Koranen slik som han ønsket. Det kan bevises gjennom Mīrzā al-Qādiyānīs mange verk, der han ikke bare forandret betydninger og tolket som han ville, men avskaffet til og med mange koranvers. Disse grunnprinsippene som Mīrzā al-Qādiyānī lagde, gjorde at han bevisst kunne feiltolke ordene khātam an-Nabiyyīn som muslimske skriftlærde hadde konsensus om.

Vi skal i denne delen se på bevis fra Koranen og forstå koranverset 33:40 grundigere. Det er en utbredt feil tanke hos muslimer som ikke kjenner til faget at trosoverbevisningen om profetskapets avslutning (عقيدة ختم النبوة – ʿaqīdah khatm an-Nobowwah) er bevist ved et par koranvers. Det er pålagt de muslimske skriftlærde å belyse den saken og gjøre det klart at det finnes mange bevis. Studerer man Koranen nøye, vil man oppdage at intet emne i Koranen har blitt diskutert så mye som vårt tema.

En søyle i troen er al-Īmān bi ar-Risālah (الإيمان بالرسالة). Egentlig vil det si troen på budskapet eller sendebudskapet, men på norsk velger vi å oversette det som «troen på profetskapet». Det innebærer å tro på alle profetene sendt av Gud – fra profeten Adam e til profeten Moḥammad s. Kravet om å tro på profeten Moḥammad s som den siste profeten er tydelig i denne søylen, og vi har allerede diskutert flere aspekter av den. La oss nå se litt på hva det direkte har med troen å gjøre.

Den troende er den som tror på profeten Moḥammad s. I et koranvers gjør Gud det klart om hvem som er troende:

Her er det lett å forvri betydningen og si at så lenge jeg tror på profeten Moḥammad s, er jeg også en troende og kan tro på at det finnes en profet etter profeten Moḥammad s. Svaret ligger i at Gud krever troen på profeten Moḥammad s sammen med Sin guddommelighet i dette koranverset. Det vil si et gjeldende profetskap til tidens ende, et profetskap som avsluttet profetenes rekke. Utenom det har vi også sett klare bevise fra Koranen om at det ikke finnes mulighet for flere profeter. Spørsmålet vi blir nødt til å stille, er: «Tror man på noe av skriften, mens resten velger man å se bort ifra for sin egen fordel?»

Gud stiller strenge krav til å tro på profeten Moḥammad s i Koranen, faktisk setter Han troen på dette profetskapet sammen med troen på Sin guddommelighet:

Å sette sammen med troen på Seg selv vil si: Man tror på Gud som den eneste tilbedelsesverdige Herren og guddommen som finnes, men for at troen skal bli godtatt, må man også tro på at profeten Moḥammad s er Herren Guds sendebud. Det betyr at man ikke kan være troende hvis man utelater en av disse to hovedpunktene i trosbekjennelsen.

Vi lærer også at Gud befaler om å tro på bare ett profetskap sammen med troen på Sin guddommelighet. Det profetskapet tilhører profeten Moḥammad s. Det vil si at da Koranen kom, gjaldt det bare ett profetskap sammen med troen på guddommen. Koranverset 64:8 er et bevis på at Koranen er den siste åpenbaringen og profeten Moḥammads s profetskap er det siste profetskapet.

Muslimenes forhold til profeten Moḥammad s er et nært og evig forhold:

Ingen profet før profeten Moḥammad s hadde dette nære og evige forholdet til sitt samfunn. Det er tre ting som har blitt nevnt i koranverset 9:128:

Det er tungt for profeten s når en troende har det vanskelig.

Profeten s er dypt bekymret for de troende og ber for deres beste.

Profeten s er svært miskunnelig og nådig mot de troende.

Koranverset 33:6 kan tolkes med disse ordene til profeten s:

Dette nære og evige forholdet er det forholdet som gjør den troende til en troende, uten det kan ikke vedkommende være troende. Det er et forhold som er over alle andre forhold, det vil si forholdet til ens foreldre, ektefeller, barn, søsken, slektninger, venner og lignende kan ikke måles opp mot det. Det vil også inkludere en ny såkalt profet, hvis det skulle være tilfellet. I lys av det forstår vi at profetskapet til profeten Moḥammad s kan ikke likestilles med et annet profetskap. Det er et endelig og avsluttende profetskap. Målet med koranverset 33:6 er å la de troende vite at dette er det nærmeste forholdet som skal vare for alltid, det var derfor profetens s hustruer ble beskrevet som de troendes mødre. Det beviser at profetens s profetskap skal alltid være blant de troende, og ingen kan overta eller dele på det, og heller ikke bli en del av det profetskapet.

Et annet sted i Koranen står det:

Det var forbudt for de troende å gifte seg med profeten Moḥammads s hustruer etter profetens s bortgang også på grunn av at forholdet basert på profetskapet skulle vare for all evighet. Slik som det forholdet var mens profeten s var blant dem, var det også etter bortgangen. Det betyr at å bryte profetskapets segl ved å erklære seg profet, bryter man dette evige og nære forholdet som er klart og tydelig nevnt i Koranen.

I graven vil det ikke bli spurt om noen andre profeters profetskap, men om profetskapet til profeten Moḥammad s. Det er der troens sanne prøve vil finne sted. Man vil bli spurt om troen på Gud og hvilken religion man har fulgt, men så vil begge disse to spørsmålene bli bekreftet ved det siste spørsmålet om hva man trodde på vedrørende profeten Moḥammad s. Det er ved Guds hjelp at de troende vil makte å være stø:

«Det faste ordet» er svarene på spørsmålene som vil bli stilt og ved det vil den troende bekrefte sin tro på Gud og profeten Moḥammad s. Enhver person vil se profeten Moḥammad s i graven og svare det vedkommende mente om profeten s. Det er her den troende vil bekjenne sin tro ved å erklære profeten Moḥammad s som profeten s virkelig er ifølge Koranen og sonnah – den siste og øverste profeten.

Qāsim fører en lang diskusjon om at den som har blitt utvalgt som muslimenes talsmann og forbeder for alltid, er profeten Moḥammad s:

Qāsim konkluderte med at dette koranverset (4:64) handler om tro og håp. Det opplyser de troende om at nådens dør alltid står åpen. Hvis noen synder, kan vedkommende alltid be til Gud om tilgivelse ved å bruke profeten Moḥammad s som sin forbeder. Profeten Moḥammads s forbønn gjaldt før profetens s komme til jorden og under det fysiske livet og den gjelder etter bortgangen og på dommens dag.

Profeten Moḥammads s skrift er Koranen, og hvis man tror på den, sletter Gud vedkommendes synder for den troen:

Troen har blitt knyttet fast til det som har blitt åpenbart for profeten Moḥammad s. Derfor kan vi erklære at de troende er de som antar troen på skriften (Koranen) som den siste formen for åpenbaring. Troen krever ikke at man skal tro på noen andre enn profetene Moḥammads s koran i dette koranverset. Det er ikke nevnt noen ny profet eller skrift i det. Løftet om tilgivelse er gitt til de som antar troen på Koranen som er åpenbart for profeten s.

Ved å tro på profeten Moḥammad s, oppnår man Guds nåde og tilgivelse:

Gud lover Sin tilgivelse og nåde til dem som antar troen på profeten Moḥammad s, slik som det er krevd gjennom hele Koranen, og ikke bare ved å trekke konklusjoner gjennom enkelte koranvers. Gud lover ikke Sin tilgivelse eller nåde til den som tror på en profet etter profeten Moḥammad s. Troen på profeten Moḥammad s, er å tro på alle de tidligere profetene, men at profetskapet slutter ved profeten Moḥammad s. Med andre ord, hvis noen ønsker å oppnå Herren Guds frelse, må den personen anta troen på den siste profeten s. Det er også verdt å legge merke til «lyset» som er nevnt i koranverset. Det lyset er rettledning i jordelivet ved troen og frelsen i etterlivet. Troen, gudsfrykten og lyset (rettledning og frelse) er alle forbundet med troen på profeten Moḥammad s og ikke en ny profet etter profeten Moḥammad s. Det er denne troen som fører til Guds nåde og tilgivelse.

Profetenes pakt ble inngått med profeten Moḥammad s og de tidligere profetene og ikke noen etter profeten s:

Det er verdt å bemerke seg at først nevnes «profetene» i bestemt form, så nevnes profeten Moḥammad s før de andre profetene på grunn av sin høye status hos Gud og etter det nevnes det noen profeter som har vært tidligere. Koranverset beviser at denne høytidelige pakten ble inngått med de tidligere profetene og profeten Moḥammad s, men ingen andre profeter som skal ha kommet senere. Ifølge muslimenes tro fant dette sted i sjelenes verden.

I Koranen har det blitt opplyst at framgangens garanti ligger i å anta troen på profeten Moḥammad s og å ære, støtte og følge profeten s:

Det er fire hovedpunkter nevnt i dette koranverset (7:157). Koranen har presentert dem som følgende:

Å tro på sendebudet s

Å ære sendebudet s

Å støtte sendebudet s

Å følge sendebudet s

De to første hovedpunktene er knyttet til profeten Moḥammads s hellige vesen, de krever å tro på og ære profeten s. De to andre hovedpunktene er knyttet til profeten Moḥammads s religion og lære, de krever at man formidler religionen videre til andre og følger profetens s lære. Koranen presenterte disse fire hovedpunktene i denne rekkefølgen for å klargjøre at i islam er det profetens s hellige vesen som er det første man skal tro på, elske og ære, og som resultat av det vil man klare å støtte og følge profetens s lære. Videre forklarte koranverset (7:157) at de som oppnår disse fire hovedpunktene, er de som vil være de framgangsrike. Det betyr at forholdet mellom profeten s og følgerne er et levende forhold som vil vare i all evighet. Det har heller ikke blitt nevnt i koranverset om at dette forholdet er avhengig av en annen person etter profetens s bortgang. Heller ikke har det blitt nevnt at framgangen vil være i å følge den nye personen som vil stå fram som profet.

Gud har gjort profeten Moḥammad s til det øverste vitnet over alle profeter og samfunn. Profeten s vil vær et vitne mot dem alle, fordi profeten s er den siste av dem. Da alle profetene vil framstå som vitner, vil profeten Moḥammad s være et vitne mot dem alle og bekrefte det profetene sier. Det er et bevis på at profeten Moḥammads s profetskap omfatter alle samfunn og ikke bare sitt muslimske samfunn. Det å være det øverste vitnet, er å være det profetseglet som avslutter profetenes rekke. Koranen bekrefter dette:

Ingen profet har denne statusen som profeten Moḥammad s har fått av Gud, for alle de andre profetene skal være et vitne for bare sitt samfunn:

Gudsordene aṣ-Ṣirāṭ al-Moṣtaqīm (الصراط المستقيم) beviser at profetskapet tok slutt. I Koranen står det skrevet:

Ifølge noen korantolkere er betydningen av «den rette veien» profeten Moḥammads s hellige vesen og følgesvennene Abō Bakr og ʿOmar k:

I en annen beretning har profetens s familie og følgesvennene blitt beskrevet som «den rette veien» sammen med profeten s. Basert på dette betyr det at det er profeten Moḥammads s sonnah og følgesvennenes lære som er den rette veien. Bakgrunnen for at følgesvennene har blitt erklært som «den rette veien», er for at de direkte mottok lærdom fra profeten Moḥammad s. Beviset på at profetskapet tok slutt, er at profeten s er det lyset som fører til den rette veien i all kommende tid. Dermed kan det konstateres at ingen andre kan motta åpenbaringer etter profeten Moḥammad s.

Det er profeten Moḥammads s vei (praksis/tradisjon) man skal kalle til, for ved den veien oppnår man Guds glede. Hvis ikke en handling har sin opprinnelse i profetens s sonnah, er ikke det en del av vår tro:

Vi ser at de som inviterer til Gud, inviterer med innsiktens forvissning. De er forvisset om at den veien de skal invitere til, er profetens s vei, for det var den veien profeten s og følgesvennene inviterte til. Derfor er det de muslimske skriftlærdes og de troendes oppgave å invitere til Gud på den samme måten.

Gud befaler de troende om å følge og adlyde profeten Moḥammad s, for i denne profetens s tradisjon er det det mest perfekte eksemplet og det vakreste forbilde:

Ingen andre enn profeten Moḥammad s har blitt utvalgt som det vakreste forbilde å følge for de troende. Etter profetens s bortgang er det profeten s som er den personligheten som er et dydsmønster for de troende. Profeten s tjener ved sin tradisjon som et mønster på et dydig og moralsk liv. De imamene som folk anser som sine forbilder og læremestere, må rette seg etter profetens s tradisjon. Hvis ikke de handler ifølge den, kan ikke de heller bli ansett som forbilder.

4.1.12.1 Adlydelse og det vakreste forbilde

Slik som vi har etablert tidligere, er det å adlyde profeten Moḥammad s et av hovedpunktene i trosoverbevisningen om at profetskapet ble avsluttet. For uten denne adlydelsen kan man ikke adlyde Gud og oppnå Hans kjærlighet og nåde, og adlydelsen ligger i å følge det vakreste forbilde for alltid. Det er grunnen til at profetens s følgesvenner, følgesvennenes disipler, disiplenes disipler og de muslimske skriftlærde etter dem samlet og alltid har samlet beretninger om profetens s tradisjon. De har samlet alt fra hvordan profeten s tilba Gud, var mot andre, var som far, sønn, ektemann, svigersønn, bestefar, trosfelle, bror, venn, læremester, profet, en Guds tjener, profetens s vaner, moral og lignende. Alt dette ble gjort for å holde tradisjonen levende blant de troende, fordi de visste at det ikke skulle komme noen profet etter profeten Moḥammad s.

De tidligere samfunnene ble også befalt å følge sendebudene som ble sendt til dem:

Koranverset 4:64 beviser at ethvert samfunn hadde en levende profet som de fulgte tradisjonen til. Hvis den profeten gikk bort, kom en ny profet for å opprettholde båndet mellom folket og Gud. Hvis ikke det fantes en levende profet, hvordan kunne hans tradisjon bli fulgt av samfunnet som Gud hadde sendt ham til hvis ikke den tradisjonen ble bevart. I de tidligere samfunnene var det slik at en ny profet kom for å bevare den rette tradisjonen. Men etter profeten Moḥammad s skulle ikke det komme flere profeter; derfor skulle denne profetens s tradisjon leve i all kommende tid. Vi leste koranverset 33:21, i det ser vi at «det vakreste forbilde» er knyttet til å sette sitt håp til Gud og den ytterste dag. Det bekrefter at dette profetskapet som er det vakreste forbilde for de troende, gjelder til de troende skal møte Herren Gud på dommens dag.

Profeten Moḥammads s tradisjon og lov er det som skal følges og adlydes til tidens ende:

Å adlyde Gud og profeten Moḥammad s er det samme:

Vi ser at Koranen krever at det er Gud og profeten Moḥammad s som skal adlydes, og den opplyser om at å adlyde dem er det samme. Det er denne adlydelsen som er endelig, evig og ubestridelig. Koranverset 4:80 har brukt verbet «å adlyde» i presens: yoṭiʿ (يطع). På arabisk – og også på norsk – er presens den verbformen som i regelen uttrykker nåtid eller det som alltid gjelder. Denne verbformen beviser at det er en profet s som skal alltid adlydes og følges. Denne profetens s profetskap vil gjelde så lenge det finnes folk som følger den profeten s, og det ekskluderer behovet for en ny profet. Den som ønsker å oppnå rettledningen, må adlyde profetens s budskap. Det budskapet som er fullkomment og trenger ikke en ny profet for å bære det videre. Det er i denne adlydelsen vi finner rettledningen:

I denne adlydelsen finner vi Guds nåde:

I denne adlydelsen ligger Guds kjærlighet:

I denne adlydelsen ligger den beste enden:

Koranen får oss til å forstå at rettledningen ligger i denne profetens s adlydelse og ikke i en ny profets. Ønsker man Guds nåde, må man følge denne profetens s lov og lære. Guds kjærlighet er enhver troendes mål. I Koranen har Gud gjort det klart at hvis noen vil oppnå den, må vedkommende adlyde profeten Moḥammad s. Vi forstår at Guds kjærlighet er knyttet til profeten Moḥammad s: det er denne profeten s som leder til Gud. Den som adlyder og tror på profeten Moḥammad s som den siste profeten s, slik som Koranen befaler, har den beste lønnen i vente.

4.1.13.1 En feiltolkning

Aḥmadiyyah-gruppen tolker koranverset 4:69 ved å mene at hvis man er fullt og helt lydig mot Gud og profeten Moḥammad s, oppnår man disse gradene som er nevnt i koranverset: profetskap, sannhetsvitnet, martyrdom og rettskaffenhet. Aḥmadiyyah-gruppen legger vekt på at muslimske skriftlærde utelukker graden «profetskapet», men tillater de tre andre gradene. De mener at det er å forfalske og forvri skriftens ord.

Det er sant at muslimske skriftlærde mener at det er mulig å oppnå gradene martyrdom og rettskaffenhet, og at graden sannhetsvitnet ble oppnådd av andre enn profeter. Men profetskapet er de konstante om at ingen andre enn Gud kan tildele, og at ingen kan opparbeide seg den graden.

Det er vesentlig for de troende å forstå koranverset 4:69 og tolkningen av det. Det første man må konsentrere seg om, er at det blir ikke diskutert om å oppnå noen grad. Gud nevner kun hva det å adlyde Ham og profeten s fører til, altså fire høytstående personligheters selskap i det kommende livet. Det gledelige budskapet i koranverset handler om det kommende livet og det å være sammen med dem, men ikke å bli noen av dem.

Korantolkeren al-Qorṭobī kommenterte ved å oppklare det muslimenes tro og standpunkt er vedrørende koranverset, og det korrigerer feiltolkningen som kom lenge etter hans tid. Han forklarte at en gruppe mente at koranverset 4:69 ble åpenbart da vår mester ʿAbdollāh ibn Zayd al-Anṣārī g spurte: «Kjære Guds sendebud, da De går bort og vi dør, vil De være i det høyeste værelset i paradiset? Vi kommer verken til å se Dem eller være sammen med Dem.» Han uttrykte sin sorg, og det var da koranverset 4:69 ble åpenbart.

Det sies også at vår mester ʿAbdollāh ibn Zayd al-Anṣārī g sa da profeten s gikk bort: «Gud, gjør meg blind slik at jeg ikke ser noe som helst etter profeten!» Han ble blind der og da. Det sies også at han sa: «Gud, gjør meg blind, så jeg ikke ser noe som helst etter min elskede helt til jeg møter min elskede!» Han ble blind der og da.

Ifølge en annen beretning, ble koranverset åpenbart da profetens s frigjorte slave, vår mester Thaubān g, ikke klarte å takle avstanden mellom seg og profeten s på grunn av hans sterke kjærlighet til profeten s. En dag kom han til profeten s, hans hudfarge var forandret, og han var blitt mager og svak. Det var lett å se sorgen i hans ansikt. Profeten s spurte om hvorfor hans hudfarge var forandret. Han fortalte: «Den eneste skaden og smerten jeg har, er at når jeg ikke ser Dem, lengter jeg etter Dem i en uutholdelig ensom lengsel, og slik er jeg til jeg møter Dem. Så tenker jeg på etterlivet og frykter at jeg ikke kommer til å se Dem der. For jeg vet at De vil bli opphøyet sammen med profetene, mens jeg, hvis jeg får gå inn i paradiset, vil jeg være på det stedet som er lavere enn Deres. Hvis ikke jeg går inn der på det samme stedet, vil jeg aldri se Dem.» Da åpenbarte Gud koranverset 4:69.

Så fokuserte al-Qorṭobī på hva det «å være sammen / i selskap med» betyr. Han forklarte at det er at den som oppnår det, vil være sammen med dem på ett og samme sted og oppleve lykken og gleden der. De vil nyte å se profetene, sannhetsvitnene, martyrene og de rettskafne og deres nærvær og tilstedeværelse. Men det betyr ikke at de vil besitte samme grad. Med andre ord gjorde han det tydelig at folk ikke vil bli profeter hvis de får lov til å være der sammen med profeten Moḥammad s. Vi forstår at å adlyde og være lydig fører til det å være sammen med profeter, men ikke å bli profet.

Profeten Moḥammads s bortgang førte ikke til at profetens s profetskap tok slutt:

Koranverset 3:144 tar opp vårt tema. Det forklarer at profeten Moḥammad s er et sendebud og ikke Gud. Det er for å forankre de troende i monoteismen. Det blir erklært at profeten Moḥammad s vil fortsette å være deres profet, selv om profeten s skulle gå bort, så betyr ikke det at profetskapet vil ta slutt. Å følge profetens s lov og tradisjon vil fortsette, og den som vender bort fra det, vender ikke bort fra profeten s, men fra Gud selv.

Vår tro er den at profeten Moḥammads s profetskap er tilstedeværende blant oss:

Koranversene 3:101 og 8:33 omtaler et profetskap som er tilstedeværende blant de troende. Det er slik som profeten Moḥammad s var tilstedeværende blant de troende under det fysiske livet, er profeten s ifølge Koranens ord fortsatt tilstedeværende blant sine følgere i kraft av sitt profetskap.

Al-Madīnah Islamic Research Center påpeker at Gud har valgt å opplyse om profetskapets avslutning i Koranen ved å bevise den trosoverbevisningen som islams viktigste del av troen på profetskapet:

Dette er det tydeligste beviset i Koranen på at profetskapet ble avsluttet. Koranverset opplyser om at profeten Moḥammad s ikke er noen voksen manns far og at profeten s er den siste av alle profeter.

Al-Ālōsī (1802–1854) forklarte muslimenes tro på det ovennevnte koranverset:

Shafīʿ ad-Diyōbandī belyste at en dyp visdom lå i at profeten Moḥammad s ikke skulle ha noen voksen sønn: Det skulle ikke være mulig å arve profetskapet etter profeten Moḥammad s.

Al-Qorṭobī (1214–1273) diskuterte at før profeten Moḥammad s har det vært profeter som har hatt barn som arvet deres profetskap, men det var også noen av deres barn som ikke arvet profetskapet. Dette diskuterte han under tolkningen av koranverset:

Blant betydningene av dette koranverset er å arve et profetskap som var blant profeten Jakobs etterkommere. Men al-Qorṭobī mente at det er umulig å arve profetskapet. Ibn Kathīr ad-Dimashqī kommenterte at det ble gjengitt av Mālik ibn Anas al-Madanī (711–795) etter Zayd ibn Aslam (d. 753) at «og arver Jakobs etterkommere» betyr «profetskapet etter dem». Det var det aṭ-Ṭabarī valgte å tolke det som.

For at det i det hele tatt ikke skulle være noen tvil om at det fantes en mulighet om at profetskapet fortsatte etter profeten Moḥammad s, valgte Gud å ikke gjøre profeten s til noen voksen manns far.

Al-Qādrī viste til at det berettes etter vår mester Anas ibn Mālik g om da profetens s sønn Ibrāhīm e:

En annen beretning lyder:

Koranen beviste ved dette koranverset at ingen av sønnene til profeten s vokste opp til å bli en voksen mann. Koranen sier ikke at profeten s ikke fikk sønner i det hele tatt. Men de profetene som arvet profetskapet og lederskapet etter sin far, arvet det og vokste opp til å være voksne menn. Koranen opplyser:

Lærdommen vi trekker fra dette koranverset (33:40), er den at profetskapet tok slutt, og det er et like bevart fenomen som Herrens guddommelighet. Gud nekter for at profeten Moḥammad s er faren til noen voksen mann. Det gjør Han for å bevise at profetskapet ble avsluttet ved profeten Moḥammad s og at ingen har del i profetskapet lenger etter profetens s komme. På samme måte opplyser Herren Gud at Han ikke har barn eller sønn som kunne arve eller ha del i guddommeligheten. Forskjellen er at det fantes profeter før, men ikke etter, og det er det koranverset ønsker å presisere. Men Gud har alltid vært og vil alltid være én. Det blir bekreftet i Koranen:

I disse koranversene gjorde Gud det tydelig ved å la menneskeheten vite at det ikke finnes noen som har del i Guds guddommelighet, og med koranverset 33:40 gjorde Han det klart at ingen har del i profetskapet etter profeten Moḥammad s.

Al-Qādrī klargjør et annet viktig punkt som bør forstås, det er at de profetene som fikk sønner og barnebarn som vokste opp og ble profeter og ledere etter sine fedre, var tegn på sine fedres overlegenhet. Hvis profeten Moḥammad s som var alle profetene overlegen, hadde hatt en voksen sønn, men sønnen ikke hadde blitt en profet, ville det ha redusert profeten Moḥammads s overlegenhet. Gud kunne ikke la det være tilfelle. Gud valgte heller å gjøre profeten Moḥammad s til den øverste og siste profeten av alle profeter, slik ga Han profeten Moḥammad s en rang som ingen andre kan få.

For at det ikke skulle oppstå misforståelser, var det viktig å bruke ordet «derimot», presiserte Shafīʿ ad-Diyōbandī. Koranverset 33:40 ble delt i to ved konjunksjonen lākin (لكن) – på norsk har vi brukt pronominaladverbet «derimot» som er mer nærliggende det arabiske ordets funksjon. På arabisk brukes lākin slik at man sier noe først, men bekrefter det motsatte av det ved å si lākin i det andre leddet av setningen. Lākin kommer etter en negasjon eller et forbud. Grunnen til at konjunksjonen lākin har blitt brukt på arabisk, er for at den første delen av setningen kunne skape noen misforståelser hos folk:

I og med at profeten s ikke er far til noen voksen mann; derfor har kanskje ikke profeten s farskjærlighet i sitt hjerte, for en slik faderlig kjærlighet er nødvendig for en profet å ha for sitt trossamfunn.

Enhver profet er som en far for sine følgere; derfor kan det være at i og med at profeten Moḥammad s ikke er en far, så er profeten Moḥammad s heller ikke en profet.

Det må være en mangel ved profeten Moḥammad s, da profeten s er sønneløs.

Gud avviste slike urettferdige anklager og misforståelser, som kunne oppstå, ved å nettopp bruke konjunksjonen lākin.

Ṭanṭāwī al-Azharī kommenterte at lākin ble brukt for å klargjøre profeten Moḥammads s oppgave og overlegenhet. Det vil si at selv om profeten s ikke var noens biologiske far, var profeten s den som ble sendt av Gud for å føre folk ut mørket og inn i lyset.

Shafīʿ ad-Diyōbandī forklarte hvordan konjunksjonen lākin svarer på de ovennevnte misforståelsene som kan oppstå. Målet med å bruke konjunksjonen lākin, er å bekrefte at selv om profeten Moḥammad s ikke har en biologisk voksen sønn, betyr ikke det at det muslimske samfunnet er berøvet for faderlig kjærlighet som deres profet s skal ha til dem.

Oversettelsen av «Moḥammad er ikke faren til noen av mennene blant dere; derimot er han Guds sendebud […]», blir forstått som «Moḥammad har ikke fysiske [biologiske] voksne sønner, men åndelige sønner – unge og voksne – som Guds sendebud […]». Dette tilbakeviser misforståelsen som folk kan få av mangel på kunnskap. Målet med å si lākin (derimot), blir da tydelig: Selv om profeten Moḥammad s ikke har en voksen sønn, er profeten s et Guds sendebud som har den faderlige kjærligheten til sine følgere i form for å være Guds sendebud sendt til dem. Denne forståelsen er basert på både teologien og grammatikken i koranverset.

Ar-Rāghib al-Iṣfahānī (d. 1008) definerte ordet ab (far): «Man kaller enhver som er årsaken til at noe blir til, forbedrer seg eller at det kommer til syne for far. Det er derfor profeten Moḥammad s ble kalt de troendes far. Gud sier:

I en resitasjonsmåte av Koranen, har også ordene «og han er faren deres» kommet.

Vi forstår at det finnes to type farskap: (a) fysisk/biologisk farskap og (b) åndelig farskap. Det åndelige farskapet er nødt til å ha sterkere kjærlighet til og omsorg for de åndelige barna enn fysisk/biologisk farskap. Dette farskapet er lik som det fysiske/biologiske, men man er mer avhengig av det, for det vil støtte menneske i jordelivet, graven og etterlivet. Shafīʿ ad-Diyōbandī konkluderte med at konjunksjonen lākin opplyser om at profeten s ikke er de troendes fysiske far, men åndelige far.

Al-Qādrī framhever at ingen fars kjærlighet kan måles opp mot vår profets s kjærlighet til oss. Koranen bekrefter det:

Gud viser de troende om hvor mye profeten s bryr seg om dem. Det er et forhold som ikke tar slutt. Ar-Rāzī (1149–1207) belyste dette koranverset med å kommentere:

Et annet sted i Koranen er profeten s omtalt som nåde for all verden:

Gud erklærer profeten Moḥammad s som nåde for all verden. Hvis profeten s er nåde for all verden, hvorfor skulle da ikke profetens s følgere være en del av de som nyter denne nåden og kjærligheten.

Qāsim støtter teorien om profetens s uendelige nåde mot og store kjærlighet til sitt muslimske samfunn. Han presenterer følgende beretninger:

Shafīʿ ad-Diyōbandī konkluderte med at den siste misforståelsen om at det er mangel ved profeten s for profeten s var sønneløs. Det første som tilbakeviser denne misforståelsen, er at etter konjunksjonen lākin kommer ordene (a) Guds sendebud og (b) den siste av alle profetene. «Guds sendebud» er det kun de utvalgte som er, de personlighetene som Gud utvelger og åpenbarer Sine ord for, slik at de kan bringe budskapet videre. Den siste av alle profetene er det bare den utvalgte s av de utvalgte som er. Ingen andre besitter den graden og statusen. Koranversets ord beviser at profeten Moḥammad s var en profet og et sendebud som de andre profetene og sendebudene, men hevet over dem alle, for profeten s var den siste profeten med det siste budskapet; Koranen. Det beviser at det ikke var noen fysisk eller åndelig mangel ved profeten s. Det andre som tilbakeviser påstanden om mangel (det å være sønneløs), er at profeten Moḥammad s har hele det muslimske samfunnet som sine åndelige barn.

Shafīʿ ad-Diyōbandī understreket at koranverset 33:40 opplyser ikke bare om at profeten ikke vil ha voksne sønner, men også at ingen vil ha så mange åndelige barn som profeten s. For ingen profet vil ha så mange følgere som profeten Moḥammad s.

Al-Qādrī presenterer beretninger som bekrefter at profeten Moḥammads s følgere vil være flere enn alle andre profeters følgere:

På norsk oversetter vi khātam an-Nabiyyīn som «den siste av profetene» og khātam ar-Rosol som «den siste av sendebudene». Gud valgte å bruke ordene khātam an-Nabiyyīn. Grunnprinsippet som må forstås, er at ethvert sendebud er en profet i islam, men ikke enhver profet er et sendebud. Forskjellen defineres slik:

Profet er nabī (نبي) på arabisk. Leksikalsk betyr det en som forutsier (profeterer) det Gud opplyser om det skjulte og forkynner Guds lov. Ifølge islamsk terminologi er en profet den Gud utvelger ved å åpenbare Sine ord for og gir en oppgave å fullføre. Den profeten forkynner Guds budskap og lov og inviterer folk til å tro på Herren. Generelt sett følger en profet en lov som ble gitt til et sendebud før ham. Gud elsker en profet mer enn alle andre mennesker.

Sendebud er rasōl (رسول) på arabisk. Leksikalsk er et sendebud den Gud har sendt til folk. Sendebudet besitter et budskap og følger det Gud åpenbarer for ham. Ifølge islamsk terminologi er sendebud en tjener av Gud som Han har utvalgt ved å åpenbare Sine ord for, og Han sender det sendebudet til et vantro folk. Et sendebud kan være en følger av loven før seg med noen endringer, men som regel kommer han med en ny lov som bygger på den gamle.

I et koranvers forklarer Gud hvordan Han åpenbarer Sine ord for dem Han utvelger:

Herren Gud har nevnt tre forskjellige grader for profetene:

Ved åpenbaring: Det profeten Moḥammad s opplevde under himmelferden. Det vil si direkte tale med Gud.

Fra bak et slør: Det profeten Moses e opplevde ved Sinaifjellet.

Ved å sende en engel: Det alle profeter generelt opplevde.

Al-Qādrī skriver at alle tre gradene og formene for åpenbaring viser til profetskap. Det er forskjellige måter som Gud talte til profetene på etter deres status i Hans øyne. I alle fall er det slik at den Gud utvelger og åpenbarer Sine ord for, blir en profet, selv om Gud gir vedkommende en ny bok eller lov, eller ikke. Historisk vet vi at det er mange som var profeter, men få var sendebud.

Hvis vi nå ser på koranverset vi diskuterer i lys av det ovennevnte: Først ble det sagt i verset at «derimot er han Guds sendebud» og så ble det sagt «den siste av alle profetene». Betydningen er at profeten Moḥammad s er det sendebudet som avsluttet profetenes rekke. Det er viktig å vite at et sendebud har høyere grad enn en profet, fordi et sendebud er først og fremst en profet, men et sendebud i tillegg. Hvis profeten Moḥammad s hadde blitt erklært som «den siste av alle sendebud», ville det ha vært en mulighet for folk å si at profetskapets port står åpen og det kan komme profeter, men ikke sendebud. Derfor var Guds vilje å bruke ordene khātam an-Nabiyyīn, slik at disse ordene kunne gjenspeile Hans vilje og forutbestemmelse at ingen profet eller sendebud vil komme etter profeten Moḥammad s.

Mīrzā al-Qādiyānī og hans tilhengere stiller seg kritisk til det flertallet av muslimene har forstått og tolket koranverset 33:40 som. Aḥmadiyyah-gruppen velger å tolke koranverset annerledes uten å støtte seg til fagets (koraneksegeses) grunnprinsipper. Det er viktig for muslimer å vite om disse feiltolkningene og hva som er sannheten.

Shafīʿ ad-Diyōbandī identifiserte følgende feiltolkninger og besvarte dem:

Hvis khātam an-Nabiyyīn betyr at profeten Moḥammad s er den siste av profetene og det er ingen mulighet for at noen profet kommer etter, hvordan kan da profeten Jesus e som alle er enige om at er en profet, vende tilbake før dommens dag? Profeten Jesu e gjenkomst er bekreftet i både Koranen, sonnah og ifølge det muslimske samfunnets konsensus. Derfor er det nødvendig å avvise en av disse to trosoverbevisningene ved å forstå følgende:

Hvis profeten Moḥammad s er den siste profeten og det ikke kan komme noen profet etter profeten s, må man avvise profeten Jesu e gjenkomst.

Hvis profeten Jesu e gjenkomst er en sannhet, må man avvise at ingen profet kan komme etter profeten Moḥammad s.

Det er grunnleggende for enhver muslim å forstå at disse to elementene av trosoverbevisningen ikke strider mot hverandre. Khātam an-Nabiyyīn betyr at profeten Moḥammad s er den siste av alle profeter og ingen vil få profetstittelen etter profeten Moḥammad s. Men det betyr ikke at de tidligere profetene har blitt fratatt deres profetskap eller at de ikke kan vende tilbake. De tidligere profetene ble sendt som profeter før profeten Moḥammad s og forblir profeter. Derfor, hvis Koranen og sonnah har forutsagt en av de tidligere profetenes gjenkomst, vil ikke det være å bryte profetskapets avslutning eller at den profeten vil være en ny profet, for vedkommende var en profet før, altså første gang den profeten kom til jorden. Koranversene og ḥadīth-litteraturen som handler om at profetskapet tok slutt, handler om at ingen ny profet kan komme. Profeten Jesus e var en profet før profeten Moḥammad s, og hans gjenkomst vil ikke være som en ny profet, men som den samme gamle som var en gang på jorden. Det gjør at hans gjenkomst er en del av det samme profetskapet som han ble sendt med før profeten Moḥammad s, og han vil ikke være en ny profet etter profeten Moḥammad s. Et annet punkt som er essensielt å forstå, er at profeten Jesus e vil komme tilbake som en følger av profeten Moḥammads s lov og hans oppgave vil være å hjelpe de troende på den tiden. Han vil ikke innføre den loven han en gang kom med. Dermed vil han verken være en ny profet eller et nytt sendebud.

Ordet khātam i khātam an-Nabiyyīn betyr profetseglet, og det vil si at profeten Moḥammad s har kraften til å bekrefte andre som profeter ved å sette sitt stempel på dem. Hvis profeten Moḥammad s stempler noen med dette stempelet etter sin tid, vil den personen bli en profet.

Ordet khātam (eller khātim) blir brukt på forskjellige måter, men språkekspertene er enige om at når ordet knyttes til et folk eller en gruppe, betyr det «den siste og den som avslutter og fullfører». I ordene khātam an-Nabiyyīn er ordet khātam førsteleddet i genitivsutrykket, dermed vil det bety «den siste av profetene og den som avsluttet og fullførte profetenes rekke». Denne betydningen er bekreftet av Koranen, ḥadīth-litteraturen og hele det muslimske samfunnets konsensus.

Tolkningen om at khātam betyr at profeten Moḥammad s kan stemple andre og ved sin kraft gjøre andre til profeter, strider mot Koranen, sonnah, konsensus og det arabiske språkets måte å uttrykke seg på. Hvis man nå skal tolke ordet khātam som «stempel», stammer ordet fra det å forsegle noe ved et stempel. Det vil si lukke eller forsegle en ting på den måten at ikke noe annet skal klare å komme seg inn i det, og det som er inne i det ikke skal klare å komme seg ut av det man lukker eller forsegler. Da vil det bety at profeten Moḥammad s avsluttet profetskapet ved sitt komme. Ingen kan komme inn i profetenes rekke, og ingen profet kan utvises fra profetenes rekke.

Ser man på det med å ha kraft til å utnevne andre som profet, strider det mot Koranens grunnlære, for Koranen er tydelig på at det er Herren Gud som utnevner profeter og sendebud:

Det vil si at det ikke er noen andres oppgave å utvelge profeter eller sendebud. Det er Gud alene som besitter den kraften og utvelger og betror profetskapet til den Han vil. Ordet khatm som khātam er avledet fra, har alltid med det som var før å gjøre. Det beviser at profeten Moḥammad s var den som avsluttet og fullførte og bekreftet profetenes rekke som eksisterte før profeten Moḥammad s, og ikke etter.

Khātam betyr «ring» og står for skjønnhet og pynt i koranverset 33:40. Det vil si at profeten Moḥammad s er profetenes skjønnhet og forskjønnelse, altså viser koranverset til profetens s høye status i Guds øyne. Dette koranverset handler ikke om å være den siste av profetene eller å avslutte og fullføre profetenes rekke.

«Ring» og «skjønnhet» er ordet khātams metaforiske betydninger, men ifølge språkvitenskapens, retorikks og koraneksegeses grunnprinsipper bruker man metaforisk betydning når det er komplisert, vanskelig eller umulig. Men når betydningen er tydelig og basert på Koranen og sonnahs lære, vil ordet bli oversatt/tolket med dens egentlige betydning, mens den metaforiske betydningen vil bli unødvendig og uakseptabel, og i hvert fall ikke like vektig som den tydelige betydningen. Hvis man skal begynne å gi fortrinn til metaforiske betydninger enn det som tydelig står der, vil man kunne tolke alt akkurat som man vil og ikke følge det som egentlig står i teksten. Khātam har en metaforisk betydning, men man må legge vekt på den betydningen som Koranen og sonnah bekrefter.

Ifølge muslimske skriftlærde er gudsordene «før deg (مِنْ قَبْلِكَ)» et av hovedbevisene i Koranen, som bekrefter at profetskapet tok slutt. De koranversene som vi kommer til å se på, er direkte tiltale, der Herren Gud sier noe til profeten Moḥammad s. Det er derfor pronomenet «deg» har blitt brukt i andreperson entall, slik at det ikke skal være noen form for tvil om hvem det tales til.

Gud har talt direkte til profeten Moḥammad s i Koranen og opplyst om de tidligere profeters komme, profetskap, tilstander, hendelser og utmerkelser. Koranen bekrefter at når enn Herren Gud har omtalt de tidligere profetene og bedt profeten Moḥammad s om å tenke på det eller påminne folk om dem, har det blitt brukt ord som handler om fortid slik som «før deg (مِنْ قَبْلِكَ)» og «før meg (مِنْ قَبْلِي)». Det er ikke et eneste sted i Koranen der ordene «etter deg (مِنْ بَعْدِكَ)», «etter meg (مِنْ بَعْدِي)» eller «generelt etter (مِنْ بَعْد)» har blitt brukt med hensyn til vårt tema. Det beviser at profetene som finnes, fantes bare før profeten Moḥammad s. Skulle det komme en ny profet, ville ettertid ha blitt nevnt i Koranen hvis man anser Koranen som Guds siste bok. Koranen er den siste formen for åpenbaring og profeten Moḥammads s profetskap er det siste profetskapet, bevises gjennom gudsordene «før deg». Vi ser på flere koranvers som vår trosoverbevisning er bygd på:

Disse ovennevnte koranversene tjener som et sterkt bevis. Vi kan ikke finne ettertid/framtid nevnt i dem, alt vi ser, er fortid og nåtid. Vår tro er bygd på disse koranversene om at profeten Moḥammad s er den siste profeten og at Koranen er den siste formen for åpenbaring.

De ovennevnte koranversene beviser at profetskapet tok slutt. Leserne anbefales å legge vekt på følgende viktige punkter som al-Qādrī presenterer:

De tidligere profetenes klare tegn ble nevnt, men ikke noen kommende profets.

Det ble nevnt at det ble sendt profeter til de tidligere samfunnene før profeten Moḥammad s, men ikke noen etter.

Profetskapet ble knyttet til profeten Moḥammad s og de tidligere profetene, slik ble profetskapet særskilt for profetene nevnt i koranversene; derfor kan ikke profetskapet være for noen etter profeten Moḥammad s.

Profeten s ble trøstet med å bli opplyst om at de tidligere profetene også ble spottet og latterliggjort, men det blir ikke nevnt at det er slik det vil fortsette med noen kommende profeter.

Det ble åpenbart for profeter før profeten Moḥammad s og for profeten s, men det blir ikke nevnt om kommende åpenbaringer.

Koranen nevner fortid og nåtid på profetens s tid, framtid har ikke blitt nevnt. Det er et tydelig tegn og bevis på at profeten Moḥammad s er den siste profeten, ifølge Koranen.

Koranen bekrefter at Koranen er den siste formen for åpenbaring fra Gud.

Koranen nevner ikke og heller ikke krever den at man skal tro på en åpenbaring etter profeten Moḥammad s:

Aṭ-Ṭabarī tolket det ovennevnte koranverset ved å kommentere:

وَأَخْبَرَ جَلَّ ثَنَاؤُهُ عِبَادَهُ: أَنَّ هَذَا الْكِتَابَ هُدًى لِأَهْلِ الْإِيمَانِ بِمُحَمَّدٍ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَبِمَا جَاءَ بِهِ، الْمُصَدِّقِينَ بِمَا أُنْزِلَ إِلَيْهِ وَإِلَى مَنْ قَبْلَهُ مِنْ رُسُلِهِ مِنَ الْبَيِّنَاتِ وَالْهُدَى - خَاصَّةً، دُونَ مَنْ كَذَّبَ بِمُحَمَّدٍ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَبِمَا جَاءَ بِهِ، وَادَّعَى أَنَّهُ مُصَدِّقٌ بِمَنْ قَبْلَ مُحَمَّدٍ عَلَيْهِ الصَّلَاةُ وَالسَّلَامُ مِنَ الرُّسُلِ وَبِمَا جَاءَ بِهِ مِنَ الْكُتُبِ. ثُمَّ أَكَّدَ جَلَّ ثَنَاؤُهُ أَمْرَ الْمُؤْمِنِينَ مِنَ الْعَرَبِ وَمِنْ أَهْلِ الْكِتَابِ الْمُصَدِّقِينَ بِمُحَمَّدٍ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَبِمَا أُنْزِلَ إِلَيْهِ وَإِلَى مَنْ قَبْلَهُ مِنَ الرُّسُلِ، بِقَوْلِهِ: أُولَئِكَ عَلَى هُدًى مِنْ رَبِّهِمْ وَأُولَئِكَ هُمُ الْمُفْلِحُونَ فَأَخْبَرَ أَنَّهُمْ هُمْ أَهْلُ الْهُدَى وَالْفَلَاحِ خَاصَّةً دُونَ غَيْرِهِمْ، وَأَنَّ غَيْرَهُمْ هُمْ أَهْلُ الضَّلَالِ وَالْخُسْرَانِ.

«Gud – majestetisk er Hans lovprisning – opplyste Sine tjenere om at denne boken er en rettledning for dem som tror på profeten Moḥammad s og på det profeten s kom med, de er slike som spesifikt bekrefter det som ble åpenbart for profeten s og for Guds sendebud som kom før profeten Moḥammad s, av klare klare tegn og rettledning. Men slik er ikke de som kaller profeten Moḥammad s for løgner, og kaller det profeten kom med for løgn, selv om de påstår å bekrefte [tro på] de sendebudene og de skriftene de kom med før profeten Moḥammad s. Etter det bekreftet Gud – majestetisk er Hans lovprisning – de troendes sak: araberes og skriftens folk som bekrefter [tror på] profeten Moḥammed s og på det som ble åpenbart for profeten s og for sendebudene før profeten s, med Sine ord: 'Disse er de som følger rettledningen fra sin Herre, og disse er de som vil oppnå framgangen.' Gud opplyste at det er de som spesifikt er rettledningens og framgangens folk, og ingen andre enn dem. Alle utenom dem er villfarelsens og tapets folk.»

Qāsim nevner at koranverset er tydelig på at den troende tror på det som er åpenbart for profeten Moḥammad s, og det som er åpenbart for profetene som var før profeten Moḥammad s. Med andre ord finnes det ikke noen profet etter profeten Moḥammad s. Koranverset opplyser de troende om at åpenbaringer fantes på profetens s tid og før profetens s tid, men ikke etter det.

Manẓōr Aḥmad Chinyōtī (1931–2004) forklarte at koranversets betydning er at det er kun to former for åpenbaring som fører til framgang for de troende:

Den som ble åpenbart for profeten Moḥammad s.

Den som ble åpenbart for de tidligere profetene.

Det er disse åpenbaringsformene som det skal antas troen på, det er det troen krever. Hvis åpenbaringene skulle fortsette, ville Gud ha opplyst om det i Koranen, og det hadde vært et krav i troen. De tidligere profetene fortalte om en kommende profet, men profeten Moḥammad s fortalte aldri om en ny kommende profet. Chinyōtī påpekte også at Aḥmadiyyah-gruppens andre kalif mente at med «fullstendig overbevist om etterlivet» betyr det å tro på Mīrzā al-Qādiyānī og de kommende guddommelige ordene som var blitt lovet de troende. Derfor finnes det en tredje form for åpenbaring, og de troende er pålagt å tro på dem som de tidligere åpenbaringene. Chinyōtī fastslo at dette er å ta ting ut av sin kontekst, for ingen steder i Koranen har «etterlivet» blitt brukt for noe som skjer i jordelivet. Selv om Maḥmōd Aḥmad al-Qādiyānī (1889–1965) oversatte og tolket dette på denne måten for å lage rom til sin fars profetskap, bør Aḥmadiyyah-gruppen heller legge vekt på at Mīrzā al-Qādiyānī oversatte dette ordet i koranverset med «etterlivet» og ikke seg selv.

Shāh ʿĀlam Gorakhpōrī (f. 1969) gjorde det tydelig at ingen andre enn Aḥmadiyyah-gruppen har forstått ākhirah (etterlivet) i koranverset 2:4 som kommende åpenbaringer. Gorakhpōrī viste til at følgende har vært den tidligste troen til muslimene om det diskuterte begrepet i Koranen:

Et koranvers lyder:

Disse to kategoriene er troens krav med hensyn til troen på skriftene og åpenbaringene:

Tro på det som ble åpenbart for profeten Moḥammad s.

Tro på det som ble åpenbart for profetene før.

Aḥmad ibn Saʿd al-Ghāmidī (1947–2012) understreket at troen krever dette; derfor kan ikke noen hevde å tro, men samtidig fornekte disse to formene for åpenbaring, for det vil bli ansett som å ikke tro. I det ovennevnte koranverset står det også:

Å fornekte sendebudene og deres åpenbaringer, er som å fornekte deres kilde: Herren Gud. Al-Ghāmidī skrev at Koranen bekrefter dette:

Hadde det vært sendebud/åpenbaringer etter profeten Moḥammad s, ville Gud ha krevd om det i Koranen.

Troen på åpenbaringene (وَحْي/ وُحِيّ – waḥy / fl. woḥiyy) er en av trosartiklene som må tros på hvis troen skal være gyldig. Hvis man ikke tror på åpenbaringene, viser man vantro. Det er to former for å fornekte troen på åpenbaringene:

Hvis en profet mottar en åpenbaring, og den blir fornektet av en person, da vil vedkommende bli erklært som vantro.

Hvis en person ikke er en profet og mottar heller ikke åpenbaringer, men hvis noen kaller vedkommende profet, så vil den personen som kaller ham for profet bli erklært som vantro.

Al-Madīnah Islamic Research Center redegjør for at rekkefølgen i de to ovennevnte koranversene (2:4 og 4:136) viser at de åpenbaringene som kom først blir nevnt etterpå, og de åpenbaringene som kom etterpå, blir nevnt først. Det er tegn på overlegenhet og troens krav. Det opplyser om følgende:

Det er klart at med dette vil Gud vise profeten Moḥammads s høye status i forhold til de andre profetene.

Gud vil presisere at før det fantes det åpenbaringer, men her slutter åpenbaringene. Det er disse – de siste – åpenbaringene (loven) som er gjeldende, mens de tidligere skal bare tros på, men ikke følges. Det er grunnen til at den siste ble nevnt før de tidligere, slik at overlegenheten skulle være tydelig for de troende.

Det ble erklært at det fantes profeter før, men vil ikke komme noen etter profeten s.

Skriftens folk ble befalt om å bare anta troen på Koranen og ingen nye åpenbaringer etter det:

Qāsim understreket at skriftens folk ble befalt om å anta troen på Koranen for å bevare sin tro, det er ikke et krav om å tro på en annen form for åpenbaring enn Koranen. Dette argumentet gjør vårt standpunkt enda tydeligere: åpenbaringene tok slutt på profetens s tid.

For de troende er det obligatorisk å anta troen på de tidligere profetene i tillegg til profeten Moḥammad s:

Igjen er Koranen tydelig på at når det gjelder troen på åpenbaringene, finnes det bare to kategorier:

(1) Det som ble åpenbart for profeten Moḥammad s.

(2) Det som ble åpenbart for de profetene som var før.

En viktig struktur i koranverset 2:136 blir framhevet av Shafīʿ ad-Diyōbandī: Ser vi nøye på ordene «det som ble tildelt» (وَمَا أُوتِيَ) og «profetene» (النَّبِيُّونَ), forstår vi at «det som ble tildelt» handler om fortid, og den bestemte formen «profetene» beviser at det fantes profeter før, men ikke etter. Det vil si at etter profeten Moḥammad s tok åpenbaringene slutt.

Profeten Moḥammad s og de troende bekreftet troen på de åpenbaringene som ble åpenbart for profeten s:

Shafīʿ ad-Diyōbandī forklarte at lærdommen vi trekker fra det ovennevnte koranverset med tanke på at profetskapet tok slutt, er:

Troen krever at man tror på det som ble åpenbart for profeten Moḥammad s og de skriftene som ble åpenbart for profetene før profeten Moḥammad s. Hvis det skulle komme noen form for åpenbaring etter profeten s, ville det ha blitt nevnt i koranverset.

Det er påbudt å tro på alle profetene. Hvis det skulle komme en profet etter profeten Moḥammad s, ville dette koranverset nevne det, eller i det minste ett sted i Koranen ha blitt fortalt om det, men det finnes ikke noe som omtaler det.

Det at fenomenet «en ny profet» eller «et nytt sendebud» ikke er nevnt i koranverset, er et sterkt bevis på at profetskapet ble avsluttet.

Vi var tidligere inne på det at åpenbaringer har forskjellige former. Det er tre forskjellige kategorier og det er ved dem Gud kommuniserer til Sine profeter ved å åpenbare budskapet for dem. I ḥadīth-litteraturen finner vi faktisk noen andre underkategorier også, men vi ønsker å presisere Koranen opplyser om at åpenbaringenes gang tok slutt.

Moṣṭafá Dīb al-Boghā (f. 1938) belyser at åpenbaringenes former forstås gjennom følgende koranvers:

Den tredje formen nevnt i koranverset 42:51, er å sende en engel som budbringer. Ved den engelen overleveres åpenbaringen og inngis i hjertet til en profet:

Shafīʿ ad-Diyōbandī skrev at hvis vi ser nøye på koranversets ord, ser vi at Koranen kom for å stadfeste det som var før den av åpenbaringer, og ikke etter den. Det betyr at det ikke finnes åpenbaringer etter profeten Moḥammad s. For tidligere profeter bekreftet det som var før og opplyste om nye profeter og åpenbaringer, men det gjordet ikke profeten Moḥammad s.

Qāsim legger vekt på at Koranen er den rettledningen Gud vil at de troende skal følge og forstå Hans budskap gjennom. Derfor har de muslimske skriftlærde erklært Koranen som den siste formen for åpenbaring som tilhører den siste profeten s.

Koranen er tydelig på at det ble mottatt åpenbaringer før profeten Moḥammad s, men ikke etter:

Koranverset opplyser om at profeten Moḥammad s mottok åpenbaringer og at det fantes profeter før som mottok dem, men det nevnes ikke åpenbaringer eller profeter etter vår profet s.

Det finnes ikke noen åpenbaring som kan kalles sann etter Koranen:

Ibn Kathīr ad-Dimashqī kommenterte at skriftens folk ble befalt om å tro på profeten Moḥammad og Koranen som var den sanne åpenbaringen som stadfestet det de hadde fra før. Vi oppdager at kravet om å tro på åpenbaringer etter det, finnes ikke. Det vil si at de sanne åpenbaringene tok slutt, og etter det er det bare selvlagde påstander om at ting er åpenbaringer.

Koranens tid var den siste tiden for åpenbaringer. Gud sier i Koranen:

Koranverset opplyste det muslimske samfunnet om at de ikke skulle spørre om ting som Koranen valgte å være stille om, for hvis det ble åpenbart en lov om det i Koranen, ville det bli pålagt folk for alltid. Bakgrunnen for det var at Koranen er den siste åpenbaringen.

Det er kun åpenbaringene i Koranen som skal følges av de troende. Ingen annen form for åpenbaring er tillatt å følge for de troende:

Al-Bayḍāwī (d. 1286) presiserte at med «det som er sendt ned [åpenbart]» omfattes det både Koranen og profeten Moḥammads s tradisjon.

Det vi forstår av koranverset 7:3, er at det omfatter profetskapets avslutning ved å erklære at de troende bare kan følge de åpenbaringene som ble åpenbart for profeten Moḥammad s. Det er ikke tillatt for en troende å følge «åpenbaringer» som en som erklærer seg som profet etter profeten Moḥammad s. Hvis det skulle være en form for åpenbaring etter Koranen, ville ikke Gud ha begrenset lydigheten til Koranens åpenbaringer, men også siktet til den kommende profetens åpenbaringer.

Koranen stadfester kun de tidligere skriftene. Flere koranvers viser til det, vi ser på et eksempel:

Koranen stadfester skriftene som var før den, men sier ikke noe om at det skal komme åpenbaringer etter den. For at de tidligere skriftene skulle erklæres som sanne, var de avhengige av Koranens bekreftelse. Koranen bekreftet dem som sanne og guddommelige. Det er et bevis på at det som fantes før og Koranen hadde guddommelig opprinnelse – de var begge gudsord, men det som kommer etter, har ikke blitt bekreftet av Koranen. Dermed kan det forstås at det som kommer etter ikke har noen del i det guddommelige budskap. Koranen fikk æren av å bekrefte de tidligere skriftene, fordi den er den siste skriften og avsluttet åpenbaringenes gang. Profeten Moḥammads s bok (Koranen) er et bevis på at profetskapet ble avsluttet.

Profeten Moḥammad s er det sendebudet som bekreftet alle profetene og deres skrifter som var før:

Gorakhpōrī understreker at alle korantolkerne har forstått dette som at det sendebudet som skal komme, er det siste sendebudet som vil komme etter de andre profetene og stadfeste at de tidligere skriftene og profetene er sanne. Det ble også gitt det gledelige budskapet til sendebudene om at det vil komme ett sendebud som vil være det siste sendebudet. Det sendebudet er profeten Moḥammad s. Sendebudenes oppgave var å bebude om dette sendebudet til sitt samfunn, de trodde selv på sendebudet og befalte sitt folk om å tro på det.

Noen punkter som kan nevnes for å presisere at koranverset handler om at profetskapet tok slutt, er:

Mīrzā al-Qādiyānī mente selv at det ene sendebudet som nevnes i dette koranverset, er profeten Moḥammad s. Vi må konsentrere oss om ordene «ett sendebud». Det er snakk om «ett» og ikke flere. Enten var profeten Moḥammad s dette ene sendebudet som skulle komme, ellers var det et annet sendebud. Alle muslimske skriftlærde er enige om at dette ene sendebudet som det refereres til i koranverset, er profeten Moḥammad s og ingen andre. Det er det ene sendebudet som skulle komme og avslutte profetenes rekke.

Koranverset erklærer profeten Moḥammad s som stadfesteren av alle profetene, og alle profetene ble gjort til de som skulle bebude det gledelige budskapet om det sendebudet som skulle komme etter alle. Alle profetene ga det gledelige budskapet om det sendebudet som skulle komme, men profeten Moḥammad s ga ikke et gledelige budskap om et sendebud som skulle komme, men stadfestet heller de som var før. Hvis det nå skulle være en profet etter, hadde også profeten Moḥammad s vært pliktig til å fortelle om den profeten.

I genitivsuttrykket på arabisk i koranverset, er ordet «pakt» (ميثاق – mithāq) førsteleddet og «profetene» (النّبيين – an-Nabiyyīn) andreleddet. Ifølge arabisk grammatikks regler betyr det at når andreleddet i genitivsuttrykket er i flertall, omfatter det hele gruppen det generelt snakkes om. Det klargjør at pakten ble sluttet med alle profetene som profeten Moḥammad s skulle komme etter. Den som ikke er inkludert i denne pakten – altså var vedkommendes tid etter profeten Moḥammads s tid – kan ikke den personen være en av profetene.

Thomma (ثم) er en konjunksjon på arabisk som indikerer til det som følger/kommer etter med et tidsrom imellom. Tiden imellom spesifiseres ikke, men rekkefølgen er tydelig. Det vil si at den eller det som kommer etter thomma, vil komme etter, men hvor lenge etter, det er ikke presisert. Thomma kan oversettes som: etter det, deretter, derpå, senere, så, neste, etterpå, i tillegg, dessuten.

Hvis vi dypdykker i koranversets (3:81) ord, ser vi at først nevnes det at når Gud har gitt profetene skriften og visdommen, så vil det komme en tid, der ett sendebud vil bli sendt, og det sendebudet vil være den siste av alle profeter og sendebud. Det sendebudet måtte alle profetene tro på og støtte. Med andre ord ble det krevd av alle profetene at de skulle tro på det siste sendebudet, og profetskapet ville ta slutt når det sendebudet kom. Profetenes støtte var at de skulle forkynne og bebude om at det sendebudet vil en dag komme. Visdommen bak å ha med ordet thomma i koranverset, er å tydeliggjøre at ett sendebud vil komme etter alle profetene.

Den gang profetene Abraham og Ismael d var ferdig med å bygge det hellige huset Kaba, ba de følgende skuddbønn:

Profeten Abrahams e skuddbønn handlet om det siste sendebudet s som han visste om en dag skulle komme.

En gang bebudet profeten Jesus e gledesbudet til Israels barn:

Det var derfor profeten Moḥammad s erklærte:

Chinyōtī framhevet at profeten Jesus e erklærte at han var kommet for å bekrefte de tidligere skriftene og profetene, men også for å bebude gledesbudet om ett sendebud som vil hete «Aḥmad».

I en velkjent beretning sa profeten Moḥammad s selv:

Beretningen er tydelig på at det forjettede sendebudet Aḥmad s som profeten Jesus e bebudet om, var ingen andre enn profeten Moḥammad s. I tillegg til det er koranverset 61:6 klart om at det skal komme ett sendebud etter profeten Jesus e. Her må den som tror på Koranen og ḥadīth-litteraturen ta et standpunkt vedrørende sin trosoverbevisning:

Tror jeg på at det er profeten Moḥammad s som er det ene sendebudet som profeten Jesus e bebudet om, eller er det noen andre?

For ordene «ett sendebud» og «etter meg» er klare i koranverset 61:6 om at det skal komme ett sendebud etter profeten Jesus e, og det sendebudet heter «Aḥmad». Er denne «Aḥmad» noen andre enn profeten Moḥammad s? Hvis ja, da er i så fall den sistnevnte autentiske beretningen usann, og hvis denne «Aḥmad» er noen andre enn profeten Moḥammad s, kan heller ikke profetskapet til profeten Moḥammad s være sant, fordi koranverset 61:6 sier bestemt at det er «ett sendebud» som skal komme.

Den troende må tro på profetskapet til profeten Moḥammad s etter profeten Jesus e og ikke på profetskapet til noen andre, det er det koranversets (61:6) ord krever.

De tidligere samfunnene kjente godt til om den forjettede profeten s som skulle komme og være den siste i profetenes rekke. De kjente til byen der profeten s skulle bli født, byen profeten s skulle utvandre til, profetens s kvaliteter, egenskaper, mirakler og lignende gjennom de tidligere skriftene. Koranen bekrefter dette:

En autentisk beretning lyder som følger:

عَنْ عَطَاءِ بْنِ يَسَارٍ، قَالَ: لَقِيتُ عَبْدَ اللَّهِ بْنَ عَمْرِو بْنِ العَاصِ رَضِيَ اللَّهُ عَنْهُمَا، قُلْتُ: أَخْبِرْنِي عَنْ صِفَةِ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ فِي التَّوْرَاةِ؟ قَالَ: «أَجَلْ، وَاللَّهِ إِنَّهُ لَمَوْصُوفٌ فِي التَّوْرَاةِ بِبَعْضِ صِفَتِهِ فِي القُرْآنِ: يَا أَيُّهَا النَّبِيُّ إِنَّا أَرْسَلْنَاكَ شَاهِدًا وَمُبَشِّرًا وَنَذِيرًا وَحِرْزًا لِلْأُمِّيِّينَ، أَنْتَ عَبْدِي وَرَسُولِي، سَمَّيْتُكَ الْمتَوَكِّلَ لَيْسَ بِفَظٍّ وَلَا غَلِيظٍ، وَلاَ سَخَّابٍ فِي الأَسْوَاقِ، وَلاَ يَدْفَعُ بِالسَّيِّئَةِ السَّيِّئَةَ، وَلَكِنْ يَعْفُو وَيَغْفِرُ، وَلَنْ يَقْبِضَهُ اللَّهُ حَتَّى يُقِيمَ بِهِ المِلَّةَ العَوْجَاءَ، بِأَنْ يَقُولُوا: لاَ إِلَهَ إِلَّا اللَّهُ، وَيَفْتَحُ بِهَا أَعْيُنًا عُمْيًا، وَآذَانًا صُمًّا، وَقُلُوبًا غُلْفًا.»

Det berettes etter ʿAṭā’ ibn Yasār, han sa: «Jeg møtte ʿAbdollāh ibn ʿAmr al-ʿĀṣ k. Jeg sa: 'Fortell meg om beskrivelsen av Guds sendebud s i Toraen.' Han sa: 'Ja! Ved Gud, Guds sendebud s har blitt beskrevet i Toraen med noen av de kvalitetene som Guds sendebud s er beskrevet med i Koranen: «Kjære profet! Sannelig, Vi har sendt deg som et vitne, bærer av det gledelige budskapet, en advarer og en hyrde for samfunnene. Du er Min tjener og Mitt sendebud. Jeg har gitt deg navnet al-Motawakkil [den som forlater seg på Gud]. Du er ikke respektløs, hardhjertet eller en som roper og skriker på markedsplassene. Du gjengjelder ikke ondt med ondskap; derimot unnskylder du og tilgir. Gud vil ikke ta sendebudets sjel før sendebudet retter på det krokede [villfarende] folk ved å få dem til å si: 'Det er ikke noen annen guddom enn Gud!' Ved det vil Gud åpne blinde øyne, døve ører og lukkede hjerter.»'»

Skriftens folk kjente profeten Moḥammad s på den måten som foreldre kjenner sine barn på grunn av alle de detaljene de hadde mottatt i de tidligere skriftene:

Disse koranversene (7:157 og 2:146) beviser at skriftens folk var kjent med den siste profeten s som de tidligere profetene bebudet om før profeten Moḥammads s komme.

Et bevis på at profetskapet og åpenbaringenes gang tok slutt, er følgende koranvers:

Al-Ghāmidī forklarte at religionen og levemåten er utvalgt og blitt gjort fullkommen. Det betyr at det ikke er behov for nye åpenbaringer eller en ny profet. Det er den religionen som vil gjelde til tidens ende. Ibn Kathīr ad-Dimashqī utdypet det ovennevnte koranversets betydning:

هَذِهِ أَكْبَرُ نِعَمِ اللَّهِ، عَزَّ وَجَلَّ، عَلَى هَذِهِ الْأُمَّةِ حَيْثُ أَكْمَلَ تَعَالَى لَهُمْ دِينَهُمْ، فَلَا يَحْتَاجُونَ إِلَى دِينِ غَيْرِهِ، وَلَا إِلَى نَبِيٍّ غَيْرِ نَبِيِّهِمْ، صَلَوَاتُ اللَّهِ وَسَلَامُهُ عَلَيْهِ؛ وَلِهَذَا جَعَلَهُ اللَّهُ خَاتَمَ الْأَنْبِيَاءِ، وَبَعَثَهُ إِلَى الْإِنْسِ وَالْجِنِّ، فَلَا حَلَالَ إِلَّا مَا أَحَلَّهُ، وَلَا حَرَامَ إِلَّا مَا حَرَّمَهُ، وَلَا دِينَ إِلَّا مَا شَرَعَهُ، وَكُلُّ شَيْءٍ أَخْبَرَ بِهِ فَهُوَ حَقٌّ وَصِدْقٌ لَا كَذِبَ فِيهِ وَلَا خُلْف

Dette er Gud den Allmektiges og Allmajestetiskes største gave gitt til det muslimske samfunnet fordi Han gjorde levemåten fullkommen for dem, så nå trenger de ikke noen annen levemåte enn den, og heller ikke noen annen profet enn deres egen profet s. Det var derfor Gud gjorde profeten Moḥammad s til den siste av alle profeter og sendte profeten s til alle mennesker og jinner. Det er ikke noe som er lovlig utenom det som ble erklært lovlig av profeten s, og ikke noe er ulovlig utenom det som ble erklært ulovlig av profeten s. Det er ingen levemåte [religion] utenom den som profeten s lovfestet. Alt det profeten s opplyste om er sannheten og virkeligheten. Det finnes ikke noe løgn i det og heller ikke er det motstridende.

Gunsten som ble fullbyrdet, er profetskapet som ble avsluttet. Guds glede ligger i at islam blir praktisert og at profeten Moḥammad s tros på som den øverste og siste profeten.

Chinyōtī forklarte at det Ibn Kathīr ad-Dimashqī kommenterte, betyr at det ikke er behov for noen ny religion og at profetskapet ble avsluttet. Ar-Rāzī kommenterte at etter koranverset 5:3 ble det ikke lagt til noe i islamsk lov, og heller ikke ble noe avskaffet.

Ash-Shaukānī (1759–1839) belyste koranverset 5:3:

Det som kommer etter profeten Moḥammad s fram til tidens ende, er stedfortredere i form av kalifer og skriftlærde som baserer sin lære og det å forkynne Guds budskap på profeten Moḥammads s åpenbaringer (Koranen) og praksis. De er ikke profeter på noen som helst måte, men troende som har ansvaret for å viderebringe profeten Moḥammads s budskap.

Profetene som ble sendt før profeten Moḥammad s, ble sendt til et spesifikt folk og sted. Å tro på den profeten var nødvendig for det folket som befant seg der den profeten kom. Hvis det var folk fra et annet land eller sted som aldri hørte om den profeten og av den grunn trodde de ikke på ham heller, så skadet ikke det deres tro. Da profeten Moḥammad s kom, var det et profetskap som var universelt – et profetskap som omfatter alle skapninger. Det er å ha fullkommengjort levemåten, for alle må tro på den siste profeten s for å kunne erklære seg som troende.

Profeten Moḥammad s ble sendt som et sendebud til alle skapningene, det beviser at profetskapet tok slutt:

Disse ovennevnte koranversene beviser at profeten Moḥammad s ble sendt til alle som et sendebud, og ikke bare til ett folk eller sted. Det skiller profeten Moḥammads s profetskap fra andre profeters profetskap. Dette skillet gjør det klart at et profetskap som gjaldt for en viss tidsperiode og et spesifikt folk ikke er lik det profetskapet som gjelder alle folk og alle tidsperioder. Hvis det skulle komme profeter etter profeten Moḥammad s, ville også profeten Moḥammads s profeteskap vært for ett folk og en tidsperiode. Gud er selv vitne til dette profetskapet og dette skillet; derfor befalte Han alle mennesker om å anta troen på profeten s:

I det ovennevnte koranverset ser vi at befalingen om å tro omfatter alle menneskene. Det vil si mennesker som var på den tiden og som noen gang vil komme. Med andre ord dekker dette profetskapet alle tidsperioder og tillater ikke et nytt profetskap.

Rettledningen som profeten Moḥammad s kom med, gjelder all verden:

I et annet koranvers opplyser Gud om at profeten s kom som et sendebud til både de som var på den tiden og de som skulle komme etter det:

Hvis rettledningen også er for all verden slik som profetskapet er, blir Koranens budskap fullstendig klart: Profetskapet og rettledningen (Koranen) er for alle og all tid, det kan ikke komme en ny profet eller nye åpenbaringer etter profeten Moḥammad s.

Profeten Moḥammads s rolle er å være over alle andre religioner og profeter, det var derfor Gud sendte det siste sendebudet s:

Budskapet er tydelig: Gud sendte profeten Moḥammad s med sannhetens religion for å gjøre den religionen gjeldende over alle de andre religionene i verden. Det betyr at profeten Moḥammad s kom med den siste religionen fra Gud for å oppheve loven som var før. Den profeten som kom med den siste religionen, er den øverste og siste profeten s.

Den siste profeten s ble sendt som et levende og ubestridelig bevis som skulle være et lys som alltid ville vise vei til de troende, og ved det lyset evner de troende å holde seg fast til Herren Gud. Når de antar troen på profeten s som kom til all menneskehet for å rettlede dem for alltid, fører Gud dem på den rette veien og lar dem gå inn i paradiset:

Gud har kalt profeten Moḥammad s borhān (برهان) i dette koranverset. Det betyr et avgjørende bevis som er ubestridelig. Når et avgjørende og ubestridelig bevis har kommet, trenger ikke man flere bevis. Det er den siste profeten s som skal rettlede folk med Koranen til Guds glede. Det finnes ikke rom for nye åpenbaringer. Hvis man mener det, mener man at det profeten s kom med, er ikke avgjørende eller ubestridelig.

Oppgaven til profeten Moḥammad s blir forklart, og det var å være en advarer for alle og ikke bare for Mekka-folket. Denne advarselen omfatter fortid, nåtid og framtid:

Budskapet blir helt klart når man ser at profeten Moḥammad s har blitt omtalt som en gledens budbringer og advarer for all verden. Det vil si at sannheten og usannheten har blitt skilt fra hverandre ved gledelige bud og advarsler av profeten s. Det beviser et gjeldende profetskap som utelukker et nytt profetskap og nye åpenbaringer.

Profeten Moḥammad s ble sendt som en nåde for all verden, og det beviser at profetskapet gjaldt også for all verden og alltid. Ved å anta troen på profeten s, oppnår man frelse. Denne nåden ekskluderer behovet for en annen profet:

Koranen er profeten Moḥammads s største mirakel og et strålende bevis på at profetskapet og åpenbaringene tok slutt. Selv om alle bevisene vi diskuterer i dette kapittelet kommer fra Koranen, er også det viktig å trekke fram de bevisene som gjelder den siste formen for åpenbaring. Koranen er islams primærkilde om profetskapets avslutning.

Hvis noe er midlertidig eller skal bli erstattet med noe annet, påtar ikke Gud Seg ansvaret for å vokte det. Hvis man ser på de tidligere skriftene, voktet ikke Gud dem; derfor ble lovene og reglene i dem, erstattet. Om Koranen sier Herren Gud:

Al-Ghāmidī utdypet at Gud påtok ikke Seg ansvaret for å vokte de tidligere skriftene, fordi at det skulle komme åpenbaringer etter dem. Men Koranen er den skriften som Gud påtok Seg ansvaret for å vokte, for Han skulle avslutte åpenbaringenes gang ved den. Az-Zamakhsharī (1074–1143) kastet lys på koranversets (15:9) betydning:

Koranen er rettledning for all menneskehet til tidens ende:

Koranverset 6:19 klargjør at det Gud bevitner, er større enn alt. Gud sendte Koranen som advarsel til folk på den tiden og til enhver som noen gang skulle komme i senere tid. Etter det diskuteres det å likestille andre med Gud. Fordyper vi oss i koranversets ord, forstår vi at Koranen og det å likestille noe med Gud, har en forbindelse. Forbindelsen er at den troende ikke skal likestille noen med Gud, og heller ikke likestille noe med Herrens åpenbaringer. Disse åpenbaringene er det evige budskapet som Gud ga profeten Moḥammad s som den siste formen for åpenbaring. Hvis det nå påstås å ha mottatt åpenbaringer etter profeten Moḥammad s, vil det være å likestille de åpenbaringene med åpenbaringene fra Gud.

Slik som profeten Moḥammad s er en profet for all verden, er Koranen en formaning for all verden. Det vil si at profetens s profetskap gjelder alle mennesker og tid, og det samme gjør Koranens åpenbaringer:

Ingen profet er blant Koranens arvtakere:

Forskjellige grupper blant profeten Moḥammads s muslimske samfunn blir nevnt og ikke noen ny profet, for muslimene er de tjenerne som ble utvalgt. Disse tjenerne kan være skriftlærde og rettskafne folk, men ikke profeter.

Koranen har kategorisk erklært:

Med «folkene» menes det alle folk som noen gang skal komme til tidens ende. Den som fornekter Koranen, har Herrens vrede i vente. Det beviser at den som fornekter Koranens budskap, fornekter også profeten Moḥammads s profetskap, for begge disse elementene henger sammen. Koranens klare budskap er at profeten Moḥammad s er den siste av alle profeter. Koranen er et evig budskap som er voktet av Gud, for at den skal nå alle mennesker og det er forbudt å fornekte den.

Bønneretningen ble endret for profeten Moḥammad s slik at de troende kunne vende seg mot Mekka for å forrette tidebønnen etter at Koranen ble åpenbart. Denne bønneretningen er fastsatt for alltid og er den siste bønneretning for enhver troende. Bønneretningen beviser at den er den siste bønneretningen som tilhører den siste profeten s som mottok de siste åpenbaringene fra Gud. Det å vise lydighet til profeten s, lå i vende seg mot Mekka den gang bønneretningen ble endret fra Helligdommens Hus i Jerusalem til Kaba i Mekka:

Al-Qādrī presenterer sin forståelse vedrørende Guds vilje med å sende profeten Moḥammad s var å la forkynnelsen av gudsordene komme til sin endelige fase ved å klargjøre fem mål basert på et koranvers:

Dette koranverset omfatter fem mål som er klargjort gjennom fem andre koranvers. De tidligere profetenes oppgave var å overbringe budskapet. Da profeten Moḥammad s ble sendt, fikk ikke profeten s i oppgave å bare overbringe budskapet, men også å fullkommengjøre de fem målene. Vi ser nærmere på dem.

De tidligere lovene ble avskaffet ved profeten Moḥammads s komme:

De tidligere lovene ble satt ut av kraft, fordi den siste formen for åpenbaring var kommet med den siste loven.

Profeten Moḥammads s komme gjorde at loven ble fullkommengjort:

Levemåtens (religionens) lov ble fullkommengjort og profetskapet som er nevnt som «gunst» i verset, ble fullbyrdet.

De tidligere lovene var strengere enn den loven profeten Moḥammad s brakte. De hadde vanskeligere plikter og strengere straff ved brudd på loven. Derfor ble det gitt lettelser til folk ved profeten Moḥammad s:

Det var mange ting som ble pålagt de tidligere samfunnene på grunn av deres onde handlinger, men koranverset forklarer at profeten s kom for å lette på det som tynget menneskene ved å opplyse dem om det lovlige og ulovlige.

Slik som alle andre profetene hadde i oppgave å forkynne budskapet og overbringe det til folk, var også det profeten Moḥammads s oppgave:

Å forkynne gudsordene er en av de viktigste oppgavene en profet har. Etter profeten Moḥammads s bortgang har dette blitt følgernes oppgave, for Koranen var den siste formen for åpenbaring. Det er nå følgernes plikt å forkynne og preke Herrens budskap for å spre gudstroen, men de kan ikke påstå at koranversene tilhører dem.

Å implementere og iverksette loven var også profetens s oppgave:

Å gjøre profeten s over alle religioner, betyr å gjøre islam over alle religioner. Det vil si at det er den gjeldende religionen i Guds øyne, og det er den profetens s lov og religion som skal gjelde for resten av tiden. Etter profeten s er det de troendes oppgave å innføre loven som må være basert på sitt vektigste grunnprinsipp: rettferd. Ved å følge Guds ord og profetens s praksis, kan følgerne klare det. Det er ikke behov for en ny profet.

Al-Qādrī utledet at basert på de ovennevnte punktene kan vi trekke den konklusjon at målet med å sende profeten Moḥammad s, var at profeten s skulle oppfylle de oppgavene som egentlig de tidligere profetene pleide å oppfylle etter sin forgjenger. Men siden profeten Moḥammad s var den siste profeten, var det profetens s oppgave å selv oppfylle alle disse oppgavene. På denne måten ble levemåten (religionen) fullkommen og loven implementert. Etter profetens s tid er det følgernes ansvar å fortsette å opprettholde profetens s lov og religion:

De som får autoritet skal fortsette å følge profetens s religion og lov. Det beviser at målet med profetskapet til profeten Moḥammad s, var å avslutte profetenes rekke og åpenbaringenes gang.

Al-Qādrī fører en diskusjon om fire oppgaver som ble gitt til profeten Moḥammad s. De oppgavene ble gitt videre til profetens s følgere etter profeten s. Det vil si at disse oppgavene først og fremst tilhører de muslimske skriftlærde blant følgerne og så følgerne generelt, men ikke noen nye profeter. Det står skrevet i Koranen:

De fire oppgavene som profeten s fikk og så ble de overrakt til følgerne etter det for å hjelpe folk vekk fra villfarelsen, er å:

resitere Guds åpenbaringer

rense folks indre

lære folk skriften

lære folk visdommen

Selv om profeten Moḥammads s følgere arvet disse fire oppgavene, kan ikke de kalles for noe mer enn skriftlærde, imamer, lærere, veiledere, rådgivere. Det vil si at de aldri kan kalles profeter.

Å resitere Koranens ord for folk og bevare åpenbaringenes ord, ble fordelt videre til koranresitatorene blant profetens s følgere. Derfor trenger ikke en ny profet å komme for å resitere de samme ordene og påstå at de åpenbaringene tilhører vedkommende. En sannhet og et mirakel er den at det ikke finnes en eneste bok i verden som har så mange millioner personer som kan den ord for ord utenat ved hjertet. Dette mirakelet ble gitt til profeten s og profetens s muslimske samfunn, for åpenbaringenes gang tok slutt.

I Guds ord er det en kraft som renser og gir indre ro. Profeten s renset folk ved Guds ord og ved sin personlighet: moral, godhet, sannferdighet, medlidenhet, vennskap, troskap, oppriktighet. Disse kvalitetene arver de som vandrer på sannhetens sti og lever asketisk. De som forsaker verden for Guds sak og følger profetens s tradisjon til punkt og prikke. Det er de som kommer Gud nærmere ved å oppnå sannhetserkjennelse gjennom Koranens og sonnahs lære. Deres mål er å bringe folk nærmere Gud og profeten s. De fokuserer på indre og ytre rensning gjennom Guds pålegg, sonnah og askese, slik at de kan rense andre ved rettskafne handlinger. Aldri hevder de å være profeter – de er bare Herren Guds tjenere og profeten Moḥammads s følgere som leder folk på rett vei.

Denne undervisningens ansvar ble tildelt de muslimske skriftlærde. De muslimske skriftlærde anstrenger seg hele livet for å lære seg Koranen og sonnah, slik at de kan lære det videre til andre. Denne kunnskapen har gått i arv etter profeten s:

De muslimske skriftlærde arver skriftens lære og ikke profetskapet. Deres oppgave er å følge i profetens s fotspor, og ikke overta profetstatusen.

Visdommen er de skjulte indre tolkningene og betydningene som ikke enhver evner å komme seg til. Blant de muslimske skriftlærde er det en gruppe som utmerker seg. Det er de utmerkede som klarer å føre denne visdommen videre, men visdommens krav er at den holder seg innenfor troens rammer. Hvis en muslimsk skriftlærd er av de utmerkede skriftlærde som når statusen mojaddid (مجدّد), betyr ikke det at vedkommende selv har blitt en profet. Profeten Moḥammad s sa:

Mojaddid er en skriftlærd som gjenoppliver religionen for det muslimske samfunnet for å igjen føre folk nærmere Gud. En mojaddids oppgave er ikke å være et sendebud eller en profet, men å være en følger av profeten s. De tidligere samfunnene fikk nye profeter som hadde ansvar for å føre Herren Guds budskap videre til folk, men etter at profeten Moḥammad s kom og profetskapet tok slutt, har det vært oppgaven til mojaddid-er. Dette er et bevis på at profeten Moḥammads s profetskap er et levende profetskap som vil vare i all evighet. Dette profetskapets velsignelser skinner for alltid og beånder de troende med troens kraft og lys. Profetskapets oppgave er å fylle folk med troen ved Koranen og sonnah, men ikke gi folk en del i profetskapet.

Det muslimske samfunnet har blitt velsignet av Gud med flere ting som beviser at de er det siste religiøse fellesskapet/trossamfunnet som Gud sende Sin siste profet til.

Et bevis på at profetskapet tok slutt, er at det muslimske samfunnet er det siste samfunnet med hensyn til tro og religion:

Koranversene 56:13–14 og 56:39–40 refererer til «en senere gruppe», og det er det muslimske samfunnet. Det betyr at det muslimske samfunnet er det siste samfunnet med den sanne gudstroen.

En oppgave som det muslimske samfunnet har blitt gitt av Herren Gud, er å bære fram vitnesbyrd om de andre samfunnene. På dommens dag vil profetene fortelle om at de opplyste sine samfunn om gudstroen, men folk blant samfunnene vil si at de aldri fikk høre om det. Da kommer det muslimske samfunnet til å bære fram vitnesbyrd om at profetene taler sant. For etter den tiden var det de som spredde gudsordene åpenbart for profeten Moḥammad s som stadfestet de tidligere profetenes tro. Profeten Moḥammad s vil igjen være den som bekrefter sitt muslimske samfunns vitnesbyrd:

Det muslimske samfunnet har fått statusen av å bære vitnesbyrd om alle andre samfunnene på dommens dag. Dette er takket være at de tilhører den siste profeten s. Derfor kan det fastslås at det er det muslimske samfunnets oppgave å spre gudsordene videre og ikke en ny profets.

Gud utvalgte religionen islam og bebudet de troende:

Qāsim mener at Koranens evige budskap og profeten Moḥammads s evige tradisjon er tilstedeværende blant muslimene; derfor kan ikke det muslimske samfunnet bli villfarende. Hvis det muslimske samfunnet skal fortsette å være på den rette veien, må de forholde seg til Koranen og profeten Moḥammad s og ikke en ny profet. Til de tidligere samfunnene ble det sagt at hvis de antok troen, vill det være til deres beste, mens til muslimene ble det sagt at dette trossamfunnet er det beste av alle. Det sistnevnte illustreres gjennom følgende ord av profeten s:

Vår tro lærer oss at dommens dag vil inntreffe etter profeten Moḥammads s komme og under profetens s profetskapsperiode – det siste profetskapet:

Profetens s tid er knyttet til dommens dag, for dommens dag skal komme etter profeten Moḥammads s komme.

Ashrāṭ as-Sāʿah (أشراط الساعة) i koranverset 47:18 har blitt tolket som profeten Moḥammads s komme. Ibn Kathīr ad-Dimashqī kommenterte:

Det beviset Ibn Kathīr ad-Dimashqī nevnte, er et bevis på profetskapets avslutning.

Vår mester Anas ibn Mālik g berettet at profeten Moḥammad s hevet pekefingeren og langfingeren og sa:

Aḥmadiyyah-gruppen ber ofte muslimene om å diskutere profetskapet til Mīrzā al-Qādiyānī ved argumenter og bevis fra Koranen. Vi har ved Guds velvilje diskutert profetskapets avslutning gjennom Koranen i dette kapittelet. Alle argumentene i dette kapittelet er i lys av Koranen og presiserer vårt standpunkt og vår trosoverbevisning om at profeten Moḥammad s er den siste profeten av alle profeter. Vi undersøkte og begrunnet ved å se på mange forskjellige elementer nevnt i Koranen om vårt tema. La oss se på hva vi oppdaget.

Ens tro er ikke komplett hvis ikke den innebærer troen på profetskapet. For å være en troende, må den troende tro på profeten Moḥammad s, slik som Koranen har forklart og krevd.

Gud har erklært profeten Moḥammad s som porten til Sin tilgivelse. Troen, gudsfrykten og lyset (rettledning og frelse) er alle forbundet med troen på profeten Moḥammad s og ikke en ny profet etter profeten Moḥammad s.

Herren har gjort Sin og profetens s lydighet til ett: å følge profeten s, er å adlyde Gud. Denne lydigheten fører en til å komme Gud nærmere og oppnå høyere status, men profetskapet er ikke en status man kan oppnå gjennom lydighet eller tilbedelse.

Det vakreste forbilde og det beste eksemplet for en troende å følge, er profeten Moḥammads s tradisjon. Det er denne personligheten som er det øverste dydsmønsteret for enhver troende å følge. Profeten s er det gjeldende dydsmønsteret, for profetens s person ved sin tradisjon tjener som mønster og forbilde på et dydig og moralsk liv. Det er profetens tradisjon som er den rette veien, og det er ved den man må invitere til Gud.

De troendes forhold til profeten Moḥammad s er et nært og evig og levende forhold. Å hevde at man er en profet etter profeten Moḥammad s, er å bryte dette forholdet, for profetskapet til profeten Moḥammad s tok aldri slutt.

Da alle samfunn vil bli samlet, og deres profeter vil vitne om det de bedrev, vil profeten Moḥammad s bekrefte profetenes vitneutsagn. Det er i denne profeten s de troende finner frelse.

Det tydeligste beviset i Koranen er koranverset 33:40 som opplyser om at profeten Moḥammad s ikke er faren til noen menn, men derimot Guds sendebud og den siste av alle profetene. Visdommen bak å ikke være faren til en voksen mann, var at det ikke skulle være noen mulighet for å tro at profetskapet skulle fortsette. Vi lærte av det at det å avslutte profetskapet, er et like bevart fenomen som Herrens guddommelighet. Ingen deler Herrens guddom, og ingen deler profeten Moḥammads s profetskap.

Konjunksjonen lākin ble brukt i koranverset 33:40 for å nettopp avvise misoppfatninger og feiltolkninger. Konjunksjonen var der for å opplyse om at profeten s ikke er biologisk far til noen voksen mann, men en åndelig far for det muslimske samfunnet.

Gud ga profeten Moḥammad s tittelen khātam an-Nabiyyīn. Det var for å gjøre det klart for de troende at dere vil aldri arve profetskapet, men lærdommen og kunnskapen etter profeten s.

Først ble profeten Moḥammad s erklært som Guds sendebud og så den siste av alle profetene. Meningen er at profeten s er det sendebudet som er den siste profeten. Ved å si dette, avsluttet Gud profetskapet og stengte profetskapets dører for alltid, fordi man må være en profet for å være et sendebud.

Profeten Jesu e gjenkomst blir kritisert av Aḥmadiyyah-gruppen. De mener at hvis han skal vende tilbake, kan ikke profeten Moḥammad s være den siste profeten. Vi oppklarte det med å forklare at ingen vil få profetstittelen etter profeten Moḥammad s. Profeten Jesus e var en profet før profeten Moḥammads s komme, men da han vender tilbake, vil han være en følger av profeten Moḥammad s og ikke en ny profet.

Aḥmadiyyah-gruppen påstår at ordet khātam betyr segl og profeten Moḥammad s kan stemple andre ved profetskapets kraft og gjøre andre til profeter. Vi korrigerte denne feiltolkningen ved å vise til at det kun er Herren Gud som utvelger profeter og ikke profeten Moḥammad s. Ordet khātam er heller ikke brukt ved sin metaforiske betydning, for både Koranen og sonnah er tydelige på hva det betyr.

Gudstroen krever at man tror på de tidligere åpenbaringene før og i Koranen. Dette beviser at profeten Moḥammad s er den siste profeten. Islams primærkilde (Koranen) opplyser de troende om at deres tro er bygd på åpenbaringene mottatt av profeten Moḥammad s og de tidligere profetene. Å tro på en profet etter profeten Moḥammad s er ikke en del av troen, for det er ikke nevnt i Koranen. Det er de tidligere åpenbaringene som Koranen stadfester og bekrefter om at eksisterer og er sanne.

Profeter mottok åpenbaringer på forskjellige måter fra Gud, men det var ikke deres valg eller innsats som førte til at de mottok en åpenbaring. Det var Herren Gud som åpenbarte Sine ord som Han ville.

To former for åpenbaringer er bekreftet som sanne i Koranen, og det er de åpenbaringene de tidligere profetene mottok og de profeten Moḥammad s mottok.

Vår forskning beviste ved vers fra Koranen at åpenbaringenes port ble stengt etter profeten Moḥammad s og at det ikke er tillatt for en troende å tro på folk som påstår at de har mottatt eller mottar åpenbaringer fra Gud etter profeten Moḥammad s.

Profeten Moḥammad s var det sendebudet som Herren Gud lovet alle profetene og all verden gjennom profetenes pakt. I denne pakten lovet Herren ett sendebud som skulle komme, og ikke flere. Det var det sendebudet som skulle stadfeste profetskapet til alle profetene som var før. Det var det sendebudet alle profetene skulle bebude om. I denne pakten var alle profeter inkludert, og det var ett sendebud som skulle komme etter dem. Det vil si at den som påstår å være sendt av Gud etter profeten Moḥammad s, kan ikke godtas som profet eller sendebud.

Profeten Abrahams e skuddbønn og profeten Jesu e gledesbud var profeten Moḥammad s. Profeten Moḥammad s var den profeten Abraham e ba om at skulle komme og belære og rense folk, og profeten Moḥammad s var den profeten Jesus e bebudet om at skulle komme etter ham.

Profeten Jesus e nevnte at en «Aḥmad» skulle komme etter ham. Noen blant Aḥmadiyyah-gruppen påstår at det bebudes om Mīrzā al-Qādiyānī, men profeten Moḥammads s egne ord oppklarer at et av navnene til profeten s, er «Aḥmad».

Det faktum at islam er fullkommen ifølge Gud i Koranen, avviser enhver påstand om å være en profet etter den profeten s som kom med levemåten/religionen islam. Derfor er det bare stedfortredere som kom og vil komme etter profeten Moḥammad s i form av kalifer og skriftlærde, men ikke profeter.

En troende bekjenner sin tro ved et levende vitnesbyrd om at det bare er én Gud, og at profeten Moḥammad s er Guds tjener og sendebud. Vitnesbyrdet uttrykkes i en gjeldende og værende form for alltid. Profeten Moḥammad s ble ikke sendt til ett folk eller ett område, men til all verden, og det er Herren Gud selv vitne på. Hvis profeten Moḥammad s ikke var den siste profeten, ville ikke profeten s ha blitt sendt som en nåde og advarer og et bevis for all verden. Dette universelle profetskapets kjerne er at det skulle være det øverste profetskapet.

Skriften profeten Moḥammad s fikk tildelt, er Koranen. Koranens rolle var ikke å være et midlertidig budskap som skulle bli fullstendiggjort av en eller flere kommende profeter. Den ble åpenbart som et fullstendig og evig budskap til tidens ende. Det var derfor Gud påtok seg ansvaret for å vokte den for alltid. Koranens bud er forbudt å fornekte, og å fornekte dem, er å fornekte profeten Moḥammad s. Koranen er tydelig på at det var profeten Moḥammads s følgere som arvet Koranen ved å være skriftlærde, og ikke profeter.

Gud har erklært det muslimske samfunnet som det beste og det siste samfunnet: Et samfunn som befaler det gode og forbyr det onde. Dette samfunnet har blitt utvalgt av Gud til å bære vitnesbyrd om menneskeheten. Bakgrunnen for det, er at de tilhører den siste og øverste profeten s.

Dommens dag og profeten Moḥammads s profetskaps tid er knyttet sammen. Det vil si at ingen profet skal komme etter profeten Moḥammad s til tiden tar slutt.

Det sammenbindende elementet i alle de koranversene som har blitt diskutert, er profetskapets avslutning. Koranversene har forskjellig budskap, men forbinder seg til hverandre ved å presentere profetskapets avslutning på forskjellige måter. Uansett hva koranversene diskuterer: dommens dag, åpenbaringer som fantes før profeten Moḥammad s og på profetens s tid, det muslimske samfunnet som det siste samfunnet, profetens s tradisjon som det beste eksempelet, troen på profetskapets krav, målet med å sende profeten Moḥammad s, profetens s oppgaver, Koranen som det evige og endelige budskapet, profeten Moḥammads s profetskap som det universelle profetskapet, islam som en fullkommengjort religion, ett forjettet sendebud, det tydeligste beviset i Koranen (33:40) – er hovedbudskapet i koranversene om vårt tema, og de gir et samlet, klart og rammende svar: Det er ingen guddom utenom Gud, og det er ingen profet etter profeten Moḥammad s!

Vår forskning har vært grundig og dyptgående. Målet har vært å gjøre vårt standpunkt klart for de troende om hvorfor vi er uenig med Mīrzā al-Qādiyānī. Vår trosoverbevisning – som er alle muslimers trosoverbevisning vedrørende profetskapets avslutning – er først og fremst bygd på gudsordene i Koranen. Det kan herved konkluderes med at Koranen er det største beviset på at profeten Moḥammad s er den siste profeten. Alt vi har oppdaget og framlagt av bevis, utelukker behovet for og eksistensen til en profet etter profeten Moḥammad s.